Kinesiske dage

av Nordahl Grieg

Mei-Lan-Fang

Nadine har tat mig med i teatret for at se Kinas største skuespiller, Mei-Lan-Fang.

Nadine er et kapitel for sig selv; mange kapitler for sig selv er Nadine. Hun er for eksempel æresoberst i Chang-Chun-Changs flyvekorps, og indtar bestandig sin formidagscocktail i uniform og leggins. Men iafen er hun klædt i den mest ortodokse og tilknappede kvindelighet; teatret er en konservativ ting og ikke til at spøke med.

– Dette er ikke Ibsen, sier Nadine som vet alt, idet vi kommer ind i salen. En helvedeslarm slaar os imøte, det skriker av lys og farver og bevægelser og skingrende instrumenter fra scenen. Og der! En hvit komet suser pludselig over vore hoder, en haand strækkes ut av mørket og griper den med et klask, det er en duk som er hevet fra en mand ved en gryte oppe paa galleriet, kastet med brændsikkert sikte over hele teatersalen. Med usvikelig precision staar han deroppe og slænger vaate kluter til alle som ønsker at friske sig i ansiktet.

Nei, det er ikke Ibsen. Men til gjengjæld Shakespeare! Ja, slik er vort arme vesterlandske maal: slik maa scenen ha været i den vidunderlige frodige, nyfødte tiden for tre hundrede aar siden … Men scenen her har været i tre tusen aar.

Det er et «wu», et militærskuespil som spilles da vi kommer ind. I praktfulde tartardrakter deklamerer store helter ældgamle ord om krigen; men rundt paa scenen staar en mængde av Chang Tso-Lins soldater, der er ikke plass til dem nede i teatret, og deroppe er det greit at staa og røke cigaretter og se de optrædende paa nært hold. Orkestret sitter i et hjørne paa scenen, otte–ti mand, der er fløiter og violiner og pauker som under krigsoptrinnene lager en øredøvende, sindssvak larm.

Stykket er enkelt at forstaa. En mæktig general er ute for at knuse sine fiender. En stor praktfuld skikkelse kommer brusende ind paa scenen, og Chang Tso-Lins soldater gir ærbødig plass. Aldrig saa man vel slik en helt! Som barn ser de velvoksne nord-kineserne ut sammenlignet med denne kriger. Som en vældig han-tiur spiller han op, fire bannere er fæstet bak paa ryggen og staar i et veir omkring hans hode, en krone av sølvspyd hvirvler som et hjul av vildskap over det svarte haaret; i hændene holder han to vældige lanser. Han er klædt i et brus av rødt og guld og violett.

Han kommer gyvende ind paa scenen, saa nøler han i en underlig, barokk rytme, han skræver, det er som han ikke kan gaa for bare mandighet, han stanser et øieblikk, synger en truende krigssang, løfter benet over en hestehaarpisk og stormer ut igjen.

– Nu steg han til hest, forklarer Nadine.

Men i hans fotspor kommer der jagende ind andre krigere, det er fienden, de ser ogsaa praktfulde ut, men de er forfulgte av denne forfærdelige, de klager i en sang til gudene, skræver over pisken og galoperer videre for livet.

Saa, i det samme øieblik som de andre forsvinder, hvirvler helten ind igjen. Han har halt ind paa dem, han er like ved dem! Farten, paukene, alt besætter os, vi vet vi er med paa forfølgelse, vi føler at naar han nu slænger foten over hestehaarspisken, da er det til forrykende galop; landskapet jager forbi, saa ser vi igjen et glimt av fienden, saa igjen et av ham, det er vild og aandeløs jakt!

Tilslutt indhenter han dem, og slaget begynder.

Det er en kamp, fuldstændig urealistisk, men allikevel fyldt av blod og vildskap. Med sine lanser i haanden stormer helten frem i en slags tung, ruvende dans, fiendens kjæmper omgir ham paa alle sider, hele scenen er et brus av flagg og spyd, som svinges lynsnart og med fabelaktig behændighet. Men i dette hav av farver og vaaben slaar otte nakne, dypbrune, glinsende skikkelser en ustanselig række av saltmortaler, de bruker ingen plass, de bare hvirvler rundt sin egen akse, de er som hjul i en foss og vandene fraader over dem.

Men helten er paafærde overalt! Han jager over scenen, hans lanser meier fiendene ned, tilslutt staar han ensom paa valen og bruser en siste gang i en vild seiershymne.

