Lucie

av Amalie Skram

[XX.] Omvendelse.

Kapitlet er feilnummerert («XIX.») i førstetrykket.

[198] Knut havde grundet en hel del over, hvorledes han skulde afværge Lucies hypnotiske besøg; for at hun vilde komme, var han aldeles overbevist om.

Efter at ha fattet og kuldkastet en mængde forskjellige planer, stansed han omsider ved den beslutning, som også vandt Hennys bifald, at gå op til hende fredag eftermiddag og tale med hende.

En timestid efter at Theodor var gåt på kontoret, hørte Lucie det ringe på entréeklokken. Uvant, som hun var, med at få visitter, især på denne tid af dagen, blev hun rolig siddende ved det åbne vindu i dagligstuen, med kinden hvilende i hånden og albuen i vindusposten.

Hun så slap og modfalden ud. De tørre læber vare overtrukket med en gullig hinde, og [199] de trætte øjne stirred tankeløst hen på kastanjetræerne og de halvt visne guldregnbusker i gjenbohusets have. Hendes åndedræt var kort og tungt, og hun havde åbnet nogle knapper i sit kjoleliv, så korsettet kom tilsyne under brystet.

«Der er en herre, som spør efter fruen. Værs’go’.»

Lucie tog det kort, Martine rakte hende og læste: Knut Rejnertson, Premierløytnant.

Hun blev rød, tog sig hastig op til håret og sa: «Vis’en ind. Sig, jeg skal straks være her.» Hun var allerede på vejen til soveværelset, hvor hun knapped sin kjole, mens hun holdt åndedrættet tilbage, purred op i sit forhår og pudred sine sjollede kinder. På tilbagevejen til dagligstuen bed hun omhyggeligt i sine læber for at få dem røde. Hendes hjærte slog stærkt, og hun skjalv let på hænderne.

«Goddag, løjtnant Rejnertson! Det var da rigtig pent af Dem, at Di vilde se til folk i denne kvalme sommertiden.» Hun rakte begge hænder imod ham.

Han havde tænkt at være hensynsfuld og varsom, for ikke at såre hende altfor meget. Men nu var der noget så fordringsfuldt imødekommende over hende. «Og så styg som hun egentlig er,» tænkte han. «Fy fan’en.»

«Det var forresten bare et ærende jeg havde til Dem, frue,» sa han med et stivt buk.

[200] Hun overhørte hans kolde tone og fortsatte, mens hun greb hans hånd og rysted den: «Det var da umådeligt pudsigt også. Jeg har tænkt så mye på Dem netop idag, skal Di vide.»

«Det var just det, jeg var hange for,» svarte han med sin klare, kraftige stemme, «og derfor tænkte jeg, det var bedst jeg gik herop.»

«Kan Di forestille Dem noe så rart, noe,» hun lo til ham og myste med øjnene. «Jeg havde fåt den idé, at gå op til Dem, nu byr jeg Dem. – Ullevoldsvejen nummer 34, anden etage. Ossen jeg ved, at det er der Di bor, det ved jeg ikke, men jeg ved, at jeg ved det. Jeg tror min sandten, Du er rent tullerusk, sa jeg til mig selv, og det mente mig selv da også. Men – ja, gud ved, om jeg ikke var kommen allikevel. Men skal Di ikke sætte Dem da? Å jo vist, jo.» Hun skjøv en stol hen til ham og satte sig selv ligeoverfor.

«Tak, jeg skal straks afsted,» sa han afværgende, men tog dog plads. I den ene hånd holdt han huen; den anden lå på sabelheftet. «Jeg kom forresten blot for at gjøre Dem en undskyldning for sidst.»

«Snak aldrig om det,» skyndte Lucie sig at sige, og gjorde en bevægelse af hodet og hænderne som om hun mindedes en morsom spillopstreg. «Der nede i anlægget –. Det tænker vi ikke mere på.»

[201] «Di husker jeg hypnotiserte Dem derude på Malmøen?»

«Di kan stole på, jeg husker det,» afbrød hun ham, og lod som det gjøs i hende. «Uf a mej!»

«Jamen, Di ved ikke om, at dengang Di var indsovnet, før tante Rejnertson og frøken Brandt kom ind igjen, gav jeg Dem ordre til at besøge mig iaften kl. 7 præcis, og nævnte hvor jeg bode.»

«Nej, men Du store gud! Hvorfor gjorde Di det da, løjtnant Rejnertson? Det var altså derfor jeg syntes, jeg absolut skulde op til Dem. Ossen kunde Di falde på det da?»

«Narrestreger, et forbandet dumt indfald! Jeg har angret svært på det bagefter, og jeg vilde gjerne be Dem, ikke være von og ikke tale om det til noen.» Han rejste sig.

Lucie følte sig skuffet og ydmyget, men da hun ikke vilde la sig merke med det, lo hun nervøst og sa: «Ja, så får jeg vel tilgi Dem da, skjøndt Di nå slet ikke har fortjent det. Men så sæt Dem da ned, da? Det har vel ingen hast, vel?» Hun berørte let hans arm. «Vi kan da vel altid passiare lidt, vel.»

