Løglege skruvar og anna folk

av Olav Duun

Gamall kjærleik

28Han Johannes Vika, den slampen, for der ikring veggjerne og og smatt um kvelden, høyrde dei. Kva han for etter, maatte han sjølv vita. Han var rettno so gamall og hjulbeint, at –; yver 40 aar visst. Det er so rart med det. Det maatte vera ei av tauserne han sigta etter. Skulde ein verkeleg tru det nytta, det daa? Tulltyet var gjerne so vande paa det. Han var ein bra kar, retteleg og, han aatte baade gard og grunn; ikkje saag han verre ut, heller, enn at det maatte ganga an. Dei var no berre fatige tausarne, baae tvo. Men sjaa, tulltyet ….

Han Johannes Vika meinte onnorleis, han. Hovstadmannen hadde ei dotter, Anne heitte ho, – det var dit han sigta. Han Per Hovstad og den kloke kona hans kom ikkje paa det. Men ikkje rettare enn han visste, so var gardarne like store, – naar Vika-jorda vart uppdyrka –, og pengar i banken var det ikkje paa nokon, men elles alt dei skulde hjelpa seg med. So nokon «taus-maag» tenkte han ikkje han skulde bli. – – Det hadde teke til eingong dei var yver fjorden paa ein fest. 29Han var aaleine til kar paa baaten. Ho sat i atterskotten, beint imot han; og heile tida med’ dei rodde burtyver, sat ho og saag paa henderne hans. Ho hadde med mat i ein pose, og den bytte ho ut imillom deim, men det var visst, at storparten det fekk han. Dermed var syra seld. Det for retteleg som eld gjenom all hans krop. No skal du sjaa …. tenkte han; – no skal du tydeleg sjaa, lell! Dei hadde baat fraa Vika, det var endaa storfæringen hans, han som vart sund slege aaret etter stor-lemendaaret; ausande regn um kvelden, so liderleg, at; men han vart med deim paa vegen – det var ho og ei av tauserne – heilt fram til Hovstad; det var fritt han var god for aa snu. Um kvelden heime –, ja det var sanneleg nettupp han ikkje la seg med styvlarne paa, so fortulla var han. Hadde aldri tenkt paa slikt fyrr, so ….

Sidan hadde det vorte verre og verre. Det nytta ikkje med nokon ting, fyrr han fekk det der ifraa seg. Han saag so mangt aa taka til med, mangt som trongst so overlag væl og; men det nytta ikkje, solenge han gjekk slik i uvissa. Det var difor han tok det liksom litegrand kvasst. Ein maatte ganga paa med mod. Ja, og so var det det og, det laut han vedgaa, at han kunde ikkje skikkeleg lata vera.

Det saag smaatt ut for han, mangein gong. Ho var for ung enno. Vitet plar koma med alderen. Og elsken kom vel og. Hadde han 30ikkje visst det, so sanneleg hadde han gjeve upp, reint, for lenge sidan. Det var visst tauserne. Det maatte vera deim, geiterne. Kanskje han skulde ha gaatt etter deim? Han laut læ og. Det skulde han ha gjort, ja …. Difor var dei arge paa han. Berre bra det. Halda seg til vens med deim? Ja, det sa du ja! Han var no ikkje fødd finn og kasta hit i verda heller. Dei kunde gjera alt det fanteskap dei vilde. Dei kom no visst til aa tapa, var han rædd.

Det var ein steingard han heldt paa med. Kallen, far hans, brydde seg ikkje um anna enn steingard. Dei rotna ikkje, dei. Det skulde vel vera grummare med den der skigarden no. Skyna det paa Hovstad-kallen, eller det var no vel ungdomen, sønerne, som stod for det. Den eine skigarden lengre enn den andre. Men dei skulde faa sjaa. Beiskede, dei skulde faa sjaa! – Han vart smaatt arg og, – dei vart lette aa lyfta, steinarne. Han var no ikkje mergstolen enno, kjende han. Han var arg paa alt det nymotens som skulde vera so svært. Og paa Hovstad var dei ikkje minste kvisterne paa gor-tella. Kanskje fanken dei trudde at Hovstadgarden var større enn Vika-garden! Akkurat like store var dei. Men det var det, var det, at Hovstadgarden var so overlag uppdyrka. Det var so liderleg kor dei hadde klemt paa. Det var noko krytt, det og; skulde vera karar. Naar han fekk dyrka upp myrarne, han og, so skulde dei faa sjaa. Men det hadde 31ingi hast. Fyrst laut han ha i eit kvinnfolk, som det var grein med. Elles: kallen – han var no ein arbeidsmaur, han og daa, og ein kar som forstod seg –, han let myra liggja, han. Han hadde vel si mening med det. Men var det um aa gjera, so …. dei maatte berre ikkje tru han gruva for det, nokon.

