Et frit Forhold

av Hulda Garborg

XIV.

134Fru Jensen sad paa Verandaen indpakket i Tæpper og Sjaler, da Berthe kom ind gjennem Haveporten; og et Par Smaagutter legte nede i en af Grusgangene. Under et stort Træ lidt længer nede i Haven sad Jensen med sin lange Pibe og kurrede Middagen.kurrede Middagen] kvilte etter middagen

Berthe spurgte Gutterne efter Jensen sjøl. Hun havde løbet saa hun var ganske rød og forpustet. «Der sitter’n,» sa Gutterne i Munden paa hverandre, og en af dem raabte nedover til Jensen. «Papa det er noen, som vil snakke med dig!» Jensen reiste sig og gik Berthe halvt imøde. Hun rakte ham Brevet og blev staaende. Jensen blev bleg da han saa Haandskriften; men spurgte rolig: «Skal De ha Svar.» «Jeg ved ikke» svarte Berthe og blev staaende og glo grundigt paa ham. Hun vilde benytte Anledningen til at se rigtig ordentlig paa denne Fyren, som hun nok kjendte mere til end han vidste om, stakkars Tosken. Hun maatte le for sig selv. Det blev Jensen pinligt. Gutterne 135stod ogsaa og saa paa. «Gaa op til Mama og bed om at faa laane Portemonæen hendes lidt!» Gutten løb; men Jensen raabte strax efter ham: «det er ikke værdt, jeg har selv.» Han tog med Tommel- og Pegefinger et Kronestykke ud af Vestelommen og gav Pigen med Tegn til, at hun kunde gaa.

Berthe takked med et velvilligt forstaaelsesfuldt Smil og gik.

Jensen skar Brevet op med sin lille elegante Pennekniv, roligt og forsigtig som sædvanlig. Han følte sin Kones spørgende Øine, læste det, gik opover mod Verandaen brættende Papiret omhyggeligt sammen til en Fidibus,Fidibus] papirstrimmel til å tenna tobakkspipe med ganske som han pleied. «Boston hos Bøhn igjen,» sa han, idet han gik forbi sin Kone. Han vilde ind paa sit Værelse. Gud give han var derinde. Det svimled saa underlig for ham. «Saa,» sa Fruen med sit lille trætte Smil. «Gaar du?»

Jensen strøg sig over Panden med en lidende Mine. «Nei. Jeg er lidt sjaber i Dag … saa besynderlig mat og træt … tror jeg lægger mig lidt. – Jeg gaar ikke indover igjen i Dag.»

Fruen forsøgte at faa se ham i Ansigtet. Hun syntes ogsaa han var svært bleg, da han kom opover Haven. Men han gik ind uden at se paa hende. Og hun sad igjen i sine egne triste Betragtninger som sædvanlig.

Det begyndte allerede at bli kjøligt om Eftermiddagen skjønt det bare var sidst i August. Hun 136frøs. Det var bedst at gaa ind. «Ludvig, tag de Sjalene for Mama, er du snil Gut!» Hun reiste sig besværlig og gik ind i Havestuen, fulgt af Ludvig med Sjalene. «Aa saa maa dere være stille derude for Papa sover. – Luk Døren med dig.»

Da Gutten var ude, la hun sig paa Sofaen.

Det mørknede lidt efter lidt og det var stille og dødt som sædvanlig i de store Værelser. De smaa Børn var i den anden Ende af Bygningen med Barnepigen, og de store var altid ude i det længste, for hjemme var det kjedeligt. Fruen laa og stirred med aabne Øine ud i Mørket og drømte om dengang, da hun var ung og frisk og trodde at der var noget at leve for her i Verden. Men hun var blit saa sløv og træt nu; det gjorde ikke engang noget videre ondt længer at tænke paa den Tid.

Henimod Aften kom Jensen ind. Spurgte efter Lampe. Lampe? Aa ja, det var sandt. Hun ringte. «Aa Hanna, bring Lampen. – Er der i Stand paa Soveværelset?»

«Ja Frue.»

