Der var en Gang tre Bukker som skulde gaa til Sæters og gjøre sig fede, og alle tre saa hedte de Bukken Bruse. Paa Veien var der en Bro over en Fos, som de skulde over, og under den Broen boede et stort fælt Trold, med Øine som Tintallerkener, og Næse saa lang som et Riveskaft.
Først saa kom den yngste Bukken Bruse og skulde over Broen.
Trip trap, trip trap, sagde det i Broen.
«Hvem er det som tripper paa min Bro?» skreg Troldet.
«Aa, det er den mindste Bukken Bruse; jeg skal til Sæters og gjøre mig fed,» sagde Bukken, den var saa fin i Maalet.
«Nu kommer jeg og tar dig!» sagde Troldet.
«Aa nei, tag ikke mig, for jeg er saa liden jeg; bi bare lidt, saa kommer den mellemste Bukken Bruse, han er meget større.»
«Ja nok!» sagde Troldet.
Om en liden Stund saa kom den mellemste Bukken Bruse og skulde over Broen.
Trip trap, trip trap, trip trap, sagde det i Broen.
«Hvem er det som tripper paa min Bro?» skreg Troldet.
«Aa, det er den mellemste Bukken Bruse, som skal til Sæters og gjøre sig fed,» sagde Bukken, den var ikke fin i Maalet den.
«Nu kommer jeg og tar dig!» sagde Troldet.
«Aa nei, tag ikke mig, men bi lidt, saa kommer den store Bukken Bruse, han er meget, meget større.»
«Ja nok da!» sagde Troldet.
Ret som det var, saa kom den store Bukken Bruse: Trip trap, trip trap, trip trap, sagde det i Broen, den var saa tung, at Broen baade knagede og bragede under den.
«Hvem er det som tramper paa min Bro?» skreg Troldet.
«Det er den store Bukken Bruse,» sagde Bukken, den var saa fælt grov i Maalet.
«Nu kommer jeg og tar dig,» skreg Troldet.
«Ja kom du! Jeg har to Spjut, Med dem skal jeg stinge dine Øine ud!
Jeg har to store Kampestene, Med dem skal jeg knuse baade Marv og Bene!» sagde Bukken, og saa fløi den paa Troldet og stak ud Øinene paa ham, slog itu baade Marv og Ben, og stangede ham ud i Fossen, og saa gik den til Sæters. Der blev Bukkene saa fede, saa fede, at de næsten ikke orkede at gaa hjem igjen, og er ikke Fedtet gaaet af dem, saa er de det endnu.
Og Snip, Snap, Snude, her er det Eventyr ude.
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Det finnes knapt den nordmann som ikke har vokst opp med Asbjørnsen og Moes eventyr, i bokform, som teater og hørespill og/eller som Ivo Caprino-filmer. «Asbjørnsen og Moe» er som et kjent varemerke å regne.
De norske folkeeventyrene ble samlet inn på 1800-tallet, men akkurat hvor gamle de er vet man ikke. Det er vanlig å trekke trådene tilbake til middelalderen, men også middelaldereventyrene var sannsynligvis versjoner av enda eldre fortellinger. Gjennom generasjoner har fortellingene blitt gjenfortalt og endret, og akkurat som med balladene finnes det mange forskjellige «oppskrifter» av hver fortelling.
Asbjørnsen og Moe var ikke de første i Norge til å samle og utgi eventyr. Allerede i 1833 hadde historikeren Andreas Faye gitt ut en samling med norske sagn. Men Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger står likevel i en særstilling i Norge, mye på grunn av måten de er skrevet på. De beholdt noe av den muntlige fortellerstilen i utgivelsene sine.
Asbjørnsen og Moes eventyr ble først utgitt som hefter i 1841 og 1843-44. I 1852 kom den første samleutgaven.
Dette utvalget inneholder seks kjente folkeeventyr.
Les mer om folkeventyr (Store norske leksikon)
Se faksimiler av 2. utg. av Norske folkeeventyr fra 1852 (NB digital)
«Asbjørnsen og Moe» er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie. Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes innsamling og gjenfortelling av folkeventyr og sagn ble en viktig brikke i utforskningen og etableringen av en norsk identitet på 1800-tallet.
Som eventyrinnsamler, folkeminnegransker og dikter har Jørgen Moe en sentral plass i norsk kulturhistorie. I dag er han nok mest kjent som den ene halvdelen av eventyrparet Asbjørnsen og Moe og for enkeltdikt som «Blomster-Ole», «Fanitullen» og «Ungbirken».
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
