Billeder fra Midnatsolens Land

av Magdalene Thoresen

INNLEDNING

ved Jorunn Hareide

Med Billeder fra Midnatsolens Land (1884–1886) oppnådde Magdalene Thoresen (1819–1903) endelig en stor suksess, både litterært og økonomisk. I Tyskland var hun hyllet som en stor folkelivsskildrer, men hadde ikke tidligere følt seg verdsatt etter fortjeneste i Norden, til tross for at hun hadde skapt seg et visst navn som forfatterinne også der. Hun var nå midt i sekstiårene, og hadde et stort forfatterskap bak seg innenfor alle litterære sjangrer.

Billeder fra Midnatsolens Land fikk imidlertid stor og positiv oppmerksomhet både i Danmark, i Norge og til en viss grad også i Sverige. Selv den kritiske Edvard Brandes, den liberale avisen Politikens mest innflytelsesrike kritiker, fant at dette var et godt arbeid, enestående i sitt slag.


Tilblivelsen: et slags sorgarbeid

Det første av de to bindene ble til under den kanskje tyngste perioden i Magdalene Thoresens liv. I februar 1881 hadde hun mistet sin yngste sønn Axel. Liksom storebroren Thomas, død 1876, bukket han under for tuberkulose; begge var omkring tredve år, unge menn på terskelen til livet. Moren var sønderknust, og måtte gjøre noe som kunne ta tankene bort fra disse tunge tapene. Hun besluttet seg for å reise til datteren Dorothea, som på denne tiden bodde i Vardø med sin mann Conrad Falsen, daværende løytnant på Vardøhus festning, og sine to små barn. Der oppholdt den nedbøyde moren seg vel ett år, fra juni 1881 til juli 1882.

Reisen til – og oppholdet i – Ultima Thule var helt annerledes enn noe hun hadde opplevd før, selv om hun i sine yngre dager hadde vært prestefrue på Herøy i Sunnmøre og visste litt om naturkreftenes herjinger. Mørketid, havtåke og rasende stormer, isolasjon og en fremmedartet kultur var det som møtte henne i Vardø; hun bukket nesten under for mismot og sykdom denne vinteren. Men med våren og sommeren kom solen og livsgleden tilbake. Den dramatiske kampen mellom lys og mørke, liv og død som preget naturen der nord, og menneskets kamp mot naturkreftene, gjorde sterkt inntrykk på henne. Ikke mindre ble hun opptatt av de ulike kulturforholdene hun møtte, og av hvordan nordmenn, kvener og samer (som Magdalene Thoresen konsekvent kalte «Finner», i likhet med folk flest i samtiden) Salmonsens Konversationsleksikon, b. XV, Anden udgave, Kbh. 1923, s. 448 ff (oppslagsord: «Lapper») – og til en viss grad også russere – hadde kommet ut av det med hverandre gjennom århundrene.

Allerede en måneds tid etter at hun var kommet til Vardø, tok Magdalene Thoresen til å planlegge en bok om denne merkelige landsdelen. Hun skriver i begynnelsen av juli til Frederik Hegel, direktør for forlaget Gyldendal i København, at oppholdet her nord gir «den rigeste Anledning til at samle Folkelivsbilleder i alle Genre – baade fra Nordland og Finmarken samt fra den russiske Grænse». Hun tenker seg at dette verket skal danne en fortsettelse av Billeder fra Vestkysten af Norge som hun hadde utgitt i 1872, og håper at Hegel vil bifalle denne planen. Hun regner med at vinteren vil bli forferdelig med kulden og mørket, «med den lange Nat!». Men det må til hvis hun skal kunne gjengi livet her «med Sandhed».Disse og andre sitater fra Magdalene Thoresens brev er hentet fra Magdalene Thoresen Brev 1851–1903, b. I–III, Oslo 2009 (red. Jorunn Hareide), dersom ikke annet er opplyst.

I begynnelsen av februar 1882 kan hun meddele sin venn og forfatterkollega Andreas Munch (1811–1884) i København at mørketiden er overstått. Det har vært en tung tid, men hun er likevel takknemlig for denne erfaringen.

Det er paa en Maade dyrt kjøbt, men det giver et mærkeligt Bidrag til Livets Kundskab, hvad jeg her overfor de særlige Naturforholde har gjennemlevet, og kunde jeg vinde Evne til at udarbejde mine Syner, synes mig de maatte kunne interessere Læseverdenen. Der er Noget, som Oplevelsen giver, der ikke kan erstattes af et Studium paa anden Haand, om det er noksaa dybt.


