Masker og mennesker

av Hans E. Kinck

DEN HVITE LILLE DAME

229Længer oppe i østlandsdalen ligger fjeldet flatt og fint og lyser skaldet langen vei, for der staar bare graahvit vie og der rækker ikke granen frem; den høie hei trækker sig opover langs dalen, men indpaa fjeldet litt, saa den ikke sees, naar man er i dalbunden, og heien likeover én. Og nedenfor den trækker granskogen sig som et bredt mørkt belte. Saa kommer gaardene og husene; de ligger veirbitt nedover de grønne skraaninger, somme kulsvarte i tømren, somme graa som kampesten, og i klump ligger de, gjerne litt skjæve med akslen i bakken likesom stribukker efter et ras, – men nogen er allikevel slæpt med nedover helt til postveien i dalbunden.

Der er sommergjester paa gaardene i dalen. Paa Skaarum op under granaasen bor en byraachef med frue og en fem-aars datter. Der har ikke været byfolk før. De bor i egen stue, og der er en liten 230have med bladrike frodige epletrær uten eplekart og et litet hus i det ene havehjørnet, saadan som det hus pleier staa i dalen; og det stinker fra det, naar vinden staar paa fra den kant. Men der er summende sommerfred paa tunet og i haven, hvor de spinkle nelliker ikke sætter noget større ind paa at bli dobbelte; men ellers er der ogsaa et syrinlysthus i haven. Og ofte hænder det, at vinden staar paa fra den anden kant, og da er der skjær fjeldluft i haven.

De er ældre folk de to, som de leier hos, og de har bare en datter i konfirmations-alderen igjen hjemme, som kan leke med den fem-aars pike.

Men bort paa tunet et stykke er der et stakitgjærde, som skiller fra naboen, og det blev malt rødt, da sommergjesterne var ventendes. Bak det, længer borte i bakken, ligger en lav stue med ørsmaa ruter i og paa torvtaket en underlig høi pipe, som den var fløiet op og strakte hals for at gale; den er vel saa høi for at gi træk i gruen, og oppe paa pipehellen staar en spids sten og peker i sky som en hanekam. Det er fattigfolk, som bor bort i Søristua; de er kommet ovenfra en fjeldgaard i nabobygden og har kjøpt her. Og de har kjøpt dyrt, og de slæper sig frem aar for aar. 231Men for hver høst heter det, at nu kommer nok vist banken til at maatte ta gaarden; gaarden har ingen skog, saa kontanter er det vanskelig for. Men det er unge folk; de er bare et par og tyve – manden giftet sig jo, da han var sytten, og endda sitter gutteslænget igjen i kroppen hans, og han er ikke senet, men rund. Maren er et par aar ældre. Og én kan høre dem le saa godt om kveldene, naar de kommer hjem fra slaatten. De har tre barn; spædbarnet bærer hun paa ryggen, naar hun gaar paa slaatten, og manden surrer det fast for hende med skjærf under armene og ett længer nede om knæhaserne; og naar det sover, sveiper hun det i kluten og stikker det ind i en høiløe. Det andet barn er to aar, og den ældste gut er fire.

De to ældste ser likedan ut. De har solbleket haar; men huden i hodet er jo svart, saa det lyser ikke synderlig av det allikevel; og de har høie pander og trange smaa munde, og tandraden foran er tæt og sterk nok, men den helder saa fredsæl og ugrisk indover paa dem begge. De bærer éns dragt, av falmet rødfarvet hverken; det er en vest knappet i brystet, og en stak, som hænger i svarte sæler over skuldren. Og den dragt bærer ogsaa moren nu sommerdagen.

232De smaa har ikke villet gaa med paa slaatten den dag sommergjesterne kommer til gaards. De staar der og stikker sig frem om stuehjørnet og stirrer bort i Noristua-tunet mellem det røde stakit. Og da den første undren er over, stiller den ældste sig klos i stuevæggen og sætter i at synge… eller det ligner mere enstonige hæse rop; men øinene i det graa ansigtet slipper ikke den velstelte hvite ny smaajenten bort i Noristua-tunet.

Na no,
ta to.
Na no,
ta to.

Og han hamrer i hjørnefjælen med en sten, saa det ramler helt op under torvtaket. Den lille paa to aar finder ogsaa en sten og gjør akkurat det samme.

