Fru Marta Oulie

av Sigrid Undset

22. juni 1902.

Jeg prøver at skrive igjen, fordi jeg ikke længere holder mine egne tanker ud. Det er, som en overmenneskelig fantasi havde spekuleret ud altsammen og gjort det saa ulidelig og pinende og oprørende som mulig. Jeg er nær ved at bli omvendt til at tro paa forsynet igjen.

Jeg har bedraget min mand, som var ung og vakker og snil og trofast og bra og nobel – med hans bedste ven, som er hans kompagnon og min fætter, som jeg har kjendt, fra vi var unger, og som engang førte Otto og mig sammen. Og nu ligger Otto oppe paa Grefsen og har tæring, og min elsker betaler for ham og forsørger os allesammen. – Og Otto aner ingen verdens ting, og jeg kan ikke komme op til ham, uden han taler om for en mageløs ven Henrik er, og for en mageløs kone han har. – Til syvende og sidst lader det næsten til, at af mine fire barn skal det netop være den ungen, vi har prakket paa ham, som skal være hans hjerte nærmest, og som han altid vil høre om.9

– Hele elendigheden fik jeg rede paa, da jeg var oppe hos Otto i paasken. Han vilde hjem, og da jeg sagde, jeg syntes, han maatte hellere bli der, til han var helt frisk, svarte han, at han kunde ikke bli ved med at ta mod dette af Henrik; dengang han reiste op, havde han trodd, han skulde bli frisk paa et par maaneder, saavidt at han kunde begynde paa kontoret igjen. – Saa fik jeg vide, at da de gik i kompani, Otto og Henrik, gik det saadan til, at Henrik satte hele sin kapital i Ottos lille forretning. Jeg havde altid trodd, at Otto arvet da endel efter svigerfar, om det nu ikke var saa meget; men der var altsaa ingenting. Forretningen gik jo fremover, og han havde gode forbindelser, men for lidet penge at arbeide med, og selv om Otto nok er en svært dygtig forretningsmand, saa siger ialfald han, at Henrik bar sig ad som en god ven dengang.

«Jeg har arbeidet som en hest, saalænge jeg var frisk,» sagde Otto, «og jeg havde ingen samvittighed af at reise, da Henrik foreslog det, men jeg kan ikke bli ved med at ligge her i aarevis paa det dyreste kursted i landet omtrent.»

Jeg havde nær røbet altsammen; det var saa forfærdelig, i det samme jeg hørte det. Jeg kunde bare være enig med Otto; jeg foreslog,10 at vi skulde leie udenfor byen, og jeg skulde pleie ham saa godt, saa godt – ja Gud, hvor jeg bad ham om det. Det var ogsaa, fordi jeg saa gjerne vilde faa gjøre noget for ham, og Otto var svært bevæget; han graat med hovedet paa min skulder og klappet mig ustanselig paa kinden og hænderne. Men han vilde ikke for barnene – og stakkar, jeg skjønte, han vovet ikke at forsøge paa et samliv paa den maaden, vi nu maatte leve. – Det er forfærdelig at se, hvor han lider og hænger ved livet; han er ræd nu. –

Han reiste nedover sammen med mig og var hjemme i tre uger. Jeg var glad for at ha ham, for jeg holdt næsten ikke ud at være alene længer, men Gud alligevel, hvor det var skrækkelig. – Og saa at se paa, hvor ræd han var for at smitte barna, og saa hang de jo efter ham og han efter dem.

Han var paa kontoret hver dag, og jeg fik jo høre om Henrik først og sidst, og Otto havde ham med hjem til aftens og middag, ret som det var. Det var jo ikke bedre for Henrik, og det var mig en trøst. Man blir ussel; jeg studerte i stilhed paa, om Henrik var blit mere graa i haaret i de sidste par aar, men med min bedste vilje kan jeg ikke opdage, han har forandret sig noget, siden han kom fra England.11

Otto er paa Grefsen nu; han fik en sterk blodspytning, straks efter han var kommet did, og ligger tilsengs endda. –

Jeg har faat en post paa min gamle skole efter ferien. Jeg er naturligvis sjæleglad for det; saa kan jeg og barnene leve næsten uden hjælp fra forretningen. Paa den anden side er jeg blit saa doven af at gaa og ha det saa godt, som jeg har havt det i de sidste aarene. – I grunden vilde jeg vist helst sidde i en lænestol og spekulere over mig selv hele dagen; jeg gruer til at skulle ta fat og arbeide igjen.

Den eftermiddag, det var blit bestemt, at Otto skulde ligge paa Grefsen, kom Henrik ind til mig i barneværelset, hvor jeg sad:

«Saa længe Otto er syg, maa vi to forsøge at lade, som der ingenting havde været mellem os, Marta,» sagde han, «– vi maa!»

Han har ret, han skal hænges] jf. «Du har rett, du burde (skal) henges», ordspråk som finnes på trykk i Ordqvæder (1776) av Chr. Ditlev Hedegaard. (Gundersen & Evensberget 2006).Han har ret, han skal hænges.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Fru Marta Oulie

Sigrid Undsets første forsøk som forfatter var en historisk roman, men den ville ikke forlaget ha. I stedet ville de ha noe mer aktuelt, og hun skrev dagboks- og ekteskapsromanen Fru Marta Oulie.

Romanen ble utgitt i 1907 og viser tydelig noe som blir et viktig tema i diktingen hennes: den vanskelige kjærligheten og ekteskapet. Den første setningen er en av de mest kjente åpningene i norsk litteratur: «Jeg har været min mann utro.» Romanen ble oppfattet som dristig og moderne, og Undset ble umiddelbart kjent som forfatter.

Les Gry Berg og Liv Bliksruds innledning og kommentarer.

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.