Saa rider han ut, men samtidig kommer der ind en ærværdig, sidskjegget olding fra den andre siden.

– Dette er et nytt stykke, sier Nadine. Det er en dommer som skal træffe en uhørt vanskelig avgjørelse.

Rundt omkring os bøier publikum sig et øieblik nedover tekoppene, eller gnasker paa melonkjerner. Ansiktsdukene svupper over vore hoder.

Jeg er den eneste hvite i teatret. Mest er der ældre, silkeklædte mænd med olivenglinsende evnuktrækk. Der er ogsaa mange kvinder, i hvitt eller jadegrønt, de sitter og vifter sig og slaar en cirkel av nole me tangere rundt sig ved hvert sus i luften av det kjølige elfenben. Endelig endel unge mænd, med kloke og grænseløst hovmodige øine bak hornbrillene.

Man snakker nu og da med hverandre, der nikkes til kjendinger foran og bak, de unge reiser sig op og bukker tre ganger ærbødig. Men allikevel er publikum helt med; trods al distraktion er de en eneste dirrende nerve overfor det som foregaar oppe paa scenen.

En ny mand er kommet ind efter dommeren, og pludselig blir der en isnende stilhet i salen. Saa brister den med ett iet rasende vilddyrsknurr. Der er ophidselse skrevet paa alle ansikter, forbitrede smaarop koker over hele teatret.

– Skuespilleren gjorde et skridt feil, meddeler Nadine.

Saa strengt, saa kræsent er det kinesiske teater og dets publikum. Der findes ubrytelige, aartusengamle regler om hvordan man skal bevæge sig, hvormange skridt der skal brukes over scenen og lignende.

Der fortælles som et eksempel paa teknikkens nøkaktighet, at en stor skuespiller som blev blind, fremdeles kunde bevæge sig paa scenen i den vildeste slagtummel med sin gamle selvfølgelige letthet. Han visste paa milimeteren hvor han selv stod, og hvor de andre.

Dommeren med skjegget er nu øiensynlig i kattepine, han rykker i det og pønser sterkt, og rundt ham farer der skikkelser med underfundige grimaser. Man kan uten vanskelighet slutte sig til de optrædendes karakter, – i de mere groteske skuespil ligger deres sindelag bent frem utenpaa: hvite striper paa langs i ansiktet vidner om en endnu uutviklet tendens til skurkaktighet, men har man dem paa tvers, da har man allerede forlængst bitt hodet av al skam. Og dommeren deroppe narres nu under folkets jubel efter alle kunstens regler baade paa langs og paa tvers, det virker som en slags kinesisk Holberg eller Moliére, men ti ganger vildere, grovere, mer fantastisk i sin komik.

Tilslutt tusler dommeren beskjæmmet ut, mens en henrivende ung pike samtidig glir ind paa scenen.

Et nytt stykke er allerede begyndt, et drama om en keiser og hans elskede i ferskenhaven i Sommerpalasset.

– Mei-Lan-Fang? spør jeg.

– Nei, ikke endnu.

Men ogsaa denne skuespiller – det er nemlig en mand, der gives overhodet bare mænd paa scenen her! maa være ypperlig. Der er en ubeskrivelig renhet og charm og gratie over ham. Hvorfor ikke si hende?

For det er en kvinde som vi ser! Det kan ikke være noget andet, bevægelsenes ynde, stemmens ufattelig lyse og høie klang, ansiktet, alt.

Eventyrlig kvindelig virker hun, slik som hun glir frem som en drøm av grøn og rø silke i den mandsjuske keiserindedrakt.

Endnu har ingen europæer fundet noget perverst ved en slik fremstilling. Den er saa utenfor alle sammenligninger, der er blit skapt en tradition av finhet og tenderhet gjennem aartusener. Det er en blomst som er kultivert frem til en ukjendt f arve og form; ingen kan si at en blomst er pervers …

Keiserinden deroppe synger en liten sang. Der er ingen dekorationer, bare et teppe bak hende, og allikevel føler vi at det dufter av ferskentrær og fløiter av sjeldne fugler i sommerhaven omkring.

Da hun er færdig med sangen, strækker hun haanden ut. En av scenearbeiderne i skitne overalls styrter til med en kop te, og keiserinden drikker. Saa fortsætter hun med sin kjærlighet. Intet øieblik har tilskuerne tapt illusionen.

Det næste skuespil handler om gudene. De ser straalende ut, og sier sikkert meget dype ting. Dette forstaar jeg absolut ingenting av.