Nord-Norge i litteraturen

Magdalene Thoresen er klar over at det var skrevet adskillig om landsdelen før, skriver hun til sin unge svenske venninne Ellen Key (1849–1926) senere på våren, også «Værker hvis gedigne Værd omtrent gjør alle mindre Forsøg overflødige». Men samtidig mener hun at det personlige inntrykket alltid har en viss tiltrekning når det gjengis for andre. Enhver som gjør erfaringer, har «det egne Syn at male». Og, fortsetter hun, da her er «Farve nok at tage af, vil Billederne idetmindste ikke komme til at staa blege for Læseren».

Hun begynte å samle stoff allerede denne første sommeren, og lånte det hun kom over av relevant litteratur i Vardø. Hun studerte beretninger om landsdelen enda ivrigere etter hjemkomsten til København, der tilgangen til bøker var adskillig enklere. For, som hun sa, man må ha «et betydeligt historisk Grundlag at bygge sine Erfaringer paa».

Dessverre oppgir hun ikke mange kilder. Men av brev og av teksten selv fremgår at hun i alle fall studerte italieneren Pietro Querinis beretning om hans forlis og opphold på Røst vinteren 1432, utgitt fra ca. 1559 og oversatt til tysk i 1615. Hennes gjengivelse av denne hendelsen er et poengtert sammendrag av Querinis egen beretning. Et utdrag av Querinis beretning er tatt med i Nils M. Knutsen (red.): Mørkets og kuldens rike, Tromsø 1993, s. 25–35.

Også Hans Hansen Lilienskiolds (ca. 1650–1703) storverk om Finnmark, Speculum Boreale (Nordspeilet) i to bind fra omkring 1695, nevnes eksplisitt i Billeder fra Midnatsolens Land.Speculum Boreale eller Finmarchens Beschrifuelse ble ferdig omkring 1694, men er først trykt i Nordnorske samlinger. 4, Finnmark omkring 1700, Bind 2, Oslo 1942–43. Han var amtmann i Finnmark i 1684–1701 og bosatt i Vadsø 1687–1701. Verket inneholder meget grundige beskrivelser av geografiske forhold, innbyggerne og deres levevis, historie, handelsvirksomhet, dyreliv, myter og overtro. Lilienskiolds skrift ligger i alle fall delvis til grunn for Magdalene Thoresens beskrivelse av Vardøs historie, og sannsynligvis også for beskrivelse av grenser og territorialspørsmål, handelsvirksomhet og historien til festningen Vardøhus. Et tydelig spor er hennes beretning om «Finkongen». Fjellformasjoner ved kysten som liknet på ruiner av en borg har gitt opphav til myter om en finnekonge (samekonge) som skal ha bodd der i en fjern fortid.

Lilienskiold har et eget kapittel om denne borgen i del II av Speculum Boreale, «Kiølnæs fordum Slot», hvor han også gjengir Finnmarks visstnok eneste folkevise, «Kjølnesvisa».Einar Niemi: Vadsøs historie, b. I, Vadsø 1983, s. 341 ff. Strofer fra «Kjølnesvisa» om helten Røsten Bendixen, en 1600-tallsvariant av middelaldersagnet om Hagbart og Signe og mer kjent i viseversjonen «Bendik og Årolilja», inngår også i Magdalene Thoresens kapittel om «Finkongen». Vi vet at hun studerte Lilienskiolds verk mens hun arbeidet på spreng med boken sommeren 1884; hun ba da nemlig Frederik Hegel om å skaffe henne håndskriftet, som hun mente måtte befinne seg i Det kongelige bibliotek i København. De to vakkert illustrerte foliobindene er stadig der.

Hun kjente også Petter Dass’ skrifter, i alle fall hans Nordlands Trompet, som hun nevner i et brev til en dansk venn, Johannes Steenstrup, men uten å sette det i forbindelse med sitt eget arbeid: «Han synger om Alt hvad han seer, og saa umiddelbart», synes hun, og sammenlikner ham, kanskje litt overraskende, med Carl Michael Bellman (1740–1795) og franskmannen Jean le Houx (1551–1616), som samlet folkediktning fra Normandie (hans samling Le Livre des Chants Nouveaux de Vaudevire ble utgitt posthumt).