Han hadde slept spettet og stod og høvde upp steinen med henderne. Det blauta han ikkje for, for han var smaatt arg no. Krytt skulde det vera ….

Det var tauserne. Dei la seg burti det, dei, sette vondt iho for han. Han hugsa i fyrstninga. Ho kunde ganga aa prata med han lange stykkje, naar dei gjekk ifraa kyrkja eller dei var ute og dreiv um sundagskveldane. So tok han seg mod for, og gjekk paa loftet. Han kunde ikkje merka det daa heller, at ho var so kry, just. Ja, han for daa fint fram òg daa. Men tauserne burti andre senga … Han skulde vel ha sett seg paa sengegavlen aat deim! Han maatte segja som sant: han la seg ikkje i lorten, liksom uksen. Dei kviskra og log, sa dei saag maanen, og meir slikt. Dei var no lygn daa’, for han hadde hatten paa. Men sidan, serleg i det siste, hadde det – vorte liten hugnad. Det hadde det. Som no den gongen han Iver Adalen var med. Han fekk sanneleg smetta seg ned og, han; laag so væl i armkrika hennar. Og tauserne dei log. Eingong jaga ho han beintfram ned. Ja, og so den gongen ho 32hadde lagt eit kalvskinn i senga si – og laag burti hjaa tauserne og log.

Det var verst aa ganga heim, slike næter. Det var so fortærande tungt.

Han sat paa steingarden og mintest og tenkte. Andlitet var stort og tungt, med rukkor i panna. Han hadde svart krulla skjegg, men det hadde alt kvitna her og kvar, og det var so tunt, at ein saag kor kjakarne stod ut og lipporne brette seg. Men han hadde væne brune augo, godslege oftast, og tankefulle. Henderne hadde han knept ihop, mest som til bøn, – det gjorde han alltid naar han tenkte. Han hadde tjukke ljosegraa vadmelsklæde. No skulde dei faa skyts. Han hadde gaatt med deim i 5 aar no snart, og dei hadde gjort han baade til laatt og løgje mangein gong. Han heldt paa det som var etter kallen» far hans; men alt med maate.

Det vart daa endeleg ein vêrdag og, so det var uteverande. Det hadde rett vore berre rusk og svinver heile hausten. Men no, naar dei hadde rota i hus det som skulde inn, no vart det gjerne bra, skulde du sjaa. Det var gjernast slik.

Vika laag noko for seg sjølv utmed sjøen, opi imot vest, med bratte nakne fjellet yver seg i aust og berghamrar som armar heilt ut til sjøen i nord og sud. Utanfor laag det ei rad med holmar av same blaafrosne nakne fjellet som ikring garden, og livde for storsjøen i vestanver. Steingarden gjekk i ein halvkrins fraa strand til strand 33rundt garden, som laag flat og vid innanfor, og brungul og vatssjuk, med ein krull av graa hus i midten – som eit kraakereid aa sjaa til ifraa sjøen. Utanum steingarden var det svart myr med store kvite steinar i, og so ein brungraa lyngmo upp imot bergveggen. –

Han sat og saag ikring seg. Det var vakkert i Vika; anna kunde vel ingen segja. Himmelen var so blank utyver i vest, og sjøen med. Og so var jorda so flat og berget so fint ikring. Fjøra dernede var og so vakker, tykte han, so kvit og triveleg. Men det kunde koma so rart yver ein sumtid, ei eiga tyngsla. I styggvêr var det so si sak. Det var ikkje anna aa venta daa. Men i godvêret …. so vakkert som det daa var …. Ja, helst daa. Det var noko rart.

