Løglege skruvar og anna folk

av Olav Duun

Inni Fjorden

52Fyrst ber det inn imillom svarte fjelli ein fjordungs veg. Det er baade krokut og smalt, ein skulde ikkje tru nokon fann vegen inn her; men det er no ikkje so gale daa, – silda finn no iminsto vegen um haustarne. Og det ser ut lite grand nifst, kanskje, for den som fyrste gongen fer der, for det er styggeleg bratt paa baae sidorne. Men det er ingen faare, gudskjelov; – det maa dei vita som har havt vegen sin der aar ut og aar inn, slik som han Erik Lyder. Lenger inn er det breidare vatn og laagare land paa sidorne, med skog av all slag. Der staar timberfurua heilt ned til fjøra so kvistrein og diger, at, og grana so bein og fin som talgljos. Retteleg fin skog.

Derinne ligg Fjorden, tvo bra gardar. Slette gjordet gaar upp fraa sjøen, med skigarden midt etter og sjøveg paa baae sidorne fraa nausti og heilt upp til gards.

Husi paa eine parten var nye, – dei hadde halde paa so fælt med husi der dei siste tjuge aari; paa andre parten var dei meir gamallvorne. 53Det var der han budde, han Erik Lyder, og han vørte ikkje husi noko; la seg meir etter fortenesta, han.

Han Erik Lyder kjende dei gjernast, folk utantil ifraa bygda. Ikkje so, at han var so vidfarande, just; – det kunde einast vera um det var sild paa ferd, for daa var han allstads, daa var han liksom maasen, daa. Men dei mintest han, naar dei hadde set han; han var slik. Laug gjorde dei sjølvsagt, naar dei fortalde um han; bygda var so fatig paa slike; men ein skruv var han, i mangt, det maatte dei segja. Ja, som no med husi. «Rør – rør dæm ikkj’!» sa han. «Læt dæm stand’, stand’. Fer e’ du so oløkkeli, æt du byinni med dæm, so rotna dæm ne’ over dæ fer du veit orde’ taa. So du te aa bygg’ igjen,’ te aa bygg’ igjen. Arme saal, dæm syg bloc, bloc taa dæ!» Daa var han øvst upp i tonarne med det sprukne maalet sitt; yverlippa var langt framum den andre, og augo stod som spikarhovud i hausen. Og likeins med jorda. Steinen, steinen, sa han. Lat han liggja. Han et ingen mat der ‘n ligg. Men er du so ulukkeleg du bryt upp ein, so har du ti i staden, ti i staden. Og det svor han grønt paa, fortalde han Litle-Nils burti andre garden, at graset treivst ikkje, naar steinen kom burt. «Og potetes’n, einn potetes’n! Hainn – hainn e’ akkorat søskjenba’n me’ smaastein.» Difor var det og stein ved stein yver all hans jord, ifraa fjøra og heilt upp til skogen. – Men det var no 54so med han Erik Lyder: han laag meir etter fortenesta, han ….

«Burti garden» var det so si sak: dei laag heime stødt og grov. Slikt kunde han ikkje forstaa. Aaret rundt, aaret rundt. Og endaa klara dei seg. Det var no visst paa ein stakars maate; det er fult naar ein skal pina pengar ut av jorda. Han hadde havt pengar millom henderne, han. Enn i femogsytti og seksogsytti og dei tri aari! Men daa var han tosk, tosk: han la deim i notbruk. Han maatte daa ha skyna at Vaarherre var imot slikt som berre vilde øydeleggja silda. So det vart berre tapet av heile fortenesta. Men han hugsa enno kor brydd han var for aa klara seg dei tri aari, dei tri storaari paa sjøen, kallen burti garden. Enn han maatte til byen med baade smør og ost, baade smør og ost, for at han kunde klara utgifta! Daa maatte han jamen flir’. – Men det var inga sak aa faa til hus, naar ein laag heime heile aaret rundt; det var sant. Han vilde ikkje taka seg bak for den kunsten. Og jorda trong ho var slett og fin, naar ho skulde svara utgifta for deim. Det trong ho riktig, riktig!

«B-be’redæm, vesst silda kom! Da skoill æ fesk auan utju hue paa dæm.»