Det er derimot ikke lett å avgjøre om hun kjente byfogd Gustav Peter Bloms (1785–1869) interessante og utførlige Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene og igjennem Lapland til Stockholm, i Aaret 1827, som var utkommet i Christiania i 1830. Hun nevner ham ikke, men det ville være underlig om hun ikke hadde oppdaget hans verk når hun lette etter stoff om Nord-Norge. Når hun skildrer hvordan nordlendingene foret sine kyr med kokte torskehoder blandet med tare i vårknipa når det var slutt på høyet, er det en opplysning som også fins hos Gustav Peter Blom. De kan selvsagt ha observert dette begge to, men hun oppholdt seg mest i Vardø hvor det ikke var noen gårdsbruk, og hun var i Syd-Varanger og Tana om sommeren, da buskapen jo kunne beite ute.

Et kanskje mer overbevisende indisium er at hun i kapitlet «Kirkefærd» i del I av Billeder fra Midnatsolens Land nevner at det er «ogsaa sagt» om samene at de ikke kan synge; dette må hun si seg enig i. «Finmørks Folk [dvs. samene] havde ingen Sang – den reciterende Jojgen, hvor de i Stunden dannede baade Ord og Tone, var mere en Længsel efter Sang end selve Sangen.» Også Blom var opptatt av dette. Samene var etter hans mening sørgelig umusikalske. Bare når en same var beruset, ytret han «sin Glæde ved Toner, der for et musikalsk Øre ere yderst modbydelige. Denne Sang kaldes Gjeiken.» Det var umulig å nedtegne denne lyden i form av noter, hevdet Blom, for den uttrykte ingen toner, men måtte nærmest sammenliknes med «Lyden af en Jagthund, naar den giver Hals.» Peter Gustav Blom: Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene og igjennem Lapland til Stockholm, i Aaret 1827, R. Hviids forlag, Chr. 1830, s. 200 f.

Det er mer uvisst om Magdalene Thoresen kjente den franske maleren Xavier Marmiers reiseskildring Lettres sur le Nord. Danemark, Suède, Norvège, Laponie et Spitzberg (Brev om Norden), utgitt i 1840, eller den unge franske kvinnen Léonie d’Aunets (1820–1879) Voyage d’une femme au Spitzberg (En kvinnes reise til Spitsbergen), utkommet i 1854. De hadde begge to vært med på tokter med korvetten «La Recherche», et fransk forskningsskip som flere år på rad sist på 1830-tallet utforsket Nordkalott-området, og skrev også de levende om sine opplevelser. Magdalene Thoresen leste fransk uten vanskeligheter; hun hadde bl.a. oversatt noen franske lystspill for danske og norske teatre. Men det er ingen referanser til disse to forfatterne i Billeder fra Midnatsolens Land.

Av samtidige danske og norske forfattere var det foreløpig ikke mange som hadde beskjeftiget seg med Nord-Norge. Jonas Lie (1833–1908) hadde på dette tidspunktet utgitt romanene Den Fremsynte eller Billeder fra Nordland (1870) og Tremasteren «Fremtiden» eller Livet nordpaa (1872), samt Fortællinger og Skildringer fra Norge (1872). I alle fall den siste boken, for eksempel i fortellingen «Finneblod», tangerte noe av det stoffet Magdalene Thoresen var opptatt av. Hun så nok delvis på Jonas Lie som en konkurrent, men hadde ikke særlig høye tanker om hans dikterevner (hun kalte ham epigon), og har ingen referanser til ham i sitt eget verk fra Nord-Norge.

Det var kortere tid siden Laura Kieler (1849–1932) hadde utgitt to romaner fra denne landsdelen. I 1879 utga hun André fra Kautokeino: en Fortælling fra Ultima Thule, om sameopprøret i Kautekeino i 1850. To år senere kom romanen Lavrekas Korhoinen: en Fortælling fra Ultima Thule, om en finsk same som kommer seg fram i verden. Det er mulig at Magdalene Thoresen hadde lest begge, men vi har bare hennes kommentarer til den siste. Hun hadde fått den tilsendt til Vardø fra sin danske venn etatsråd A.F. Krieger (1817–1893), som visste at hun var på utkikk etter stoff om landsdelen. Men Lavrekas Korhoinen interesserte henne ikke synderlig. Den geografiske innledningen syntes hun var godt og fast skrevet, men «ligesaa saare hun [Laura Kieler] begynder med Digtningen er det løst og upaalideligt – ikke uden Talent, men dette vist inferieure».Mathilde Reinhardt: «Magdalene Thoresen. Erindringer og Breve». Upubl. manus. Det kgl. bibliotek, København u.å., s. 361.

