I de dage

av Ole Edvart Rølvaag

VI.

Det blev langsomt for guttene alle dagene faren var borte, Han Ole var snart kjed av at staa ved huggestabben naar ikke broren var med, gav sig til at drive omkring lange stunder, gjorde sig ofte erend ind for at se om ikke der var noget til at finde paa. Med han Store-Hans gik det ikke stort likere; han hadde nok syntes det var en rar hemmelighet som faren betrodde ham, men ikke rarere end at den bleknet naar han kom til at tænke paa ændene vest i sumpene. Faren hadde sikkert noget med sig naar han kom hjem fra byen, og nu skulde det været saa morsomt for ham og broren at gaa vestover og se hvordan det stod til. – Og nu var alle irlænderne reist ogsaa; der stod gammene deres; saa der var mangt rart at se paa. – – Dertil kom, at der var saa liten prat i moren; det var ingen moro med hende længere. Det hændte, at han snakket med hende, og saa var hun pludselig borte, hverken saa eller hørte, sa bare ha og ja; og det hørtes som var hun langt unna. – – Det er vel det rare som skal hænde hun tænker saa sterkt paa, tænkte han Store-Hans. Han saa ofte paa hende, og tænkte mange tanker for at være saa ungt et barn. – Han husket dog farens ord og likte ikke at gaa ut, skjønt det var saa langsomt inde i stuen.

Et par dage efterat bykarene var reist, sendte hun gutten bortover til ho Kjersti for at laane en stoppenaal; hun hadde gjemt sin egen saa godt at hun ikke kunde finde den igjen. Slikt hændte med hende nu om dagene; hun la bort en ting, og kunde ikke huske hvor hun hadde gjort av den, blev saa gaaende og tusle og letelete] rettet fra: letee (trykkfeil) uten egentlig at lete heller, glemte kanske hvad hun hadde holdt paa med, satte sig og saa 170langt hen for sig, ansigtet kunde bli saa fremmed. – – – – Han Ole sat inde og stelte med en slynge han hadde laget.

Pludselig kom han Store-Hans fykende tilbake med naalen. Han hadde sprunget saa aanden sat ham i halsen; han fortalte den merkelige tidende, at Tønset’n hadde dræpt et stort dyr; det var fælt stort, næsten som en bjørn, – Tønset’n hadde sagt at det var en bjørn, saa det var vist sandt. Han og ho Kjersti holdt nu paa at flaa ham. Ho Kjersti hadde sagt, at han maatte komme tilbake med et spand, saa skulde de faa ferskt kjøt tilkvelds. – Begge guttene begyndte straks at stortigge om at faa gaa og se dyret; moren sa ikke større til det, gav dem en bøtte og bad dem ikke bli længe.

Da guttene kom sættende ned over bakken, holdt ho Kjersti paa at skjære op skrotten; Tønset’n strævde med at spile skindet paa fjøsdøren; han hadde spiker i munden, var blodig paa nævene og saa fæl ut.

«Hvad har du faat?» spurte han Ole.

«Bjøin, gut!» nikket Tønset’n, tok spikeren ut av munden og spyttet brunt.

«Bjøin!» blaaste han Ole foragtelig.

«Det er ikke bjøin!» sa han Store-Hans mindre tvilende.

«Aa, jau, karer, idag maatte’n te hest!»

«Her er jo ikke bjøin, her!» indvendte han Ole.

«Ikke det, far? – – Aa her er nok alt som tel er, her da!» Tønset’n var saa bestemt at det ikke godt gik an at motsige ham heller.

«Hvor knep du ham?» spurte han Store-Hans.

«Vestenfor irlænderne et stykke. – Der var forresten to av dem; de hadde gravet sig hi til vinters; det her er altsaa ungen, gamla fik jeg ikke fat paa.»

«Du har jo ingen børse?» indvendte han Ole.

«Saa har jeg det som bedre er! – Jeg tok bare jarnstauren!» Tønset’n spyttet fælt og saa paa guttene.171 – – – «Jeg kravmolkravmol] slo i fillebiter hausen paa’n – – Med den jernstauren min skal jeg gladelig gaa mot baade tiger og nashorn!

«Hvor blev det av mora?» spurte han Ole; Tønset’ns begeistring begyndte at smitte paa ham.

«Ho fór sin vei nordover prærien. – – Kom naa og faa nogen kjøtbiter med hjem, – det blir saa mye til lækker suppemat det her!»

«Er han etanes?» spurte han Store-Hans.

«Findst ikke finere kjøt end bjøin, – – kan du vite!»

Guttene blev med dit ho Kjersti stod og skar op. Det maatte været en diger skrot; for der laa en stor haug med opskaaret kjøt.

