Medmenneske

av Olav Duun

IV.

101Det vart fortald mangt bortgjenom garane om overfalle på Didrik, men det vart sjelden fortald høgt. Alle visste alt, berre dei vilde ut med det. Men at slikt kan gå for seg, her midt i kristne meinigheita, det var ikkje til å fatte. Enda ingen kunde undrast på dem, om dei forgreip seg ein gong på han Didrik, for kven hadde ikkje vore huga på å klå han lite grand. Men like vel da!

Så var der ein som kom i hug han galenmannen som fór her. Han hadde set han, kvelden før overfalle, han såg ein frammandkar som fór så eldfort etter vegen. Når sant skulde seiast så hadde dei komme i hug han nokon kvar. Dei hadde hørt han var rømt utor arresten, og kven annan enn Didrik var det han vilde råke? Dei måtte i alle fall undrast på Håkon, at han ikkje gjorde noko med dette. Det fekk vera måte med å vera ulik far sin. Lensmannen kunde vel òg ha rørt på seg no?

Dagen etter dei hadde vore i byen kom Lea settande til Stavsund. Ho vilde vita om faren stod det over. – Eller har han fått det han skal ha no? Ho lo, men det var for det ho var redd.

102Det var Tale ho snakka med. – Han må visst ha ein kakk til, svara ho, ho stod og plagdes med å få loggbande på ei bøtte. – Ja, eg meiner no bande her, la ho til; han Didrik står det over, forteler dei. Ho fortalde litt om kor han hadde fått det som verst.

– Jøss, dei skulde ha havt dei som fer fram slik! sette Lea i. Ein skulde dra katten etter rompa over nakne ryggen deira, så lenge der fanns klohald.

Ho måtte snakke med Håkon, let ho, – den der sonekona di er blåe barne enno.

– Ho er barn så det er å gråte over, sa Tale. Kva trur ikkje ho på! Og enda så veit ho all ting om verda og vondskapen. Eg ønskar eg var slik eg òg.

– No spyr eg, sa Lea, ho la på dør. Ho gjekk åt låven, for ho meinte ho hørte Håkon stomla med einkvart der.

Ho fann både han og Ragnhild innpå låven. Da ho hadde hørt det dei kunde fortele henne, sa ho til Håkon:

– Du må fara lint fram med ‘n Paul, kor som er. Kom i hug både eitt og anna, og meir til.

Håkon tagde litt, og så spurte han: – Veit du det er han da?

– Står du og er slug no, din tosk! Ingen veit noko grande om den ting. Men vi veit det vi veit, like vel – du er så dum! Eg vilde jamenn tykkje synd i han, skulde han bli hengt for det der. Eg 103såg han i går, eg trur han angrar seg med all sin kropp. He?

Håkon stod så rolig han brukte gjera når Paul var nemnt. Ragnhild såg han utan å snu seg den vegen: Munnskjegge hang litt, og eine augnebruna kom høgt opp; og auga, – dei blunka elles med eit lys av klokskap, men det var borte no. Håre frami panna såg ut som det var stryke med ei ulykkeshand.

– Og stakars far-kroken vår, heldt Lea fram. Han fer vel til han råker ut for uretten ein vakker dag. Berre han ikkje alt er smidd, den hammaren som skal ta han ned. Nå ja, verre enn gale plar det no sjelden gå. Når han kjem heim no, da vonar eg han har gått i seg sjøl, endelig ein gong.

– Da er han tynnklædd, sa Håkon.

Lea skrattlo, og la i veg heimover. Ragnhild tenkte: Slik kan eit menneske fara sin veg og late dei andre stå att i sitt. Dei får reie seg utor det så godt dei sjøl kan.

– Her står vi ein gong att, sa ho og tok handa til Håkon. Ikkje sant? Og jamenn såg han på henne, tok seg på tak og kom opp til henne att.


Dagen etter gjekk dampbåten til byen, og før dei visste ord av stod Tale byklædd og på ferdafot. – Ho skulde til byen ja, fortalde ho, hadde så lenge tenkt det. Fekk ho tid vilde ho sjå oppom sjukhuse òg, høre korles folk der hadde det.

104Og med seg sjøl sa ho at ho vilde sjå om der var von i kallen enno. Det var så underlig. Ho bad til Gud at det ikkje måtte feile han noko, og at han måtte ha fått så mykje at han gav opp Nybomma og alt anna gale som sat i han. For resten, bad gjorde ho ikkje, ho var ikkje så for seg, ho var utanfor både kristeligheita og Vårherre no. – Han fresta å banke meg til seg, han Didrik. Å jau san! Eg flirte første gongen, og eg flirte sia. Det blir gjerne han som ler både sist og best. Det går vel ein flir om senn.

Den kvelden vart Gammalfaster reint dårlig. Det hadde elles gått fort nedover i det siste. Ragnhild nemnte dokteren, men da kava ho og peip, ho hadde vore redd den mannen all sin dag. Da ho vart litt likare ei stund, spurte Ragnhild om ho ikkje vilde ha presten. Gamla vart så arg ho vart reint frisk. – Så gammal som eg er! klaga ho seg. Og han som prekar så seigt: sjølve kjerringdauen! Eg vil ikkje – – pinast meir enn eg er nøydd til! Ho var borte eit tak, men ho kom til seg att. – Presten! kviskra ho og 10. Han sa til meg ein gong, med eg levde: Tenk på du skal døy, sa han. Tenk sjøl, svara eg. Hi-hi-hi! da veik han frå meg. Det vart det siste ho sa. Ho sovna, og sia var der ikkje noko samling i henne meir.

Ragnhild vaka over henne heile natta, og prøvde å gjera det så lett for henne som ho kunde. Natta etter vaka Håkon. Han klara det fint til utpå ettermidnatta. Da sovna han av gong for 105gong, eit lite napp, var oppe og vætte leppene hennes og flytta litt på henne, stridde så det han var mann for, og dubba att. Han sakna kvennduren. Ein gong fór han opp utor sømnen så han nær hadde velta stolen, og da var det slut med henne. Munn og auga stod opne, som dei hadde gjort, men ikkje var der lyd i henne og ikkje liv. Det var ikkje ein gong uhuglig. – Berre reklingane att av meg no, kom han i hug ho sa. Han stelte litt med andlete hennes, slik han trudde dei gjorde med lik, og der etter tok han lampa og gjekk ned.