Laura Kielers romaner utgjorde neppe heller noen trussel mot hennes eget finnmarksprosjekt. Til det er bøkene for ulike. Laura Kielers bøker handler riktignok også om samer. Men selv om Laura Kieler forteller mye om samers levevis, ligger vekten vel så mye på romantiske og melodramatiske intriger i et eksotisk miljø hvor også nordmenn er involvert. Lavrekas Korhoinen er lagt til Finland, nærmere bestemt en bygd ved Enare sjø og byen Uleå, mens Magdalene Thoresen holder seg til Finnmark og kysten sydover til polarsirkelen. Dessuten handler bøkene hennes om så mye mer enn samer, selv om hun beskriver deres kultur og levevis nokså grundig.

Uansett hva andre hadde skrevet, ville Magdalene Thoresen, som hun selv sa, se og oppleve mest mulig på egen hånd. Hun fikk med seg vinterfiskeriene i februar. I juni 1882 reiste hun til Tana for å betrakte samene på nært hold, og ble staket i elvebåt tre mil oppover Tanaelva. Hun fikk overvære både sameting, samekonfirmasjon, bryllup og barnedåp ved kirken der, riktige «Folkelivsbilleder». Hun nådde også å komme ut med en hvalfanger før hun reiste sydover igjen, og beretter i kapitlet «Prøven» detaljert og klinisk, uten gru eller medlidenhet, om hvordan hvalene blir oppdaget og deretter harpunert, trukket i land, drept og siden flådd og partert. Riktignok lar hun «en af Nymferne fra Sorrentos Grotter» betrakte det hele med en viss skrekk og avsky; her ligger muligens en implisitt kritikk. Bjarne Markussen antyder dette i artikkelen «Om Magdalene Thoresen og Billeder fra Midnatsolens Land», i Ragnhild Engelskjøn (red.): Mangfold og spenninger. Forfattere og forskere om litteratur, Orkana forlag a/s, Stamsund 1998.


En mektig, farefull landsdel

Første bind av Billeder fra Midnatsolens Land kom ut senhøstes 1884 etter mange avbrudd og forstyrrelser. Det åpner med et fem strofers dikt dedisert til «min Datter Dorothea Elisabeth Falsen», en takk til Dorothea for at Magdalene Thoresen ikke tok sin død av Finnmarks vinterstormer og mørke, men ved datterens og barnebarnas hjelp holdt motet oppe til solen kom tilbake, og med den lysten til å leve. Diktet henspiller på hennes private situasjon det året hun oppholdt seg i Vardø. Men mange av stikkordene – «stormomsust Øde», «Kampen», «Mulmet», «Fængsel», «Taagemurens Høje» og «Dødstegn» på den ene siden, og «Liv af Ungdomslivet», «Haab af Ungdomsmodet», «Viljens Vinge» og «vaagnende Soløje» på den andre siden, altså kampen mellom død og liv med livet som seierherre, er også dekkende for hennes skildringer av Finnmark i Billeder fra Midnatsolens Land.

Hun hadde som nevnt planlagt boken som en pendant til Billeder fra Vestkysten af Norge, og strukturen er den samme, men temaene er flere: en blanding av naturskildringer, folkelivsskildringer, opplysninger om kultur, religion, historie og næringsveier, og mer skjønnlitterært stoff, ofte referert til som noe hun har hørt fortalt. Hovedvekten synes å ligge på menneskene som typiske for etnisitet, yrke og landsdel. Poenget er å få fram individets kamp i møtet med en overveldende og mektig natur, og den kulturen som vokser fram av denne kampen.

