Mannen som elsket rettferdigheten

av Ronald Fangen

[Del III, kap. 3]

358Hun kom.

Han hadde ikke hørt at hun skulde komme og da hun plutselig stod i cellen, gikk det et øieblikk før han visste hvem hun var. Hun var forandret. Håret var blitt grått, hun hadde fått et forgremmet trekk om munnen. Men allikevel syntes han ikke hun var blitt eldre, hennes fortvilet redde øine hadde et uttrykk som et forskremt barns. Hennes skikkelse var så rolig, så stille.

Han reiste sig langsomt. Han bare stirret på henne og kunde intet si.

Derfor blev det hun som snakket først. Med skjelvende, sprød stemme sa hun:

«Stakkars Gottfried, – du ser så dårlig ut.»

Han følte sig genert av det, for han tenkte aldri på hvordan han så ut og visste intet om det.

Da kom hun langsomt bort til ham og rakte ham sin hånd.

«Vil du tilgi mig at jeg har gjort dig så meget ondt?»

Han brøt sammen da. En bølge av gråt for gjennem hans kropp, og for å skjule sitt ansikt omfavnet han henne heftig og la hodet på hennes skulder. Hun strøk ham over håret.

*

359Siden fikk de større sikkerhet og snakket litt sammen.

Hun sa: «Slik som vi har båret oss at!»

Så lenge hadde det bare vært ham alene, hans skyld, hans ansvar og dom, at dette «vi» virket pa ham som et kjærtegn. Men han måtte jo protestere mot det, han visste at det var hans egen skyld fra den første dag, hans alene. Men det blev ham så uoverkommelig å forklare det. Han følte det som om han aldri mere kunde makte å forklare en eneste ting, hverken for henne eller sig selv. Da sa hun, som hun hadde gjettet hans tanke, at hun vilde be ham ikke forklare noe; hun forstod så meget som hun trengte til å forstå. For henne var det nok at de var kommet så langt at de satt her sammen og hadde lagt alt det gamle bak sig.

Ja, sa han, hun var kommet til ham her, men når hun nu gikk skulde hun ikke føle sig mere bundet til ham. Han skulde jo leve sitt liv i fengslet, og det vilde bli lettere nu når han hadde sett henne og visste at hun hadde tilgitt ham. For ham var tiden blitt noe annet enn før; han merket nesten ikke at den gikk. Og han hadde nok å gruble over til hans tid var ute. Men hun levde ute i livet; hun skulde ikke gå og la sig pine og plage der i byen; hun hadde jo kjøpt sin gård tilbake og skulde reise dit. Hun skulde i det hele tatt nu innrette sig som om han ikke lenger var til; hun hadde lidd nok for ham og hun hadde gjort ham mere godt enn hun kunde forstå fordi hun 360var kommet tilbake og nu denne ene gang hadde vært sammen med ham.

Hun svarte at han snakket som en dumrian. Man avgjorde vel ikke selv hvem man var bundet til. Hvis hun det hadde kunnet så hadde nok kanskje livet sett anderledes ut; men kunde hun det ikke dengang da kunde hun det i hvert fall ikke nu. Han måtte ikke tro at det bare var han som ikke merket at tiden gikk; dagene hadde stor nok fart også for henne; det var lenge siden hun syntes den var lang; men den tiden da hun var borte den var lang. Nu braste og stelte hun for guttene i verkstedet, og de var snilde, alt gikk bra, dessuten hadde hun fått en venninde i Hans Jacobsens kone, en prektig ung kvinne, – og det var mere enn hun hadde hatt før. Og denne byen! Trodde han kanskje hun brydde sig om den? Hun hadde hatt det både kjedelig og vondt her før, sammenlignet med det levde hun nu i paradiset, for han visste vel at han nu var blitt den store mann, noe henimot en helgen? Nu var hun den store manns kone, nu!

Gården hadde hun ganske riktig kjøpt tilbake efterat hun solgte butiken sin, men hun hadde forpaktet den bort og hun reiste ikke dit før han blev med.

Før han blev med?

Ja. Visste han ikke det at hele byen hadde gått i tog og forlangt at han skulde bli benådet? Og Blaum, den Guds mann, hadde vært hos myndighetene og undersøkt hvordan det var med det. Og han hadde 361fått den beskjed at benådet vilde Stein bli før eller senere. Kunde han vente på det så kunde saktens hun. Men når det skjedde vilde hun så gjerne at de skulde flytte til hennes gård. Der møtte de hverandre. Der hadde hun vært lykkelig med ham i to døgn, som hun aldri hadde fått sig til å angre, selv om hun nok hadde forbannet dem. Da skulde han få se at det var et deilig sted, skurken, som hadde diktet ihop at det var så uhyggelig der.

Hvor visste hun det fra?

Å, det kunde være det samme, men hun visste det. Hun kunde forresten godt si det. Hun pleiet ham jo den gang han blev syk og falt sammen. Da snakket han i villelse. Hvad hun da fikk vite var grusomt. Da forstod hun at det var håpløst, det var som om han hadde lagt sig selv i lenker. Hun kunde ikke la være å hate ham. Men hun syntes allikevel så inderlig synd på ham som om han hadde vært et barn.