«Er det – – er det virkelig bjøin?» spurte han Ole hende og var mer spakfærdig paa det.

«Han er hoillaForfatternote: hoilla = ha godt huld paa sig. nok til det! – Kom naa hit med bøtta; ho Beret kan trøng at faa noe godt at styrke sig paa. – – Kan dere ta med litegrand til ho Sørrina òg, saa gaar dere ind paa veien. – Slaa naa ikke ned!»

Guttene blev længe paa veien. Bedst det var, maatte de sætte bøtten fra sig og snakke om det merkelige, at det fór bjørn og lusket heromkring. Naar her var bjørn, var her vel baade tiger og løver og andet rart ogsaa. Nei aa nei saa merkelig. – – – End om de nu gik hjem efter ho Lang-Maren, fandt gamla sjøl og satte storkula tvers gjennem hausen paa hende? – Det gik ilinger gjennem dem av begeistring. – – – – – – «Tør du slæp ho laus?» vilde han Store-Hans vite av broren. – Han Ole ble morsk, truende, hændene knyttet sig. «Ja ban, e ska segt medt i tindkulen,tindkulen] tinningen og ho ska ligg der saa dau som en sild!» – «Ja du maa hail paaForfatternote: hail paa = sigt paa. tindkulen!» sa han Store-Hans alvorlig. «Og e da nært 172hold, maa du ta fint segt! – – «Saa fint som en traad!» mente han Ole.

De tok bøtten op igjen og kom endelig fram til ho Sørine, hvor de blev sittende længe; der maatte berettes omstændelig om dette merkelige mesterstykket som Tønset’n hadde gjort idag.

Og da de skulde gaa, kom ho Sofie ut og vilde se om de ikke var ræd; kanske gik nu bjørnen borte paa prærien og lette efter ongen sin? – Der blev guttene staaende og snakke med hende, og utmale for hende hvordan de nu skulde hjem efter ho Lang-Maren og saa gaa ut og opsøke bamsemor selv; da førstens skulde det bli rigtig steik! – – – Ho Sofie vilde vite om de ikke var ræd? – – «Nei ræd!» ropte han Store-Hans. – «Er du gærn?» mente han Ole. «Det er bare jentunger og gamle kjærringer som blir det.»

– Saa lo ho Sofie til dem; og saa gjorde de sig vonde og grumme, og prøvde spytte slik som Tønset’n; men det blev ikke brunt.

De blev saa længe borte at moren blev ræd. Da de endelig kom hjem, stod hun ute og saa efter dem. And-Ongen hadde hun klædt godt paa, stod netop færdig til at gaa ut og lete. Guttene var saa optat av sit at de ikke sanset nogen ting. Han Store-Hans snakket først:

«Her gaar en stor bjøin vestpaa her, kan du tænke!» –

«Nu tar vi refla og gaar og skyter’n!» sa han Ole glad.

– «Vi ska segt paa tindkulen!» forsikret han Store-Hans.

– «No ska da vel bli bjøinkjøt!» mente han Ole.

Guttene var mest styrne. Dette gjorde moren end ræddere. Hun tok haardt i dem, én i hver skulder, rystet dem. Nu skulde de ind straks og sætte sig til med boken! Ikke rikke sig utom døren mer idag. – «Gaa naa ind, hører dere! – Gaa naa ind!»

173Nei, dette gik umulig an. Han Ole begyndte at ræsonnere med moren, var sterk i ordene og lys i opsynet: – Forstod hun da ikke at der gik en virkelig bjørn der vestpaa; en storbjørn altsaa! Og – og – og han far var ikke hjemme, men børsa stod ladd og altingen, de skulde nok greie resten! – Om en timestid skulde bjørnen ligge der, – – han Store-Hans trodde endda han visste hvor hulen hans var. Midt i tindkulen skulde han ha det! – – – – – Guttene raste som et uveir.

Moren maatte bruke magt for at faa dem ind ad døren. – «Gaa naa bare ind og ta boka! sier jeg. Hører dere slet ikke hvad jeg sier!»

Det faldt haardt for dem dette; de kom ind i stuen og saa ut som to olme oksekalver. Hun maatte si dem til flere ganger før de endelig gik efter bøkene. – Men omsider hadde da han Ole fundet Forklaringen,Forklaringen] Erik Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme, ofte kalt «Pontoppidans Forklaring» (1737), lenge brukt som lærebok til konfirmasjon i Norge. og broren Bibelhistorien. De satte sig ved bordet foran vinduet og skulde læse.