Dette første bindet er delt inn i tre hovedbolker, «Vardø», «Varangerfjorden» og «Tanen», med en innledning av rent naturbeskrivende karakter, «Kysten». Innledningen hadde tidligere vært publisert i Nyt Tidsskrift høsten 1883 med tittelen «Billeder fra Nordland og Finmarken», «en lille Pengeoperation», som hun betrodde stedatteren Susannah Ibsen. Når man kjenner Magdalene Thoresens beskrivelser av disse stedene fra brev, er det tydelig hvor mye mer allsidig, og ikke minst, hvor mye muntrere, de er blitt i boken. Mens man i brevene hennes får inntrykk av at Vardø består av noen få glisne rønner på en øde øy omgitt av hav, uten et eneste dannet menneske, kommer det i boken opplysninger både om byens betydning som handelssted fra flere århundrer tilbake, og om det kulturlivet som finnes der nå:

Vardø er fuldkommen moderne, et Nutidsland, der toner Flag for alle Kulturens Fordringer. Her er en stor, vakker Kirke med en videnskabelig dannet Præst, – et Bedehus, en Almueskole og en Borgerskole. Her er et lokale til politiske Møder, foruden saadanne, som henhøre til Sygeplejen og Retsvæsenet. Byen har Bogtrykkeri og to Aviser, en højre og en venstre. […] Her findes en Arbejderforening, en Maadeholdsforening, en Godtemplarorden, og Noget for Hedningemissionen. Man har et stort, velordnet Bibliothek og desuden en Turnhalle, som velvilligt aabner sit Rum ikke blot for Koncerterende, men og for dem, man hidtil med Rette har kunnet kalde Dramatikens fortabte Faar.

Her er også omtaler av byens beliggenhet og arkitektur, og av de ulike klassene som bor her (allmuen, handelsmenn, embetsmenn og «skolper») og deres levevis. Skolpene var etterkommere av de norske kriminelle som var forvist til Vardø på 1600-tallet og senere. Dette forklares i boken. Her er et interessant historisk tilbakeblikk på bosetningen av byen, hvordan handelen utviklet seg fra 1300-tallet og framover, og av den nåværende russehandelen. Magdalene Thoresen oppgir at det bodde omkring 1500 sjeler i Vardø først på 1880-tallet. I mørketiden virket byen utdødd, men med solen og fiskeriene kom det et nesten sydlandsk liv i den, mener hun. De mange referansene til Middelhavet når hun beskriver folkeliv og natur må forstås på bakgrunn av at hun hadde bodd i Roma, med lengre utflukter til Capri og Amalfi, i et halvt års tid vårvinteren 1880.

Et høyere kulturliv mener Magdalene Thoresen likevel at det er lite av i Vardø. Hun hevder kontant: «Her er overhovedet ingen Jordbund for Poesien. Sjælens fine Spind gaar istykker mellem alle de grove Traade, som Livet maa spinde sig ind i for at holde Ødelæggelsen ude.» Men hun peker på noe hun kaller «Finmarksromantik», og som hun knytter dels til det faktum at forbrytere i eldre tider ble sendt til Vardø som straffanger, og dels til hekseforfølgelsene, som det var mange av nettopp her. På 1600-tallet ble det brent 88 hekser i Vardø, mest unge kvinner. Intet under da at denne såkalte finnmarksromantikken «har afsat mørke Skygger og levende Farver», sier hun, og skaper en smidig overgang til historien om Cille Parsberg, en faktisk person som ble brent på bålet som heks.

På liknende vis knytter hun også forbindelsen mellom andre forhold eller lokaliteter, og sagn eller novellistiske beretninger. Etter å ha slått fast at det egentlig bare var to slags lovbrudd øvrigheten virkelig brydde seg om å straffe, nemlig brudd på handelsretten og brudd på sedeligheten, forteller hun historien om Lasse Paal og hans kvinne, to lutfattige, enfoldige unge mennesker som ble henrettet for å ha levd sammen og fått barn uten å være gift.

Vardøhus festning blir også levende skildret. Festningens historie gjengis, og festlige garnisonsball og viktige personligheter knyttet til den beskrives med en viss sans både for humor og for det bisarre og eiendommelige.

