Mannen som elsket rettferdigheten

av Ronald Fangen

[Del II, kap. 5]

200Om eftermiddagen blev Wieman funnet død på benken, og derfor var da han forhindret fra å fortelle hvad Stein hadde sagt til ham da han kom ut efter sitt ene døgn i fengslet.

Hvad Stein hadde foretatt sig i de to ukene han var borte fra byen fikk aldri noen rede på. Han var mutt og avvisende da han kom tilbake til verkstedet og vilde ikke engang høre hvad Hans Jacobsen hadde å fortelle. Siden, sa han, siden. Derpå satte han sig oppe ved sitt bord, men han tok ikke fatt på noe skikkelig arbeide, han tok frem en notisbok fra lommen og begynte å bla og notere i den mens han mumlet for sig selv og strøk sig over pannen.

Siden snakket han ganske riktig litt med Hans Jacobsen, men det han sa var ikke godt å få forstand av. Han snakket utydelig og uten sammenheng, og han så ut som om han ikke hørte hvad hans førstesvenn sa til ham.

Selv sa han bare det at han ikke vilde forstyrres, det var omtrent det eneste Hans Jacobsen forstod.

«Sørg for at jeg får fred,» mumlet han. «Forstår du? Sørg for at ingen forstyrrer mig. Jeg har meget å tenke på. Alt det den lærde mann sa! Ubetinget fred må jeg ha.»

Dette han sa om den lærde mann blev siden 201fortolket slik at han hadde søkt assistanse hos en rettslærd utenfor byen, men hvem det hadde vært og om det overhodet var riktig blev aldri bragt på det rene. Og dette at mester vilde ha fred, – ja, det var jo for Hans Jacobsen det mest urimelige krav. Det var jo allikevel mester som hadde ansvaret på verkstedet, og Jacobsen visste hverken ut eller inn, for der var lite eller intet å gjøre, og det skotøi de hadde laget op for skibene var ikke blitt solgt. Det behøvde vel ikke å bety noe annet enn at det hadde vært stille på havnen i det siste; men kunde de bli ved med å lage op varer som ingen hadde bestilt? Hvis ikke mester tok sig av det hele forstod Hans Jacobsen ikke hvordan det skulde gå. Men han skjønte det nyttet ingenting å snakke mere om det denne første dagen; han fikk se tiden an.

*

Litt bedre blev det også. Uten å spørre om noen ting, uten å snakke stort i det hele tatt, forstod Stein hvordan det var fatt med hans forretning; det var tydelig å merke på ham.

Han begynte å gå en del i havnen, og det blev siden fortalt at han hadde snakket med skipperne på skuter og med folk som hadde med mannskapsutrustning å gjøre, ja, han gav sig også i snakk med unge og eldre sjøfolk som slentret rundt på bryggene. Det var forvirret det han sa, men det var jo ikke vanskelig å forstå at han hadde det vondt og følte sig forfulgt. Det var mange som efterpå sa at de syntes synd på mannen. Og ingen som hadde hatt med hans 202verksted å gjøre hadde noensinne hatt det minste å utsette på arbeidet; tvert imot var Steins verksted bedre anskrevet hos sjøfolk enn noe annet i byen, og hvad raket det til syvende og sist dem hvad han var kommet op i for dumme historier.

I løpet av dagen hadde han virkelig fått bestillinger, det kom gang i verkstedet, og Hans Jacobsen tenkte at nu er da det verste over; om noen tid er alt som før.

*

Så et par dager efter at han var kommet hjem og for en gangs skyld satt og arbeidet, – han fikk som oftest lite gjort, satt og stirret eller bladde i sin notisbok og snakket med sig selv, – kom det et brev til ham. Han leste det straks, og Hans Jacobsen kunde siden fortelle at mester blev aldeles skjelvende da han hadde lest det. Han for op fra sin stol, viftet med brevet i luften og ropte høit:

«Det gjør jeg aldri! Det skal ingen få mig til!»

