SJØFOLKENES HILSEN HJEM

De norske sjøfolkene ute ba våren 1942 Nordahl Grieg om å forme deres hilsen hjem. Han gjorde det slik:

Dette er en hilsen hjem fra alle norske sjøfolk på havene i dag: Stol på oss. Vi svikter ikke.

*

Vi lengter etter dere. Dere vet det. Den bitreste dagen i vårt liv var 9. april 1940, da vi ikke kunne stryke hjem og kjempe for Norges frihet. Vi ble ombord, og nå ser vi at det var best slik. Vi var spredt over hele verden, det ville ha tatt sin tid å utruste oss og gjøre oss til soldater, vi hadde kommet for sent.

Vi seilte; vi brakte den oljen til England som det britiske flygevåpen ikke hadde kunnet klare seg uten, september 1940. Demokratiet holdt sin siste skanse, også vårt lands frihet ble verget; vi norske sjøfolk var med.

*

I dag er hele jordkloden krigsskueplass. Uten skip som bringer tanks, fly, ammunisjon fram, kan ikke angriperhordene stanses. Vi seiler. Vi går over Atlanterhavet, gjennom Middelhavet, vi er med fra Murmansk til Melbourne. Vi tenker ikke på om en tur er farlig eller lang; vi tenker på, om det kjempes dit vi går til; vi vet: kan norske skip bringe hjelp i kampen, er vi på den korteste veien hjem.

*

Alle de norske stridskreftene her ute, hæren, marinen, flygevåpenet, er bygd opp omkring handelsflåten. Norske bataljoner vokter de britiske kystene, norske destroyere og korvetter møter oss til havs og følger oss i havn, norske minesveipere går foran og soper veien klar, norske jagerfly suser over mastetoppene for å ta kampen opp mot nazienes stupbombere, og norske sjøfly går på ubåtjakt omkring konvoien ute på storhavet.

Vi hører alle sammen – om vi strir i luften, til sjøs eller til lands – hjemme i en hav-hær. Vi er samlet i en eneste strategi, som vi forstår og bøyer oss for. Først må vi bringe krigsmateriellet (som fredsnasjonene hadde slik bitterlig mangel på) fram til stedet hvor vi skal gå til angrep; når det er gjort, skal vi få lykken ved å slåss.

*

Vi norske sjøfolk er ærekjære. Vi kom til fremmede havner, folk spurte: hvem er disse folkene?

De fikk vite: de er norske.

Da visste de noe; de tenkte på et land, hvitt og rent under vinterhimmelen, eller mildt i sommernatten; de kjente til et folk som slet med en hard natur langt nordpå, men allikevel hadde kraft til å skape noe, med hendene eller tanken, som en verden var glad over å få.

Ja, vi var norske.

Men vi skulle oppleve den dagen da et nytt ord skulle klebe seg til Norge, navnet på dem som svek oss, som førte landsmenn til fornedrelse og trelldom. Vi har møtt navnet overalt.

Vi har skurt det navnet bort. Vi har drept det navnet i kamp, i plikt, i savn og i nød. Det er blitt brent bort i flammehavet på synkende tankbåter, det er blitt vasket vekk av iskalde brottsjøer over en ensom livbåt ute på havet. I blod har vi skrevet et norsk ord isteden: frihet.

*

Forræderne hjemme våger undertiden å tale til oss, gjennom sin tyske presse og radio, eller tale på våre vegne.

De sier at vi vil ikke seile lenger.

Her er svaret:

Det er en del norske sjøfolk som ikke kan seile lenger. De er drept av forrædernes våpenfeller. Det er en del norske skip som ikke går i faresonen. De er senket av nazienes ubåter og fly. Men det er ikke et norsk skip som ligger uvirksomt, fordi mannskapet ikke vil seile.

Dette er sannheten: Ikke et eneste skip.

*

Vi tenker alltid på dere hjemme. Vi har kjære minner, men minner kan blekne. Våre tanker om Norge er fylt av liv, av alt vi hører om dere, om mot og ukuelighet. Det livet har dere hjemme gitt oss.

Dere svikter ikke; dere går igjennom pinsler og død heller enn å bøye dere. Tror dere at vi skulle svikte? Vi seiler. Vi tenker på dere, og vi er stoltere over å vise Norges flagg enn noensinne før.

Langt borte, ute på havet deler vi det eneste som er verdt å dele i dag: kampen.

*

Det er som om folket hjemme er begravd under et ondt, forferdelig steinras; med blodige never prøver dere å arbeide dere fram i dagen. Hver gang vi får vite om norsk tross og norsk mot, er det som vi hører at de innestengte lever.

Vi arbeider utenfra mot samme mål; vi skal komme dere til unnsetning, vi river steinene vekk.

Vi hører alltid dere. Det gir oss nye krefter. Dere må alltid høre oss. Dere kjenner oss, det er far, bror, sønn, som arbeider på denne siden av raset.

Sammen skal vi kjempe oss framover til friheten, vi og dere, alltid sammen.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.