Hanna kom med Lampen, Jensen tændte Piben og satte sig til at læse. Fruen laa fremdeles paa Sofaen. Der var en Tanke, som kom igjen hos hende i hele Eftermiddag, og i en død Tone, som om hun bare tænkte høit, sa hun: «Har Bøhn byttet Pige igjen nu da?» Jensen saa op, stort, usikkert. «Saa? det la jeg ikke Mærke til.» Han lod som 137han læste videre. Hvad var der nu i Gjære, siden hun sa saa meget? Men hun sa ikke mer, bare smilte skjævt og sygt, reiste sig og gik med et neppe hørligt «Godnat.»

Jensen saa sig om. Jo her var hyggeligt. Han smeldte Bogen sammen, gik med store faste Skridt ud i Entreen og tog Tøiet paa; derpaa stak han Hovedet ind afaf] 2. opplag: ad Sovekammerdøren og sagde: «Jeg gaar alligevel.»

Derindefra hørtes bare et langt Suk.

I Billetten fra Frk. Halvorsen stod der: Jeg haaber du ikke rømmer i Aften som du har gjort flere Aftener nu, og som du gjorde paa Gaden i Dag. Jeg vil snakke med dig, forstaar du. Jeg venter hos Madam Simonsen, naar vi har lukket. Jeg skal forresten hilse fra Choristinden din; hun har været inde og spurgt efter dig.

Saa opskræmt var Jensen aldrig blevet før. Noget saa udspekuleret ondskabsfuldt som at sende Jenten derud. Hun blev fræk nu, Tøsen. Han havde virkelig følt sig saa uvel, da han aabned Brevet, at han et Øieblik var bange for, at han skulde faa et Nervetilfælde. Han havde ikke overvundet Scenen fra Carl Johan enda, og saa faar han dette ovenpaa. Det er da Grændser for, hvad en Mand kan taale ogsaa. Fordømte Kvindfolk. Men hvordan i Herrens Navn kunde hun nu ha faat Greie paa denne andre, som han jo ikke … som der jo ikke … der var jo altsaa absolut 138ikke Tale om den fjerneste Anelse af et Forhold. Truffet hende et Par Gange, og nok begaat en Dumhed engang, de havde drukket lidt meget nede hos Bøhn … men at hun skulde have været inde i Forretningen og spurgt efter ham … nei, det havde hun løiet, den godeste Dame, det var klart … men i … men i Alverdens Navn nok engang, hvorledes havde hun faat nys i det-derre. Ja ja … en Dumhed var det, den Kvælden paa Kontoret … De havde sku været tryggere, dersom de havde gaat hjem paa Drammensveien – Bagveien ind paa Værelset hans … der havde sku ingen Sjæl faat Teften af dem. Madam Simonsen var farlig, hun. De var i Komplot mod ham, det var soleklart. Det var to farlige Kvindfolk det-derre. Madam Simonsen forstod at holde ham saapas under Øinene, at hun trygt kunde pumpe ham, naar hun vilde. Slu Kjærring.

Nei, den Slags Kvindfolk var farlige de altsaa. Farlige ja. Man fik sku passe sig lidt. Være diplomatisk. Naa, man kunde jo tage kraftigere Forholdsregler; men hvem gad have alt det Vrøvl. Det var altsaa ikke morsomt. Og … og, han dampede langt af Cigaren og tænkte næsten høit – hvorfor Fan skal man plage sig mer end nødvendigt. Stille – pent, stille – pent, som Bøhn siger, det er da ved Gud det eneste for en dannet Mand.

139Han saa paa Klokken og gik hurtigere paa. Han kom nok ikke ned, før de havde lukket.

Han gik hurtigere. Skulde egentlig været nede, medens det var oppe. Fan saa ærgerligt. Uforskammet Tøs forresten, hun troede kanske hun skulde skræmme ham. Skræmme ham, hun; som om hun ikke heller maatte takke ham paa sine Knæ, fordi han ikke havde kastet hende fra sig som en udslidt Hanske for længe siden. Af pure Medlidenhed havde han beholdt hende og derved udsat sig for alle Slags Ubehageligheder. Men det var Takken han fik. Uforskammethed og Næsvished lige op i Øinene. Han følte sig dybt forurettet. Han havde ikke fortjent at blive krænket saaledes af hende, hende, som han havde været saa altfor god og hensynsfuld imod. Han blev sentimental. Han havde altid havt Ulykken med sig, han; faat Utak og Falskhed til Løn af dem, som han var god og oprigtig imod. En Dot havde han været, en Godfjot, som havde havt Medlidenhed med et sligt Fruentimmer. Ja, han vilde gaa derned og sige hende det. Bede hende gaa i sig selv og betænke, hvad han havde været for hende, hvor taalmodig og overbærende han havde været med alle hendes Svagheder. Om hun ikke skammede sig, om hun ikke syntes det var skjændigt at lønne ham paa den Maade …!