Men siden gaar de dype næselyd over til overstadig kvitter. Og kvitret høres langt utover kvelden inde i stuen. Det synes ogsaa, som der kommer noget hvitt op i vinduskarmen derinde. Men det er ikke saa let at si, for der er saamange knuste ruter, hvor der er klistret papir istedenfor glas.

Men da moren kommer hjem fra slaatten om natten med den mindste paa ryggen, ligger de to der paa bænken under 233vinduet og sover, op paa hverandre. Hun flytter dem bort i sengen. Og om morgenen, da hun gaar og de ikke vil være med paa slaatten igjen, sier hun til dem:

– Ja, dykk maa itt’ komm’ aat den kvite vesle damma! –

Og som det tit pleier ske under landliggeri, saastilles sommergjesten fra byen under nøie formynderskab, og vertsfolket vælger fra første stund ut til ham dem som godkjendes som repræsentative for bygden og bygdens kultur, ti beretningen om den vil jo gaa vide, naar nu ferien er slut, og de fremmede vender tilbake til byen. Derfor sigter nu ogsaa de i Noristua ut dem i Søristua, endda de tit og ofte forsikrer, at de der er da forresten heller ikke her fra bygden. Og hun i konfirmations-alderen passer hele sommeren skinsyk paa, at den hvite lille pike ikke kommer utenfor stakittet; og hun roper til de to smaa, saa straks de kommer helt hit til gjærdet, at nu maa de vist gaa hjem til mor igjen …

Sommeren gaar. De to staar og slaar i husvæggen hver godveirsdag og titter:

Na no,
ta to.

– Kanske de ogsaa har lus? mumler 234det mellem vertsfolk og sommergjester, for at skjærpe forbudet.

Og den hvite lille pike kommer aldrig dit.

*

Det blir slutten av hundedagene, og åkrene ligger alt gule paa skraaningen og lyser, og de fremmede i Noristua skal reise sin vei tilbake til byen.

Den eftermiddag staar den lille hvite pike helt borte ved det røde stakitgjærde. Og paa den anden side staar de to barhodede graa ansigter. Som to rislende bækker løper de sammen. Og ingen paa tunet lægger merke til det.

Først ser de paa hverandre gjennem sprinkelverket, og ingen sier det muk. De huker sig og titter, som de stod under en lav bjelke.

– Kom ind da! sier hun.

Men den ældste er stum og rører sig ikke.

– Kom ind da vel! vinker hun igjen.

Men han er stum.

Og saa finder hun frem til grinden og faar kroken op og kommer utenfor til dem.

– Hvad heter du? spør hun.

Da ler han høit i luften og gjør det længste hop som han kan. Og saa springer han ind i et nesle-kjær og brænder sig og kommer tilbake og ser paa hende og ler.

235Men hun ler ikke. Hun ser ut som en mor, saa overlegen og bestemt i minen. For hun føler likesom, at han hopper og brænder sig for hende.

– Skal jeg kanske plukke blomster til dig? sier hun.

Men han er stum.

Og saa begynder hun at plukke. Hun tar det nærmeste hun ser og vælger ikke ut til ham. Det blir en syrestrant, og den rækker hun ham.

Syre vokser der nu over hele Søristuas tun og op paa stengjærdet, og endog op paa hustaket vokser der jo syre.

Men han staar stum og uten smil og tar imot med sine valne barne-hænder. Han staar med stranterne og holder dem ut fra sig, som det var en vigslet vokskjerte, hver én. Broren staar like bak. Og begge de smaa trange munde blir saa lysende blide.

Og hun ser andagten og tror næsten ogsaa selv, at dette er kostelige urter, og plukker og rækker ham ustanselig. Tilsidst er det et tæt knippe inde i næven hans.

Og da han ikke kan mere, saa stikker hun syrestranterne ind i den mindstes næve. Han har endda vanskeligere for at holde paa dem, og han knuger trofast med begge næver. –

236Saa blir hun i Noristua-tunet, som passer den lille pike, vâr de tre bak gjærdet, og hun kommer springende og roper, at Lillemor maa komme tilbake paa øieblik! – Hun mumler hemmelighedsfuld: – Kanske de ogsaa har lus derborte…

De to staar igjen med syrestranterne og huker sig og ser efter den hvite pike mellem stakit-sprinklerne.

Saa springer de ogsaa hjem. De hopper og springer med syrestrant-kjerterne ut ifra sig, og føtterne likesom kravler oppaa hverandre for at holde følge med syrestranterne indover dørstokken.