Eine vindskida paa stova hans hadde falle ned paa ytre kanten, so ho hekk etter ein spikar og slong frammed glaset. Det skulde han snart kurrera ho for. Han skulde smetta burti garden og laana seg hamar og spikar. For det var so 55stilt paa sjøen i haust, enno daa, so reint stilt, og i skogen var det svart, fanst ikkje fugl. Det skulde elles vera rart, tok han byrsa ein dag, um han ikkje skulde syna deim burti garden noko. Dei laag og klønte og hogg, dei, fór og leita ut gamalltrei, som skulde vera til frau aat skogen. Skaut han ein tiur ura ikkje meir … Han hadde og selt av skogen, men det var teigar, det, rettskafne skogteigar; han fór ikkje og plundra ut vedfamnen i byen.

«De’ – de’ – de’ skoill-ha-kommi storfauggel, storfauggel, liksom non aar før …»

Men daa han kom ut, – det var denne vind skida som skulde rettererast –, so saag han kararne burti garden stod paaklædde, liksom dei skulde paa tur. Det var daa rart, det, tykte han, paa denne tida. Det var noko dei stod og raadla um, og so for dei nedaat sjøen so eldande fort. Han gjekk framum nova; det der laut han sjaa.

Jau, so besk – – det var silda, kar! Han Litle-Nils kom rennande utor naustet med ei heil byrd med garn, og til aa hurva og greida inn i færingen.

Erik Lyder gjorde eit hopp, og so var han inne. Ho Beret-Marja saag det straks, at no var det noko.

«Si – sijlla, sijlla!» stama han.

«No? Sijlla? Kor hen?»

«Paa Oksvikan, Oksvikan, kainn-du skjønna! Ein matbit, Beret-Marja!»

56Straks etter strauk han nedyver sjøvegen so det snerde. Kona stod i glaset og saag etter han, lita og rukkut og graa. Eine handa gjekk rundt og rundt paa ein flekk paa magen; det var vanen hennar, naar det var noko.

Berre det, san, at det ikkje var fark … Der for han nedyver med slik fart, at; og dei burti garden stod ute og saag og saag. Berre dei ikkje stod og gotta seg yver noko, so var det bra. Det var sant, han var gamall, han Erik, no, og gjekk litegrand meir paa skeiven enn fyrr. Det var gikta. Han fekk mest ikkje vinstrefoten framum den andre, iser naar det var noko. Men det var visst ikkje det berre dei glaamte etter. Ho tvila, ho. Ho hadde sett so mangt.

Men sjølv tvila han ikkje. Han sende høgrefoten kvast iveg og slengde den andre etter. «Hainn fer liksom krabbin,» sa tausi burti garden. Sudvestingen sat væl so mykje framyver; men han skaut hovudet bakyver istaden, so han saag. Yver vesten hadde han ei vid, raud undertrøya, – det var det ledigaste, det, tykte han –, og slirreima der utyver, men ho hekk so sid, at kniven midt bak laag og daska han i enden for kvart steg. «Hainn hi romp!» sa tausa burti garden; «sjaa romptroille!» Elles var han stinn av klæde fraa øvst til nest. «Hælsa, hælsa!» sa han og stirde paa dei som nemnde det. – Sveiten rann, daa han kom ned til sjøen, og øvre-lippa var langt fram.

57No kunde det henda! For det var paa Uks vikarne, det skulde han sverja paa, og daa spurdest det um, um dei hadde taug daa. Han hadde taug ja – «bevare dæ, kar!» Og garn, garn! Fem og tjuge rendingar paa alna, denne aarsens tid, det laut det til. Han hadde heile helvitet fullt av den sorten. Men dei burti garden? No maatte han jamen flir’! Kva var det dei fór med? Du store, store … berre fillor og mose!

Dei hurva og greidde inn dei garnfillorne dei hadde, og so la dei i veg og rodde. Dei heldt seg med austlandet ja, det var greidt nok … han trong ikkje spyrja daa. Dei skulde snart faa kammerat, han var straks ferdig, han og. Han hadde greidt eit sildgarn fyrr, skulde dei hugsa. –

Daa dei hadde kome ut fjorden og svinga um Myrkhamaren, saag dei han kom sendande. Han hadde seksteringen, – kva var ein færing aa fara med paa sildvaag? Dei hadde ein lettrodd færing og var tvo karar i sine beste aar; men det saag ikkje ut til at dei rodde ifraa han, just. Av og til vende han seg og saag fram undan sudvestingen.