Han gik og forestilte sig, hvor sønderknust hun skulde blive under hans alvorlige Bebreidelser, 140hvorledes hun skulde falde paa Knæ for ham og under Taarer bede ham om Tilgivelse. Den skjønneste Forsoning skulde komme istand, og hun skulde tjene ham i Ydmyghed igjen som i gamle Dage, og ikke mere vove at udspionere hans Veie og Handlinger, som om det var hun, der havde at bestemme dem.

Han følte sig alligevel lidt trykket, da han traadte ind i Blaakammeret. Frøken Halvorsen sad i Sofaen uden Reisetøi og Madam Simonsen stod foran hende og pakked et LaagefadLaagefad] fat med lokk ned i en liden Kurv. Hun havde Sjal over Hovedet og var færdig til at gaa ud. Hun ledte efter en Avis til at lægge over Kurven. Jensen lo og spurgte om hun ikke holdt «Verdens Gang» længer nu, siden der var Mangel paa Makulatur.Makulatur] avfallspapir

«Nei, jeg gjør ikke det,» sa Madamen lidt tvært, idet hun anstrængte sig for at faa ned noget Papir, som var slængt op paa Piedestallen, og fortsatte, idet hun haled Papiret ned –: «det kan ikke nytte aa studdere paa, aaffer ikke alle Potetene er like store og aaffer Silla ikke er saa stor som Makrellen … – ja, adjø da … jeg læser igjen. Di har vel Nøkkeln?» Og ude var hun.

«Igrunden et ubehageligt Menneske, liker hende mindre og mindre …»

Jensen kasted Hatten og Hanskerne paa Sengen, strøg sig med begge Hænder over Haaret og udstødte et langt Ah! derpaa satte han sig i Sofahjørnet 141og saa høitideligt paa Frøken Halvorsen, som sad magelig lænet op i det andet. «Naa min kjære Dina, hvordan befinder du dig saa egentlig efter din sidste noble Bedrift?» – Han rokked langsomt og betydningsfuldt med Hovedet. Men hun smilte bare spydigt og svared: «End du?»

– «Ja Dina, jeg skal beherske mig. Jeg skal ikke sige, hvad du havde fortjent at høre. Jeg burde ikke have nedladt mig til at forhandle med dig; jeg kunde jo gjøre kort Proces, som du ved, meget kort …» Han saa skarpt paa hende. Hun kremted lydeligt. «Men jeg har altid været for god mod dig, for efterladende; – du har ikke fortjent det!» – «Ikke det?»

Atter et spydigt Smil.

«Nei, Dina, det har du ikke. Du har lønnet mig med den sorteste Utaknemmelighed; du har søgt at prostituere mig i mine Folks Nærværelse, og i Dag har du sat Kronen paa Verket.» Hun smilte igjen, men svarte ikke. Hans Høitidelighed satte hende lidt i Forlegenhed; hun havde ventet ham ganske anderledes, og da havde hun vidst, hvad hun skulde sige. Men dette kom saa uventet. Jensen sukkede dybt og fortsatte: «Men min Ulykke er den, at jeg har holdt af dig, altfor meget har jeg holdt af dig.» Han lagde Hovedet tungt paa Haanden, som han støttede paa Sofakarmen, og saa ligesom fraværende ud i Værelset.

«Altfor meget – jeg har føiet dig i alt og 142taalt alt, og jeg havde ogsaa tænkt at sikre dig for Fremtiden, saa du aldrig skulde komme til at lide Nød – (Den Idé var god, den var pludselig faldt ham ind) eller mangle noget … jeg kunde jo snart falde væk, og hvor blev der af dig da; har du tænkt paa det?»

Trodsen kom ved dette Spørgsmaal atter op i hende, og hun gjorde en utaalmodig Bevægelse, men kunde ikke finde paa noget andet at sige end «Pyh.» Egentlig var hun godt fornøiet med Sagernes Vending; men hun vilde ikke give for raskt Kjøb.

