Kinesiske dage

av Nordahl Grieg

Putnam Weale

Et skudd i natten …

Det smelder ind i søvnen, et slør er flerret, en verden er vaaknet av dirrende nerver, aandeløst mørke, og angst. En tramping av mange føtter, klirring av staal, og alt tæt ved, op trappen, indover korridoren. Timen er kommet …

Jeg hører døren bli slaat op til naborummet, et rop, mænd som tumler ind, et menneske som slæpes væk.

Saa er turen til næste dør.

Men intet sker. Lavinen ruller videre, indover gangen.

Jeg jumper ut av sengen og kikker ut. Trappen er fuld av militær, og mellem bajonettene ser jeg min nabo, en ung russer, bli ført bort, kridthvit, ubevægelig. Sammen med to landsmænd har han daglig været at se i spisesalen. Et øieblik efter kommer soldatene med de to andre, de veksler et spotsk smil, trækker paa skuldrene, og gaar med.

Saa er alt over.

Det var ikke det, som sover i sindet hos alle her i Hankow, rede til at springe op i et pantersprang ved et skudd ute i mørket: vissheten om at alting kan ske …

Nordpartiet og kantoneserne slaas bare 120 miles fra byen, en nyhet fra fronten kan sætte sindene i vild flamme, en ild av undergang: pøbelen mot europæerne.

Det er ikke længer siden end igaar at engelskmændene her fik sine ordrer om en eventuel evakuering: De som bor fjernt fra kaien, skal sove i sine kontorer. Og naar sirenene gaar paa kanonbaatene, maa man paa hurtigste maate naa elven. I løpet av faa minutter regner man da at Hankow kan være rømmet …

Hvad var det saa?

– Hviterussiske agenter. Skuddet var signalet til at besætte hotellet.

En av de mange pyjamasklædte mænd som er kommet ut i korridoren, gir sin forklaring paa episoden.

En anden mand, en firskaaren skikkelse i dressinggown, som staar med ryggen til, kommenterer den kortere: This blooming Borodin, sier han bare.

Han vender sig, et blodfuldt, kraftig ansikt, tindrende av vitalitet. Det er ham! Lenox Simpson, bedre kjendt som Putnam Weale, den mest forhatte, den mest omstridte, den ensidigste, men ogsaa den berømteste av alle dem som skriver om det kinesiske problem.

Jeg gaar bort til forfatteren av «Aabenhjertige breve fra Pekin»: Mr. Simpson, vil De ved leilighet gi mig et intervju?

– Hvorfor ikke med engang, svarer han med en latter. Jeg faar ikke sove mer allikevel. Boy, whisky and soda!

Saa sitter vi i en sofa ute i den ødslige gang.

– Det er noget uhyggelig ved Hankow, sier Putnam Weale pludselig alvorlig, der ligger noget i luften, jeg vet ikke hvad … Der er for lite folk paa gaten, det er som der forberedes noget i det skjulte, der dirrer en uro etsteds. Har De nogensinde været ute i en typhon, følt den blanke, dødsstilheten, før himmel og hav ryker op i et helvede? Man føler det samme her.

Det er bokseroprøret som igjen og igjen kommer i tankene hos os som har levet den siste menneskealder i Kina. Disse fjerne, underlige skrikene, som vinden av og til fører med sig fra kineserbyen, de bringer dengang i minde. Dette vilde, ulende dyrehylet som man ikke hører noget andet sted paa jorden, det kan gaa gjennem marg og ben. Det er nifst som skriket: Tiger, tiger! for den indfødte i junglen. Saa vækkes man en nat som denne …

Om jeg tror det vil gaa mange europæeres liv tapt dennegang? Utvilsomt.

Men foreløbig ser det ut som om kineserne har lært av sine russiske raadgivere at døden kan ske uten blodsutgydelse.

I 1900 tok man undertiden livet av de hvite fanger paa følgende maate: man presset offerets hode ned til en slipesten, og begyndte at slipe. Efter en del ganger var hjernen bare en tynd hinde som man med lethet stak fingeren igjennem …

Nu anvender man den gamle kunst under helt civiliserte former: se europæernes ansikter omkring Dem, bekymrede, slitte, forpinte, alt de har bygget op blir ødelagt av kulidespoti, meningsløshetene gnurer mot deres liv fra dag til dag. Slipestenen gaar …

Og alt, alt dette ydmygende og skjæbnesvangre kunde være undgaat, sier jeg Dem. Skylden for at Hankow blev opgit, ligger ikke hos den britiske regjering, den ligger hos to mænd i denne by. Generalkonsul Goffe og admiral Sinclair, det er dem vi engang skal kræve til regnskap for hvad de har gjort med sit lands ære.

