I de dage

av Ole Edvart Rølvaag

VII.

Vognen drog sin vei frampaa formiddagen; folk stod ute og saa den bli mindre og mindre til der var bare en prik som flyttet sig umerkelig længere henunder himmelbrynet, saa blev den borte; – ingen kunde si om det var i jorden eller i himmelen. – –

Dette besøk virket forskjellig paa de forskjellige sind; hos alle hadde det lagt igjen ny kraft i synet til at flakke viden om. Man hadde vel set utover før, men mer for at rette ryggen enn søke mennesker paa vandring. – Tønset’n og konen var de sterkeste og støeste i troen. Han Syvert selv hadde fra nu av overbevisningens styrke naar han snakket om fremtiden, ho Kjersti en stille inderlighet i blikket, som hun gik der og hørte paa ham. Hos Solum-guttene var der heller ingen større tvil, – denne vognen var forløperen! Dernæst kom ho Sørine; hende gav troen en glad ro. Han Hans Olsa lot hver dag ha nok i sin egen plage, han følte sig glad ved de andres tro, og fik hver dag utrettet noget som maatte gjøres. Det gik ikke saa fort med ham, men merkelig støt og sikkert. For han Hans Olsa var det ikke saa meget om at gjøre hvor mange det kom, som hvordan de kunde greie at ta sig fram, de som allerede var der. – – – – – Han Per Hansa trodde mer høilydt end Tønset’n det meste av tiden; – nu var her jo folk baade i sydvest og østenfor; langt 121nordøstpaa skulde der ogsaa være folk; – og den tiden kom nok, at der blev naboer! – Der var øieblik nu, da han var sikker paa at han kom til at se den dag da det meste av landet heromkring vilde være optat. Og i de stunder var der noget betagende over ham. Der sprang utstraalinger fra den tætvoksede skikkelsen; hele manden blev saa vakker, ansigtet saa mykt; ordene var bare glæde hvad de end sa. – – – – – Hver gang der blev en pause i eventyret, tiet han Per Hansa om fremtiden, arbeidet rastløst, blev ofte ilter og uvøren i ordene, og ikke den bedste at omgaaes med.

– Ho Beret kunde ikke se andet i besøket end et litet avbræk i ensomheten. Fakta var der, og det gik vel ikke an gjøgle sig fra dem –: her laa uendeligheten og strakte sig i evighet, og der var ikke noe at gjøre ved den tingen. – At her nogensinde skulde bli bebygd, vilde være et større under end at døde stod op og gik omkring! –

Men saa hændte det, at der en ukes tid senere kom et andet tog sigende med kvelddimmen. Det var et stort tog, – 6 spand hester med likesaa mange vogner. En hel buskap fulgte efter. – – Det mørknet sterkt av kvelden som de kom inden syne. Begge guttene hos han Per Hansa vilde straks avsted for at se, og slos allerede om hvem som skulde ride toget imøte. Men saa kom faren og bød dem være hjemme, og saa bestemt sa han det, at de forstod det ikke nyttet at nævne det igjen. – De skulde ikke rende fremmede i øinene, som om de ikke hadde set folk før, – det blev vel tidsnok at snakke med dem imorgen! – Han vilde bare gjøre sig en tur bortover og høre om de trængte poteter. Dermed gik han.

Hos han Hans Olsa hadde de ikke set følget; der brændte lys, saa han Per Hansa, og han gik forbi. Tønset’n stod ute da han kom; toget var et stykke sørpaa, og holdt vel langt vest til at tænke sig dit.

«Du faar fremmen,» hilste han Per Hansa.

122«Det ser saa ut!» klukket det i Tønset’n; – «men de holder noget langt vest?»