Klokken er blit tolv nu, vi har sittet næsten fem timer i teatret.

Hvor blir Mei-Lan-Fang?

Der har ikke været et sekunds pause, paukene har tordnet i de store optrin, og den to-strengede kinesiske violin har gaatt som en rø traad av nerver gjennem hele aftenen. Stykke folger paa stykke; det er en fysisk paakjending at skulle sitte slik og følge med.

Hvor blir han av?

Klokken fire om morgenen kommer Mei-Lan-Fang.

Nadine har forklart mig alt: han er saa stor at hans lune er folkets lov. Sitter publikum og venter paa ham til morgenen, da er det et bevis paa at han er herlig og elsket. Da har han faatt «ansikt» som det heter paa kinesisk.

At gi en mand «ansikt» ved hyldest og høflighet er det største han kan skjænkes i livet. At miste «ansikt» er en tilsvarende skjændsel.

Og nu har Mei-Lan-Fang faatt ansikt!

Graa, forvaakne, morgentrætte ansikter har han faatt. Wuene, burleskene, visdomsordene, musikken, alt har røinet paa i de ni timer vi har sittet i teatret. Utenfor er det alt begyndt at dæmre av dag, vinduene oppe paa galleriet farves langsomt violblaa.

Men da Mei-Lan-Fang kommer ind, er i samme øieblik al træthet strøket bort, der er en dirrende, nyfødt forventning over alle mennesker, man sitter pludselig ranke som lys, øinene er unge og blanke.

Som en sky av hvit silke svæver Mei-Lan-Fang ind paa scenen, man vet ikke av nogen bevægelser, det er som han glir fremover uten at røre sig; som for en sakte blæst svulmer sløret mellem hans hænder.

Da løfter han armen. En fremmed og usakkyndig kan se at han gjør det vakkert, i en ædel og øm rytme. Men teatret er i flammer i samme øieblik. De reiser sig, de roper dinghau! herlig! de er fra sig av begeistring. De vet nøiaktig hvor skjøn og sjelden den armbevægelsen var.

Det stykket som Mei-Lan-Fang spiller i, er det eneste jeg kjender fra før. Det er skuespillet om «Den vestlige pavillion.» Det er vidunderlig oversatt til tysk av en merkelig dikter og lærd i Peking, Vincenz Hundhausen.

Handlingen er følgende: En ung fattig student, Djang Dji-Dju overnatter i et kloster. Dit kommer samme aften en ministerenke fra Peking og hendes skjønne datter, Ping-Ping. Klostret blir om natten omringet av røvere; men hvis Ping-Ping utleveres, lover anføreren at skaane alle de andre. I sin fortvilelse lover moren at den som kan redde datteren fra skjændselen skal faa hende til ekte. Da er det at Djang som elsker hende og er gjenelsket fra første blikk, trær til. Han frelser hende, ikke ved at vaage livet ved at trænge gjennem fiendens rækker og galopere efter hjælp, slik som vi i vesterlandene kræver det av en ung helt, nei, det er saa vidunderlig kinesisk at hans indsats bestaar i at avfatte et merkelig velskrevet og modent brev til en general i nabolaget, det er hans lærdom og boklige sysler som her, og ellers overalt i Kina, stiller en mand i det virkelig heroiske lys.

s48

s49

Generalen rækker klostret i rette tid, Ping-Ping er reddet, og den unge student skal faa sin elskede. Alt lover en lykkelig ende. Men her begynder dramaet.

Den onde mor synes allikevel ikke at den unge vandrende student er en værdig mand for hendes datter og ved en list bryter hun sit løfte. Djang Dji-Dju blir syk av sorg, og i sit rum i templet, i den vestlige pavillion, kaster han sig paa sit leie i feber.

Men maanen skinner over templet! Dens daarende, trolske lys strømmer ind mellem søilene, og for den syke unge manden synes det som om det er hans elskede som glir i det skjønne, uvirkelige skjær. Og slik blir det at Mei-Lan-Fang spiller, ikke Ping-Ping, ikke en kvinde, men selve maaneskinnet i en kinesisk natt! Fuld av mildhet og ømhet svæver den elskede foran Djangs ansikt, hendes uttryk og stemme og rytme strømmer fuld av sødme mot ham, hans væsen stiger anende op mot den gyldne, varme glød, som klinger og lyser derfremme paa gulvet. Saa rike løfter! Vidunderlige elskovsnætter synger Ping-Ping om, hendes legeme glir som kjærtegn omkring ham. Maanen lyser, lyser! Han reiser sig, strækker armene mot hende, hans læber brænder!