Der gik det galt igjen: de røk i haarene paa hverandre fordi de begge vilde ha plads like foran vinduet hvor det bedste lys faldt. Det blev et fælt basketak. Han Ole var den sterkeste, men broren rappere i snuingen. Han Ole var størst, og mente han var selvskreven herre i huset naar faren var borte, hadde derfor ret til noget av hvert: han la nu i med ord han hadde hørt i de voksne karers mund naar de ikke fik arbeidet til at gaa som de vilde. Straks han Store-Hans hørte det, tok han ogsaa i – turde han Ole, saa turde vel han òg, for han kunde baade de ordene og mange flere til! – Guttene droges til de holdt paa at vælte bordet; bøkene la paa gulvet og hadde lidt styg medfart. And-Ongen saa paa dem, blev ræd og storskrek.

Borte ved ovnen stod moren og vasket kjøttet, og la i gryten hun hadde sat paa. Hun hørte altsammen, men drev paa med arbeidet til hun var færdig, og sa aldrig et ord; men ansigtet var end graaere.

174Da hun var færdig, fór hun ut som snarest og kom ind med en vidjekvist. Hun gik bent til bordet og begyndte at bruke kvisten. – Nu fór hun haardt fram, slog hvor det traf, slog og slog, uten at si noget. Kvisten suste og traf og trak et par smertens hvin efter sig. – Guttene holdt op at slaas, saa paa moren i forfærdelse, – de kunde ikke huske sidst hun hadde lagt haand paa dem. – Og nu var hun saa rar i øinene? – – –

De fløi fram paa gulvet efter bøkene mens slagene haglet ned over dem. And-Ongen stod midt paa gulvet og hylte av rædsel. –

Ikke før moren slog feil og traf bordkanten og kvisten knak, holdt hun inde. Da var det som hun sanset sig. Barnet lot hun staa og gik ut av stuen, blev ute en lang stund; da hun kom ind igjen bar hun med sig et fange ved, gik til ovnen med det og la i, tok saa And-Ongen og gik og la sig paa sengen med hende. – – Guttene sat der ved bordet og læste; ingen av dem orket at se op.

Det blev saa uendelig stille i stuen ovenpaa uveiret som netop hadde gaat over den. Han Ole stoppet fingrene i ørene for ikke at høre stilheten, broren tok til at læse høit. Galt var det for han Ole; men værre blev det for han Store-Hans; han husket nu klart hvad faren hadde betrodd ham, hvad han selv hadde lovet, og her hadde han været borte næsten hele dagen! – Han kjendte han var brændende het over hele kroppen. – – – – – Han hadde slaat op boken, om utvælgelsen av de tolv dicipler, prøvde at læse der; men det var ikke noget nu! – Han bladde fremigjennem til han kom til Samson, læste det, siden om David og Goliat; og saa tok han stykkene om Josef og brødrene. Da blev det lettere for ham, – for akkurat saan en gut som Josef, skulde han ogsaa bli!

Han Ole var skamfuld da han saa moren komme ind med veden; skjønt – det var ikke hans sak; det 175var jo broren som skulde være taus! – – Siden tok sinnet ham, – det var altsaa han Store-Hans sin skyld denne gangen. – Han kunde git ham plassen! – – – – – Han slet sig dog gjennem den tredie artikkel,den tredie artikkel] den tredje artikkel i trosbekjennelsen som han forresten kunde bra før. – Da oprøret dulmet av hos ham, blev han sittende og tænke paa hvor græsselig Tønset’n hadde narret dem – – – han slaa ihjel en bjørn! En elendig gammel grævling var det. – Nu stod dette svineriet paa ovnen og kokte, – det skulde være kveldsmaten deres! Og moren saa sint at det ikke gik an at snakke til hende om det! – – – – Der sat nu broren og snufset og sprænglæste, – en kunde vel se, at det aldrig blev nogen kar av ham. – – – – Han Ole la boken sammen, reiste sig og gik ut for at hugge ved, men turde ikke se bort til sengen.

Han Store-Hans blev sittende med boken til det var saa mørkt at han ikke kunde skilne bokstavene fra hverandre. – – – Han saa nu op av og til. Moren laa fremdeles; ansigtet kunde han ikke se; men And-Ongen laa høit oppe paa puten og sov. – – – – Gutten reiste sig lydløst, saa sig om, tok en tom vasbøtte og gik efter vand. Den satte han ved døren utenfor og gik saa og slap Fagerros, «Indi» og begge oksene ind i fjøset, og bandt dem. – Han snakket høit og haardt til dem ikveld. – – – – Moren skulde høre at han passet paa stellet sit! – Da han endelig kom ind med vasbøtten, gik moren oppe, og han kunde intet usedvanlig merke paa hende.