Han satte sig igjen og leste det en gang til. Så sukket han, sa Hans Jacobsen, som om hans hjerte skulde briste. Og på ny for han op og ropte:

«Nei, det gjør jeg ikke. Nu går jeg til gamle Wieman. Nu får han hjelpe mig.»

Da syntes Hans Jacobsen at han måtte blande sig i det og fortelle ham at Wieman nok aldri mere kunde hjelpe et menneske.

Han reiste sig, gikk bort til ham og sa:

«Gamle Wieman. Men vet ikke mester det at han er død?»

203«Død! Wieman!» ropte Stein. «Hvad står du der og forteller mig?»

«Jo. Han døde dagen før mester reiste.»

«Dagen før … Samme dagen da jeg kom fra …»

«Ja. Nettop. De fant ham død oppe på kirkegården ved Mariakirke.»

Da spurte ikke Stein noe mere. Men en stund efter gikk han fra verkstedet.

*

Den følgende dag var det at dommeren, dr. Kuhn, fikk det første brev fra Stein efterat han hadde sittet de fireogtyve timer i arrest. Det var uten overskrift og lød slik:

«For Guds skyld, la mig nu få slippe. Hvorfor vil De plage mig, arme mann. I et helt døgn har jeg sittet i arrest og det var vått og koldt og jeg blev slått i ansiktet av vokteren, hvilket kan bevidnes av mine folk, og gamle Wieman kunde ha bevidnet det, men han er død. Men jeg har ikke vært frisk siden, og nu hadde jeg glemt at jeg skulde skrive til Hemmel og be om undskyldning, og jeg kan ikke gjøre det, for jeg har bare sagt den rene sannhet, og jeg har måttet tåle nok for det. Jeg gjør det ikke, jeg kan ikke skrive og si at jeg har talt løgn når jeg har talt sannhet. Gud er mitt vidne, jeg kan det ikke, og De, hr. dommer, må la mig slippe, så får jeg kanskje fred og kanskje da at ennu alt kan bli godt. Så giv mig nu et ord og si at jeg skal slippe det.

Underdanigste tjener
Gottfried Stein.»

204Dommeren, dr. Walter Kuhn, likte godt dette brev. Det var en annen tone her enn i den forvirrede avhandling av et brev som han hadde mottatt like før han måtte avgi dom i denne latterlige sak. Der skrev den halvgale mann som om han visste all verdens ting og med en fortrolig freidighet og overlegenhet som var noget av det frekkeste Kuhn hadde sett. Han kjente jo typen fra sin lange dommerpraksis; og det var ingen mennesker han hadde mindre sympati med. Virkelige forbrydere foretrakk han langt fremfor slike folk som innbilte sig å kunne så meget mere enn det de skulde kunne. Der skrev han vidt og bredt om at folk hadde ikke forståelse av rettens alvor og lovens hellighet; fordi de bare støtte på lov og rett når de av og til selv kom i konflikt med den. Men rettferdighetens lov var da nedlagt i ethvert menneskes bryst, og ham hadde skjebnen ledet slik at han hadde oplevd rettferdigheten både i dens strenghet og dens herlighet. Det var en lykke som bar over mange ting når man opdaget hvad rett var for noe, det var som å få et nytt og edlere liv, man følte sig som del i et vidunderlig byggverk, ja, han syntes at man nesten kunde forstå noe av Gud og kom ham nærmere, han som var selve rettferdigheten og hadde nedlagt trangen til rettferdighet i menneskenes hjerter. – Ja, slik drev han på, svulstig og dunkelt, en forferdelig velling av gudfryktig het og mystikk, forloren høitidelighet og halvfordøiet lærdom. Men hensikten med det hele var å lufte en idé som han hadde, – og det var da noe slikt som 205at man skulde vekke forståelsen av hvad rett var for noe hos menneskene så både dens storhet og dens strenghet fik betydning i deres liv og deres retts instinkt blev vakt. Og derfor hadde han tenkt meget på om ikke domstolen også skulde høre det lege folks mening, ja, om ikke almindelige, jevne, ulærde folk skulde få den herlige opgave å være med til å øve lov og rett. Et slikt ansvar og en slik opgave vilde få alle mennesker til å forstå at de tilhørte rettens rike og gi deres liv nytt innhold. – Og så videre. Og så videre. Det var i hvert fall så noenlunde hvad dr. Kuhn hadde fått ut av alt hans svulstige skriveri.

