Kobberslangen

av Thomas P. Krag

XII

Fredrik Grøben gik hjem og læste i Bogen, der helt igjennem var skreven med klar, rund Skrift. Mange Tanker stod fremsatte her, og Syner svømmed som Skyer omkring. Her kom atter Doktorens 70Kjærlighed for Allivet frem. Menneskene, som nu bebor vor Jord (stod der) er Taaber, naar de mener, at Solen ej har Liv, og Jorden ej havde Liv, da den var glødende. Hvem siger, at alt levende skal have vor Kulde og Hede, hvorfor lægger vi vort eget Alenmaal paa alt? Allerede paa vor Jord lever mange Skabninger ved umaadelig Varme og den strengeste Kulde. Solen kan være beboet af Væsener, der tumler sig i Ilden, som vore Fiske i Vandet. Og medens vor Jord var glødende, leved visselig Ildens Væsener der i de kogende Strømme, dem man endnu kan ane Formerne af i Fjeldenes indre og de dybe forstenede Jordlag. Dragen af Ild, hvorom der tales i de tidligere Religioner, er Menneskenes sidste Anelse om dette.

Mange andre Ting fremsattes, men det hele var som i Rus. Det boblede, sprængte paa og brast. Ordene var som udtalte af et levende Menneske og var endnu rygende af Menneskets Aande. Og gjennem det hele gik en Hunger mod Ro. Mod Slutningen stod noget som en Drøm, om hvorledes de tidlige Folkeslag saa paa Jord og Himmel, og der gik som en Higen mod at beskue alt paa samme Maade som hine: med store enfoldige Øjne, mod at glide henover en klar Flod, 71medens Stjernerne steg og sank, mod at synge disse til og tro, de var Guds Øjne.

Tilsidst stod noget for sig selv, noget, der saa ud som en Efterskrift, betitlet «Bekjendelser».

Fredrik Grøben læste:

Jeg sagde: jeg vil se paa Stjernerne; thi lignet med dem i deres Karfunkelglans og Storhed, der overgaar al Forstand, er min egen Glæde (selv om jeg den havde) og min Kummer ringe.

Men, raaber med Rette mit Kjød, Daare er du, at du ser paa Stjernerne. Eller se, men bekjend, at din Beskuen er, hvad du ikke mest elsker og attraar. Thi hvad hjælper det mig, at Stjernerne skinner? Hvorfor skinner jeg ikke selv med mit Lys og med min Evne? Mon Stjernen, før den skal skinne, siger: Lad mig først se, hvor han lever og glædes og lider . . . . saa kan det være mig ligegyldigt, om jeg skal skinne eller slukkes? Mon den siger saa? Nej, den har nok i sig selv og straaler lige smukt, om du glædes, lider eller dør. Derfor lær du af Stjernerne at funkle af sig selv.

Men hvad har bragt, mig hid til at agte paa Stjernernes Gang? Du min Lykke i Livet, som jeg ej finder, du, jeg tænker mig 72lig en Kvinde, du, mine Drømmes Maal, du, hvem ti Tusinde smertefuldesmertefulde] rettet fra: smertetulde (trykkfeil) Timer fødte! Jeg har ventet dig og hungret mod dig, du, hvem mit Blod begjærer og mit Liv elsker. Du, som jeg ikke kjender. Du med din Barm og din søde Favn og med dine smilende Øjne. Du, hvis bævende, rødmende Kjød brænder min Sjæl, du, der er bluferdig og bærer Slør, fordi du kjender dine Sansers sugende Svælg, du, der er kysk, fordi du kjender dine Lasters Mangfoldighed. Du, hvis Smil er Djævelens, du, der med dit Legem og dit Hoved er en Blomst. Ja, i Sandhed, jeg gav Himlens Stjerner for dine Øjne, men du kommer ikke Kvinde, Drøm, Fantom, du, der har dugget min Sjæl med Taarer, salte som Havets Fraade.

Men, Væsen! du mit Blods Sygdom og mit Livs Ulykke: Du er groet frem af mit Livs Skuffelse, den aldrig nogen skal kjende. – Saa kom noget, der saa ud til at være skrevet senere, maaske ganske nylig:

Men efter lange Aars Kampe sørger jeg ikke mere; thi jeg har faaet Ro. Og jeg siger til Menneskene efter mig: «Se rigt paa Livet med dets Kampe, dets Smerte, dets Fryd. Hvorfor frygter du? Lad Livet raade. Lad det føre dig ind i dunkle Huler og i lyse 73Lunde. Lad det vende dit Livs Blad. Kast bort den gamle Regel for Skjønhed, Godhed, Sandhed. Den gamle Skjønhed, den gamle Godhed, den gamle Sandhed, hvilke tre Snærper. Hvorlænge vil dog Menneskene hænge efter dem. Styr modig paa. Duk dig i den Aabenbaring, som Livet i alle Former er. Thi alt er Liv, alt gaar efter Naturen, men ikke efter Menneskenes Skik og Brug. Thi det kalder Menneskene Naturen, men det er den sande, store Naturs Fiende; thi denne er i sig selv evig.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Kobberslangen

Thomas P. Krags roman Kobberslangen ble først utgitt i 1895.

Romanen handler om slekten Grøbner, men er ikke noen tradisjonell slektskrønike. De nyromantiske skildringene av natur og menneskesinn kretser rundt de to siste i slekten, Fredrik Grøben og hans sønn Jonas.

Se faksimiler av førstetrykket fra 1895 (nb.no)

Les mer..

Om Thomas P. Krag

Nyromantikeren Thomas Peter Krag er i dag en nesten glemt forfatter, men han utga nærmere 30 bøker i årene 1891–1912. Sammen med broren Vilhelm, Gabriel Scott og Olaf Benneche tilhørte han det som er blitt kalt «den sørlandske dikterskole».

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.