Begge mænd blev staaende og se paa vognene; de kunde ikke være over hundrede alenhundrede alen] ca. 60 meter borte; gjennem skumringen kunde de saavidt skimte mændene som sat og kjørte. – Ho Kjersti stod i døren og smaalo, og tænkte paa hvor hun skulde gjøre av dem allesammen inat. – – – Aaja, kunde det ikke ordnes paa anden maate, fik han Per Hansa ta noen hjem med sig. – –

– – «Hvad slags folk kan det være!» bemerket Tønset’n – Undres rigtig paa om karene tænker at dra hus forbi!

«Ser saa ut,» saa han Per Hansa kort.

«De maa vel se os?»

«Ja, hvis de har øine, skulde de næsten det!»

Toget var nu like overfor dem paa vest, og saa nær at de kunde høre hestene puste. Ho Kjersti talte kjørene og fik atten. – – Vognen som kjørte i spidsen, svingte et grand og la kursen mere vestlig,vestlig,] rettet fra: vestlig. (trykkfeil) de andre fulgte; det var klart at de ikke tænkte at søke havn her for natten.

«Du maa gaa og snakke med dem, Syvert!» sa ho Kjersti. – «Vi skal nok finde rum for dem.»

Munden paa Tønset’n stod aapen, øinene randt i vand. – «Skulde du ha set rarere folk! – – – Vi faar gaa bortover og snakke med dem?»

Øinene hans Per Hansa skjøt hvasse, staalgraa glimt ut i kvelden; ansigtet hadde atter faat dette sterke, lysende paa sig som det glitret av. – – – «Trur ikke vi bryr os med det ennaa. – – Kanhænde de gjør forskjel paa folk og agter sig til han Hans Olsa, eller til mig!»

Toget seg avsted mot nordvest til det vel kunde være paa linje med grænsen mellem han Hans Olsa og Tønset’n; der stanset det, hestene blev spændt fra, – karene tænkte nok at slaa leir der?

123«Rarere har ikke jeg set!» sa Tønset’n. – «Kan du begripe at de kjører midt ind i et nabolag hvor det staar tæt med hus, og saa vil de ikke snakke med folk! – Er de ræd os?»

«Det er spøkelig!» mente ho Kjersti.

«Aa de har vel jenter ombord, og trur at her er fuldt av lauskar!» forklarte han Per Hansa rolig.

De tre blev staaende og se og undre sig; skumringen blev nu saa dyp at det var umulig at se hvad de fremmede foretok sig. – De hadde visst faat varme op nede i skraaningen, for en lysning steg og spredte sig, svant og kom igjen, syntes at flygte fram og tilbake.

«Vet du hvad, Syvert,» foreslog han Per Hansa, «siden disse karene ikke vil snakke med os, faar vi vel lyes bortover til dem? – Vi kunde kanske prakke paa dem noen poteter? – Vi lyt være om os og nytte anledningen.» Der var skøi i stemmen hans nu.

Tønset’n hadde ikke noget specielt at indvende mot forslaget siden han Per Hansa hadde erend; men han syntes det gik hans ære vel nær at gaa og hilse paa folk som ikke hadde villet hilse paa ham. – Og saa bar det avsted med dem.

De hadde ikke gaat mange skridt før Tønset’n stanset. – «Vi gaar bortover til han Hans Olsa og tar ham med os? Han liker vel at hilse paa dem, han òg?» –

– Langtfra, – det gjorde de slet ikke, mente han Per Hansa bestemt. – Han Hans Olsa var ikke flinkere i engelsk end han selv var; og det var saa leit at staa der og glane fremmedfolk op i ansigtet og ikke forstaa hvad de sa. – Han hadde aldrig tænkt paa at gaa, var det ikke fordi han syntes han burde nytte anledningen og prøve at faa solgt noen poteter!

De gik nogen skridt, og saa stanset Tønset’n igjen. – – – Det kunde slumpe til at være skandinaver?

– Aa langtifra! – Han Per Hansa fortsatte sin gang. – Hverken svensker eller dansker bar sig slik 124aat. – – – Forresten hadde de visst roet sig borte hos han Hans; de brukte at kvelde tidlig.