Det var det han vilde sjaa, um dei verkeleg vilde kappro. Han visste dei var karar naar dei laag heime, – naar dei heldt paa og prikla med veiter og smaastein og – lort. Han ynskte heitt, at det hadde vore 3 gamle mil aa ro – og so litegrand motbør. – Der svinga dei inn paa Uksvikarne 58ja. Ja væl! Han skulde straks vera der. So kunde han alltid gjeva deim som ei lita greida paa, kvar dei skulde setja so det vart som likast. Det spurdest um taug ja; men dei skulde meir enn gjerne faa laana ei lina eller tvo. Jøss! No var han tett innpaa deim. Han saag fram. Kva hunden! Rodde dei ikkje yver valen innpaa vika. No hadde han aldri i sitt liv – og ikkje daa heller …. Ja ja, so var det væl paa Fossvika daa; dei rodde berre beinvegen. Han som hadde sekstringen fekk vel fara utom, han, flaut ikkje yver, flaut ikkje yver. Men kjende han ‘n Erik Lyder rett, so skulde han vera paa Fossvika i same tida han og. – Og han var det. Den mila hadde han sprengrodd ein gong fyrr. Med det same dei skaut fram um Smaaskjeri og inn paa vika, laag han der og kvilde paa aararne og glytte fram undan sudvesten, nett som det var han som hadde fare beinvegen.

«Kor dokk – hi ‘a?» sette han i. Maalet sprakk i hegda. Han reiste seg i baaten.

«Ka-fer nokko, det?»

«Sijlla, sijlla.»

Silda? Dei visste ikkje um noko sild, dei. Var her sild daa – hadde han høyrt det, kanskje? Dei saag stort paa han og venta svar.

«Nei, æ meint’, æ mæint bærre, æ, æt dokk, dokk – – –»

Dei skulde til byen ein tur, dei. Ja, og so tok dei med nokre garn-lervor, paa ei von. Det 59kunde daa snart spyrjast um ei koksild, no paa haustsida soleis.

«Kyssmæ, kyssmæ bak!» sa han. «Da hi-æ-rett rodd bra i maa-faa og ja. Æ truidd so sekkert det va’ sijll paa vikan’ nokkonsta’n, æ.»

Aa ja, meinte han Litle-Nils, rundleitt og blid som alltid; – men att og fram var no like langt daa.

«De’ ferstaar-sæ, de’ ferstaar-sæ.» Han tok aararne. – «Dy – dyrede, kor æ ska’ ro!»

Og so vende han den tunge sekstringen og rodde dei tvo gamle milerne heim til Fjorden i motstraum og myrkr. Dei andre turka sveiten og log. Det der var no mest synd og det, sa han Store-Nils. Det kunde ikkje han Litle-Nils skyna. Naar folk var so toskutte, so ….

– – – Ho Beret-Marja hadde vondt i seg heile tida. Dei var grove, burtigardskararne, til aa fara med fark. Berre det ikkje var noko no og. Ho hadde fylgt han Erik i 40 aar; ho hadde sett so mangt. Daa han so kom trampande inn, skyna ho det med ein gong. – Enn at kristne folk skulde vera so ubergeleg fæle daa!

«Maafaa, maafaa!» gneldra han med det same han opna døra. –«Va’ de’ ikkj’ de’ æ tænkt’ æ! Styggheita der! Nokk or gong hi dæm narra dæ …» –«Nei, dæm skoill-da te by’n, skoill da te 60by’n, kjærreng! Osso, osso tok dæra – garna me’. Som rett va’.»