Ragnhild var snar til å komma seg opp da ho hørte korles det stod til. – Let du menneske ligge der åleine og i mørkre da? sa ho, tok lampa og gjekk på lofte. Håkon følgde med. Arn, som låg i eit lite kammers på andre sida loftsgangen, hadde vakna og kom stiltrande. Han kom liten og morgonbleik, men han var fullt vaken. Da dei hadde lagt eit laken over like, sa han til Håkon:

– Var du åleine i lag med henne da ho døde?

Han svara at det skilde ikkje han.

Så var ikkje der meir å gjera, dei fekk gå ned att. – Ingen skulde døy yngre enn henne, sa Ragnhild. – Ingen skulde leva lenger heller, meinte Håkon. Ragnhild tok lampa med seg; ein skulde vel ikkje brenne lampa for eit lik, når ein tenkte seg om.

Og no fekk dei til å tenke seg om for ålvor. Det vart så mykje å stå i at dei kom ikkje i hug Tale før ho stod i døra, dei hadde ikkje hørt 106dampbåten heller. No først ansa dei kor to-samen og nær einannan dei hadde vore i arbeide, kor underlig det hadde vore. Dei kom til å sjå på einannan. Det var mest som den eine sa til den andre at ein slepp ikkje frå live med berre arbeid, der er mangt ein må vita og vita råd for. Ragnhild syntes sjå eitt eller anna umulig som ho måtte klare; ho vart redd, men så gjekk det over.

Tale kunde fortele at Didrik var tålig bra og vilde heim, men dokteren let så at enno på ein fjortendags tid slapp han ikkje laus. – At ho ikkje drygde litt med denne dauen sin, så han fekk vera med i gravøle hennes! sa ho. Eg undres, eg, om der blir noko på han i testamente. For det lit han på; herre gud kor han lit på det. Han er så dum at.

– Dum? Ragnhild måtte sjå på henne.

– Han ja! Han er så dum han flyt på ferskt vatn. Det er derfor eg er så klok.

Testamente hadde ungfolke ikkje tenkt på. Orde hørtes ikkje trivelig, der fanns liksom ikkje noko godt i det. Dei svara heller ingen ting.

Dei laut ta til att der dei slepte. Dei vilde gjera eit sømmelig gravøl for Gammalfaster.


Didrik hadde ikkje ro til å vente på dampbåten da han endelig hadde sona straffa, som han sa. Han hadde hørt nysn i at gamla var død, og kom med båtskyss dagen etter gravøle. Det første han spurte etter var testamente. Elles sa han ikkje 107mange orda, og gav ingen nokon ans. Da han vel hadde fått seg mat la han i veg til lensmannen.

På sjukhuse hadde han sitte still i senga dei siste dagane og tenkt. Hovude hadde aldri vore bedre å tenke med. Det hadde ordna seg klårare og vissare for han det han no hadde å leva for. Det var ingen draum lenger, det var eit reknestykke, og no var det rett. Han hadde all tida rekna like godt i hovude som andre på papire, han var slik fødd. Der til var han så heldig han fekk ein mann breiddmed seg som visste mange gode ting; han visste prisar, like til prisen på turbin-røyr. Og no hadde Didrik det fastslege, at vart der eit par tusen etter Kvitugla, da kom han pinefritt i gang, ja han kunde klare seg med det halve og, utan å knegå Håkon.

Det raraste var at han møtte lensmannen i vegen, han kom just og skulde til Stavsund. – Det var dette testamente, sa han og tok seg utanpå brystlomma. Han gav det ikkje til Didrik. Didrik måtte gå i breidd med lensmannen heimover. Det var ei tukt å trø så smått; og lensmannsknarken han snakka om alt anna enn sjølve tingen. No ansa Didrik kor kaldt det var. Det hadde sett til med berrfrost, det var så stikka spratt på marka, som folk sa.

Lensmannen vart med Didrik inn i kårstua, men han skikka bud etter ungfolke. Det gav eit lite nogg i dem; og lensmannen sat der så rar, tykte dei. Så opna han papire.

108Det synte seg at Håkon skulde ha pengane etter Gammalfaster, men så skulde han koste gravøle, etter som han sjøl syntes det høvde, – det hadde han alt gjort; der var enda skrive nokre ord om at han var den som mest trong dem. Lea skulde ha sølve og Tale klæane etter henne. Didrik fekk sølvknopp-staven etter mannen hennes, og bibelen og langpipa. Arn fekk storkista hennes og den store rare tollekniven, Johannes hadde ho komme i hug med sølvklokka etter mannen. Det vesle som var att av husbuna fall på Ragnhild. – Indiana Nybom var heller ikkje glømt: ho fekk bønneboka og brurahuva hennes; lønna si hadde ho fått før, for åre til endes.

Slik var det.

– Ja ja, sa lensmannen da dei hadde tagd lenge nok, og gav papire til Didrik, – slik står her, som du ser.

Didrik tok papire og såg i det. Han trudde visst ikkje øyra sine, og ikkje auga heller. Retta det så til lensmannen att. – Du får ha takk da, sa han.

Da kom plaga over Tale ein gong att, ho måtte flire. Kunde umulig anna. – Dei har no i alle fall alderen sin dei tingane du har fått, sa ho til Didrik.

Han hørte knapt kva ho sa. Det vona dei alle. Men best det er ser han slik på henne, og sia på dei andre, at dei ønskar dei var ikkje der. Dei kjenner det, at når ein mann blir så vonsviken 109da veit dei ikkje kva han finn på, og ikkje veit han det sjøl.

– Ja, De får ha takk frå meg òg, sa Håkon, han vilde til å gå.

– Bi urlite! bad lensmannen. Han famla fram bankboka, som han hadde havt i forvaring. – Atten hundre og fem og femti kroner og sju og tjuge øre, las han. Men renta for iår er ikkje innskrive, sjølsagt. Gav så boka til Håkon: – Der. Slit med helsa!