«Jeg har ikke tid, frue. Min forlovede venter mig.»

«Hva’fornoe! Er Di forlovet?» hendes stemme lød pludselig skarp og skinger.

«Ja,» svarte han. «Men det skal først deklareres [202] om et par dager. Da skal jeg ha den ære, at sende Dem kort.»

Den strålende mine, hvormed han havde sagt min forlovede, havde stukket i Lucie. Hun tænkte på scenen i fru Rejnertsons have, og på hvad hun havde forestilt sig, da han kom. En bitter skamfølelse greb hende. Der kom en stor rund tågeflok for hendes øjne. Maleriet på væggen bag Knut gled bort, langt bort og blev så bitte lidet. Så delte det sig og blev til tre, og så flød det sammen igjen. «Du store almægtige, hvor han måtte foragte hende.»

«Di har da vel forståt, at det bare var mit spøg, vel?» sa hun forfjamsket og smilte krampagtig. «Jeg gåt op til Dem! Aldrig i verden.»

Han bukked og førte hånden op til panden. «Det er bra vi er enige, frue,» sa han og gik mod døren.

Hun så efter ham, på hans ranke ryg og statelige skuldre, og det tykke, krøllede hår, der vokste i en spids ned over den brune, vakre nakke, og en sviende misundelse på den, som skulde ha ham, strøg igjennem hende.

Uden at se sig tilbage, forlod han værelset.

«Hvad bryr han sig om mig, Tivolifrua, født tømmermand Rasmussen, forhenværende statistinde, mig, som han kan gjøre med ossen han vil, såfremt han bare gider. – Det er med mig, som med et mandfolk. Di som får lyst på å fjase med mig, [203] gjør ingen omstændigheder, og prøvte jeg på at være dydig, så vilde di nok flire mig op i ansigtet, – liksom træktøsene gjør, når di treffer på et dydigt mandfolk. Mandfolk og slike som jeg, kan aldrig være dydige. For det første, så venter ingen det af os, og for det andet hænger vanerne ved os fra før af.»

Hun satte sig atter ved vinduet i den forrige stilling og så bort på gjenbohaven. Nu var solen borte, og bladene på træerne var grå af støv, og altsammen så så vantrevent ud. Haven ligned det ene hjørne af kirkegården dernede i Kragerø, hvor hendes søskende lå begravet. Ak, om hun også havde ligget der. Verden var bedsk og tornefuld, og menneskene var falske og begjærlige. Store tårer trilled langsomt ned over hendes kinder.

Å, den løjtnanten, som bare havde villet fjase med hende, fordi hun havde vært så’n før, og han derfor trode, han kunde by hende det. Men, som han var sød og dejlig! Hun skulde elsket ham ganske anderledes end den fine forloveden hans – hvem det nu var – bare han havde villet. Men det vilde han ikke.

Å den haven der borte, som den minded om kirkegården, hvor søstrene hendes lå. Nu var hendes søstre i himmelen, ja, for der var en himmel, der måtte være en himmel. Det hjalp ikke, hvad di så sa, og hvad der så stod i bøgerne. Livet hernede var altfor fælt, til at der ikke skulde [204] være noe bedre at gå ind til. Tænk, når en nå så, ossen alting glipped. – Å, den søde, søde løjtnant Rejnertson. Hvis han havde holdt af hende, skulde hun ha flygtet med ham, og så bagefter, når de ikke havde havt noe å leve af, skulde hun ha dræbt sig for hans skyld. Ja, det skulde hun. Så kom heller ikke det utidige foster til verden, som hun gik og bar på.

Nej, men vende sig til herren. Vejen var jo simpel nok: En skulde bare tro på, at Jesus havde forløst en. Hun smelted hen i en gudhengiven stemning, der lindred og rørte hende. Når nu tiden kom, at hun skulde «ligge», så døde hun nok, og det vilde hun helst. Bare hun så kunde være vel beredt. Omvende sig til gud og gi verdens forfængelighed en god dag. Di kunde ha verden, hvem som vilde, for hende, hun havde fåt nok af den.

Bare hun kunde bli det synet af løjtnant Rejnertsons dejlige nakke kvit. Å rart det var. – Han var også blet så indtat i hendes nakke. Slik som han havde kysset hende; hun gjøs vellystig. – Men han havde jo ikke ment noe med det

Nej, omvende sig til herren. Det var det eneste, som var tilbage.

Hvis hun kunde bli som dengang nede i Kragerø, da hun gik på opbyggelser hos Mortensen og gråd, som hun var pisket, over sine synder. [205] Da havde hun havt det godt, for da havde hun kjendt sig som et guds barn. Var hun bare blet ved med det, og ikke havde ladt sig drage ud i synden igjen, så vilde hun havt det mye bedre, om hun så havde vært den fattigste og usleste af alle fattige, for hvad hjælper det mennesket, om han vinder den ganske verden, men tager skade på sin sjæl. – Å, å tit han havde præket over di or’ene, Mortensen. Så var hun kanskje rejst ud til Zulumissjonen liksom Lina. Hun havde omvendt sig for alvor, hun, endda hun havde vært på like gale vejer, men hun havde nu ikke så mange fristelser at stå i, for hun var ikke så vakker, hun. At være vakker, var en stor fare og fristelse. Bare hun havde vært styg, så ingen havde set på den vej hun gik. Eller også fint født. For hvad havde hun nu igjen for det? Elendighed og ulykke på alle kanter. – Og så fuld af synd da! Der fandtes ikke en ren flæk på hende, nej, ikke én ren flæk fandtes på hende.