Da er det pludselig som det varme guldskjæret isner, det blegner fuld av kulde og strenghet mot den syke. Hvitt, spottende, ubarmhjertig lyser maanen med ett over den veslige pavillon.

Ping-Ping er gledet bort fra hans armer, hun taler fremmede og grusomme ord, hvem er den lille student som løfter sine øine mot hende?

Djang synker tilbake paa puten, bare hans stive, stirrende øine følger det skjønne, uforstaaelige islys som flakker omkring i rummet. Da mildnes den dødelige haardhet over det hvite fatom foran ham, lyset stener ham ikke længer med fjernhet og frost, bevægelsene smyger sig nærmere ind til ham, det er som der blusser en glød i dansen og røsten, og med ett tindrer det varme, gyldne trolddomskjæret igjen over hans ansikt, daarende, likesom mund mot mund!

Det er denne fantastiske natten av feber og kjærlighet og maaneskin som Mei-Lan-Fang spiller. Det er al elskovs ømhet og spott og grusomhet som staar i en underfuld glans om hans skikkelse. Som falsk, flyktende rnorild i kjølvandet, som isgrøn, spottende jade, som rent og strengt marmor, som strømmende, gylden ømhet, slik lyser maanen og Mei-Lan-Fang …

Men utenfor er solen staat op. I flammende dagslys kjører vi gjennem de menneskevrimlende gater hjem fra teatret. –

Samme dag er vi buden ut til den store skuespiller.

Han bor i et vidunderlig, gammelt palass, og det har han god raad til; man regner nemlig at han tjener ti tusen kroner pr. aften.

En elevskole er knyttet til huset. Vi hører de høie fistelskrikene fra unge gutter som skoler sin stemme, og ser nogen av dem øve sig i akrobatik. Det skal være et uhyggelig haardt liv som disse elever maa gjennemgaa. Det sies at forældre som overdrar sine sønner til en slik opdragelse maa forplikte sig til under ingen omstændighet at gjøre ansvar gjældende, «selv om gutten skulde bli pisket ihjel».

Men Mei-Lan-Fang ser ikke ut som han pisker nogen ihjel. En ung mand med et bløtt, elskelig smil og en porcellænsaktig finhet over sit væsen, en Østens Dorian Gray, kommer imot os.

Han taler daarlig engelsk, men desto vidunderligere kinesisk.

– Naar han snakker, er det som sommerfugler flyver fra hans mund, sier tolken Nadine.

Han nævner med engang Ibsen.

– Ibsen er stor, Ibsen er tusen aar, sier han i høflig beundring. Jeg har læst ham.

Og han fortsætter:

Han skildrer alt det som dere tænker og gjør, ikke sandt? Deres egne stuer i Europa, deres egne problemer … Deres teater maa være meget interessant.

– Hvorledes vil De definere forskjellen mellem vort teater og det kinesiske, spør jeg.

– Her i Kina, sier Meis-Lan-Fang næsten undskyldende, har vi et ordsprog som sier: En scene er det største rum i verden. Alt det som vi ikke oplever i verden, vil vi opleve der. Der vil vi møte drømmen, skjønheten!

Paa scenen vil vi se en herlig, keiserlig kjærlighet, slik som kjærlighet ikke er, vi vil opleve den vildeste, meningsløseste spøk, vi vil møte de store guddom* mer bak dødens ni kilder.

Slik er vort teater. …

Den melodiske, bløte stemmen klinger ut i sommereftermiddagen, og ordene om skjønheten og drømmen klinger tilbake fra alt omkring ham.

Peking ligger der, et skinnende blaagrønt tempeltak buer sin linje over havemuren, og mandeltrærne blomstrer ute paa gaardsplassen. Et hvitt, duftende blad seiler gjennem den blåa luft ned mot bassinet foran os, og lægger sig paa snuten av en rø, liten guldfisk.

– Ibsen er stor, gjentar Mei-Lan-Fang ærbødig …

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kinesiske dage

I begynnelsen av februar 1927 reiste Nordahl Grieg via Moskva og Sibir til Kina som krigskorrespondent for Tidens Tegn. Han ble i østen helt til begynnelsen av juni. Under oppholdet skrev han en rekke reisebrev og sendte dem hjem til avisen. Senere samme år bearbeidet han disse Kina-brevene og publiserte dem i bokform under titelen Kinesiske dage.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.