Håkon takka og tok i mot, og han og Ragnhild gjekk ut or stua.

– Slik gjekk no det, sa han da dei var for seg sjøl. Kva gjer vi så?

Ragnhild både såg og skjønna at her hadde hendt noko som dei måtte ønske uhendt. Ho hadde aldri opplevd det før kor nådelaust det er at gjort ikkje kan bli ugjort. At det er det som er å leva. Alle andre hadde vel set det. Men ho hadde ikkje rett til å stå slik og sjå. Og ikkje måtte Håkon få gjera det heller, det var derfor ho var her. Ho syntes einkvan sa det høgt til henne i same stunda, at slik var det ja; lykka gjekk i eit djupt og rolig drag gjenom henne. Ho la handa på aksla til Håkon. Og da merka ho ein gong igjen kor varmen og mote hennes steig opp i han.

Da måtte ho spøre seg om nokon hadde fått større gave enn ho fekk no.

– Meininga må vel vera, sa ho, at du skal hjelpe far din. At de skal gå samen de to. Eg, 110veit du, eg meinte som du, før her, at det nye kvennbruke og alt det der, det skulde vera ditt verk. Og di lykke, hadde eg nær sagt. Eg gledde meg ikkje lite! Vårherre må ha meint det ansles. Hm?

– Vårherre ja. Håkon gjeispa. Lat oss halde han utanfor. Eg er ikkje så stø på om den mannen trivs her i garen.

– Du veit da vel han styrer med all ting, det veit du da?

– Jau jau. Når du seier det så. Han vil for det vissaste det vi vil. Når vi rettelig vil einkvart. Og når det ikkje er vêre det gjeld.

– Å, du er ein tullvalle er du! ho slo han på munnen. Ho lo, men det var gjort i hjartans ålvor.

Han måtte sjå på henne enda han ikkje vilde det. Det skjein så useielig stilt av andlete hennes. Så skifta det og synte seg med eit nytt liv, med ei ny djupn i auga. Kvar gong han fresta å sjå henne i auga måtte han elles minnast sjøen inne ved stranda ein solskinnsdag, sjøbotnen med stein og skjel som giglar og voggar under småbåra; der er all verda å sjå, men du ser det ikkje lel, du lyt heller sjå ein annan veg. Du blir forvildra av lyse, og finn deg att der du står og smiler og ingen ting veit.

– Hadde han far vore som eit anna menneske, så kunde mangt ha hendt, sa han. Men sjå, da er det uvisst korles eg hadde vore. Men: Eg kan gi 111meg. Eg trur i alle fall eg kan det. Ja du veit vel det er kvennbruke mitt han vil bygge der nede? Alt er mitt. Det får skure.

– Ja, det får det. Ragnhild såg ut fortenkt no.


– Jaså ja, Vårherre held fast ved at eg skal sørge for meg sjøl, sa Didrik da han endelig tok seg for å seie noko. Ja visst, han er Herren han san. Da det var sagt, vart der så kaldt i stua, det måtte vera styggmannen sjøl som smilte nedunder dem. Det var elles ikkje dei ved kveldsborde han sa det til, han tala ikkje med nokon ringare enn seg sjøl, hørte dei. Og meir hørte dei ikkje av han den dagen, og ikkje stort meir dagen etter. Han hadde gått og tagd før, kom dei i hug, og jamvel Arn den vargtemmingen kom seg utor vegen for han på slike dagar, han visste der var ikkje langt etter juling. Var ein da så skamlaus at ein skreik for det ein fekk, da gjorde ‘n far sin farsplikt; og var ein so syndhard ein tagde til det, da gjorde han slikt slag. Nei men dette var noko langt anna og meir. Om det så var huse så måtte det høre at den som tagde slik, han snakka med ein vond ein, han forsvor seg.

Enda måtte dei ha vondt av han. Slik var Didrik.

Arn var slug nok og reddhuga nok, rettelig ein gutunge mot Ragnhild sitt hjarte; men enda råka han til å komma i vegen for far sin. Sjøl veit kva han hadde sagt eller gjort, men Didrik tok han 112og tverrista han. Da guten slapp laus var han kvit rasande.

Blir det ikkje folk tå deg! skreik han mot faren.

Didrik sprang på han og hivde han flat i golve så naseblode rann, og murra og svor over han: – Eg skal trø deg i hel! og det vanta lite på at han gjekk i gang med det straks.

Ragnhild hadde hørt ståke og kom inn i kårstua. Ho fór bort og tok tak i Didrik. Han snudde seg mot henne, og gutungen reiv seg laus og smatt inn under borde. Ho stilte seg i millom dem. Tale sat der overgitt, ho bad så tynnt ho kunde:

– Kjære deg! lat han fara åt som han lystar! Ellers blir det – –

Men Ragnhild hørte ikkje på henne. Både Didrik og guten måtte bergast. Ho hadde slept take i armen hans, men der stod ein hard strid millom dem, utan eit ord, utan at den eine tok borti den andre. Det var nivst. Da ser han hånlig på henne, smiler og går sin veg.

– No har du kanskje set han? meinte Tale, da ho hadde komme seg litt.

Ragnhild såg på henne liksom ho heldt på og vakna.

– Å ja, arme Didrik, sa Tale, han får det da heitt nok dit han kjem. Når eg tenker på det, da må eg vera god med han, – lat meg smikke på dingsen og lunke ein kaffedrope åt han! Ho reiste seg og sette kjelen på omnen. – Ikkje for 113det, småsnakka ho, eg trur nok han kjem til å trivast der nede; han finn mange å bitast med der.

Fullt så stygt hadde ikkje Tale snakka før, ho vart redd sjøl òg. Tull-Beret såg det vel ho, stakar, at her heldt det vonde til. Ho let stygt somtid. Tale var ofte redd i det siste.

Didrik kunde ikkje få Ragnhild ifrå seg. Slik og slik såg ho på ein – kven var det som skapte slik helg over andlete hennes? Enten var ho hjelpa som var etla ein arming, eller òg var ho skyld i ufreden her på garen. Den som ikkje hadde havt større ting å tenke på! Da skulde dei ha fått sjå spel, meir vilde han ikkje seie.