– – – – Nei, hun hadde neppe graat dennegang? Han Store-Hans blev saa glad at han gik bent ut til broren der stod ved huggestabben og strævde saa svetten drev, og begyndte at prate med ham. Guttene holdt sig ute til det var aldeles mørkt. De snakket fort, – om mange ting. Men det som laa dem mest paa hjerte – hvordan moren saa ut i ansigtet da hun slog dem – det vandt de ikke at nævne.

176Det var tændt inde. And-Ongen gik atter omkring paa gulvet og stelte med sit; begge guttene kom stille ind og satte sig med bøkene. Men det blev ingen læsning av. – – – Endelig var det færdig, det som paa ovnen stod; moren bar maten paa bordet; guttene satte sig borttil – han Ole nølende. – «Før nu bare i dig trollmaten!» kviskret han til broren og gren. – – Dette svarte ikke han Store-Hans paa. Han hadde stukket skeen ned i en av sprækkene mellem bordene i bordplaten; de var store, de sprækkene; han kunde lægge øiet nedtil og se langt bortover gulvet. Jordgulvet var saa rart brunt i det matte lys fra lampen; sprækkene laget striper bortover; det var vakkert ogsaa, og han Store-Hans syntes det matte være artig om de kunde ha et gulv som saa slik ut ved dagslys.

Moren øste storfatet fuldt fra gryten og satte det paa bordet; det var fuldt av suppe, poteter og gulrot og kjøtstykker laa nedi. – Det saa bra nok ut, men guttene hadde ingen hast med at begynde. Moren og And-Ongen kom nu og satte sig; der var slik glæde paa barnet over godmaten de skulde ha ikveld, og hun skyndte sig med bordbønnen.

Hun og moren begyndte straks at æte, og saa kunde guttene ikke bli sittende og se paa. Han Store-Hans tok en ske av suppen, blaaste paa, lukket øinene, og lot den gli ned. – Han Ole tok ogsaa én, hostet med det samme som om han hadde svælget galt, bøide sig under bordet og spyttet ut igjen.

Moren spurte stille hvordan de likte det. Da kunde ikke han Ole dy sig længere, saa paa moren som han bad om undskyldning og sa med graat i maalet.

«E synes da smaka huind!» – – – Dermed la han skeen fra sig.

Han Store-Hans syntes det var stygt av han Ole at snakke slik om mat som moren hadde laget til for 177dem, tok selv ske efter ske og øste i sig; men svettet sterkt.

«Jeg har naa hørt det sagt mange ganger,» sa moren stille, «at bjørnekjøt skal være god mat; – – suppen har avsmak, kjender jeg, men den gaar an; vi faar la kjøttet være.»

«Det er ikkje bjøin!» ropte han Ole.

«Hvad sier du?» spurte moren skræmt og lot skeen synke.

«Bare en gammel, luset grævling, – han far har sagt mange ganger, at den er ikke etanes!»

«Det er sandt altsammen!» faldt han Store-Hans ræd ind, og klemte sin ske ned i sprækken. – «E kunde se det paa rompa, – – – han Syvert hadde ‘kje skøre ho a. – – E kjend paa me, at no bi e klein!» – –

Ho Beret reiste sig skjælvende, tok fatet og gik ut med det, bar det langt ut i mørket og slog ut indholdet; And-Ongen graat og stabbet efter. – – – Guttene sat igjen ved bordet og saa bebreidende paa hinanden; øinene anklaget:

«Naa har du gjort det godt! Hvorfor holdt du ikke kjæften din?»

Moren kom ind igjen, satte gryten paa ilden og skurte den godt. Siden kokte hun grøten for dem; men da den var færdig, kunde hun intet nyte selv.

– – – – Den natten hængte hun mer for vinduet end igaarkveld. – Hun blev sittende oppe langt utover; det var som hun ikke orket at lægge sig.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om I de dage

Romanen I de dage kom på norsk i 1924 og er første bind i et firebindsverk som ble utgitt i perioden 1924–31. Verket regnes som det fremste innen norsk-amerikansk immigrantlitteratur.

Vi følger Beret og Per Hansa som har reist fra Helgelandkysten til det ukjente Amerika med ønske om et bedre liv. Sammen med en gruppe nybyggere drar de vestover til Dakota-territoriet for å sikre seg land og sette bo. I kamp med hjemlengsel og naturelementene etablerer de en ny tilværelse på prærien.

Tidlig i romanen kommer kontrasten mellom drømmeren Per Hansas optimisme og Berets religiøsitet og tungsinn fram, et tema som får stor plass. For Per Hansa er Midtvesten en ny verden full av muligheter, men Beret har vanskelig for å tilpasse seg sitt nye liv langt fra hjemlandet.

Sammen med andre bind i romansyklusen, Riket grundlægges, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.