Ho sa ikkje meir. Herregud, rett, kor godtrugen han var! Ho laut fram med det beste ho visste aat han til kvelds. For det var so syrgjeleg synd i han, saala, som dei for slik med. – «Nokkor gong …» Men han var like slug paa det. So fór han der daa, burti garden, og snakka og fortalde … og so deim daa, styggheita, til aa gjera seg godt av det. Aa, ho vart so pin-arg, sumtid. Ho hadde rett sagt det med han og, so mang ein gong: «No hi dæm havt dæ godt te nar igjen.» Men han vart berre forundra, han. «Æ kainn’ ikkj’ mærk’ nokko te di, nei,» sa han. Men det var rart, skulde dei ikkje bli ute for noko, fyrr dei slapp herifraa. Han ser alt, han som sit yver oss.

– – –Det skulde vera skule burti garden no; skule for framvekstringar. Læraren kom ein dagen med tvo mann i skyts; og andre dagen tok dei til aa koma, baade fraa Yttergardarne og austanfraa. Han Erik Lyder strauk til skogs. Det var fanken til folk og. – Men uppmed ledet, der møtte han sanneleg mannen sjølv. Skulemeisteren. Det forstod seg.

«De’ e’ rett mangt og, no for tida …»

So …. Læraren visste ikkje det just. Jau, med ungdomen, ungdomen. Berre skulen og fatiglusa. Nei, daa var det onnor greida, fyrr daa. Sjaa um morgonen: dei sev, søv. Fyrr, i 61hans tid, daa var det aa standa paa laaven klokka 4. Og so var det sjøen og skogen, sjøen og skogen. Det var herdsla det. No kunde dei ikkje greida seg med ein heimegjord lærar heller, som i hans tid. «Men – men – men so – bidenoForfatternote: bi det no = vert det no. – berre fatti lus aa fykop aa!»

Han log ein sprukken sigerslaatt upp i andlitet paa læraren og saag tindrande paa han.

Men daa han ein halvtime etter var paa farten, var han ikkje arg lenger. Skulemeisteren hadde ikkje svara noko, han tok berre byrsa av oksla paa han og saag paa ho. «Ho drep visst, den her,» hadde han sagt. Daa vart Erik Lyder upp i under. Yverlippa kom langt fram. «Dy –dy – dyredekar!» sa han og fekk taaror i augo. Han var berre ein ungdom, denne karen; men lell so …. Han var ein spekulasi til kar.

Han skyna seg paa byrsa. Og so – ja, han hadde skote paa skiva, det tok han seg ikkje bak for –; men han var visst forherda etter fuglen og. Det var moro i han, retteleg, retteleg. – Og han tala med han heile dagen i skogen liksom, synte han, sa han fyre ….

Ein kveld kom han sanneleg heim aat han. Det hadde han ikkje venta, av ein ungdom. Det var ikkje som det skulde, inne, ho kunde ha rett i det, kjerringa. Det greidde seg fint til kvardags, men annarleis, annarleis naar det kom nokon! Men ho skulde ikkje smetta ut for det, tykte han.

62Han fekk setja seg, slik det saag ut. Det saag daa snart ut so det greidde seg.

«Ja, akkorat som æ segj’: de’ grei’sæ, grei’ sæ snart, segj’ æ! Men ho Beret-Marja, ho smaatt ut ho. Ho e’ raidd saa’n kara, ho.»

Og han heldt seg burttil læraren og log han upp i andlitet, so det skar.

Læraren sette seg yverskrevs paa ein stol med stoleryggen framfor seg. Han var so lang og aalvorsam i andlitet, tykte ho Beret-Marja. Ho stod ute i kjøkenet og kika inn gjenom klinkeholet. Ho saag han, og han saag ho. Dess meir ho saag paa dette andlitet, dess meir vart ho uviss. Var munnen so breid – eller sat han og drogs med fliren? Det var det ho ikkje retteleg fekk til. Dei burti garden, dei var slike, mest; dei smilte litegrand, stedt, berre so vidt ein kunde sjaa det. Kanskje – han berre hadde moro av kallen, han der og? Ho kjende som ein styng, – det var retteleg so illt aa tenkja paa. For han var slik, han Erik Lyder, det var sant det, – han var gamall no, og so var det gikta –, at dei kunde alltid faa til eitkvart. Ho tok seg for bringa, der ho stod: Berre det ikkje – var noko no att! Han sat og la henderne yverkross framfor seg paa stoleryggen. Haaret det stod til vers som ein hanekamb. Pipa kaldreykte han. Golvmatta sputta han paa. Ho sukka og tenkte paa hvifor han ikkje kveikte paa pipa – han som var kar? Og at han sputta paa golvet, han ….