Da kom ho i møte med han midt utpå tune. Han var ikkje mann for anna, han måtte stige i vegen og stane henne. Der stod dei midt i isvinden, under nakne ville himmelen, det var ein hardhjarta dag. Ragnhild såg i rolig undring på Didrik; så vart eine auge mindre, for no smilte ho. Da sa han:

– Du er fan buste meg noko godt du! Blir eg ikkje glad i deg, da er eg mørk. Da blir det synd i deg. Du er jomfrua, er du. Ingen annan enn eg veit kva det vil seie – største syndaren er himmerike nærmast, veit du. Ja da. Tenk på det: Om der ingen syndarar var? Himmerike måtte stenge. Men det var det eg skulde seie deg, at eg gir dykk fan med feitt på, alle i hop. Eg står ikkje her og tigg deg om noko; så mykje du veit det.

– Kan De ikkje vera snild, værfar? Vi vilde så gjerne – –

114– hjelpe og trøste meg ja. Ja da: Tupp! tupp! tupp! Han gjorde med fingrane liksom han strødde korn for høna; Ragnhild fekk eit blikk ho mintes, og der med gjekk han.

Litt kaffe tok han da han var åleine; så rusla han opp troppa og inn på lofte der Indiana hadde budd. Der sat han på sengkanten og stirde i golve.

Han var pinarg på seg sjøl for han hadde snakka med Ragnhild ein gong att. Han som ikkje kunde anna enn snakke folk ifrå seg. Der gjekk han om dagane, og her sat han no: ein syndar for Gud og eit menneske som dei andre, han var det, om det var aldri så rart å sjå. Litt for ærlig hadde han vore, og sagt sannheita litt for ofte, hadde nekta å ta folk for anna enn det dei var. Der med så måtte han forsvara seg mot dem; og da? Da synte det seg at han måtte forsvara seg mot Vårherre òg. Slik var no det.

Han sat til han stølna reint bort. Da gjekk han til det vesle vindauge og såg ut. Ruta var av gammalt glas, som var både grønt og ruklut. Verda vart konstig når ein såg henne gjenom eit slikt auge. Han undrast om ikkje folk flest såg henne gjenom slikt glas.

Tale kom frå fjøse med han stod der. Han stod hard og stirde på henne. Slik han no såg henne gjenom glase, slik var det vel ho såg han. Ho såg opp og vart vâr han, og der stod ho steinstiv, heldt visst på å gå over ende. Ja ha, ho tykte han likna ‘n Erik sjøl no. Utan å ville det gjorde han seg stygg 115i andlete, rulla med auga og flekte tenner. Innvendig lo han som den mannen han tenkte på. Veik så att å bak inn i skymminga. Da først manna Tale seg opp og kom seg inn med bøttene sine.

Han lo gjenom all sin kropp: Så vond er ho! At ho ser den mannen midt på blanke dagen. Rømte ho, da vart her eit anna liv. Ho er eit oppkomme med berre vondt; ho lyt her ifrå.

Tale kom fåbleik inn i kjøkene, gjekk både gjenom kårstua og dei andre romma. Spurte så Ragnhild, halvt likeglad, om ho hadde set Didrik. – Nei, han var visst ute. Tale stod litt, så lo ho med seg sjøl:

– Eg trudde jamenn eg såg noko eg. I loftsvindauge. Uff, eg er så skvetten at! Synes her er noko stygt i nærheita rett som det er. Ho lo igjen: – Det er merkelig gut at ‘n Svarterik skal vera kvit, ikkje sant? Men kvit er han, det såg eg.

– Da må han vera bra redd, trudde Ragnhild. Redd at vi ikkje er redd han lenger.

– Nei det måtte vera ‘n Didrik eg såg. Det blir mest det same for resten. Men da undres eg om han ikkje er feig. Eg er så redd, Ragnhild, eg er ofte på kristendommens rand!

– Nei-nei-nei! bad Ragnhild og tok i kring henne. Ser De da ikkje at eg er her.

– Jau, kjære. Det er berre tull av meg.


Tale var snart rolig att. Ho brydde seg ikkje ein gong om å sjå på lofte, ho visste at der var 116ingen, ho hadde narra seg sjøl. Ho bad Arn vera med seg i fjøse til kvelds, og det lova han, men da tida kom var han ikkje heimkommen frå isen enda. Didrik hadde dei ikkje set noko til, så han hadde vel sett av bort i garane nokon stads. Ho gjekk åt fjøse åleine, ho heldt seg jamgod med Ragnhild som aldri var redd. Fjøse var elles likaste romme på heile garen, og mang ei stund hadde ho sitte her og havt det rettelig tålig; og stundomtil hadde ho tenkt på å flytte hit. Krøtera kunde ein lite på, både i lyse og i mørkre. Ho og dei – det kom ikkje i hop før det var likt.

Best ho står og mokar blir ho isande kall. Der er nokon utom gluggen. Ho minns andlete i loftsvindauge, og da ho ser ut i gluggen att, så er det der: Stort og kvitt og styggare enn da, forferdelig å sjå. Slike auga har ikkje set på henne før. Ho stør seg på rokoa så ho ikkje skal gå i golve.

Men så kunde ho ikkje bli meir redd enn ho var. Henne fekk det gå som det vilde.

– Kven er du? ropa ho, enda ho visste det var Styggen sjøl. He?

Der med kjører ho rokoa utgjenom gluggen og midt i tryne på styggmakta, og kaldskrattar: – Er du noko til devel i mot meg da!

Han kom bort. Ho klemte på med mokinga, men da den var undagjort seig ho ned på fjøskrakken. Enno eit tak lo ho, det var halvt i redsla: – Som eg råkte! Jamenn vart det fult å vera fan, det lit eg på. Like vel måtte ho ut og sjå 117etter på dynga. Fanns ikkje far etter ufreskje der nei. Enda ei trøst at ikkje ‘n Didrik låg der. Ho gjekk inn i fjøse att og gjorde ifrå seg der i ro og mak.