På tilsvarende vis er delen om Varangerfjorden bygd opp av naturskildringer og beretninger om folk. Den begynner med en beskrivelse av Vadsøs geografi, historie, befolkning og næringsveier. Særlig kvener og samer har interessert Magdalene Thoresen, og hun bruker mye plass på fortellinger som illustrerer deres levevis, religion og psykiske og ikke minst fysiske egenart. Den lange historien om «Paave Kvæn» er et godt eksempel på dette. Her fletter hun også inn noen scener fra læstadianernes vekkelsesarbeid, og viser hvordan det kunne utarte i tungetale og orgier. Noe er nok selvopplevd, men hun kan også ha hentet stoff og synspunkter fra samtaler med sin ektemann Hans Conrad Thoresen, som i sin tid som prest i Herøy tok avstand fra lekmannsbevegelser. Bjarne Rabben: «Provst Thoresen og konventikkelplakaten», i Tidskrift for Herøy sogelag 1937–1945, utg. av Herøy sogelag 1945, s. 95–102.

Magdalene Thoresens egne opplevelser fra et opphold hos lensmann Klerk i Sydvaranger er også kommet med, inklusive fryktinngydende beskrivelser av myggens herjinger. Men hovedvekten ligger på stedets skjønnhet og etter omstendighetene yppige vegetasjon, og på det fantasieggende synet av den russiske kirken i Boris Gleb, «en Kirke i byzantinsk Stil», med gylne kupler som står «som Sole uden Straaler imod Fjeldene». I forlengelse av dette skildres skoltesamenes gudsdyrkelse i denne kirken, og deres levesett for øvrig.

Den siste avdelingen, «Tanen», handler mest om samer, igjen via en blanding av faktaopplysninger og sagn, men mest av det siste.


Mottakelsen

Billeder fra Midnatsolens Land er interessant lesning også i dag, med sine grundige, personlig fargete opplysninger og sine levende skildringer. Et utvalg i utdrag fra de to bindene er tatt med i Magdalene Thoresen: Billeder fra Midnattsolens land og andre fortellinger, red. Elisabeth Aasen, Bergen 1994. Samtidens anmeldere syntes at første bind var friskt, nytt og spennende. Flere, som den anonyme anmelderen i det københavnske Morgenbladet, hevdet at det var det beste Magdalene Thoresen hadde skrevet. I spalten «Literatur», 1. desember 1884. Han tar utgangspunkt i at man venter seg noe tungt og trist av denne forfatterinnen når man kjenner hennes tidligere arbeider. Heller ikke denne boken kan stå «særlig lyst i Rækken af hendes Værker», og det er ikke underlig, emnet tatt i betraktning: Alle vet hvor hard naturen er der nord. Men denne boken er likevel noe særlig i forfatterskapet, for her viser Magdalene Thoresen at hun har funnet et område

hvor hun kan færdes med fuld Forstaaelse og Sympathi –, hvor alt, baade dødt og levende, er i Slægt med hendes tungsindig lidenskabelige Sjæl. Aldrig forhen har hun syslet med Æmner, der i højere Grad end det, hun nu har grebet, synes lagt til rette netop for hendes Talent; saa er da ogsaa «Fra Midnatsolens Land» bleven Fru Thoresens rigeste og skjønneste Arbejde.

Hennes naturskildringer er enestående, synes anmelderen, og også folkelivsskildringene er gode. «Man forstaar, at saadan Natur maa fostre saadanne Mennesker.» Anmelderen kan jo ikke kontrollere hvor korrekte skildringene er, men de virker så vederheftige at man fristes til å betegne boken «som et ogsaa i ethnografisk Henseende værdifuldt Værk». Og de «halvt novellistiske Stykker, med Referater af Folkesagn og med Livsbilleder» er rike på stemning.

Heller ikke forfatteren Herman Bang, som var den anonyme anmelderen i det danske Dagbladet, hadde mange innvendinger. «Literatur», i (det danske) Dagbladet nr. 347, 21.12. 1884 Og selv den kritiske Edvard Brandes i Politiken var som nevnt positiv til Billeder fra Midnatsolens Land. For ham blir nettopp skildringene av naturen og naturkreftenes spill det mektigste ved boken, og han åpner omtalen med å gi den «en fremragende Plads» i årets litteratur. Den er utvilsomt det ypperste verket i fru Thoresens produksjon, mener han. Hennes skildring av «Mørkets og Lysets Kamp er – trods alle romantiske Udvækster – spænnende som et Drama». Billeder fra Midnatsolens Land har «en fremragende Plads» i årets litteratur, skriver han om dette første bindet. Han var ellers ingen tilhenger av hennes forfatterskap, som han fant gammeldags og overspent.

