Fra Fonneland til Svabergssveen

av Hans E. Kinck

DET KNALDRER OG BLAASER

NOCTURNE

3En graa sensommersnat mange, mange aar her foran. Der sitter en mand i en liten tjærebrædd færing og ror utover fjorden i motvind. En barhodet lurvetasse, med bukkeskjeg og en krans haar videre op rundt det rakete ansigt, som slæver brun skraa i ene mundviken, og med smaa mysende, blekblaa øine. Et saltvands-menneske. Men ellers vel baatbygger og inderst eller noget slikt. Der ligger en tønde i bakskuten, med masten og seilet over. Det er sukkerpærer. Slikt overflødig pære-aar har her ikke været paa den tid folk mindes i fjorden. Og sukkerpærer taaler ikke at ligge, de raatner straks; og de maa helst høstes, litt før de gulner; det har han da vel ogsaa gjort. —

Ensteds i grænden staar et gammelt, vældig træ; stammen deler sig i to grener like ned ved roten, og slik mængde er her paa iaar at hele træet bøier sig, én gren til hver kant, og det revner sagtmodig litt for hver 4dag i den kløften mellem grenene, barken brister, den hvite ved gliser. Og han har vel høstet et par nætter itræk, baaret det ned gjennem olderhagen til nøstet i sækker, tømt frugten varlig over i tønden. Og nu den tredje nat lemper han tønden varsomt ut i færingen, brer seilet over, løser det litt fra masten, saa det dækker bedre, og skuter saa fra. Det gjælder vel at fare stilt; men om saa er, at det træet ikke nett staar paa hans teig, saa kan ikke det være saa huggende nøie i et slikt overflødig frugtaar. Halvanden mil længer ut i fjorden ligger et stoppested utenfor hans, hvor dampen til byen naar frem paa morgenkvisten. Han kjender kanske én av matroserne. Og saa langt gjælder det vel at ro med pærerne inat.

Men det knaldrer og blaaser; det er dagens havgul, som denne gang ikke flauer av imot kveld. Den lægger heller litt paa utover natten; og vestre sig gjør den og. Det er mer end en almindelig graae: Indveir! Det er selve havets vaate skoddebris. Det blaaser op mot regn.

Langsomt og støtt siger færingen utover, reiser sig og dukker sig paa vestenveirets graa baarer; og naar bølgekammen blir for kjephøi, slaar stavnen det hele til hvitt skum. 5Det er bare én mand til at ro mot natten og veiret. Han sliter sig frem langs land. Og det blaa øienpar stirrer rolig agterover ut i det graa stenrike derinde. Hans ryg bøier sig frem, læner sig bakover, regelmæssig som aandedræt, aarerne griper frem og drar taket ut, og de fregnete næver følger uten hvil, faste som klør om grepet. Det blaaser jevnt og støtt, og næsten uten vindkast. Det suser av bølger allesteds, og om nessene bryter det og braker av sjø, som ender sin reis paa selve hare Norge. Stue efter stue lægger sig agtenfor ham. Stængte dører. Folk som sover indenfor den tunge drømmeløse søvn imot regn. Og smaa nøst i fjæren; færinger, som ligger paa kant op i støen: Dukker op, svinder … En hval pæser visst forut — larmen staar med vinden ned paa færingen. Agter kommer en jægt krydsende utover baut efter baut; den ligger dypt. Og han synes han skulde dra kjendsel paa den …. Han holder sig tæt op i taren; tyr ind paa bugter, er ikke nøie med en liten krok, naar han bare kan finde livd; søker kloss i berghamrene, som knuser bølgerne til medgjørlig, toppet skvamplesjø for færingen. Og aarebladet paa indsiden skraper bund iblandt. De hvite bergskolter lyser mot den 6graa luft. Og ind mellem skolterne irrgrøn, saftig haa like under husmuren. Ut ved hjørnet ensteds en ældgammel apal, — vrænger sine sølvlyse bladsider for nattebrisen. Der en nyvasket søndagsskjorte, — slaar forfløien i den graa nat. Og paa et plass ulmer gulbrunt og hjertensgodt det nødvendige krusafat; det staar paa kant op til husmuren nu saan sommersdagen, da én likesaa godt kan umake sig utenom døren som ikke. Der en loppet vinter-teld utpaa bakken, svinger fra sin stang og har sommerferie endda, likesom det gjestfri krusafat … Dukker op, svinder: Hatlaneset … Oldervik …. Asketangjen …. Gygrastolshammaren …. Otrestein — alle de plasser og odder her er. Det glir og det skrir, aarerne gaar saa aandedræts-støe. Naar han faar rodd sig opunder her ved Otresteinen, sætter han seil, for herfra ligger han den over fjorden til stoppestedet. Det braker godt derute; ja, han er rigtig tung i fjorden.

Her inde paa Otrevaag er det mørkt av fjeldet, og smul sjø. Like ved Steinen drar han aarerne ind, løfter seilet fra agterskuten og slipper masten ned gjennem hullet i fremtoften, vikler det ut, krabber frem med fokken, sætter saa fast dens skjøte; faar spridet 7op, haler storseilsskjøtet til sig og render det bakom grepet, slaar fast. Der lyser en kridhvit, ny bot øverst oppe ved masten. Han faar ro litt under seilet, saa han naar vel frem av disse ugreie atterkast her langs hammeren og uti. Det smelder sagte i storseilet, fokken bakker. Men han ror.