Og naturligvis hadde det hele en direkte hensikt, for dommeren måtte da forstå at han med slike tanker og også med store planer om en omlegning av laugenes organisasjon, så de kom til å virke rettferdigere og mere gagnlig, – Kuhn hadde ikke rukket å se nøiere på det, – men kort og godt: denne enestående mann, Gottfried Stein, det forstod nok dommeren, han fant ikke på en ussel løgn, han vilde heller dø enn forbryte sig mot lov og rett og risikere å bli en æreløs mann. Han kunde ikke selv forklare sig hvordan han var kommet op i alle disse fortrede ligheter, men han hadde lenge følt at han ikke var vel likt i lauget fordi han blev betraktet som en besværlig mann når hans meninger ofte gikk de andres imot.

Slutten av brevet var ekkel smiger og anmassende fortrolighet. Hr. skomakermester Stein gledet sig til å treffe den berømte dommer, han så frem til den 206dag da han skulde stå for domstolen og rettferdigheten som den største dag i sitt liv, og med full fortrøstning overlot han sin skjebne i dommerens hender.

*

Om aftenen den dagen da dr. Kuhn hadde fått dette første brev var han i selskap hos noen av sine venner. Han var en eftertraktet selskapsmann i byens lille aristokrati. Han var ungkar, og fruene syntes i den anledning at de hadde særlig plikt til å ta sig av ham. Han var ansett og fryktet i vide kretser, og desto større pris satte man på å omgåes ham. Han hadde frisprog hvor han kom, og han benyttet sig av det, aldri uforskammet, men slik at ingen kunde føle sig sikker på ham! Den usikkerhet man følte i hans selskap, det at ingen visste det ringeste om hans følelsesliv, utgjorde hans charme, hans uimotståelige til trekningsevne. Han blev aldri kjedelig, hvad han sa hørte man på med spenning, det gikk fra munn til munn og blev ivrig kommentert, så meget mer som han uttrykte sig paradoksalt, hadde store kunnskaper, fulgte bedre med enn noen annen i byen og dertil visste alt om alle mennesker. Hans sociale uangripe lighet baserte sig ikke bare på hans uangripelige hode, men først og fremst på at han var av gammel, ansett familie og hadde stor formue. Denne sin formue bestyrte han med et mesterskap som gjorde ham beundret og fryktet blandt forretningsfolk i alle Nord-Tysklands byer. Han hadde interesser på de utroligste steder. Han eide også store landeiendommer som 207han hadde bortforpaktet, men regelmessig inspiserte. De folk som bestyrte hans ting fryktet ham som døden, for det var vel kjent at han et par ganger hadde slått ned på upålitelige folk med en strenghet som lignet grusomhet. Og det nyttet ikke å forsøke å stjele noe fra ham, det hadde man god erfaring for; det var som om han hadde den sjette sans når det gjaldt å opdage misligheter, og han halte sannheten ut av folk om de var aldri så forslagne løgnere. Det var også den egenskap som gjorde ham så beundret og så fryktet som dommer; av og til hadde man inntrykk av at denne mann, som så så vakker ut og kunde virke så vennlig, lekte en grusom lek med de anklagede – som katten med musen. Men så streng og så farlig var altså rettferdigheten og domstolen. Dommeren var uangripelig; han levde et eksemplarisk liv, likefrem asketisk i forhold til sin store rikdom.