«Ja ja, du er hovmodig nu, Dina; men vær forsigtig, siger jeg dig, saa jeg ikke bliver nødt til at tage Forholdsregler, som er mod min Vilje – ja som vilde smerte mig dybt.»

Han gjorde en Pause for at iagttage Virkningen af denne Løgn.

Hun blev lidt rød, og egentlig mod hendes Vilje for det hende ud af Munden: «Aa du trøsted dig vel snart med Choristinden din?»

Men da reiste Jensen sig med et Sæt, som om han vilde slaa hende. Hun kvak, men saa ham fast ind i Ansigtet. Han skreg: «Hvad i Alverden er det for en Sladrehistone, du der har fundet op? Svar mig! Nu skal du staa til Regnskab for dine Ord! Vil du tilstaa, at det var Løgn, det du skrev, at der havde været nogen inde og spurgt efter mig?!» Hun svarte saa roligt og ligegyldigt, som det var hende mulig, med en liden 143umotiveret Latter. «Ja, det kan jeg gjerne; det var ikke sandt netop.» Der faldt et Bjerg fra Jensens Skuldre; han maatte anstrænge sig for at beholde Tonen. «Naa, altsaa, men hvad da, hvad da, hvad er sandt?»

«Aa du kan vel skjønne, at jeg har hørt noget,» svarte hun lidt utaalmodig og lidt flau.

«Altsaa Sladder, som jeg siger, Sladder og intet andet.» Han satte sig atter, betydelig mildnet. Men da kasted hun sig over ham med lidenskabelig Heftighed, klamrede sig fast om hans Hals og spurgte Gang paa Gang: «Kan du sværge paa det? – Kan du sværge paa, at der ikke har været noget med dig og – og en anden? At det er mig, du holder af, nu som i gamle Dage, mig og ingen anden?!» Han holdt sig lidt reserveret tilbage og svared fornærmet: «Men Dina, at du kan tvile paa det; har jeg nogensinde løiet for dig, har jeg ikke altid …?»altid …?»] retta frå: altid …? Hun afbrød ham: «Jeg ved ikke; jeg ved ikke, om du har løiet for mig; men kan du ikke skjønne, at jeg elsker dig saa forfærdelig, (hun følte sig temmelig flau indvendig; men det maatte til) at jeg dør af Jalousi, saasnart jeg bare tænker mig Muligheden af, at du skulde holde af nogen anden.» – «Men du ved jo det, Dina …» «Nei, jeg ved ikke, du maa sværge, at du elsker mig, at du kunde gjøre alt for mig, at … at du … dersom du var fri …» – «Naa, naturligvis, selvfølgelig, du ved jo … Herregud …» Hun 144klynged sig tættere ind til ham og svor paa, at hun til Gjengjæld skulde elske ham trofast hele sit Liv – hele sit Liv!

Jensen indskrænked sig til et let Tryk, som skulde udtrykke hans Taknemmelighed; men paa samme Tid var han ikke blind for, at hun iaften tog sig bedre ud end sædvanlig. Hun havde klædt sig med Omhu; Ophidselsen og Spændingen havde givet hendes Kinder en naturlig, frisk Rødme, og i Øinene kom der af og til Glimt af Lidenskab og Varme, som gjorde hende vakker. Og da Madam Simonsen kom igjen med Frøken Halvorsens Bif, maatte hun for Gemytlighedens Skyld strax hente en til, og der blev drukket og spist og de anstrengte sig begge for at faa Tag i den gamle Tone.

Men før de skiltes, hvisked Frøken Halvorsen ham i Øret: «Du, den Bankbogen, hvad Tid faar jeg den – ja, for det var vel bedst, at» … Jensen studsed. Bankbog? «Aa naa, naa … den, naa – i Morgen – i Morgen. Naturligvis – jo før jo bedre.» Han fik et langt Kys til Tak. Men hun var ikke færdig med det. «Ogsaa du,» hvisked hun, «det er sandt, Madam Simonsen snakked om, at hun var i Knibe for et Par Hundrede Kroner; det er Forretningen til Karl, ser du; det gaar nok ikke rigtig i det senere; det var derfor hun var i saa daarligt Humør. Hvis du vilde hjælpe hende med det – du faar det vist igjen.» – «Ja, det gjør jeg vist.»