Inde i stuen kryper de op paa bænken under vinduet og der sætter den ældste i sin hæse sang gjennem næsen:

Na no,
ta to.
Na no,
ta to.

Langt utover kvelden høres sangen. Men nu er den blit underlig vemodig, og dvæler, som den har tat fart ut i det blaa paa store stille vinger og handlet om livets lykke og om døden. Og tonen smitter av paa to-aaringen, saa hans sang ogsaa handler om livets lykke og om døden.

Da moren kommer hjem den kveld, finder hun de to paa bænken under vinduet, 237de ligger paa maven og sover. Og ind i armkriken har de hver sit store knippe syrestrant. – Hun flytter de to i seng.

Og syrestranten tar hun med sig ut i svinestien, med det samme hun gir grisen.

Næste morgen tidlig staar den ældste røde stak bak det høie stakit og venter med det graa ansigt: – Na no, ta to.

Vertsfolket bort i Noristua er imorges blit omgjængelige igjen og roper over stakitgjærdet til naboen i Søristua, at nu har de da stridt ut for isommer med det fille byfolket sit – de er allerede godt og vel nede paa stationen …

Saaledes faar han vite, at den lille velstelte pike er reist imorges.

Han lægger sig flatt ende ned paa græsvolden og lukker øinene til, for plent aldrig at vaagne mer … Og de gule akrer blir svarte, og granskog-beltet blir svart, og selv det flate fine vie-fjeld av sølv blir det, som lyser langen vei derborte. Der er bare én hvit flek langt, langt ute: den hvite lille damma, som er reist …

Moren roper, at han skal komme ind og æte til morgens. Hun roper mange ganger. Og tilsidst kommer hun helt hen og løfter i ham.

– E søv meddag! svarer han og klorer sig fast til græstufsen.

238Og aarene gaar. Moren kommer hvert andet aar med en ny bror eller en ny søster, og gutten ser, at hendes røde stak med sælerne blir for hver sommer mer laset i kanten, naar hun drasser avsted til slaatten med den sidste paa ryggen. Faren er blit senet, og ler ikke mer om kveldene, og naar ungerne saa faar hver sin lusing, saa der kan bli ørens lyd i stuen, og de sitter og hikster stille efterpaa, saa hænder det, at den ældste vranten og misnøid slænger utenfor dørstokken og slipper sig ende ned i græsvolden og lukker øinene fast til. Og naar saa moren blir betænkt over det og roper ham ind til kveldsmat, saa svarer det tonløst bare:

– E søv meddag! –

Det høres underlig ut at si det; men endog det øieblik da han som voksen stod borte ved den hvitmalte rækken paa Amerika-baaten og stirret tilbake efter den sidste saare lysning i luften over landet Norge og likesom trængte faa samlet sit livs skjæbne i ett fast billede, saa han kunde ha svar rede til sig selv, naar det nu begyndte at suge og spørge, hvorfor han egentlig reiste ut, saa sa han til sig selv, at han nok allikevel hadde trivdes paa Søristua og slitt sin tid ut der, hvis ikke hun, den hvite lille damen, var kommet 239ham saa nær utenfor det røde stakit dengang og hadde plukket syrestrant om Søristua og rakt ham den i barnenæven, saa han gik med det som hellige lys … For synerne de kryper nu paa mange vis ind i et menneskes sind; det er stundom de, som kryper ind gjennem lukkede smaa barneøine og blir til længsler, – som suger én med sig motstandsløsest, ut av gaard og grænd og land.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Masker og mennesker

Samlingen ble gitt ut i 1909 og inneholder ni noveller: «De smaa sommerbølger», «Sætesdøler», «Jens Bäck og hans tre første patienter», «Masker», «Keisarindepæretræet», «I slaattonnen», «Unghesten», «Skaarefolket» og «Den hvite lille dame».

Se faksimiler av 1. utgave, 1909 (nb.no)

Les mer..

Om Hans E. Kinck

Hans E. Kinck er mest kjent i norsk litteraturhistorie som en stilsikker, nyromantisk novelleforfatter. Kunstsynet hans gikk ut på at litteraturen skulle gi innsikt i menneskesinnet og skildre det impulsive og stemningsbærende. I likhet med kunstnere som Obstfelder og Munch interesserte Kinck seg først og fremst for menneskets lengsler, drømmer, angst, kjærlighet og for kampen for å overvinne frykten for å leve.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.