Dr. Kuhn var optatt av Steins brev da han gikk i selskap om kvelden. Han nevnte ikke Steins navn, det vilde ha vært uforenlig med hans diskresjonsplikter, som han alltid nøie overholdt, men han nevnte at han hadde fått et forvirret og stormannsgalt brev fra en håndverker, og da Steins sak siden blev så kjent og fikk så tragiske følger, forstod man jo godt at brevet hadde vært fra ham. Hvad Kuhn sa denne aften i selskap hos byens borgermester blev i det hele tatt meget drøftet senere, for det var den eneste gang at dr. Kuhn hadde uttalt sig om saken. Når folk siden vilde drøfte den med ham og advarte 208ham mot den gale skomakermester, var han bare avvisende.

Denne aften hadde han til å begynne med i sin almindelighet sagt at han syntes at så mange mennesker her i landet hadde en ulykkelig hang til storslagne spekulasjoner og metafysiske grublerier.

Da man ikke lot til å forstå hvad han mente med det, sa han, litt irritert og utålmodig, at han begrunnet sin opfatning på utallige tilfelle fra sin rettspraksis.

«Jeg har lagt merke til,» sa han, «at når det går almindelige folk imot, så har de ingen evne til å avfinne sig med sin skjebne og ta den praktisk, som den er. De begynner å filosofere og lager en dyd av sin nød, de finner en dypere hensikt, de tillegger Vårherre de merkeligste motiver og føler sig utkåret til å løse de største opgaver som de ikke har de fjerneste forutsetninger for å forstå sig på. Ja, jeg ser til og med rett som det er at folk som bare ganske enkelt er karaktersvake og lastefulle ophøier sine svakheter til dyder i strid med all naturens og samfundets orden.»

Ja, om nu så var, mente stadslægen, fikk man vel nesten være den menneskelige natur takknemlig for det. På den måten klarte mennesker å holde sig oppe til tross for mange skuffelser og nederlag; trøst trengte vi alle; og nogen større skade var jo gjennemgående ikke skjedd, selv om folk idealiserte sine motiver og overvurderte sig selv.

Mot dette opponerte dr. Kuhn heftig. Det var en 209betraktning som ledet til anarki, sa han. «Her tror hvert eneste menneske som oplever noe utenfor det almindelige og kanskje har det litt særlig vondt, at de er fremragende undtagelsesmennesker, det finnes særlige lover for dem, de er utvalgt som en slags profeter for en ny ordning på et eller annet område, et nytt lykkelig budskap. Slikt er meget farlig, farligere enn de fleste er opmerksom på. Her har jeg nu et friskt eksempel i disse dager. Det dreier sig om en håndverker her i byen, en dyktig mann skal det være, og han har intet å klage over, det har gått ham bra, og han skulde takke både sin skaper og samfundet fordi han har sitt gode arbeide og sitter bra i det. Dermed skulde den narr være vel tilfreds og holde fred! Men nei, han har oplevd noe smertefullt en gang i sitt liv, – så vidt jeg forstår mistet han sin hustru, som jo enhver ektemann kan risikere å gjøre. Denne ulykke har så vært for meget for den forfengelige og eksalterte mann. Han har øiensynlig hatt lange grubletokter. Efter hvert som han har grublet og lest og spekulert er han blitt mer og mer storslagen i sine egne øine, han har følt sig høit hevet over sine laugsfeller, han er blitt kaotisk og ufordragelig og dermed ille likt. Han er mistenkt for grov selvtekt. Og hvordan det nu er eller ikke er så er han kommet i heisen på grunn av injurier, hvis riktighet han ikke kan bevise.

Hvad gjør så det gode menneske? Innrømmer han at han har forgått sig, ber om undskyldning og holder fred? Nei, langt fra. Han eksalterer sig op i det 210villeste stormannsvanvidd, han er utvalgt av Gud, og hvad han gjør eller ikke gjør så er det riktig, for han er ledet av skjebnen og kan følgelig ikke gjøre noe galt. Nei, han lar saken gå til den kommer for retten. Også det å komme for retten blir en forfengelighetssak for mannen, han gleder sig til det, han skriver brev til mig og forteller mig at han har gjennemgått det og det, lest det og det, tenkt det og det. Og han går uten videre ut fra at jeg skal frikjenne ham fordi han er en så storslagen mann, – frikjenne ham skjønt han ikke en gang gjør forsøk på å bevise sine grove beskyldninger!»