145Jensen var temmelig fraværende; han var pludselig kommet til at tænke paa, om ikke dette til syvende og sidst kom til at ruinere ham økonomisk ogsaa. Han havde aldrig tænkt paa det før. Hun gjorde jo i Grunden ingen Fordringer, men alligevel … «Ja vil du det altsaa?» Hun spurgte saa bestemt, at han næsten skvat. «Ja, ja, naturligvis, naturligvis, det er jo en Bagatel. Man faar jo hjelpe Mennesket. Og Frøken Halvorsen elsked ham uhyre til Gjengjæld; men Jensen var ikke med længer. Han sad og undredes paa, hvor mange Familier han egentlig for Øieblikket havde at underholde, og han tænkte med Skræk paa hvordan Tingene vilde komme til at tage sig ud, hvis det en vakker Dag skulde gaa galt med Geschäften. Det var sku vanskelige Tider. At der igjen var Tilbagegang med ham, det kunde ikke nægtes længer … og hvor tog han nu 20,000 Kroner fra? Og naar han kjendte hendes Arme om sin Hals, havde han en Følelse af, at de var det Reb han engang kom til at hænge og dingle i med Tungen ud af Halsen – – fy for Fanden –. – Men det modbydeligste, det aller ærgerligste var dog det, at ganske anderledes fyldige Arme og en ganske anderledes frisk, forlokkende Mund vented paa ham med bløde Favntag og berusende Kys; og saa sad han her med disse udbrændte Levninger af et Kvindfolk. Han syntes pludselig, det lugted Fyld, og han fik en Væmmelse saa 146stærk, som han neppe nogensinde havde følt den. Han sprang op og sa, at han følte sig uvel, maatte ud, ha Luft – – og ude var han i en saadan Fart, at han glemte Hanskerne.

– Til Heiberg!Heiberg] 2. opplag: Bøhn

– Skulde man graate eller le af sligt. Var det ikke som han havde tænkt sommetider alligevel: Pigebarnet gik der og «elsket» ham. Det kunde man kalde Lykke.

Men trods alt var det ikke frit for, at han inderst inde følte sig smigret. Han kunde nu engang ikke gjøre for, at han var den han var.

Frøken Halvorsen tog en Drosche og kjørte hjem. Hun sad mageligt lænet op mod det ene Hjørne af Vognen og lagde Planer for kommende Sommer. De skulde en Tur paa Fjeldet, Fru Gundersen og hun, desuden skulde de bo ved Bygdø et Par Maaneder – – – Hun smilte ved sig selv. Idioten!

Men pludselig gik der som et Sting gjennem hende. Om han kom i Kvæld! Var det kanske ikvæld de havde aftalt? Men efter det igaar …? Kunde hun …? Ja! ja! Hun folded Hænderne krampagtigt og vendte Øinene mod Himmelen:

Aa Gud, lad ham komme!

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Et frit Forhold

Romanen Et frit Forhold ble utgitt i 1892 og var Hulda Garborgs debut som forfatter.

Skildringen av Dina er naturalistisk, men i motsetning til det som ofte er tilfellet i naturalismen, er ikke Dina bare et stakkarslig offer for ytre forhold. Hun tar regien over sitt eget liv og viser seg som en sterk og handlekraftig kvinne – en kvinnetype som man finner igjen i mange av Hulda Garborgs senere verker.

Romanens hovedperson, Dina Halvorsen fra Sandefjord, kommer til Kristiania og får jobb i en manufakturforretning. Snart innleder hun et forhold til sjefen, og det er forholdet mellom dem romanen handler om. I utgangspunktet er det et såkalt «fritt forhold», men det hele utvikler seg raskt til en maktkamp. Garborg ironiserer over hvor «fritt» et bohemisk parforhold blir i lengden, og boken kan dermed leses som et innlegg i datidens debatt om kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral.

Åshild Haugsland har utstyrt teksten med innledning, sakkommentarer og variantapparat.

Se faksimiler av 2. opplag fra 1892 (nb.no)

Les mer..

Om Hulda Garborg

Hulda Garborg er i en viss grad en glemt forfatter i dag. Vi kjenner henne mest som kulturpersonlighet og forkjemper for bygdekultur. Hun engasjerte seg sterkt i kvinnekampen og i kultur- og samfunnsdebatten. I samtiden var hun imidlertid også en viktig stemme i litteraturen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.