Et frit Forhold

av Hulda Garborg

VI.

67En Morgen, da Frk. Halvorsen som sædvanlig kom forsent i Forretningen, stod Tobiassen i Døren og snudde og vendte paa et Lommetørklæde.

Han holdt et Hjørne op og læste høit D. H., idet han saa paa Frøken Halvorsen, som gik forbi ham og ind paa Lageret for at hænge fra sig Tøiet.

«Tak, det er mit», sa hun, da hun kom ind igjen, og strakte Haanden ud for at ta det.

«Jasaa, det erdet er] 2. opplag: er det virkelig Deres?»

Han saa paa hende med et væmmeligt Smil.

«Er det nogen anden som heder saa her da?»

Hun napped Tørklædet fra ham med et foragteligt Blik nedover ham. «Tosken», mumled hun og strøg ind paa Lageret igjen. Men Tobiassen var ikke sen om at komme efter.

Han var rasende sint. Med sit stygge Blik lige op i Ansigtet paa hende holdt han op en liden mørk Tingest og spurgte, om den muligens ogsaa var hendes.

Hun for tilbage; han saa slig ud, at hun blev 68ræd. Men da hun fik se den lille Skildpadde-Lommekam, som han holdt i Haanden, blev hun iskold. «Nei,» sa hun og vendte sig.

Han lo haanligt. «Denne Gang var Madam Simonsen for sent ude,» sa han og kasted Kammen i Gulvet med al sin Kraft, bøied sig fremover hendes ene Skulder og hvisled med sammenbidte Tænder «Tøs».«Tøs»] hore Og saa gik han, med Næverne knyttet dybt nede i Buxelommerne.

Det var, som han havde slaaet hende i Ansigtet; hun var nærved at tumle. Da hun sandsed sig igjen, havde hun bare en eneste Følelse; hun maatte gjemme sig.

Næsten uden at vide det tog hun Nøglen og rømte ud paa et vist Sted. Hun vidste ikke, hvor længe hun havde staat der, lænet op mod Væggen, og forgjæves prøvet paa at tænke sammenhængende. Uklare Billeder kom og gik. Hun saa Jensen for sig med løftet Haand, færdig til at slaa hende; hun syntes, han maatte dræbe hende, dersom han fik vide, hvor dumt hun havde baaret sig ad. Ialfald vilde han jage hende. Og hun saa sig saa levende ligge paa Knæ og tigge om, at han ikke maatte kaste hende ud, til hun uvilkaarlig folded Hænderne og begyndte at bede.

Varme Taarer trilled ned over Ansigtet og vækked hende. Det var jo paafaldende, at hun blev saa længe ude. Hun pusted paa Lommetørklædet og la det over de lukkede Øine; det 69maatte jo ikke sees, at hun havde grædt. Men Taarerne vilde ikke standse. Naar hun bare havde havt et Sted, hvor hun kunde faa graate ordentlig ud.

Med en voldsom Kraftanstrengelse tvang hun Graaten ned, ordned sit Haar og tørred Ansigtet, – sprang saa ud gjennem Gaarden og ned i Kjælderen til Madam Simonsen.

Madamen laa og skured Kjøkkengulvet, saa hun slap ugeneret ind i Blaakammeret. Hun fandt frem Vinflasken, som de havde staaende der, fyldte et Ølglas og tømte det med engang.

Da hun kom ind paa Lageret igjen, tog hun frem et stort Stykke hvid Stout,Stout] solid bomullsty som hun gav sig til at slaa op paa et Træbræt. Hun nynned paa en Valsemelodi, mens den hvide Støvsky stod høit om hende, hver Gang hun med unødig Voldsomhed klasked Tøiet i Disken.

– Væmmelige Dyret, den Tobiassen! Hun vidste nok, hvorfor han var sint; det var bare, fordi han ikke selv fik Lov at kline med hende, som han vilde. Hun skulde nok lukke Munden paa ham, hvis hun bare vilde bry sig med det; men skidt, han turde vel mindre end at sætte ud Historier om Chefen. Forresten vidste han ingenting. Om han havde fundet de derre Greierne inde paa Kontoret; det behøved da ikke at betyde noget, det! – Forresten skulde hun nok gjøre sig Godvenner med ham, hvis hun vilde, og det kunde godt hænde, hun 70vilde; – det var altid bedre at være Venner med Folk end Uvenner. – Det kunde formelig være Morro; narre ham rigtig dygtig op – saa troed han naturligvis strax, at hun vilde gifte sig med ham, den Idioten; men da skulde han faa lang Næse.

– Da Jensen senere paa Eftermiddagen traf hende i Blaakammeret, la han strax Mærke til, at hun var mer end almindelig oprømt. Øinene havde den samme Glands, som han kjendte fra deres Tomandsrangler, naar de havde drukket lidt meget Vin, og hun var saa overdrevent, nervøst elskværdig, at Jensen blev mistænkelig. Fan, der skulde da vel aldrig være noget om at gjøre? Men han sa ingenting. Var det saa, saa kunde det jo ikke længe undgaa ham; han havde en vis Øvelse i det Kapitel.