Redd var ho ikkje lenger. Ho var fortapt. Men den dag og den sorg. Ho kom inn i kjøkene mest som ikkje noko hadde hendt.

Didrik kom ikkje heim før etter kveldverds-tid, og da kom han med nasen i ein klut. – Nei da! varskudde han, det var ikkje overfall no, eg fall sjøl. Støvel-tåa mot eit steintryne, og eg framover, – nasen mot eit tryne av same slag. Ja, der låg eg. Kunde ikkje gapa og langt mindre gjøy. Men opp kom eg da, og fann vegen til folk. Enda den var vrien nok; som sjølve rettferdigheita.

Han hørtes reint oppkvikka. Tale såg det var ikkje hans lommetørklæ han hadde over nasen. Ikkje var det Nybomma sitt heller. Han snudde seg til henne og lo:

– Til natta får du snorke solo du. No når instrumente mitt er i vanlag.

Ho måtte fortele Ragnhild om develen utom gluggen og kva ho gjorde med han; – ho lo, men ho såg forvilla på værdotra: – Han kan da ikkje vera så svart at han fer slik? Ikkje for det, han er da devel nok. Det ser du òg no?

Ragnhild kunne ikkje anna enn le, men ho rista på hovude.

– At eg ikkje gav han det han fortente! sukka Tale.

118– Hysjt da, værmor! De må ikkje gå med slike tankar, da kan einkvart gale skje før vi får blunk for oss.

– Tra-la-la-lalala! song Tale, ho sika kjelen for siste kaffedropen,

Tonen gjorde Ragnhild vondt, han tok vona frå henne. Tale gjekk åt kårstua, det var tid å gjera kveld. Ho låg oppå lofte i lag med Arn no etter gamla døde. Utor kammerse var ho banna, men no laut ho dit eit erend like vel, etter eit klæplag. Enno hadde ikkje Didrik nemnt noko om kåre etter han kom heim; dokteren måtte ha lurt det utor hovude på han. Berre han ikkje mintes på det no når han såg henne.

Han gjorde ikkje det, og glad var ho. Men ho kunde ikkje anna, ho småflirte da ho gjekk ut att:

– Er det vondt å vera devel, he? God natt da, gullbosten min.

Kva ho meinte med det vart ikkje Didrik klok på, for einkvart slikt sa ho om ho så verkelig tykte vondt om han. Men dess lenger han låg dess tydeligare hørte han fanskapen i både orda hennes og tonen. Han sukka. Kvardagslykka hadde han aldri trådd etter, for den lukta det enten seng eller fjøs av. – Hoss smått folk ja, syntes han ein sa. – Andre har ikkje noko kvardagslykke, din småmann! Men dette her: Sei meg om eg finn meg i det stort lenger. Eg tvilar på det, eg for min part. Han kom i hug Ragnhild, det var den såraste tanken han hyste. 119– Her etter får eg henne òg til å gå og sjå ned på meg. Visst eg da ikkje sigrar, forstår seg.


Kvelden etter gjekk Håkon ned til Karl Albert.

Han hadde tenkt og tenkt på det Ragnhild vilde, at han skulde gå samen med far sin i dette han emna på. Nokon hug på det hadde han ikkje no meir. Han ønska trua på det skulde òg ha fare sin veg. Men Ranghild hadde tru for dem båe to, ho hadde tru for ei heil meinigheit. Det jaga han i vêre, kvar gong han kom i hug korles ho var; den eine stunda var der berre eitt å gjera, og det var å trasse henne, den næste drog det han andre vegen så han mest laut i kne. I kveld hadde det jaga han heimafrå. Ho måtte vera eit sjeni dei kalla. Eit sjeni både til å tru og til å leva. Alt det som andre såg og skjønna, det levde ho. Verda budde i hjarte på henne, ansles visste han ikkje å seie det; – det var godt om rom der. Ho visste ikkje eingong kva andsvar var, for det var sjølve live hennes. – Du trur du gjer all ting rett, du? sa han til henne i dag her. – Ja, kva anna skulde eg tru? svara ho.

– Eg kan føye meg, sa han best han gjekk. Både føye meg og tøye meg, veit du. Men da var han straks innpå sjølve såre: – Kva gjer eg med ‘n far, tru? Det var seg sjøl han måtte spøre om det. I gårkveld var han hoss Nybomma si; i kveld gjer han kanskje einkvart verre. Kva kjem eg til å gjera? Han hadde stana, men no gjekk han att, 120stø og still som ‘n Håkon Dale sjøl, han kom i hug dei heldt han for ein svært rolig kar. Og Ragnhild ho vona, om ikkje anna, at han var det.

Først vilde han høre kva Karl Albert og faren hadde snakka om og gjort av.

Det var etter kveldtid, men Karl Albert sat på kontore. Der stod skrivarpult og to stolar, og på veggen hang dampskips-ruta og enda eit papir.

Det fall ikkje særlig tungt for Håkon å komma i snakk med folk når det skulde til. Han kunde gå meir beint på saka enn dei venta, og med ein liten kåt sleng som narra dem med. Karl Albert var ein fuling, han let seg aldri narra med, men i kveld kom han sjøl å kalle, og fortalde beint utor posen kva Didrik og han hadde havt for seg. Og best det var kom han fram med flaska og skjenkte. Han skjenkte dugelig, mest som han skulde ha ein grunn til det.

– Ja ja, sa Håkon og smilte mot han: – Når godt folk skjenker, kan godt folk drikke; det er gammalt og røynt det.

Så drakk dei litt, og så prata dei litt. – Sitt no i fred og vera menneske du og ein gong, formana Karl Albert da Håkon såg på klokka. Vi let månen henge uti kulden der og gulne, og let folk sova i fred. Natta eig vi sjøl, om vi er aldri så gifte.

Der var ikkje gardin for vindauge. Håkon såg ut og lo, men det var ikkje i gleda: – Det der er den halvaste månen eg har set. Men det var det eg skulde seie, – han sette auga i Karl Albert –: 121Du kan få kjøpe garen av meg. Eg vei du har ikkje i mot det.

Dette hadde Karl Albert ikkje venta. Slik ser reven ut når ein kjem for brått på han.