Hun gikk bort og klappet ham.

Men hun hadde ennu en ting å si. Det verste for henne hadde vært at hun var kommet til å hate Maria så grusomt. Hun som i alle disse årene hadde tørstet efter å få lov til å være noe for ham, – bestandig hadde hun støtt på Maria; det var jo for Marias skyld han stadig forstøtte henne. Ikke sant?

Jo.

For Marias skyld. For Marias skyld. Maria lengtet han efter og gråt han for. Henne, den levende, vilde han ikke se. Var det da så underlig at hun til slutt 362hatet den døde og bare ønsket at han måtte følge efter, han som så halsstarrig stod livet imot? Men hun hadde efterhvert funnet ut noe om kvinners kjærlighet og hat. De hatet hverandre som rivaler for de gjennemskuet hverandre så lett og de visste at så få menns kjærlighet var noe verd. Det var fortvilet og det var dumt å slåss og hate; men det var slik. Så hendte det en gang at hun syntes hun hadde snakket med Maria, det var nu på hennes reise, og det var som om hun hørte Marias stemme i værelset hvor hun satt. «Hvorfor hater du mig?» hadde hun spurt. «Når han svikter dig så svikter han mig også, det er det samme han elsket i oss begge. Da du ikke kom fant han mig, og det var dig han elsket i mig, skjønt han visste det ikke. Og nu svikter han oss begge.» Slik hadde Maria talt til henne, og hun forstod straks at det var riktig; var det ikke det?

Dette var en tanke Stein aldri hadde tenkt. Den slo ham med forferdelse; kunde han få et bedre bevis for hvor blindt han hadde levd. Men også han forstod straks at den var riktig og han sa det:

Jo.

Dette hans svar gjorde tydelig et stort inntrykk på henne; hun reiste sig og gikk en stund omkring i cellen, så gikk hun på ny bort til ham, bøide sig og kysset hans panne. Da merket han at hun gråt.

Men hun smilte samtidig, og en stund efter begynte hun å snakke om Blaum, den Guds mann, som hun kalte ham. Hvor hadde de vært uten ham? Det var jo han som hadde ordnet alle ting, ingen av dem 363visste nok ennu hvor meget han hadde gjort for dem. Og når hun begynte å snakke om det og spørre ham ut så gjorde han sig bøs eller gikk sin vei. Men hvad kom det av at man kunde snakke til ham om alle ting, det var likesom ikke et menneske man snakket til. Og alt visste han og alt forstod han, ja han visste det selv om det slett ikke blev sagt. Og en merkverdig mektig mann måtte han være, så rent ut sagt komisk som han så ut, for han opnådde jo alt hvad han vilde, og de store folk i byen viste ham slik respekt. Hun hadde da også hørt at han var en berømt mann på grunn av sin musikk.

Men hun hadde grublet meget over hvorfor han hadde tatt sig slik av dem, skjønt ingen hadde bedt ham, og visst av mange andre mennesker også. Og en kveld hun satt inne på Steins værelse og bladde i hans bibel da kom hun til å se noen ord og tenkte straks: Det er forklaringen.

Stein spurte hvad det var for noen ord.

Hun var genert da hun svarte og hvisket ordene:

«Kristi kjærlighet tvinger mig.»

Da husket Stein meget som Blaum hadde sagt og gjort helt fra han første gang kom og besøkte ham i verkstedet og han forstod at det kunde være en så stor avstand mellem mennesker at den ikke kunde måles, større enn mellem tind og avgrunn, ja, så stor som mellem Himmel og Helvede. Selv hadde han aldri vært tvunget av kjærlighet og det var vel derfor han hadde vært blind?

Men i dette øieblikk forstod han også først hvor 364lykkelig han var fordi hun var kommet, satt her hos ham og vilde være med ham i resten av deres liv. Hun var hans pant på at han ikke var forstøtt.

*

Stein blev benådet allerede tre år efter, blandt annet med den begrunnelse at hans opførsel i fengslet hadde vært eksemplarisk, at hans helbredstilstand ikke var god, og at hans store forbrydelse, som han uforbeholdent angret, var foretatt i sinnsforvirring som følge av langvarige og uforskyldte lidelser.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Mannen som elsket rettferdigheten

Mannen som elsket rettferdigheten ble utgitt i 1934. Den historiske romanen regnes ofte som Fangens beste verk.

Skomakermester Gottfried Stein er svært opptatt av rettferdighet, men hans oppfatning av hva som er rett er ikke alltid i tråd med hva de fleste andre mener.

I romanen bruker Fangen historisk stoff fra Nord-Tyskland for å belyse den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland, der nazistene nylig hadde kommet til makten.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1934 (nb.no).

Les mer..

Om Ronald Fangen

Ronald Fangen var forfatter, journalist, kritiker og debattant. Han var en sentral skikkelse i den norske offentligheten fra 1915 til han døde i 1946.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.