Der flakser en hvit maase ovenover et dyr bort paa Steinen, det ligger og æter paa noget, som spratler og slaar med sporden. Underlig! Han maa ha været i laksegarnet til Otrevaags-manden og stjaalet; men han vet ikke av, at oteren er slik heller: gaar i laksegarn. Og her i fjæren lusker der visst en ræv, ser sig om efter fisk. Oteren slipper fisken; blev vel skræmt av baaten — det blinker sølv i mørket. Og ræven faar den! Han er vel mindre mandstyg end oteren; eller kanske den andre alt er mæt. — Hau! skriker han. Ve du sleppa, din tju! …

Ret nu har han vinden! Han drar ind aarerne, beholder den ene i næven til at styre med. Færingen lægger sig alt over. Krah-krah! sier det i storseilet, det ligner et kraakeskrik. Og det grynter og gurgler i strømkurlen efter aarebladet. Krah-krah! Han stikker litt paa skjøtet for at live, og han triver i det med næven, niholder, for at 8støtte, til færingen kommer godt i sîg, og det ikke mer røiner saa. Ja, han turvte ha sat en bot i det nedre seilhjørnet ogsaa. Og han haler skjøtet varsomt ind igjen, for at prøve: Krah-krah! … Han stikker atter ut litt, for at live seilet. Og han smiler imens hen for sig ved tanken paa de dyrene: «Hauk over hauk», har han hørt for et gammelt ord. Men aldrig «ræv over oter». Aaja, det er rare greier, naar én skal ha sig mal, san ….

Der kommer jægten skridende hitover, sopende vandet fremfor sig, ligger saa rank og stø i sjøen, søklastet, like ned til skanseklædningen. Det er en sten-jægt, Mikjel Tuften sin inde fra fjorden. Et hode, som sitter og halvsover bak den gisne, blaamalte skanseklædning — han reiser ofte alene, han Mikjel. Hun gaar ny baut her like under Otresteinen. Men hun er seig i svingen, søklastet som hun er.

Krah-krah! … Nei, han greier aldrig fjorden over med slikt seil! … Og han holder ned paa jægten, klapper op til, just som han der ombord er færdig med seilene, snakker ind til det brandrøde hodet bak skanseklædningen — det sitter korthalset paa 9svære aksler, og han er skrutrygget som en sint, knurrende puddel, den reiser nakkebust.

— Kjøpe du sukkerpere, Mikjel? sier han, og slaar fangelinen om agtervantet.

— Kor mykje?

— Ei tydna,

— Ka tek’ du?

— Sju ort.

— Kom mæ ‘na!

Og tønden blir lempet og halet ombord. Han leverer én daler. Men kaster fangelinen loss i det samme:

— Ha du vore i doktars-hagjen no?

Og han i baaten reiser sig hakkende galen: Helvetes sattan!

Det bjeffer som en hund der ombord:

— Kafy ror du hit ut daa i slikt vêr?

— Seks aa ei halv! skriker han, og rækker haanden ut. — Det svarer ikke bak skanseklædningen. — Seks! skriker han saa. Fem aa ei halv! — Det svarer ikke. Og han i baaten slipper sig ned paa toften, ror med rappe, plaskende tak under seilet. Men hodet bak skanseklædningen glir sin vei fra ham, staar ildrødt mot den lysegraa regnskur, som skrider ut dalen der i sør ensteds.

— So ve eg ha tomtydnaa att! skriker han.

For det er uraad for en færing ta igjen 10selv slik fillejægt, naar den først er kommen i sîg. Hun dasker sprutende og rislende væk ind i skoddenatten, som en søkvaat bamse. — Krah-krah! …. Og han striker med styreaaren, tversnur; han lenser tilbake for spilet storseil — nu røiner det ikke paa raatten klut; flyr som en fiskeand indover paa dansende baaretopper. En barhodet lurvetasse med en blek, dødsens træt glans i øiet, som kommer i hug ræven og oteren: aaja, det er rare greier, san, om én saa bare skal ha tak i lite vætta kontanter! … Blir borte i den regngraa sensommersnat.

Og indveiret gaar sin gang. Det er ikke skyer, som stimer; det er bare stille, vaat regnskodde, som siger ind og tætner sig langs fjordens begge fjeldsider, kliner sig indtil, fylder alle dalsøkk, følger nøie landet, ind vaager og ut nes, synker nedover lierne, naar ned i furuskogen, videre ned til gaardenes beitehager, siger mørknende nedover bø-garen; og de irrgrønne revner mellem skolterne blir næsten svarte, som furuskogen var, av skygge og nat. Nu er skoddetækket like ned i fjæren, gjemmer alle fjordens stuer med saltvands-mennesker, som sover drømmeløst indenfor. Var dig, der kom den første draapen! Ak ja, ret nu er det ikke langt borte ….

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Fra Fonneland til Svabergssveen

Samlingen ble gitt ut i 1922 og inneholder sju noveller og humoresker: «Det knaldrer og blaaser», «Sandkorn paa et øie», «Fonnelandsmanden», «Ildmørje», «Der generalkommissär», «Paa bunden av glemselens flod» og «Gampen paa svabergssveen».

Se faksimiler av 1. utgave, 1922 (nb.no)

Les mer..

Om Hans E. Kinck

Hans E. Kinck er mest kjent i norsk litteraturhistorie som en stilsikker, nyromantisk novelleforfatter. Kunstsynet hans gikk ut på at litteraturen skulle gi innsikt i menneskesinnet og skildre det impulsive og stemningsbærende. I likhet med kunstnere som Obstfelder og Munch interesserte Kinck seg først og fremst for menneskets lengsler, drømmer, angst, kjærlighet og for kampen for å overvinne frykten for å leve.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.