Vi hadde nok mænd herute til at slaa pøbelangrepet tilbake med glans, vi hadde nok … Nei, vi hadde ikke det. Vi manglet akkurat to mænd.

Av panik for mobben gjorde vore ledere intetsomhelst forsøk paa motstand. End ikke et skræmmeskudd blev avfyrt.

De lot bare marinesoldatene staa der natten igjennem, mens stenene haglet ned paa dem, staa med haarde, sammenbidte, blodige ansikter og knokene hvite om geværene.

Der skal større mot til at staa slik end at gaa paa; men det er en raffinert form for mot som bare en mand vestfra kan værdsætte. Her i Kina opfattes en slik ting som rene og skjære feighet. Jeg vet det, jeg har ikke studert andet end disse ting siden det tyvende aarhundre begyndte.

Saa, da pøbelen gik paa, blev gastene kommandert tilbake. Koncessionen var opgit.

Si mig, tror De det er en slik nat, drivende av sten og møkk og spytt, som England vælger til at begynde en ny politik i dette vældige land?

Det var to mænds svakhet som valgte den.

Vi har ikke set enden paa dette endda. England kommer endda til at slaa til. We are slow, but sure.

England har dennegang forsøkt at forstaa det som rører sig i Østen, men om England gjælder det samme som Kipling sier om soldatene i Indien; prøv aldrig at forstaa!

At ville forstaa, at tape sig i usikre funderinger, i velvillige hypoteser, har aldrig ligget for England. Imperiet gaar under, hvis vi skal prøve at forstaa. Handling er vor nationale styrke, la os dyrke den saa hæderlig vi kan.

Vi kan aldrig forstaa Kina. Likesom der aldrig blir en flamme mellem en hvit mand og en gul kvinde, blir der aldrig en forstaaelse mellem Øst og Vest. Jeg har prøvet hele mit liv at fatte dette mystiske: Kinas sjæl, jeg har prøvet at svaie med livet herute, haabet engang at føle en rytme gjennem mig, saa jeg visste: dette er Østen.

Det har aldrig skedd. De er saa anderledes.

I Europa vil de sikkert anse det for en daarlig, imperalistisk spøk om jeg sa at kineserne elsker at bli undertrykt. Jeg tror imidlertid at det er riktig. Hele landsbysystemet, som er Kinas kjerne, er for eksempel basert paa en leders evne til brutalitet. Skal man anvende denne kjendsgjerning i Kinas forhold til utenverdenen, hvad hjælper det da at Europa kjører op med frihet, likhet og broderskap?

Inderst inde utstaar ikke kineserne disse ting. De har en hemmelig drøm om en raa vilje over sig. Det er et av de mange feminine træk ved dette folk.

Derfor er nationalistenes styre dømt til at bryte sammen meget snart. De eier ikke den haarde haand. Og derfor: hvis England vil ha noget at si i Kina – og det vil England – er der bare én utvei. Skyt. Det er mit raad, saa samvittighetsfuldt som jeg kan gi det. Skyt, og skyt ikke lite.

Gi Kina tilbake troen paa den hvite mand; uten os kan dette land ikke eksistere.

Skyt, saa kineserne forstaar det.

Jeg elsker Kina; det er derfor jeg taler slik …

Det er begyndt at dæmre av dag før Putnam Weale er færdig. Et blekt, mismodig lys stryker som en raa, fuktig blæst over Hankow.

Som svulmende flaker av sørgmodig, farveløs himmel glir junkenes graa seil nede paa floden.

Dagen er begyndt, ropene som fylder havnen fra morgen til kveld, klager under tunge byrder.

Men bak dette graa gry er det som man øiner de kræfter som en engelskmand i Kina kalder paa: Geledder av khaki, staalhjelmer paa snei, marinegastenes hvite leggins i marsjtakt, musikkorps, krydsere, flagg som flyver i blæsten, hele den store parade som er mønstret nede i Shanghai.

Mænd, kanoner og krigsskiber.

Er de rede til at elske Kina?

s96

s97

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kinesiske dage

I begynnelsen av februar 1927 reiste Nordahl Grieg via Moskva og Sibir til Kina som krigskorrespondent for Tidens Tegn. Han ble i østen helt til begynnelsen av juni. Under oppholdet skrev han en rekke reisebrev og sendte dem hjem til avisen. Senere samme år bearbeidet han disse Kina-brevene og publiserte dem i bokform under titelen Kinesiske dage.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.