– Ja for eg vilde heller bu her nede, sa Håkon. Det fór gjenom han i det same at dette var der noko i, han kunde slå seg ned her og sette att far sin oppi garen, Ragnhild kom kanskje ikkje til å bli spurt ein gong, – gud signe henne, for resten! Og Karl Albert hadde sikta etter garen heilt sia far hans måtte gi han frå seg, hadde gått her og avundt Håkon og vona på ei ulykke. – Det er uhuglig kva ein veit om folk når ein først gir seg i kast med dem, tenkte han. Dei skal få merke eg er av same slage som dei.

Karl Albert hadde manna seg opp og smilte like sæl. Men no reiste Håkon seg og vilde gå. Tanken på Ragnhild var ikkje lik ein annan tanke.

Karl Albert var med han ut. – Ja vel, sa han, låner du meg pengane å kjøpe for, så kan den handelen fort vera gjort.

– Skylda og garen er like stor, let Håkon. Eit tusen til kan du alltid skaffe fram.

– Tusen kroner kan eg skaffe fram. Utvegar er verda full av. Jaså, eg skal bli Stavsundbonde!

Didrik hadde komme om nova og var tett attmed dem. Siste orda hadde han hørt, om ikkje meir. Han stana som snarast, spurte om dei stod og diskuterte månen; – det spåkar for snø, sa han, og så la han hendene på ryggen og gjekk.

122Det såg verkelig ut for snø. Månen seig smått om senn inn i skya. Heile nordhimmelen var ein djup gråna som åt seg sørover og vestover. – Ikkje som eg har noko i mot eit ombytte, sa Karl Albert.

Da såg dei ein manns-skapna kom nedetter frå garen og møtte Didrik, vilde til å stane der, men let det vera. Månen lyste ikkje så likt at dei kunde sjå kven det var. – Han Paul, ventelig, sa Karl Albert. Værbror min, forteler dei. Er han no ute og sørger igjen.

Han sa det så skyldlaust, han måtte meine einkvart med det. Alle samen meinte einkvart når dei nemnte Paul. Dei var uransakelig dumme. Naturlig og vanlig dumme, rettare sagt, – helsugt folk; dei hata alt som låg ovanfor deira vett og vilje. Dei hadde det vel i seg at dei kunde tyne den som minst trudde dem.

Paul luska ned til brygga.

Håkon var så rolig, han kunde sjå ned til nakne menneske i både dem og seg sjøl og smile til det. Enda merka han kor all ting hang i ein tråd for han.

Ragnhild var oppe enno da han kom heim. Ho møtte han med si ro. Som snarast tykte han det var eit blikk ut frå ei anna verd enn hans.

– No har eg seld garen, sa han. Eg let ‘n Karl Albert få han. Eg kjem til å gå i gang åleine med nybruke mitt. Han far legg eg til sides; eg legg han att her. Eller kva eg no lyt finne på. 123For ellers måtte eg gi opp alt i hop! – han halvt ropa det til henne.

Han stod still og logn, og heilt edru, og såg det gjorde henne vondt. Ho stirde på han liksom der ikkje var nokon ting å seie. Det synte seg i andlete hennes, drag for drag, at det var mangt som hadde gjort henne vondt, heilt frå ho var lita. Han heldt seg hard i mot det og venta.

– Ja kunde vi tenke slik, sa ho. Vi får visst tenke litt på den tanken, Håkon.

No kom ho seg vonoms fortare, smilen var der alt, ein stad kring munnen eller auga. Så viss var ho på at han gjorde ikkje anna enn det rettaste. Kven var det som gav henne den vissa? Kven kunde ikkje – og kven vilde – gjera henne vondt?

– Lat meg i gudsnamn sjå på han med dine auga enno ei tid, sa han.

– Nei takk, dem låner eg ikkje bort; du snakkar i sømnen no.


Didrik hadde fått ilt i seg da han såg Håkon gjekk ned til Karl Albert. Om det var live hans dei svor seg samen i mot kunde det ikkje ha gått hardare inn på han. Her gjaldt det meir enn det. Det beiskaste var at hadde han mykt seg og bedt sonen sin om hjelp, så var handelen i stand no, og meir til. Snu inn att var han ikkje god til, han laut gå etter, tenkte å gå inn med og gi dem ei hands hjelp, skarvungane. Han Karl Albert ja. Kva gjer ikkje kræmmaren for pengar.

124Men da han var der nede hørte han det plaska og rodde i sunde, der kom nokon over frå Fagernese. Det måtte han sjå litt på. Det var Paul som kom. Men kom han den vegen? Enno budde Indiana der. Var han så vond at han slett ikkje kunde late henne i fred? Paul hadde han elles ikkje noko i mot, enda han var med og skamslo han. Han var ikkje den at han måtte ha straff over folk. Tvert om, han gjømte på folk, dei kunde bli arti å hå, særlig no her etter.

Paul tok vegen oppover til gars. Millom husa der heime kom han bort for han. Gud styrke kroken, kan hende var det berre ungkona i garen han hang her etter. Didrik gjekk nedover att. Han vilde just til å gå inn, da han merka han hørte alt det karane sa der innanfor, der var ikkje vegger i det stakars kræmmarhuse. Dei hadde einkvart drikkande for seg og snakka berre ingenting. Så var der noko han ikkje fekk tak i; det hørtes viktigare.

Da han hørte det dei sa utom døra, vart han mjo i både lår og legg. Han måtte ta seg på tak og gå sin veg, han dugde ikkje til anna. Reint i ørska helsa han på Paul og spurte om han var ute og fór så seint. Først etterpå hørte han kva gutladden hadde svara, han murra det litt for høgt: – Han Karl Albert skal akte seg han òg! Didrik gjømte dei orda i hjarte. Dei kunde bli arti å ha.

125Oppved husa bia han til Håkon kom etter. Her fanns ikkje anna råd å trive til enn å snakke med han. Men da Håkon nærma seg, steig Didrik til sides: han var ikkje frækare i kveld. I morgo vart det ei bedre tid.