Det laga seg til kvelds. Nokre ljose blaa skyer vov seg yver himmelen derute, tunne, tunne. Sola gleid attum deim, og lyste like blankt mest. Og det vart so stilt. Det var denne stilla som var verst. Han kunde mest ikkje kjenna han var god for nokon ting.

Han sukka mismodig.

Det var so mangt aa minnast. Det kom att no. Det var ikkje fred aa faa. Han kjende det so væl paa seg, at han laut ut ikveld. Berre det skikkeleg vart myrkt. Det var betre likevel det, aa ganga ut ein tur, det visste han. – Og no kunde han gjerne ganga heim; for no vart det ikkje meir idag med han. Men kva var det 34igrunnen aa ganga aa verkja for? Det maatte han undrast paa. Kva var det han ottast? Men det var slik. Inga raad med det.

Den kvelden ivaar, siste kvelden …. Enno sveid det. – Kven kunde det vera, tru, som kom setjande etter han? Han laut ut i myra, det var ikkje anna aa gjera med det. So vart eine laagskoen att, – den lorten! Laagsko skulde ein aldri bruka; det visste han no elles fyrr og daa, – kallen, far hans, sa det ofte, han. Men snu heim att for det, nei, so mergende, det gjorde han ikkje! Det hevde so svingodt den kvelden, for tauserne var i byen. Men den kvelden hadde dei stengt yterdera paa Hovstad, den einaste kvelden i heile aaret at dei stengde. Det var ikkje anna enn ein treff; men det var meinslegt nok for han. Att og fram var like langt, daa som elles. Men det var ergelegt. Det sat i han enno. Men korleis hadde det kome upp, lell, at han gjekk skolaus heimyver? Det skyna han ikkje.

– Nei, kva fanken var det no daa! Der kom ho Pælros, heimekua, setjande i firsprang hitetter vollarne, og ho Johanna, systera hans, slengjande etter i enden av tjoret, raud som kua i baade klæde og andlit. Der fauk eine treskoen av, – ho var greid slik, ho Johanna, ho bruka tresko med vika –; men ho slepte ikkje for det. Det bar yver ei opiveit; gjenta dreiv aat, men spratt upp att. «Paakers kua!» skreik ho. «Dett svin der du e’. Dett naut!» Yver endaa ei opiveit bar 35det. Der vart ho liggjande att. Ho hadde visst gjort vondt med seg nokorleis. Kua stana og bles i nasen som ein skræmd hest, – som ein hest var ho no og i all si ferd, denne kua. So bøygde ho hovudet mot jorda, slog det til vers att, risste paa det og sette avstad med eit tverkast; mulen beint fram, rumpa beint att. Toskhovudet. Tjoret stod ho Johanna att med. Ho var av det gamle Vika-slaget: ho slapp ikkje det ho heldt i. Det var elles skit han ikkje hjelpte ho aa halda kua, var det.

Aa nei, men kua var vill, du! Beiskede, kar! ho var reint ifraa seg. Høi der, sjaa rumpa! Han laut sanneleg læ. Den gamle bingsa der ….

Aa ja, slik kunde no ei ku taka det.

– – – Daa det var skikkeleg avdaga, smatt han ut.

Det verste som var, det var aa sitja inne soleis og venta. Det kunde ingen tru korleis det var. Dei skyna det visst heime og, kor forgjord han var; det nytta ikkje aa dylja det. Dei skyna visst kor han skulde og. Lukka paa reisa! Han gjekk uppyver laavebrua, hoppa ned i stallporten og for ut gjenom ei bakdør. Dei skyna det nok endaa; men det saag liksom litegrand likare ut.

So vakkert som i Vika var det visst ingenstad. Enn myrkret var blaagraatt daa! Og sjøen utyver, han var som det klaaraste sylv. Det var slik ein rar fred her, yver allting. – Skulde ikkje 36eit menneskje trivast her, um det so var eit kvinnfolk, so visste ikkje han det.

Endeleg var han der. Han tok snart til aa kjenna dette tunet no, og dette huset der. Han sveitta. Rart og, det var det visst og sant: det var ikkje fred aa faa fyrr han stod her, – men her var det gale tilgagns. Der var døra. Der var vindauga. Det sov alt paa garden. – – Han stod ei stund attum ein kvistdunge. Saag paa klokka alt i eit: ho gjekk ikkje, pikka berre, – for no hadde han staatt ei lang stund. Det fekk visst vera, enno ei tid. Men det var sanneleg ikkje so beint det heller.