Selskapet syntes at det var et interessant tilfelle. For et umulig menneske, sa damene, og de lot bare være å spørre hvem det var fordi de visste at dr. Kuhn aldri fortalte mere enn han selv vilde. Stadslægen mente imidlertid at et slikt tilfelle måtte være så eksepsjonelt at man ikke godt kunde utlede noe almengyldig av det.

Almengyldig og almengyldig, sa Kuhn; han visste ikke hvad det betydde i denne forbindelse. Han snakket om et psykologisk tilfelle som ikke var sjeldent. Han snakket om tendenser i tiden som efter hans formening var farlige.

«For hvad skriver ikke mannen!» sa han. «Takket være hans opleveiser og lidelser skal man ha innført ny rettsordning her i landet, hverken mere eller mindre! Han har opdaget at den guddommelige rettsfølelse finnes hos ham og hos ethvert menneske, når den bare blir vakt. Og den skulde vekkes ved at 211folket selv, det vil si alle mulige like forskrudde vesener som denne herre, blev dommere alle sammen. Jo visst, jo visst, det er slike idéer oppe i tiden, og det er nettop noe som tiltaler denne type folk. Jeg ser meget alvorlig på det! At slike idéer overhodet kan opstå i folks hjerner tyder på at det er galt fatt. Her skulde enhver håndverker, et hvilket som helst menneske som aldri har studert rettsvidenskap, som aldri har vidd rettsproblemer en tanke og som ikke eier den ringeste menneskekunnskap, – de skulde sitte til doms over sine medmennesker, – foråt deres rettsfølelse skal utvikles! Deres rettsfølelse skal bevirke at de lever riktig og ikke støter an mot loven; men gjør de det da skal de i retten møte folk som kjenner sin videnskap og kan sin kunst.»

Nu var selskapet helt ut enig med dommeren; han møtte ingen innvendinger og kunde jo dermed forlate dette tema. Men han fortsatte ennu en stund å snakke om det; det blev siden husket som et bevis på at denne lille sak hadde beskjeftiget ham meget og slett ikke av ham hadde fått noen tilfeldig behandling.

«Jeg er tilbøielig til å betrakte disse reformvennlige autodidakter som en samfundsfare fordi de svekker autoriteten,» sa han. «Jeg sier det ikke fordi jeg er redd for min egen eller min stands, det er det gudskjelov ingen grunn til, men fordi jeg i det hele tatt mener det skal så lite til før den faste, autoritative samfundsordning svekkes. Her har vi i vårt eget lands ettsfilosofi nettop i denne tid farlige retninger som legger en overdreven vekt på de psykologiske 212motiver. En dommer skal være en menneskekjenner, det er godt og vel, men først og fremst skal han kjenne loven. Og loven er der forat den skal lystres. Folk skal lystre, og når de det gjør kan de glede sig over fred og god samvittighet. Men det gjør de ikke hvis ikke samfundets makt er streng. Da innlater de sig tvert imot på et farlig foretagende, som de ikke har forutsetninger for: de begynner å tenke. Og hvordan? Jo, som denne min håndverker. Gjør dyder av sine feil og ophøier sine uklare ønsker og grublerier til guddommelige lover. Nei, jeg sier: en sterk autoritet ovenfra – det må vi holde på. Sterke fyrster. Sterk kirke. En sterk rett. Ellers kan det gudhjelpe mig skje en vakker dag at et slikt forrykt kverulant vesen fra folkedypet med sin «guddommelige lov» og «rettsfølelse» og all den nesevise stormannsgalskap kan forlede folket til de frykteligste dårskaper. Heldigvis er jeg uten sentimentalitet, og det er mig en sann fryd å gjøre min plikt og gi den slags mennesker et kraftig klaps over fingrene.»

