I de dage

av Ole Edvart Rølvaag

IV.

Vognene seg avsted den hele utslagne dag, gjennem mæt, døsig høstsol og blaa luft, henimot en fjern himmelbue hvorfra der hang et bævrende gult slør. Buen kom de ikke nærmere hele dagen, for alt de kjørte. Men da det tok til at blaane av kvelden, saa det ut som de kanske kunde naa fram.

For han Per Hansa var dette en gild dag. Her fór han nu den leia han skulde holdt isommer da han kom, fór nu paa én dag hele den strækningen som da tok fire. – – – – Landskapet var det samme hele dagen, men allikevel vekslende nyt, – – – prærier som strakte sig til verdens ende; de saa paa dem til sletten blev til bakker, var ikke 158andet end bakker, men strakte sig saa ut igjen og dovnet av i endeløs flate.

Toget tok sigte paa himmelen og la kosen bent fram. – – – Og nu hadde han Per Hansa tid til at se sig rundt og glé sig ved synet. – Der var vel saa mye vakkert! – – – – For de andre som hadde faret her før, blev der ogsaa mangt rart at se paa, eftersom de vandt sig længere ind i den gulblaa disen: – Nu stod der én torvgamme her og en anden der og kjek op av jorden, hvor der i sommer ikke hadde været andet end gopher-tuer.gopher-tuer] gravd opp av gopherne (Midtvestens jordrotter)

De tænkte at naa Split Rock CreekSplit Rock Creek] nær Garretson i Sør-Dakota, folk hadde bosatt seg her fra 1860-tallet den kvelden og tjeldetjelde] her: søke ly der. Dit vandtvandt] kom de ogsaa, og de regnet ut, at de hadde kjørt rundt otte og tredive mil den dagen. Lasset hans Per Hansa hadde de skiftet om at kjøre, for at lette paa hestene hans og komme sig fortere fram.

De naadde elven Split Rock Creek, fandt et vad,vad] sted å vasse over kjørte over, og tjeldet paa østbredden. Da de engang her som i dag drog over Sioux-elven – det forekom dem saa utrolig længe siden! – hadde de stanset længe nok til at ta sig tre store gjedder. Nu hængte han Per Hansa en gryte over ilden og kokte ferskfisk til kvelds; poteter grov han ned i asken ved siden av gryten. – – – Om en stund sat de paa bredden og spiste det gildeste herremaaltid, skjønt det var bare fisk og poteter, mens vandet randt forbi nedenfor, smaasullet for dem og mindet om saa meget rart. – – Praten gik let mens de aat. Da de var mætte, tagnet den. De kastet mer paa ilden, fik pipene fram, og nu hørte de bedre hvad vandet mullet og sang om. – Det blev taust mellem dem. – – – – En stor stjerne stod vest paa himmelen og saa dem like i ansigtet.

Men da pipen var tom andre gangen, reiste de sig og saa efter hestene til natten, krøp saa ind under vognene og sov til dagen tok til at gyldne den blaa væggen i øst. – – – Kaffen blev kokt; der var 159koldfisk nok igjen siden igaarkveld, og poteter. – – – Om en stund sat de atter i hver sin vogn og humpet endda længere bort fra det sted – – – et sted – – – vel – – et sted langt ute i vesthimmelen hvor der visst skulde ligge nogen torvgammer! – – – Var der ikke et saant sted derute nogensteds? – Det forekom dem saa uendelig langt unna nu. – Han Per Hansa mandet sig op, tænkte sterkt paa ho Beret og han Store-Hans, og torvgammen blev mer levende for ham.

– – – – Stakkars ho Beret! – Blev det nu bare ikke for langsomt for hende mens han var borte!

Meget rart var der idag ogsaa. Der stod torvgammer og sturet hvor der ingen skulde være, ikke rettere end Solum-gutten og Hans Olsa visste. – – Du vide verden, hvor var de kommet fra allesammen? – De maatte yre op av jorden som mauren om sommeren! – – – Naaja, saa værst mange var det nu heller ikke; det var bare det, at der ikke skulde være nogen. – –– – – Forgalt var det dog, at disse folk ikke hadde hat vet nok til at reise nogen blaaner længere vest før de bygde!

Ut paa formiddagen kom de til et litet nybygge, som maatte være kommet siden de fór her sidst; hverken han Hans Olsa eller Solum-gutten kunde huske det. – Litet og stuslig laa det der – bare to smaa torvgammer –, men saa like i leia at de maatte lye indom og høre hvad slags folk dette var. – – Bortenfor gammen drev folket og la op nyland. Torven var visst seig her óg, for det gik ikke videre fort. – Synet fæstnet sig først ved spandetspandet] to trekkdyr sammen som trak plogen –: Der gik en okse med blanke messingkuler paa endene av et par vældige horn, og trak jevnsides med en kollet, mager ko. – – Et kvindfolk gik ved siden og drev; en mand med et patriarkisk skjæg styrte plogen og skjøv paa alt han orket.