Baalet brændte lystig derborte; fire kvindfolk gik til og fra og satte mat paa et stort, grønt plagg som laa utbredt paa marken; nogen av karene hadde allerede leiret sig rundt det; andre stelte borte ved vognene. – Han Per Hansa talte ti mand ialt, gransket ansigtene flygtig efterhvert som han fik tak i dem, men fandt ingen han likte. – – – Tønset’n kom op til baalet og hilste paa mændene som sat der; han Per Hansa likedan. – Mændene gren til hilsenen og sa noget sig imellem, som han Per Hansa ikke forstod.

– Hvor kom de karene fra? spurte Tønset’n.

– Nede fra Iowa.

– Tænkte de sig langt vestover?

– Naa! –

Saalangt var han Per Hansa istand til at følge med, men her gik det istykker for ham. Mændene snakket saa fort, og Tønset’n var ikke det grand likere. – Forresten gjorde det ikke større til saken; han visste hvad han trængte at vite, – her var de altsaa! – – – – Av den følgende samtale skjønte han bare at det dreiet sig om land, at mændene apte med Tønset’n, som blev sint og snakket endda mer urimelig fort, – det var utrolig saa fort som han Syvert kunde faa det fram i engelsk! – De gjorde nok stygt nar av ham nu, det kunde han høre paa latteren deres? – – Nei aa nei, at han ikke kunde snakke!

– «Høh!» sa Tønset’n og vendte sig pludselig til naboen, «kan du tænke hvad de sier? – De – de paastaar at baade kvarten min og kvarten hans Hans Olsa er deres!»

«Nei dækern! – End min da?»

Men Tønset’n sanset ikke paa ham; han kjæklet videre med irlænderne, og blev mer og mer ophidset. Han Per Hansa kunde høre at nu trængte han at 125puste paa, ellers kom han enten til at skrike eller svælge rangt, og han grep ham haardt i armen. –

«Kan du fortælle mig hvad de sier!»

«De sier de har tat alle kvartene som ligger mellem bækken og sumpene vestpaa her, to kvarter i bredden. – – Og de snakker saa fælt at du skulde aldrig hørt værre, truer med mord og brand og statsfængsel!» –

«Hvad tid var de her?»

«Ifjor sommer, og senhøstes og nu i vaar!»

«Hvad dyrkning har de gjort for at opfylde loven?» – Han Per Hansa spurte rolig og sindig.

«De sier de har faat utsættelse fra regjeringen fordi de er soldater fra borgerkrigen! – Har du hørt værre!»

«Be om at faa se papirene!»

«De sier de har papirene, og vi skal faa se dem imorgen!» – – – – –

«Da kan vi jo simpelthen gaa hjem og lægge os!» sa han Per Hansa rolig; «men spør dem endelig om de ikke trænger poteter!» la han til, skøieragtig spydig.

Tønset’n var atter borte i diskussionen, og hørte intet av det naboen sa. Alle mændene hadde reist sig; de som stelte bortved vognene, kom borttil; der dannet sig en trang ring om de to. Han Per Hansa stod taus, med den slukkede pipen hængende i den ene mundviken; han overfór hvert ansigt; fik han fat i et par øine, tok han godt tak og holdt en stund før han slap.

«Naah,» sa han tørt da han hørte at nu maatte Tønset’n faa puste paa igjen, «vil de ikke kjøpe poteter hos os?»

«Du skulde bare høre hvor fælt de snakker! – De sier de behøver ikke vise papirer til slikt tyvepak som vi!»

«Nei nei. – – Har de merker her ogsaa?»

«Paa begge kvartene!» –

126Han Per Hansa trodde høre paa maalet, at hvis Tønset’n holdt paa svært meget længere, kom han snart paa graaten, og det syntes han vilde være generligvære generlig] sjenere for dem begge to.