Inn kunde han ikkje tenke på å gå enno. Da fekk han heller sjå kor denne gutgapen utor plassane gjorde av seg – kan hende ho var på denne sida sunde i kveld? Han fann båten til Morten ved brygga. – Ventar du så ventar eg, sa han; du får henne ikkje, nei får du ikkje vått tå deg før, da blir det vondt for deg! Eg er for fattig til åla det skje. Han såg Paul gjekk i båten og rodde over sunde. I morgo den dag vilde han spøre ut kva den karen var ute og fór etter.


Da Didrik hadde sove eit tak, vakna han og trudde det hadde ropa på han. Ja ha, han hadde ikkje anna venta heller. Han sat i senga og stirde mot vindauge, det var så uventande lyst. Steig så fram på golve og såg ut.

– Kva fanken er det der! sette han i. Huse hans Karl Albert stod i loge. – Nei nei nei! murra han, det må ikkje skje, da brenner dei opp alt for meg! Han for i klæane det fortaste han kunde. Ein såg hustake over haugenden, og der stod både røyk og logar til vêrs frå det. – Har han det så godt assurert, den develen, klagar han seg, han spring og vekker heile huse, spring og bannar og 126bed, for dette må hindrast, tek så vassbøttene og fer i veg. Kva var det Håkon og Karl Albert vart forlikte om i gårkveld? Og Paul – –

Tale hadde vakna litt før Didrik og såg eldskine i glase. Da ho stod ved vindauge og såg kva det var, bad ho høgt og i tynnaste jamringa: – Kjære Gud, dette må ikkje vera sant! Så tagde ho og berre stirde.

Der, bakom haugen, står huse og brenn opp, mo åleine midt i natta. Og natta så svart, der er kvelvd ei gryte over verda, styggsvarte skyhave tett over hovude på ein armods skapning. Og så elden. Han gliser til henne, og dei er åleine i mot einannan; dette er Herren som openberrer seg for menneske. Tale vik unda. Ho tek til og puskar på seg klæane. Men ho må sjå dit att. Fysj og fysj kor det flarar til vêrs!

Ho vekte Arn og gjekk ned. – Liksom eg skulde vera redd ulykka og dei ting, undrast ho, og kaldflirte utan ho visste om det. Og der fór ‘n Didrik, – eg skal seie deg han fór! Er det retten hans som brenn opp for han? Berre no ikkje traven snåvar ein gong att. Det er inga sak for dei andre, dei som berre skal lide for fedrenes missgjerningar. Ho hadde mange slike tankar sia ho var fram med rokoa den kvelden.

Ho gjekk inn til Håkon og Ragnhild. Dei var alt påklædde. Håkon sa ikkje orde, han gjorde seg ferdig, fann eit par bøtter og la i veg. Ragnhild bad Tale sjå etter barne, for gjenta hadde gått 127heim til foreldra sine i gåreftas. Tale fann seg i det. Ragnhild såg for seg andlete til Håkon, slik det var da han gjekk. Det var både stengt og strengt. Slik – skulde ein mann sjå ut. Breiddmed det kom ho i hug Even, kor stølføtt og sein han var, dei hadde no vel det vette at dei hjelpte ut han først?

Utom døra stana ho som snarast, med bøtte og spann. Haug-enden tok bort sjølve huse, men enda såg ein nok. Ho hadde ikkje set ein lauseld før, nattens tid. Var han verkelig så stygg? Enn visst han fekk tak på folk? Ho la på sprang.

– Nei men slikt eit u-syn! sa ho da ho kom over den vesle haugen. For der hadde ho det bert i mot seg: Det brann, det brann, over all von og alt vett, ho hadde aldri set varmen før no. Og som det frasa og spraka og regjorde! Ho kom med ein gong i hug orda: «Sinai røg og skalv som en ovn.» Einkvart vilde ha henne til å gjera noko ålvorlig, ho skulde kaste seg ned og få elden til å slokne, men ho torde ikkje høre på det, ho anka seg berre og sprang. Inni seg bad ho, det vesle ho kunde, men ho visste det var der inga hjelp i. Ho fylte bøttene i bekken og sprang att.


Ho vart roligare da ho nådde fram. Da heten beit henne i andlete, stod ho ei blink og såg etter korles her såg ut. Nordre enden av huse stod i lys loge, glasrutene sprakk sund så det sangla, og romme innanfor, krambua, var berre elden all igjenom, og no fór han søretter utanpå veggen og 128åt han opp; røyken våla til vêrs gjenom take og gløste gulraudt oppi mørkre; takstein small sund fort vekk. Folk hadde alt komme over frå andre sida sunde, og fleire kom der både austant og vestant, med bøtta i hand. Andleta såg rare ut. Elden synte dem fram så reint utan miskunn: dei var overmanna, dei var ingen ting. Nokre karar hadde alt fått stegan opp til loftsvindauge, andre fór inn vindauga til stua og sengkammerse. Didrik sette på dem gong for gong: – Stell dykk opp i rad, karar, og lang opp sjø i bøttene! Vil de ikkje lystre! Nei, ikkje det spytt lystra dei han, ikkje i natt. Logesprake tok både meining og makt frå orda hans. Og her stod ho med bøttene fulle.

Og han Even såg ho ikkje! Ho spring bort til nokre som hiver ut sengklæa, ho vil spøre kor Even er, men ho får ikkje fram meir enn namne, der er ikkje luft til meir, der er heitt som i gloande omnen. I same stunda kjem Håkon fram i loftsvindauge og løftar einkvart ut i stegan, det er Even, men røyken velt ut gjenom vindaugs-opningen og gjømmer dem mest; varmen sleiker veggen under stegan. – Ta i mot! ropar Håkon, og ho har skjønna han og svarar med all si makt: – La gå! Even er så vidt ved samling at han held seg fast i stega-leinene og let seg gli ned. Ho fangar i han før han når nedpå, og så kjem Håkon etter.