63Han sat og gruvla yver, korleis det hadde seg at han Erik Lyder hadde skift maal berre halvvegjes. Det var fælt aa høyra paa, sumtid. Og so yverlippa!

Det var daa vel ein bra gard han hadde? sa han.

Ja, bevars! garden han var bra nok, han. Han var visst ikkje so liten heller, trudde han.

«Liten, nei! – D – de’ hælve ha verri evig nok!»

Men elles so var det daa vel sjøen han dreiv mest med?

«Ja sjøen, sjøen. De’ ferstaar sæ!» Elles hadde det vorte berre – idelig fark. Jorda her i Norig, ho svelta berre folk ut. Daa var det – onnor greida i Amereka, daa. – Dei las vel um Amereka i skularne, no for tida?

Aa ja, litegrand.

«De’ e’ – stor – storveigjes te lainn. Der maa du tru de’ væks koinn, der! – Dy–dyrede, kar!» Han Erik, sonen hans, einaste sonen hans, var der han. Han hadde skrive heim og fortalt um det. Og no hadde han – ja, her – her skulde han sjaa – –

Han svinta ikring og leita etter noko. Fyrst burti den gamle rosemaala bokhylla, millom gamle mottetne bøker med spende i, so burtpaa eit nytt mahognimaala rullebord, der sudvestingen og hatten og eit sildgarn heldt til; so burti eit lite blaamaala kraaskaap, der det var fullstappa av 64onglar og forsyner og andre fiskegreidor i eine romet, men sylvsaker og krustyg i det andre. Kartet! Han hadde raatt seg til eit, der Amereka stod. Han fann det ikkje no, men han hadde det. Det skulde han ha sett.

Læraren vende praten paa sjøen att. Um han ikkje hadde vore ute paa haakjerringfiske nokon gong.

Ho Beret-Marja visste ikkje – kunde ikkje skyna –, kvifor alle som kom spurde um det. Det maatte vera noko.

«Jøsses, jøsses – all den haakjærring æ hi feska!»

Han stirde paa læraren med sraaa, runde augo, og smilte med store, skeive tenner. Han skaut ein stol burttil og sette seg, men for upp att, gjorde ein sleng yver golvet og kom att, heile tida med augo paa læraren, runde og stirande, glade.

– Han hadde – fiska haakjerring i – haugevis. Det var anna liv, det, enn aa liggja inne og grava i jorda.

Hadde han ikkje vore ute i sumar og?

Ikkje i sumar. Men ifjorsumar, i fjorsumar! Var det daa han fekk slikt eit avrakka stort beist?

«Ja ja, eitt – avrakka stort beist ja. To, to store beist! Stor’, stor’, stor’, 1– lik’ stor beggji to, akkorat lik’ stor aa, kar. For– næmmeli’ den eina!»

65Ho visste ikkje si arme raad, kjerringa. For no log han, beintfram. Og han Erik, tullingen, no for han der med vinstrefoten sin og leita etter brennevinsflaska. At han skulde ha det der kistesvinet inne – ho kunde ikkje snakka um det; so stygg og so full av skrot og skrap, at. Der hadde han sjøvottar nedi, og der hadde han drammeglas, og traadnysto og smørøskjor og andre utferdsgreidor. Og han, skulemeisteren, tøygde seg og saag nedi. Aa jau, det skulde bli, naar han kom burti garden att. Det var inga raad med kallen; nytta ikkje. Han gjorde som han vilde i alt. Difor vart det no og eit hus …. same kva dei kjøpte. Handa gnugga rundt paa magen. Visste ikkje si arme raad. Det datt ei byrd av ho, daa han var ute or stova.

«Tosk e’ du da stødt, du!» sa ho, daa ho kom inn. «Og dæm gjer sæ godt taa de’ ….»

«Æ e’ ikkj’ – go’fer aa tru de’, æ ikkj’,» svara han mildt.

Og ho sa ikkje meir; ho visste det gagna ikkje. Naar ho ikkje fekk han til, med han var ung, so. Men daa – var ho for god av seg.