«Kom naa, Syvert, naa gar vi hjem og lægger os; – – det blir ikke noen potethandel av allikevel!»

Dermed begyndte han Per Hansa ganske rolig at albue sig ut av ringen. Tønset’n saa det, blev ræd og skyndte sig efter. Der maatte være nogen som spændte fot for ham, han snublet, holdt paa at miste likevegten og saa lo de alle, – en av dem var saa skraalen og raa i røsten.

Han Per Hansa snudde fort og blev staaende og se paa dem. Tønset’n kastet øinene paa ham og blev ræd tilgagns.

– «Kom naa!» sa han med møie og la paa sprang.

«Aanei vent naa litt!» – Han Per Hansa stod der og saa, lette til han fandt ansigtet hvorfra det høie skraalet kom, og gik bent til det. Over hans eget laa en bred kaldflir. Han stak næven opunder næsen paa manden, huket hodet godt sammen for at faa mer magt, og sa tirrende tørt paa bredt nordlandsk:

«Naa lyt du pinadø hail kjæften med det der skraalet!» Han brændte manden med øinene, slap ham, rettet sig op og saa paa de andre.

Der var ingen som vilde ham noget, lot det til; latteren var spaknet; han kom tilbake til den første manden, og saapas vet hadde irlænderen at han ikke skraalte engang til.

Der var intet mer at gjøre for han Per Hansa; snakke med dem kunde han jo ikke, og han maatte gaa. Inde i mørket nogensteds kaldte Tønset’n paa ham, lavt og ræd, – nu var graaten ikke langt unna.

«Jeg skal ta paperan med imaara aa vis dem,» sa han, da han Per Hansa naadde ham; «da skal di faa sjaa. – – – – Du skulde ikke være saa braa av dig! – – End om de hadde overfaldt os!»

127«Aaja, du faar prøve det; men det skal jeg si dig, Syvert-far, med de karene hjælper hverken Katkjisma eller Forklaring, – for de gaar ikke efter skrefta!»Katkjisma … skrefta] Katekisme og Skriften var viktige tekster for lutheranere. Rølvags bønder visste sjølsagt at irerne var katolske. Den negative beskrivelen av irske innvandrere må her leses som en del av etnisk humor på den tida.

Tønset’n sukket tungt og langt. – «Aaja! – Mangt skal en naa komme ut for! – – – Og saa snakket de saa fælt at det var grøselig!» – – –

Da de skiltes, blev de enige om at møtes tidlig næste morgen og samraades om hvad som kunde gjøres. Han Per Hansa skulde varsku Solum-guttene og han Hans Olsa, og faa dem med sig alle tre og komme til Tønset’n.

«Men sig naa endelig ikke noget til ho Kjersti om hvordan her staar til!» advarte han Per Hansa. – «Du skal bare se, at faar kjærringene tak i det her, blir de saa forskræmte at de flyr fra os. – – Og vi skal nok greie det, skal du se!» – –

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om I de dage

Romanen I de dage kom på norsk i 1924 og er første bind i et firebindsverk som ble utgitt i perioden 1924–31. Verket regnes som det fremste innen norsk-amerikansk immigrantlitteratur.

Vi følger Beret og Per Hansa som har reist fra Helgelandkysten til det ukjente Amerika med ønske om et bedre liv. Sammen med en gruppe nybyggere drar de vestover til Dakota-territoriet for å sikre seg land og sette bo. I kamp med hjemlengsel og naturelementene etablerer de en ny tilværelse på prærien.

Tidlig i romanen kommer kontrasten mellom drømmeren Per Hansas optimisme og Berets religiøsitet og tungsinn fram, et tema som får stor plass. For Per Hansa er Midtvesten en ny verden full av muligheter, men Beret har vanskelig for å tilpasse seg sitt nye liv langt fra hjemlandet.

Sammen med andre bind i romansyklusen, Riket grundlægges, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.