Desse husi …. Kvifor stakk dei han so for kvar gong? Det var daa vel inga sak aa setja upp store hus, naar ein vilde laana? Og naar dei var nye, laut ein maala deim, det var greidt. Men det var verkeleg sant: for kvar gong han saag deim, so stakk det. Aa, det skulde vel bli hus i Vika og. Var det husi det skulde ganga etter, so. Men han hadde rett trutt ho hadde meir vit enn som so. Men det var likso snart det, at ho trudde han var slik ein rivihel til aa arbeida og slik ein hardhaus at han ikkje var verande ilag med. Men tilslut maatte ho daa vel tydeleg sjaa, korleis han var. Ho skulde faa slike dagar, at. Han skulde bera ho paa henderne.

Det skulde han syna ho!

Dermed steig han fram og gjekk yver tunet.

37Han fekk mod, naar han tenkte seg um. Han kjende det paa seg, at han skulde vinna. Kanskje det alt kunde bli ein vending denne natta. Um ho berre visste, san … Han var varm all igjenom; var ikkje det minste utrygg.

Døra stengd!

Jau, ho var stengd. Kor det sokk i han. Han kom ikkje der!

Daa han hadde sete ei stund, voks det fram ei lita von. Han steig upp og gjekk kringum nova. Deruppe var glaset. Han fann ein neve sand og kasta upp, og endaa ein. Sanneleg var det nokon uppe. Han kasta ein gong til, og venta. Du skulde sjaa ho kom og let upp likvel. Der var det nokon ved glaset, visst, og so burt. Ho kjende han vel. Det vart so rart, so rart …. skulde han verkeleg tru …. Du snilde Anne.

Ei stund etter var han paa heimveg.

Noko slikt hadde han aldri i sitt liv vore ute for. Det hadde han ikkje. Ikkje som han hadde tenkt det kunde skje heller. No visste han daa endeleg kva ho meinte. Han trong ikkje ganga der lenger og illsykjast. Det laut vera slut rett no. Kunde so gjerne ha gaatt paa sjøen for den saks skuld, paa svarte sjøen og. Det vart eingong nok.

Han var vel helst berre ein tusseladd, som ho ikkje saag seg syn for. Men var dei so mykje likare, dei andre daa? Ja, kanskje. Det var det vondt aa tenkja paa, men. Det kunde elles vera 38det same, sa han arg, og det seig som ein saar styng for bringa. Dei kunde vera kva dei vikle. Han gjekk heim siste gongen no. Skulde ikkje ha slikt traktment oftare. – Fyrst, med det same han fekk svineriet utyver seg, so tenkte han daa berre det var eit mistak. Men so høyrde han dei log, og ho ikkje minst. Daa forstod han. Ho skulde ha takk, anten det so var vaskarvatn eller noko verre. Ho skulde ha takk! Heretter skulde han spara seg mykje renn; det skulde bli godt aa sova um næterne.

Alle desse næterne …. Han vart saar og mjuk att, kjende seg so hjelpelaust liten og aaleine. Her hadde han fare ….

Han la ein krok paa vegen, yver Skarlægda. Fjøra var so stygg, nattestid. Mullinga av baara høyrde han lell, og det grøssa i han; men han slapp aa sjaa storsteinarne utpaa bukta. Dei var verst. Retteleg som store, svarte trollhovud. Det lyste grønt av deim. Stakk upp utor sjøen og leira og saag ikring seg. Saag ein paa deim, so kom dei symjande til lands. – Eingong laag det eit sjølik utpaa der. Det flotna naar sjøen flødde, men vart liggjande att naar han fall um morgonen. Den natta var han ikkje ute og for; men han mintest det kvar gong han saag fjøra um nattens tid.

Med husi heime stana han. Det var liksom han anda ut.

No var han væl og vakkert heime. Og no 39skulde dei faa lov aa turkast, klædi hans, fyrr han la iveg att. Han hadde fare og kaldsveitta mange næter nok for denne – – – førkja.