– Det vart mang ei ottefull stund for ho Beret-Marja no. For rett som det var kom denne karen dit, eller so var kallen burti garden. So sat han der daa, tosken, og fortalde; og so deim daa, styggmagta, til aa gjera seg godt av det. Men ho hadde si trøyst og sin løynlege tanke: Vaarherre sit høgt, han. Og han er ikkje 66so lang aa tøygja. Visst han tok etter deim paa den maaten, so be’re deim …. Ho vilde ikkje segja meir.

Det var denne bakladdingsbyrsa skulemeisteren hadde faatt i. Det var daa verkeleg ei rar ei, tykte han. Fyrst so trudde han det var berre idelege lorten. Saag væl det var lettvint aa ladda, det var som ein – tvo – tri, det; men eit anna maal var det, um ho gjekk. Han tenkte paa det heile dagen, han var ute og drog ein linestubb. Fanken ta! var han ikkje so i sauget for den byrsa, at han tok med lina paa land, gav seg ikkje tid til aa egna og setja att. Det skulde ha vore moro og sett um ho verkeleg gjekk noko. Han kunde ikkje tru anna, enn at ho spreidde hagli heile avgrunnen utyver. Gamla hans, ho samla, ho; og dreiv og. Han kom Ullands i god tid, og gjekk burti garden. Kararne der laag heime alltid. No var det ei veit att, beint gjenom finaste gjordet. Han maatte flira, var ikkje god for anna. Og dei hadde det so travelt, at dei saag mest ikkje upp. Det var einast daa han sette upp vandhusdøra til skiva aat skulemeisteren – det glaamte dei paa, litegrand. Det var so likt seg, likt seg.

Du svarte tid, kor det small!

«Berre smell’n, berre smell’n,» sette han i. Han sprang so lett og glad byrtyver vollen, var so viss paa, at det gjekk upp i smell, heile skotet. Men sanneleg hadde ho ikkje – samla som eit naut. Og ho hadde drive godt og. Han freista 67ho, han med, og han laut segja ho var bra. Reint utruleg. Sant skulde vera sant.

Ho skyna det var noko, ho Beret-Marja, for han smaka mest ikkje nonsmaten. Heile kvelden var han ikkje lik seg. Sparka etter hunden og katten – han var elles som eit lamm, so snild med deim. Det var sikkerleg denne framandfarken som kunde til det. Sidan gav det seg noko. Han var i skogen ein dagen og skaut ein tiur – medan burtigards-kararne stod i veita …. Ho greidde seg fint, gamla hans. Det var sant han sa, den gongen, skulemeisteren: ho drap, den tytta. Det var det ikkje sagt ho gjorde, den nye; det visste dei slett ikkje enno. Men annankvar dag laut han burtyver og sjaa ho og handsama ho. Det var storvegjes til fint vaapn. Det var synd, um ho ikkje drap.

– Det var ein solblank oktoberdag. Læraren stod burti glaset og saag ut. Tett burtanfor gjordet stod skogen bargrøn og frisk, og ettermiddagssola skein yver han, og lufta blaana. Til høgre var det berre solglans og grøn skog, so langt syni naadde. Til vinstre steig fjellet upp med koselege smaadalar og krokut furu og bøygde sin brungraa rygg langt innetter. Han gapte, av skulestova og læresveinar og lengsel etter skog og mark. Det var ei osp han stod og saag paa; ho stod so gulklædd og vakker der i naaleskogen og lyste.

Der kom han Erik Lyder nedetter skogvegen. 68Han gjorde fart i treskorne idag, berre so smaasteinen fauk undan. Beint nedyve gjordet kom han, og inn. Der stod han i døra, skinande blank i andlitet av sveite og høgtid.

«No gaar’de’ – gaar’de’ – fervidt!»

So daa? Læraren stod kald og aalvorleg og saag paa han. Skulesveinarne snytte seg baade lenge og væl og hosta. – Kva var det no daa? Krig?

«To –to – todorn!Forfatternote: tiuren. No e’n grop. Hainn rekkasæ ikkj’!»

«So fær’n sitja daa, væl.»

«Du –du – skolmeister du! Dokk vilvelikkj’ – – laanmæ – laanmæ – børsa Dokkes, Dokk?»

