Sjømannen

Han lå bakom køygardinen
med bleke benete trekk
og stirret med tomme øyne
opp i et vablet dekk.

Han var ingen trekkspill-sjøgutt,
men bare en motormann
som visste hva Greenock bød på
og gad ikke gå iland.

Han langet en arm ut av køyen
og var så heldig å få
en tale om våre sjøfolk
da han slo London på.

Begeistret ropte en stemme
utover hav og havn:
Vi seiler, vi bringer oljen,
verden ærer vårt navn!

Men mørk av harm måtte røsten
dvele efter en stund
ved dem som er gått fra borde,
dem spyttet han ut av sin munn

Så mintes han atter feststemt,
landet fra fjell til sjø.
For det skal vi seile, sa han,
for det er det kjært å dø.

Hjemmefronten, vår stolthet,
kjemper i sult og tross.
De krever, og her er svaret:
dere kan tro på oss.

Stemmen skurret og døde
da mannen i køyen slo av.
Så lå han med harde øyne
og smilte som om han sa:

«Hva ville skje om det krevdes
at hver skulle svare for seg.
Vi bringer oljen, sa du,
men når ble den brakt av deg?

Du oljebringende nordmann —
Siden du er så kvass
mot dem som ikke tør seile,
gå ut og ta deres plass.

Du kunne skrelle poteter,
gi kokken en hjelpende hand,
og når du er tre ganger senket,
kan du igjen få bli ånd.

Du som vil dø for landet —
si meg fortrolig bror,
hvor har du gjennemlidt døden,
vis dine naglebor.

Men også de kjempende hjemme
eier du, gla og frisk,
og bruker dét som de lider
på oss som en cirkuspisk.

Om far min sitter i fengsel
og gutten går sulten i seng,
behøver de ikke å tjene
deg som en heiagjeng.

Vår stolthet? At andre kjemper?
Hver skal svare for seg.
Vi skal ikke gjøre folkets
nød til en næringsvei.

Men en ting kunne du gjerne
betro meg: Hvordan kan det skje
at bare vi sjøfolk er utvalgt
til å bli herjet med?

Vi hører sandelig ingen
formane påny og påny
soldaten til å marsjere
og flygeren til å fly.

Er vi så håbløst dumme,
så fulle av umulige feil
at alltid må noen rope,
vik ikke, svik ikke, seil!

Men var vi ikke de første
som skjønte hva striden gjaldt?
Vi streiket mot Hitler i Spania.
Sjøfolk kjempet og falt.

For dét ble vi hånet dengang.
(Hver skal svare for seg).
Men var vi da landet vårt kalte
så meget verre enn deg?

Er det på plass vi skal holdes?
Hvor vi vender oss hen
summer med ros og refsing
ivrige mellem-menn.

Vi klarer oss bedre uten,
selv om fingrene klør
på mange efter å være
frihetens direktør.

Vi hjelpes ikke av hissing.
Det er et arbeid vi gjør.
Vi seiler og vi skal seile.
Det gjorde vi også før.

Storm og tåke og blindskjær,
med det var vi vant å stri,
ubåter, fly og miner
det får vi finne oss i.

Så seiler vi, seiler, seiler.
Vi tør ikke tenke på
at motstand kan brytes hjemme
og barn kan bli hunger-grå.

Hva skal vi da være stolt av?
Når ingen lenger kan ta
posteringer fra deres regnskap
og gi dem til oss: hva da?

Da skal vi likevel seile
i bitre, frysende år,
fordi vi kan ikke annet,
fordi denne krigen er vår.

Vi kan ikke leve som treller.
Men godt om vi også fant
noe som gjennem nøden
står rent og nakent og sant.

Kjenner du frihetens ansikt?
Nærm deg og du skal se:
det er et dødninge-hode.
Skremmes du bort av det?

Så kan vi slippe å tro på
at han som sitter i land
og kriger som ingen annen
skal være fremtidens mann.

Fare skal være en vinning.
Trygghet skal være et tap.
Alt som skal telle er slitets
og offerets fellesskap.

Ingen skal leve på andre.
Si ikke vi. Si jeg.
For det blir den nye verden:
at hver skal svare for seg.»

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.