Folket var hallinger.hallinger] utvandrere fra Hallingdal Og det blev baade han Per Hansa og han Hans Olsa svært glad over. En halling160 gik det an at prate med, og de gav sig i prat med folket. – Bare eventyr! Hallingen hadde kjørt alt sit og sine med det spandet helt fra Iowa og hit, – det var visst en god del over fire hundrede mil – «en møisommelig lang vei,» oplyste hallingen.

– De hadde vel ikke gjort hele den reisen med de der hestene? spurte han Per Hansa

Aa jo, lo hallingen, de hadde nok det.

– Hvor længe tok det?

– Aa, ikke saa værst længe. – Forresten var det syv uker og to dage. – – De kunde ikke skynde paa for koen sin skyld; – der var hun som skaffet det meste av maten, saa de kunde ikke være for braa med hende.

«Kan du si mig,» spurte han Per Hansa forbløffet, «ho melker vel ikke, den kua di?»

«Selvfølgelig melker hun, – – naar vi ikke driver for haardt.»

«Det var da meget til ku! – – – – Kan du si mig: Trænger du ikke poteter til melken, jeg har et helt lass med mig som jeg skulde prøve at faa solgt?»

Hallingen saa paa ham, aapnet munden, vilde si noget, men der kom intet svar. Noget spredte sig under skjægget og gav hele ansigtet er morsomt uttryk. Det saa ut som manden smaalo; men naar han Per Hansa nu skulde se skikkelig efter, saa stod manden der og klippet vand med øinene.

– – «Potet sier du – – – – – – – Aa ja!»

Manden tørket øinene og saa paa han Per Hansa. Konen stod ved siden; ansigtet hendes var langt og magert, – hun graat.

«Har dere mat i huset?»

– Aaja, – – saalænge kua melket. – Det var konen som gav denne oplysning.

Da maatte han Per Hansa le. – – – «Nei spring naa ind efter en bøtte, du mor, saa skal vi som er fremmedfolk, traktere dere med et skikkelig maaltid!»

161Og det er sikkert: Konen var ikke sen med at komme med bøtten. Han tok den fra hende, fyldte den med poteter, saa paa henne – saa en gang til, slog den paa marken, fyldte den saa igjen og rakte hende.

– – «Se saa, der er én for hver av dere; ét dere naa endelig ikke ihjel!»

Hallingen saa paa han Per Hansa, klippet med øinene, harket sterkt og sa: – «Det er naa slikt slag, gi mig fire bøtter til, saa skal du faa en hel dollar naar jeg faar den; du kommer vel forbi her igjen. – Dauer du før, trænger du ikke potetene.»

«Nei, men jeg kunde trænge dollaren!» lo han Per Hansa. – «Jeg sier tak for tilbudet! – Men hvad sier du om otte bøtter, og to dollars naar du faar dem?»

Da lo hallingen saa det store skjægget ristet. – «Nei vet du hvad, mand: da er det bedre at la det bli seksten bøtter og fire dollars? – Pengene skal du vel faa engang; – – – – Vi har ikke stort mat i huset.»

Konen hadde været inde med bøtten, var kommet ut igjen, og laa nu paa knæ og plukket op i skjørteplagget; hun skyndte sig og brukte begge hænder, kastet av og til øinene bort paa han Per Hansa.

Han Per Hansa lo mot hallingen. «Da skal jeg akkurat si dig hvordan vi skal gjøre det: – du har nok med dette her saa længe; naa kan du vente til jeg kommer hjem igjen; saa skal jeg kjøre dig hit et helt lass, – du maa da ha mat. – Jeg skal vente med pengene.»

Og saa entes de om det. – – Men før de drog videre, hadde han Per Hansa git bort en av fiskene de hadde igjen, været i gulrotsækken efter en halv bøtte gulrot, og dertil en av de lækreste vandmeloner han hadde paa lasset. – – «Et dere naa endelig ikke fordærvet!» var det sidste han sa til hallingene.

162– – – – – Han sat paa lasset igjen og rikset avsted mot den gulblaa himmelen, og kunde ikke huske naar sidst han hadde det saa artig som idag.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om I de dage

Romanen I de dage kom på norsk i 1924 og er første bind i et firebindsverk som ble utgitt i perioden 1924–31. Verket regnes som det fremste innen norsk-amerikansk immigrantlitteratur.

Vi følger Beret og Per Hansa som har reist fra Helgelandkysten til det ukjente Amerika med ønske om et bedre liv. Sammen med en gruppe nybyggere drar de vestover til Dakota-territoriet for å sikre seg land og sette bo. I kamp med hjemlengsel og naturelementene etablerer de en ny tilværelse på prærien.

Tidlig i romanen kommer kontrasten mellom drømmeren Per Hansas optimisme og Berets religiøsitet og tungsinn fram, et tema som får stor plass. For Per Hansa er Midtvesten en ny verden full av muligheter, men Beret har vanskelig for å tilpasse seg sitt nye liv langt fra hjemlandet.

Sammen med andre bind i romansyklusen, Riket grundlægges, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.