Det kunde han alltid faa. Han gjekk roleg ut, men tok troppa upp i ein tvo-tri byks. Nedi kufferten var han i ein augneblink, reiv hagli utor tri patronar og gjekk so nedatt med deim og byrsa og flidde kallen. Han Erik Lyder vart aalvorleg, daa han tok ho, sa ikkje noko, men strauk tilskogs. Yverlippa langt fram; høgrefoten hoggande kvasst frami, so hovudet nikka for kvar gong.

Straks etter slutta dei skulen, og læraren og han Litle-Nils la iveg etter. Dei rende alt dei var god for; men det vart lenge fyrr dei kom so langt dei saag i kallen. Inn yver moen, upp yver aasen, og so burt yver blaute myra so søyla skvatt og sveiten silla. Skorne sine trødde dei fule, 69klædi reiv dei sund, endaa var det snaudt dei fylgde. Læraren stupte yver ei rot og vrikla foten sin og sette henderne djupt nedi gormyra.

«Han Gamall-Erik sjølv skulde –»

«Ham fer førri oss, ham …» sa han Litle-Nils.

Langt ura lenge stana han. Det laag ei stor mosemyr framfor han med gamall furukragg ikring. Dei lura seg nærmare innpaa. Han stod og turka sveiten med luva, saag etter patronen i løpet og tok tobakk-skraaa utor munnen liksom naar han fekk skjenk. So smette han treskorne av seg og gjekk paa sokkeleisten frammed myrkanten. Paa ein diger kvit furukvist eit stykke fram sat ein stor tiur og sola seg. Han merka det var nokon i nærleiken; han vende paa hovudet litegrand, tøygde hals, og seig ihop att. Sola vermde, og alt var stilt.

Daa small det. Fuglen skvatt litegrand, det kom so braatt paa; men han flaug ikkje.

– Han er lat i sol-breda slik, fuglen, sa han Litle-Nils.

Krutt-røyken sveiv undan, og der stod han Erik Lyder burtunder eit tre og stirde. So krøkte han seg ihop att og stilte nærmare innpaa; la so luva si paa ei grein, sikta lenge og klembde til. Denne gongen skvatt ikkje fuglen, – han gjer ikkje det naar han er spak, sa han Litle-Nils. Daa steig han beint fram og gjekk nærmare. Fuglen strekte hals og visste ikkje rett. – Kallen lyfte byrsa, men tenkte seg um. Han la seg flat 70ned paa myra og la byrsa paa ei tuva. Det small tridje gongen. Fuglen vart uroleg no, tenkte paa aa fljuga. Daa sprang han Erik Lyder upp, lyfte byrsa i veret og truga imot han.

«Dr – dradæ – utju foro’nForfatternote: foro ɔ: fura, (riksm. furutræ) din – – farkji!» skreik han.

Fuglen lydde. Han slepte seg ned av kvisten og strauk burtyver myra.

Dei laut skunda seg mest dei vann, skulde dei naa heim fyre han. Daa dei væl var innkomne, hadde dei han etter, han kom nedetter skogvegen rennande. Læraren stod og kjende paa noko. Ein gamall giktbroten krok, som trudde alle ….

Men han Erik Lyder lyste av sveite og smil som fyrr. Augo var runde og vælnøygde, og yverlippa gjekk att og fram.

– Ja – korleis lika han byrsa daa?

«Hjau – børssa – børssa, ho e’ rætteli bra. M– men ho – – drep ikkj!» Han tykte vondt um skulemeisteren, daa han gjekk heim. Det var daa ein gasta kar. At han skulde ha faatt i eit slikt fynster til byrsa lell! Nei, han hadde ei, han, som drap.

– Det var kanskje gale … sa læraren; han stod og log innvertes.

– Nei, so sant! sa han Litle-Nils. – Naar folk bli so toskutt, so.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Løglege skruvar og anna folk

Samlingen Løglege skruvar og anna folk kom ut i 1907 og var Duuns debutverk. Samlingen inneholder 12 fortellinger. Mange av historiene handler om mennesker som strever med å få innpass i et bygdemiljø. I tillegg inneholder samlingen noen morsomme småfortellinger med alvorlige undertoner, som peker fram mot Duuns senere verker.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1907.

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.