BLANT NORSKE FLYGERE PÅ ISLAND

28. februar 1943.

Den norske flyge-squadron på Island har i sitt våpenskjold ordene: «Trygg havet.»

I disse to ordene ligger den oppgaven de har fått, og fortellingen om deres arbeid gjennom snart 2 år. Jeg skal her prøve å gi noen glimt av de norske flygeres liv, slik som jeg har sett det, med mellomrom, gjennom det halvåret jeg var nordpå.

Det var en junikveld jeg kom dit opp. Vi strøk oppover Nord-Atlanteren i en formasjon av norske Catalinafly. Island steg av havet: Vatnajøklen lyste blek. Vi fløy innover kysten; som tunge forhistoriske øgler skred flygebåtene lavt over et urtidslandskap av rød lava og kokende kilder. Vi nådde flygehavnen; over en klynge med Nissenhytter lyste det norske marineflagget. Landskapet var som i Nord-Norge; Brønnøysund en sommernatt. På en grønn grasbakke ut mot havet lå ærfuglene på redene sine, i luften over var alltid en sverm med hvite terner som jagerbeskyttelse mot havmåsen.

Her hadde den norske flyge-squadron sin hovedstasjon. De kom i april 1941 – Norges første flyavdeling i aktiv tjeneste etter at krigen hjemme var slutt. De husker godt ankomstdagen; da de skulle feire den året etter, var det et fly som ikke vendte hjem fra havet. Sjefen deres og to mann var savnet, den kvelden og alltid.

Men for en iver og glede den første våren for å komme i gang! Treningstiden i Canada lå bak dem, de brente etter å ta seg selv fullt ut i bruk. På rekordtid ble skipet losset, flyene pakket ut av kassene og satt sammen, og så kom det åndeløse øyeblikk, da en sveit med norske fly jog lavt over leiren.

Til sent på høsten lå de fleste ute i telt, brakkene fikk komme siden, det gjaldt å stelle med flyene først; de skulle ha det beste.

Når en mann skal skrive om et besøk på en flygeplass, beretter han ufravikelig at en flyger kommer bort til ham: «Glem ikke bakkemannskapet.» På Island er det ingen som sier det. En ser hver dag bakkemannskapet med sine øyne. På nakne strandbredder sliter de med flyene, i 20 graders kulde, i storm, med bare never må de arbeide med småskruene i motorene, med omhu, med tålmodighetens lidenskap har de forlenget maskinenes levetid. De haler flyene opp fra vinterhavet, de står i sjø til livet, et gjennomvått, frysende, ukuelig marebakke-mannskap. I den lyse tiden med konvoier utenfor som skal verges, er det ofte å arbeide klokken rundt. En flyger som hadde vært inne og fått seg litt søvn, spurte mekanikere som hadde jobbet 60 timer i ett kjør om de orket mer. De svarte truende: «Så lenge dere kan holde kråka i luften, skal vi holde orden på bakken.»

En gang snakket jeg med noen flygere om krigsdekorasjoner. Det var ikke for dem, sa de, men for bakkefolkene. «De har slitet. Vi? Vi har jo moroen med å fly, vi.»

Straks etter jeg var kommet dit opp, fikk jeg være med øya rundt til utestasjonene, var noen dager hvert sted, og ble med en ny flyger videre. Vi fløy med Northrop-fly, den patrulje-bomberen som nordmennene utelukkende brukte det første året på Island. Det er et enmotors sjøfly, med ganske stor fart og edle, enkle linjer. Når flygerne snakker om Northropen er det alltid en som sier, likesom i en slags betroelse: «Den er noe av en jager,» og en annen tilføyer inderlig: «Og ikke så lite heller.»

Første gang jeg var oppe i en Northrop var i Canada, i hetedisen under gled treningsflyene sidelangs som gule sommerfugler, langt borte røk det av Niagara. Nå fløy vi over øde havstrekninger nordenfor Polarsirkelen, over Vatnajøklen, sirklet nede i det utslokte krateret av Hekla, fulgte buktede landeveier i høyde med telegrafstolpene i susende fart, streifet taket av rutebilene og sved håret av rettenkende islandske hester.

De er blitt forunderlig knyttet til dette flyet, flygerne våre på Island. De drog halve og hele jorden rundt, for å få seg et redskap i frihetskampen vår; dette flyet ble deres. De har gitt meget til det, evner, arbeid, vilje, hele seg selv; og de synes at Northropen har gitt dem meget tilbake.

