I de dage

av Ole Edvart Rølvaag

IX.

Kvelden drog paa, folk stod ute ved hver gamme og saa; men ingen kjør viste sig. Uroen steg, og uhyggen – den svarte, listende skyggen som kommer og lægger sig paa alt der hvor liv uforklarlig er forsvundet. – – Det blaaste fra sydvest, der drev skybanker med regn i indover; de hang saa lavt nedpaa derborte, at græsset syntes at bøie sig hvor Vidden smøg sig indunder.

Trykkende uhygge laa over hver av de tre familier ved kveldsmaten. – – – – Hos han Per Hansa graat And-Ongen hjertesaart, fordi hun ikke hadde faat være med og klappe ho Fagerros mens moren melket, og vilde ikke la sig trøste. – Barnet hadde spurt straks før de satte sig tilbords, om ikke moren skulde melke ikveld, og saa hadde ikke ho Beret 86hjerte til at fortælle hvad som stod paa, men sa hun hadde alt melket. – Barnet følte at her var øvet en svær uret, hun var bedrat for noget der med rette tilkom hende, – hun var begyndt at graate og vilde ut til Fagerros straks; men moren sa at det ikke gik an; Fagerros var reist sin vei saasnart hun hadde git melken, og kom ikke igjen før imorgen. – – – – And-Ongen laa der om halsen paa moren, og vilde ha det løfte av hende at hun aldrig mer skulde gaa ut og melke koen uten at ta hende med. – – Moren trøstet saa godt hun kunde, og skjønt hun ikke sa saa meget, blev det tyngre at se paa hende end paa barnet.

Han Store-Hans hørte paa dem til han la skeen fra sig. Han orket ikke grøten ikveld, – reiste sig stille, vilde ikke se op, kom sig ut og bakom væggen. – Nei, han vandt ikke spise; hver skefuld han hadde tat, truet med at kvæle ham, – det var som han dyppet skeen ned i blodet hendes Fagerros. – Og Fagerros som han hadde tat om halsen og lagt kinden sin indtil saa mange ganger, – – – han følte det nu, at han holdt mer av hende end av noget andet liv deromkring.

Men broren som selv regnet sig for saagodtsom voksen kar nu, sat inde fremdeles og slængte i sig grøt og melk med likegyldig mine. Han saa broren reise sig og gaa ut og sa sterkt, at kjørene kunde bare vente til han fik fat paa dem! De skulde vel faa saa dugelig paa rygstykkene at de ikke gjorde det spiloppet oftere! – Faren satte et par øine i gutten som straks tagnet under dem. – Saa var han ogsaa mæt og la skeen fra sig. Han kom ut, trodde han hørte hvor broren var, men gik ikke dit, – kløv op paa taket og satte sig der.

Man samlet sig oppe paa haugen hos han Per Hansa allesammen. Han Per Hansa, ho Beret og barnet, de som hadde kortest veien, kom sidst; han 87Ole kom slentrende langt efter, men han Store-Hans var ikke til at se.

Kvelden laa nu dyp over vidden. Sydpaa, hvor skyene seg sammen, tætnet det til nat. Liv var ei at se, ikke anden lyd at høre end vinden som suste under lav himmel – – – – Kvelden kom bærende med minder og la dem ned, – minder fra fortællinger folk hadde hørt for længe, længe siden, om hændelser borte i et fjernt land. – Der skulde det ikke være saa uhørt at baade folk og fé blev borte saan trolskelig. – – – – Aaja san, – der var nok mangt rart som huserte mellem himmel og jord naar en bare husket paa det! – Men at slikt kunde hænde paa slette prærien, der det ikke var saa meget som en berghammer eller skograbbe, ja det var vel uforklarlig –! –

Folk stod der tause og tænkte paa det samme.

– – – – «De maa vel være nede ved bækken?» undret endelig Tønset’n sig høit.

Saa ens var baade tanker og den triste følelse hos dem alle at ingen spurte, hvad det var han mente som kunde hænde kjørene dernede. Da han intet svar fik, tilføide han i dypsindig traurighet: –

«Ja snak om mysterium!»

Vinden suste kjølig, slet ut av skybankene en og anden regndraape. Han Sam reiste sig og begyndte at gaa omkring.

«Jeg tror naa det,» sa han, «at det er indien som har været ute igjen.» –

Dermed fik han alle til at se paa sig.

«Vi saa jo hvor rispende gal kjørene blev den kvelden indien kom, og det saa de vel selv, og saa har de været her og lokket dem med sig. – – Den veien er det vi faar lete karer!» – Han Sam talte høit og med en viss bestemthet; han hadde løst gaaten for dem, visste det selv og kjendte en overlegen ro.

88Formodningen slog straks an; det var da en forklaring; – – – – kvindfolkene synes det var svært rimelig; de kunde ikke forstaa, at de ikke var kommet paa det selv; de saa jo hvor galne kjørne blev den kvelden! – – – – Baade han Hans Olsa og Tønset’n grundet paa det en stund; de sa ikke noget straks; forklaringen hadde løst uhyggen; men naar de nu tænkte sig om, var der ikke stor trøst i at indianerne hadde været der og lokket kjørene fra dem; for hvor var indien at finde nu, og hvordan skulde de faa feet fra dem? – Hadde de tat dem, var det vel for at beholde dem.

Tønset’n kom bent bort til han Per Hansa, snakket fort og bestemt:

«Hvis det der er tilfældet, Per Hansa, maa du pikajorpikajor] bannord, ord som forsterker utsagnet, jf. «pikadø» og «pinadø(d)» avsted efter kreturan imaara den dag, du som er blit saa gode venner med indien. – Vi maa ha kua vor igjen!» –

«Ja du store min,» understøttet ho Kjersti; «hvad skal vi berge os med naar melkedraapen er borte. – – – – Du maa reise straks!»

Han Per Hansa sat der fremdeles, saa ufravendt utover, men sa aldrig et ord. – – – Ved Kjerstis bemerkning var det som om noget pludselig hadde stukket ham, han sprat op som en ball: –

«Det er akkurat passelig arbeide for dig og han Sam! – Kom, kjærring, – naa gaar vi hjem og lægger os.»

Dermed gik han, og alle kunde se at nu var han Per Hansa sint.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om I de dage

Romanen I de dage kom på norsk i 1924 og er første bind i et firebindsverk som ble utgitt i perioden 1924–31. Verket regnes som det fremste innen norsk-amerikansk immigrantlitteratur.

Vi følger Beret og Per Hansa som har reist fra Helgelandkysten til det ukjente Amerika med ønske om et bedre liv. Sammen med en gruppe nybyggere drar de vestover til Dakota-territoriet for å sikre seg land og sette bo. I kamp med hjemlengsel og naturelementene etablerer de en ny tilværelse på prærien.

Tidlig i romanen kommer kontrasten mellom drømmeren Per Hansas optimisme og Berets religiøsitet og tungsinn fram, et tema som får stor plass. For Per Hansa er Midtvesten en ny verden full av muligheter, men Beret har vanskelig for å tilpasse seg sitt nye liv langt fra hjemlandet.

Sammen med andre bind i romansyklusen, Riket grundlægges, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.