Det var sundagskveld, sumaren etter. Ungdomslaget heldt utlodding paa Dalset, og han tykte det kunde vera rart aa sjaa dit, – kva det var dei hadde for seg. Han hadde faatt nye klæde. Dei kosta utruleg; men so kunde det snart vera nokon som hadde godt av aa sjaa han i slik bunad og, eingong. Ho Beret-Anna, tausa, sa han vart spilder flunkande ny. Ungdomslaget – slik lort, det brydde han seg ikkje tæren um; det var greidt aa skyna at det kom ikkje noko ut av det. Men det skulde ha vore moro og sett dit.

Han kjende seg litegrand stiv og brydd i den nye fine klædnaden og kragen. Og so var det noko anna og – det var sanneleg forgjort og du: idag hadde Hovstadgutarne berre vadmelsklæde paa! Og han saag so tydeleg kva dei tenkte.

Ja, ho og, sjølvsagt. Men so kom ho og helsa og var so reint blid, vilde ha nummer av han. Det kunde ikkje vera skøy, dette, som ho saag paa han, det fekk han seg ikkje til aa tru. Ho tok vel til aa sjaa, no, at ho hadde fare gale. Daa Hovstad-folket gjekk, passa han paa og fylgde, han skulde no same vegen. Og han heldt seg frammed, so godt raad var. Det var sanneleg ikkje uvonslegt i kveld, ikkje. So nær paa aa sleppa trua som han var her. Tosk hadde han 40vore. – Tauserne gjekk og gjorde seg til og var leide. Det akta han slett ikkje paa. Katteskrik, det …. Daa var det heller verre, at han Ivar Aadalen fylgde med. Kva var det han fór og gjorde seg kry etter; som ikkje aatte skjorta paa baken? Det laut han sanneleg undrast paa.

Nett fyrr dei skildest paa Hovstad-tunet, fekk han høve til det, – spurde um han fekk koma uppaa loftet aat ho ikveld, det var noko han skulde ha sagt ho. Ho drog augnebrunerne høgt upp og stirde forundra paa han. So sa ho:

«Veit dokk, ka ‘n Johannes segj’, dokk? Han vil komma oppaa lofte, aat mæ ikveld, segj’ ‘n. Men vi hi da vesst inga traktereng aat ‘n?»

Ho log ikkje, drog berre augnebrunerne høgt upp og saag klumsa paa dei andre. – Han vart so veik i knei, mest liksom føterne ikkje vilde bera han. – Men log ikkje ho, so var det dei som gjorde det, høyrdest det for. Dei hadde nok høyrt heile greida; han Iver og. Daa rette han seg upp og la henderne paa ryggen.

Dei skjenkte visst av det dei var sterkast paa, sa han. Dei heldt seg visst for noko til karar her paa garden, kunde han skyna, noko stort. Men han vilde berre fortelja deim det, at han bytte ikkje gardar med deim. Det kunde dei eta lort paa. For kva sak var det aa faa garden stor, naar ein vilde dyrka upp myra? Og kva kunst var det aa maala paa husi litegrand? Han maatte mest læ og!

41So gjekk han. For det var ikkje høyrande, kor som var, det dei kom med.

Men no skulde det bli ei raad med husi heime og ja, og med myra. Fanken han rett inderleg! no skulde ho upp, der ho laag. No hadde dei faatt han sinna.

Og so vart det vel ei greida med det meire og, etterkvart. Det trudde han verkeleg. For det var tauserne – og brørne. Ho var ikkje skuld i det.

Han sagtna paa, daa han kom yver Høgbrekka og saag heim. Han stana og kveikte paa pipa. Det var harmelegt – og det gjorde vondt; men sinna var han slett ikkje. Det var berre tull. Ho fekk vel vitet snart ho. For Vika-garden var akkurat like stor som Hovstad-garden. Berre det, at Hovstad-garden var so groveleg uppdyrka og uppbygt. Ho gav seg vel.

Og det var av det gamle Vika-slaget i han: han slepte ikkje det han heldt i.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Løglege skruvar og anna folk

Samlingen Løglege skruvar og anna folk kom ut i 1907 og var Duuns debutverk. Samlingen inneholder 12 fortellinger. Mange av historiene handler om mennesker som strever med å få innpass i et bygdemiljø. I tillegg inneholder samlingen noen morsomme småfortellinger med alvorlige undertoner, som peker fram mot Duuns senere verker.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1907.

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.