Da Ragnhild kom rundt huse med Even, vart ho vâr at folk stod og vilde inn gangdøra men kunde ikkje komma, og innanfor ropa Karl Albert at dei 129skulde hjelpe han. Ho gjekk bortåt, for heten var ikkje så streng her enno. Ho trudde ikkje auga sine: Der stod mannen med eit langbord tvert over døropningen og braut på og vilde ha det ut, han regjorde som han var fullstendig frå vette. Ho kunde ha ledd, for ho mintes gapstreka hans Karl Albert, men var han så utidig han dreiv ap no i staden for å berge ut unda varmen? Ho såg på dei andre. Dei tenkte både eitt og anna. Det går som kniven gjenom henne, – herre gud, seier ho, det må ikkje vera slik! No hadde han velta borde og ståka på nytt, like fåfengt, for borde var like langt om det var velta. Da rista han på hovude og gav seg, kraup så over borde og ut, i siste lita, da varmen kom kvæsande til døra og lofte logebrann over han. Ingen kunde komma inn etter noko meir. Han spurte etter faren.

Ragnhild gjekk beint bort til Karl Albert og stirde på han.

– Det er ikkje sant! sa ho, det var så vidt ho ikkje gret. Du har ikkje sett på sjøl?

Og da var han menneske att. Auga hans tala sant. Meir truverdig hadde knapt nokon set på henne. Men så lo han og vilde vera Karl Albert som han hadde vore:

– Nei, den stygge husbunaen min vilde eg ikkje syne folk; fanns ikkje trivsel i huse etter eg fekk den, skire uvenskapen og uverdigheita. Ein lyt da gjera det gale som trengs, du har da vel lært det, Ragnhild.

130Det var noko i dei orda som gjorde henne fortenkt. Karl Albert lo:

– Nei elden han kom sjøl. Som eg skulde ha gjort han sjøl. Verst han kom så i rette tid.

Even ser og ser på det som går for seg. Gong og annan lear han på hovude; det er så for gale det han ser. Her går eigedom til spille, ein heil heim går opp i røyk. Rom for rom i huse har synt seg med alt sitt og gått til grunne. Slik må det gå med alt menneskeverk; det opplever dommedagen sin. Even hører ikkje Ragnhild snakkar til han, ho må ta han og flytte han unda, for rettno dett take – tak og vegger rausar i det same ho tenker det, ho tek kallen og spring med han. Ho sett han ned att som eit litebarn. Brandar og glo har hagla i kring dem.

Tale kjem, med vesleguten på armen i ein diger klæ-tull. Ho forteler ho torde ikkje vera åleine heime i lag med Tull-Beret. Ho klagar seg til Ragnhild, kviskrar og halvt gret og halvt flirer: Ho Tull-Beret står i loftsvindauge og rålar og syng at ho ser ein som dansar over varmen, og meir til – ein kan visst høre henne alt hit!

Karane hadde drive på og berga sjøbua. I heitaste ria koktes målinga på veggen og smått brann. Dei stod i mann-rad og langa vatn og slo på, men det rauk vekk som ingenting. Da tok Håkon stegan på inner-sida og kleiv opp, og så langa dei vatn til han, og han slo det på der. No monna det, og da stuelona fall ned, hadde dei 131tynt varmen så dei kunde slutte. Karl Albert stod nærmast Håkon i stegan. Dei såg på einannan med dei tørka sveitten; det var ikkje for ofte dei stod slik. I det same hørte dei Didrik seie, han lest som han ikkje visste av dem:

– Det var eit under og ei lykke at ‘n Karl Albert kom seg så fort i klæane.

– Eg var ikkje utor klæane i natt, sa Karl Albert ned til han.

– Ikkje det no?

– Nei. Det høvde seg slik, lo han. Og opp til Håkon sa han:– Eg ligg rund som ein hund når eg ventar dampen om morgonen. Det er sant det; same kor mykje eg tener på den her brandsjauen.

Didrik vart vâr Paul i utkanten av folkehopen. Han måtte bort til han. Han helsa kjent og venlig:

– Jaså, du er ute og ser på. Du hjelper ikkje ‘n Karl Albert med å berge da? Men det var det: Såg ikkje du noko misstenkelig i natt da du fór her? Du rodde seint heim, hørte eg. Ja ja, Paul, spytt og bannast! Vi to, vi skal snakkast ved om dette, sia ein gong.

Didrik smilte som den vonde. Paul såg mållaus etter han.

Det tok til å regne, og ingen hadde meir der å gjera no. Ein flokk om senn gav seg på heimveg. Dei som hadde vorte husville fekk bli med Skreddar – Petra aust i stua hennar, der var det rom nok sia bror hennar fór til Amerika med huslyden sin. 132Tausa hoss Karl Albert hadde vorte sjuk og måtte berast bort, slik var det med henne.

Da kom Lea farande, – ho fer i eit utrulig stort par støvlar –, ho ropa at sjøbua brann. Og brann gjorde der, kunde dei sjå, digre eldormar stakk ut oppe i røyste og snøste og frasa i vinden.

– Ja så, sa Didrik, dei slutta med sløkkinga i rett tid der. Hm-hm!

Dei stima dit og tok til att med full makt, men varmen og vinden hadde slege seg i hop mot dem og hadde overtake. Sjøbua brann opp, og mest alle varene, for karane dreiv på og skulde sløkke og kom ikkje i hug å berge ut før det var for seint. – Ein fekk vone at all ting var bra trygda, vart det sagt. Dei visste at det vanta ikkje.

– Ferdig med det, lo Didrik og gjekk heim.

Det hørtes som han slett ikkje var ferdig med det. Men no kunde dei òg ta sitt og gå.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Medmenneske

Romanen Medmenneske fra 1929 regnes av mange som høydepunktet i Duuns forfatterskap.

Familiekonflikten som driver handlingen framover er en konflikt mellom det gode og det onde, personifisert ved den unge gårdskona Ragnhild og hennes svigerfar, Didrik Dale. Midt i konflikten står Ragnhilds mann, Håkon. Ragnhild, som i utgangspunktet bare ønsker forsoning og gode ting, blir drevet til en fryktelig handling. Romanen handler også om hvordan hun må stå til ansvar for sine handlinger.

Romanens spenningsoppbygging er dramatisk og romanen ble senere også dramatisert (av Duun selv i samarbeid med Knut Hergel) og spilt på Det Norske Teatret med suksess.

Se faksimiler av 1. utgave, 1929 (nb.no)

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.