Sligt sludder, som det fru Rejnertson sa, gjaldt det kanskje noe i verden? Og var det ikke det, som gjaldt i verden, en havde å rette sig efter.

Nej, gå til herren. Hun måtte jo endnu kunne få forladelse, når hun omvendte sig, og denne løjtnanten, som stod så svienes dejlig for hende, måtte hun vel kunne glemme igjen.

«Hjælp mig da! Hjælp mig herre gud i [206] himmelen!» råbte hun ganske højt. «Ser Du ikke, hvor jeg gråter og ber til Dig. Ser Du ikke, hvor tårerne strømmer ud af øjnene på mig, liksom den bodfærdige synderinde, som jeg læste om for præsten. Jeg vil ikke tænke på noe and’t herefterdags, end på at omvende mig. Få bibelen frem, begynde straks.

«Ak, hvilken glæde Jesus fik,
om Du begyndte nu, i dette øjeblik».»

Hun var borte ved bogskabet, og tog ud det nye testamente. «Læse om den bodfærdige synderinde og om hvor godt det er, at høre herren til.»

«Den, som kunde tinde det nå.» Hun satte sig i sofaen, bladed i testamentet, og fandt efter nogen søgen kapitlet i Lucas, som har til overskrift;

Jesus helbreder høvedsmandens tjener 1–10, opvækker enkens søn 11–17, taler til Johannis disciple om sig selv 18–23, til folket om Johannes og om deres vantro 24–35, forsvarer sig og trøster synderinden.

Hun læste kapitlet igjennem, og da hun kom til fortællingen om kvinden, der stod bag ved, hos hans fødder og græd, begyndte hendes ansigt at fortrækkes, og tårerne trilled over kinderne og drypped på bogen. Ak, om det havde vært i de dager, da Jesus gik omkring på jorden iblandt os, og han var kommen til hende. Hun skulde kastet sig ned for ham og vasket hans fødder med sine tårer og tørret dem med sit hår og kysset dem, og så vilde han ha sagt til hende: [207] «Dine synder er Dig forladte, din tro haver frelst Dig, gak bort med fred.»

Det var for Lucie, som om billedet af løjtnant Rejnertson med ét fløj bort, langt bort og forsvandt. «Herre gud, jeg takker Dig!» råbte hun og gled ned på knæ med albuerne i sofaen og ansigtet i hånden. «Satan er veget fra mig.»

«Dine synder er Dig forladte, gak bort med fred,» di ord sa jo Jesus endnu den dag idag til alle dem, som angred og omvendte sig. Tænk, at gå og vide med sig selv, at synden var tat fra en, at en var i guds øjne som en, der aldrig havde syndet. Kunde hun få den forvisning i sit hjærte, så vilde hun vist ikke bry sig, hverken om hvordan Theodor var, eller hvad løjtnant Rejnertson tænkte om hende. Og da vilde kanskje Vorherre være så nådig, at han ikke lod det være den fæle fanten derude på marken, som havde fåt hende i omstændigheter. For gud, som var alvidende, måtte jo vidst i forvejen, at hun vilde omvende sig, og da kunde han ikke havt hjærte til det. For dette, at hun skulde gå der og se på en fremmed mands barn, det vilde være som en straf og en forbandelse over hende for hendes syndige livs skyld, og så fik hun ikke mod til at tro på, at hun var tilgit. Men nu vilde gud ikke la det ske. Han kunde jo alt, til og med gjøre mirakler. Hun vilde gå i kirken hver søndag og på opbyggelser, og læse flittig i [208] gudfrygtige bøger. Hun vilde ikke tænke på and’t end på de ting, som hørte guds rige til, hele liden mens hun gik så’n. Kanskje hun da også kunde få Theodor til at omvende sig. Det vilde Vorherre synes godt om og regne hende til bedste.


Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Lucie

Den naturalistiske ekteskapsromanen Lucie ble utgitt i 1888. Tre år tidligere hadde Skram utgitt Contance Ring om en frigid kvinne fra embetsmannsmiljøet i hovedstaden. I Lucie møter vi en helt annen kvinnetype, nemlig «Tivolifrua» Lucie, en tidligere danser fra fattige kår, med flere erotiske erfaringer i bagasjen.

Advokat Theodor Gerner, en respektabel enkemann, faller for Lucie og gifter seg med henne. Han forventer at hun forsøker å tilpasse seg borgerskapets normer, men klasseforskjellene og deres forskjellige syn på bl.a. seksualmoral og kvinnens rolle skaper en stadig dypere kløft mellom dem. Samlivet dem i mellom er dømt til å mislykkes.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1888 (NB digital).

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.