I den har de fløyet utover det øde havet, og for første gang sett det uforglemmelige synet: konvoien de skulle verge. I den har de sopt lavt over sjøene og plutselig mellom tåkedotter skimtet skroget av sin første u-båt og latt bombene gå. I den har de opp fra himmelen stupt ned på sin første Focke Wulf 200, siktet hele Northropen inn, på jagervis, og brent løs.

I den har de, som det heter, «hatt noen tøffe turer»; under den lave glasshetten, hvor tre mann, fører, navigatør, telegrafist, sitter etter hverandre i den trange cock-piten, har de i storm og ising hengt utover storhavet, med sin skjebne vevd sammen med flyet. De har fløyet vill under umulige magnetiske forhold, og den siste bensintanken viste tom, og alt var bare øde sjø og skumring, men plutselig så de den hvite brenningstripen mot kysten; noe av gleden fra dette sekundet ble alltid igjen ved det flyet. Og om de har hatt motorstans over land, hvor luftstrømmene styrter sugende ned langs fjellsidene – i siste øyeblikk gikk Northropen igjen. U for Ubåt, T for Trouble og hva de nå heter alle flyene, fortoner seg som tenkende vesener, de klarte det denne gangen også. Skjer et uhell, gir flygerne seg selv skylden, bare ikke Northropen.

På denne tiden hadde squadronen besøk av sjefen for marinens flygevåpen, kommandør Lützow-Holm. Han hadde ikke fløyet på flere år, så han tok forsiktigvis flyet opp alene. Flygerne stod på land og så ham heise seg ombord, en mann på over femti år, veteran fra to ishav, arret av flygeulykker, med treben. Han gikk opp, først prøvende, så begynte han en villflyging av de sjeldne, loopet, rollet og spant, så luftboblene kokte i hvite striper i kjølsporet hans; flygerne stirret etter ham, først i påskjønnelse, siden i stigende hengivenhet. Han var ikke bare kommandøren, han var en mann som skjønte Northropen; det var uforglemmelig.

Det var unge kvartermestere og fenriker jeg fløy med på denne turen mellom stasjonene. Noen husket jeg fra før. En flokk blottende unge gutter var sensommeren 1940 kommet til Skottland. De ville bli flygere. Nå var de sjefer i sitt eget fly. De tok seg faderlig av meg, skrev av og til en lapp og skubbet den bakover. «Her bor Islands beste sjakkspillere.» «Her er et vrak.» «På stranden ligger ca. 50 sel.»

De var gamle erfarne veteraner her oppe, med hundre av farefulle flygetimer bak seg. Ansvar og vurderingsevne var selvfølgelige egenskaper som krevdes av dem. Når jeg så dem, måtte jeg tenke på forunderlige epoker i historien som nå er fullkommen glemt, men da det faktisk gikk an for statsmenn og hærførere å være tyve år.

Det er blant Islands-flygerne to tydelig adskilte typer, hver med sine egenskaper. De eldste er utdannet hjemme i Marinens flygevåpen. De er trenet til å føre kommando, de er både sjøfolk og flygere og mestrer begge deler. Men marinestylen er det kjæreste de vet. For dem er leiren et skip, vaktene heter Kongens og Dronningens kvarter.

De andre, de fleste, de Canada-utdannede er fullkommen tradisjonsløse. Deres livsform er kameratskapet, deres eneste lojalitet er mot luften, mot hurtigheten, som ikke kjenner noen fortid.

Selv om det ofte bare er et år som skiller disse flygertypene, virker de som to generasjoner. Men sammen sliter de, flyr de, lever de, og undertiden dør de.

Sommeren gikk. I noen måneder hadde jeg ikke kontakt med flygerne; da jeg så dem igjen, var det på kirkegården hvor de begravet 3 av sine kamerater. En Northrop var smadret ute ved kysten; squadronens sjef hadde vært ute og hentet dem. I ulltepper ble de båret ombord i flyet hans; så fløy han dem hjem.

Den første høststormen pisket innover den vesle landstripen som skilte oss fra havet. De 4 unge flygerne som holdt æresvakt ved fellesgraven, svaiet i de ville vindkastene. Den islandske vigslebiskopen stod i samarie som klebet gjennomvåt til kroppen og ropte mot uværet som rev ordene vekk fra munnen hans og slettet dem ut. Av og til nådde noen brokker fram til dem som stod nærmest. «Kjemp for alt hva du har kjært.» Men også de som vi ikke hørte forstod vi. For over graven suste uværet inn fra fjordgapet hvor sjøen gikk hvit, de dødes verden og arbeidssted var kommet inn for å vitne om dem, – det veldige himmelrommet hvor de hadde tjent så motig.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.