Dermed blev det ikke talt mere om det.

*

Men eftersom dette var dr. Kuhns opfatning av saken Gottfried Stein er det rimelig at han følte sig tilfreds da han fikk Steins annet brev. Det bekreftet hans opfatning av mannen i ett og alt. Riktignok het det jo fremdeles at han hadde talt sannhet og hadde rett, men han skulde da heldigvis ikke reformere kloden og lage om på retten lenger; nu het det bare at han måtte få fred. Ja, fred hadde mannen 213kunnet ha hele tiden om han hadde eid antydning av fornuft, og fred kunde han fremdeles få når han opfylte dommen og skriftlig bad om undskyldning. Det smakte ikke godt for den forfengelige og stormannsgale person, brevet var jo et ynkelig skrik om å skåne hans hovmodige følelser. Men kuren hadde tydelig nok vært gunstig! Kuriøst å se hvordan han nu hadde funnet tilbake til sin egen virkelige uttrykksmåte og glemt hele sin møisommelig tillærte, opstyltede bokstil. Dette var mannen, hans lille forvillede hjerne, hans forfengelighet og hans feighet. Jo, kuren var bra og den skulde gjennemføres til punkt og prikke.

Resultatet av Steins nødskrik til dommeren blev da en beskjed om at hans skriftlige undskyldning måtte foreligge innen fireogtyve timer. Den skulde innsendes til dommeren, dr. Walter Kuhn, som så skulde ekspedere den videre til skomakermester Hemmel. Forelå ikke undskyldningen innen den fastsatte frist vilde Stein bli avhentet og innsatt i arrest på ubestemt tid.

*

Brevet med denne beskjed blev overrakt Stein av en rettsbetjent tidlig på eftermiddagen den samme dag som han hadde sendt sitt brev til dommeren.

Steins folk kunde siden fortelle at aldri i den tid de hadde kjent mester hadde han sett så uhyggelig ut. Ikke et ord sa han da han hadde lest brevet. Han blev sittende på sin stol med brevet foran sig ubevegelig som en livløs i over en time. Hans Jacobsen 214sa at var det ikke for hans vidåpne øine som stirret så fortvilet ut i rummet, kunde man tro han var død, for hans hudfarve var gulnet som på et lik, og det var som om han aldri mere skulde røre sig.

Og da han omsider reiste sig for å gå ut av verkstedet sjanglet han som om han var beruset og måtte støtte sig til langveggen hele veien nedover.

Men den neste morgen hadde dr. Kuhn hans undskyldningsskrivelse. Han smilte tilfreds da han fikk den og tenkte at gudskjelov, ennu nytter det ikke å sette sig op mot rettens bestemmelser. Han syntes også litt synd på den arme mann, – det var jo tydelig at han ikke hadde hatt det for godt, det var også mulig at han var i god tro, men hvad kunde det alt sammen hjelpe all den stund mennesket bar sig at som om lov og rett ikke skulde gjelde for ham. Slikt hovmod måtte hevne sig, det lå i tingenes natur, der kunde han som dommer og rettens tjener bare gjøre sin enkle plikt. Men dr. Kuhn tenkte også at han skulde ikke helt slippe mannen av syne; når denne kur hadde gjort sin virkning og mannen hadde tatt alvorlig lærdom av denne ydmygelse kunde det tenkes at han på en eller annen måte kunde hjelpe ham og gi ham en sund selvaktelse tilbake.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Mannen som elsket rettferdigheten

Mannen som elsket rettferdigheten ble utgitt i 1934. Den historiske romanen regnes ofte som Fangens beste verk.

Skomakermester Gottfried Stein er svært opptatt av rettferdighet, men hans oppfatning av hva som er rett er ikke alltid i tråd med hva de fleste andre mener.

I romanen bruker Fangen historisk stoff fra Nord-Tyskland for å belyse den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland, der nazistene nylig hadde kommet til makten.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1934 (nb.no).

Les mer..

Om Ronald Fangen

Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.