Efter den Dag holdt han skarpt Øie med hende, ikke bare naar hun var sammen med ham, men ogsaa ellers, naar hun gik optaget af sit Arbeide i Forretningen; og han blev alvorlig ængstelig for, at hun skulde være frugtsommelig. Men han forsøgte at tage det som noget, der egentlig ikke kom ham ved; det var jo grei Skuring det; han vidste, hvad han havde med den Ting at gjøre. Men i Grunden var han slet ikke saa modig; det pinte ham mer end han vilde vedstaa for sig selv. Det vilde jo være en noksaa kjedelig Historie. Det 71var ikke langt fra, at han ønsked sig vel ude af hele Affæren.

– Det var en Pine for Frk. Halvorsen at gaa der og se paa sine Collegers væmmelige Smil og høre paa deres tvetydige Spydigheder. Især var Tobiassen ikke til at udholde. Hun kunde ikke klare det længer; og en Dag, da hun i et Anfald af vond Angst havde tømt en halv Flaske Portvin, passed hun paa Tobiassen, da han i Skumringen gik ind paa Lageret for at hente noget der. Hun gik efter og lod, som om hun skulde ta noget i samme Hylde. Da hun kom lige paa Siden af ham, strøg hun Hovedet kjælent nedover hans Arm og hvisked sagte smaaleende: «Gud, hvor dum De er, Tobben; er det noe Morro at gaa saan og surmule paa hverandre da?»

«Neigu om det er Spor af Morro,» svarte han, som om Spørgsmaalet ikke kom ham uventet. Hun gled fra hans Arm og ind paa hans Bryst, og han trykket hende ind til sig, saa hun var nær ved at skrige; «du maa ikke dræbe mig med det samme,» smilte hun op til ham. «Jo, jeg tror næsten, jeg maa,» sa han, og kyssed hendes fremrakte Mund.

– En Aften senere sad de i Sofaen paa Tobiassens Værelse.

En tømt Ølflaske stod foran dem paa Bordet, og Lampen var halvt nedskruet. Pludselig tog hun ham kjærligt ind til sig og sa let henkastet: «Du 72Tobben, i Grunden kunde vi vist ha det hyggeligere, hvis vi forloved os offentlig?»

Det kosted hende stor Anstrengelse at faa sagt det slig, at det kunde ta sig ud som et pludseligt, løst Indfald. Hun holdt Pusten af Spænding. I flere Dage havde hun gaat og spekuleret paa en passende Maade at faa sagt det paa; for det var jo altsaa den eneste Redning, hvis det nu virkelig skulde være Alvor med dette fæle, som hun grued for.

Men Tobiassen gjorde en stor Grimasse. Der kom det. Han havde ventet paa det; men det var dengang det, tænkte han ved sig selv.

«Æsch da,» sa han, «gaa omkring og sprike med Guldring paa Fingeren og Blemmer paa Læberne og være forlovet! Nei, da har vi det sku hyggeligere, som vi har det.»

Hun blev kold; men tvang sig til at være munter.

«Ja du maa ikke tro, det var Meningen min heller, Far! At ikke jeg vil forlove mig, det har du vel før faat erfare, stakkars Fyr!»

Hun dasked ham gemytlig paa Kindet.

Men hun vilde absolut tidlig hjem den Kvæld.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Et frit Forhold

Romanen Et frit Forhold ble utgitt i 1892 og var Hulda Garborgs debut som forfatter.

Skildringen av Dina er naturalistisk, men i motsetning til det som ofte er tilfellet i naturalismen, er ikke Dina bare et stakkarslig offer for ytre forhold. Hun tar regien over sitt eget liv og viser seg som en sterk og handlekraftig kvinne – en kvinnetype som man finner igjen i mange av Hulda Garborgs senere verker.

Romanens hovedperson, Dina Halvorsen fra Sandefjord, kommer til Kristiania og får jobb i en manufakturforretning. Snart innleder hun et forhold til sjefen, og det er forholdet mellom dem romanen handler om. I utgangspunktet er det et såkalt «fritt forhold», men det hele utvikler seg raskt til en maktkamp. Garborg ironiserer over hvor «fritt» et bohemisk parforhold blir i lengden, og boken kan dermed leses som et innlegg i datidens debatt om kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral.

Åshild Haugsland har utstyrt teksten med innledning, sakkommentarer og variantapparat.

Se faksimiler av 2. opplag fra 1892 (nb.no)

Les mer..

Om Hulda Garborg

Hulda Garborg er i en viss grad en glemt forfatter i dag. Vi kjenner henne mest som kulturpersonlighet og forkjemper for bygdekultur. Hun engasjerte seg sterkt i kvinnekampen og i kultur- og samfunnsdebatten. I samtiden var hun imidlertid også en viktig stemme i litteraturen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.