Også fra Norge kom det positive anmeldelser. Den anonyme anmelderen i Morgenbladet syntes i likhet med flere at Magdalene Thoresen her hadde funnet et stoff som i særlig grad lå til rette for hennes begavelse, det romantisk-patetiske, det å gi «Udtryk for mørke og alvorsfulde Stemninger».«Literatur», i (det norske) Morgenbladet nr. 349 A, 18.12.1884. Men «Mørketidens Land» ville ha vært en mer passende tittel enn «Midnatsolens Land», for forfatterinnen har først og fremst gitt et levende inntrykk av hvordan den finnmarkske vinter knuger, for ikke å si knuser, sine innbyggere. Det er likevel så meget rikdom og medfølelse i hennes skildringer at de aldri mangler «forsonende og fængslende Træk». Også denne anmelderen mener at Billeder fra Midnatsolens Land «uden Tvivl [må] siges at indtage en betydelig Plads i Aarets Literatur».

Bredo Morgenstjernes omtale, signert «–V–», i Aftenposten fire dager senere, var også overveiende positiv. «Literatur» i Aftenposten nr. 300 A, 22.12.1884.

I begynnelsen av januar 1885 kunne Magdalene Thoresen rapportere til Ellen Key at Billeder fra Midnatsolens Land hadde vært en god bok for henne, «thi ikke andet end gode og udmærkede Ord har jeg hørt om den baade fra Norge og her».


Oppfølgeren

Magdalene Thoresen hadde tenkt seg en fortsettelse på Billeder fra Midnatsolens Land helt fra starten av. For å oppfriske inntrykkene, besluttet hun seg for å foreta en ny reise til Nordland og Finnmark sommeren 1885, og tilbrakte omkring tre måneder der, til sjøs, på elvebåter og med reinskyss over land. Annet bind kom ut i desember 1886.

Dette bindet ligger i form og tankegang så tett opp til det første at de gjerne kunne ha vært én bok. Den nye boken består av to hovedbolker, «Vestfinmarken» og «Øerne», som igjen er delt inn i flere underkapitler. Hensikten har vært å dekke hele kyststripen fra vest for Vardø til Hammerfest og mot syd over Alta til Tromsø, Trondenes og Bodø. Ferden ender der hvor polarsirkelen krysses.

Bind II inneholder imidlertid langt flere lange fortellinger enn første bind, flere ganske omfangsrike, f.eks. «Skjæbnen», som dekker hele 70 sider i Folkeudgaven og godt kunne ha vært trykt som en separat liten roman. Det danske Gyldendal utga en folkeutgave i seks bind, Romaner og Fortællinger, i 1904–1905. Men alle er knyttet til konkrete steder og illustrerer folkelivet der, samtidig som det gis glimt av næringsveier, kultur og menneskers psyke.

I beskrivelsene av Tromsø og Alta legges det stor vekt på den historiske utviklingen, russehandelen og gruvedriften. Om Tromsø registreres det at byen er for nedadgående fordi fisket har slått feil i de senere år, og handelen ikke er stor; folketallet synker. «Tilbagegangen er endnu ikke afsluttet og vil maaske ikke være det, før Byens Nødvendighed fra et andet Synspunkt er godtgjort og oparbejdet», skriver hun, og fortsetter profetisk: «Allerede ved at se nøjere paa Tingene viser sig et Anstrøg af Højdannelse, som nok kan komme til at give Byen sit Præg, og da er den sikkret». Hun har nemlig lagt merke til at Tromsø er den største kulturbyen på disse kanter. «Byen er Sæde for hele den højere Embedsstand, den har en udmærket Latinskole samt Realskoler, og den har forresten alle de Instituter, som Dannelsen støtter sig til.» At Tromsø skulle bli sete for et universitet knapt hundre år senere, lå nok likevel langt utenfor hennes tanker.

Også i denne boken skriver hun om samer, denne gangen med reinsdyrene på sommerbeite, og i det lille kapitlet «Bedaarelsen» tar hun atter for seg legpredikantenes forførelseskunster. Det er i dette bindet hun har flettet inn sin malende skildring av Pietro Qvirinis forlis ved Røst i 1432. Boken avsluttes med en kort skildring av kysten fra Lofotveggen og sydover til Saltstraumen, i et slags fugleperspektiv, men også med en hyllest til både tapre sjøfolk og til naturen selv: «Leve Norges Kyst! Hvad stort og stærkt Landet skal blive, det sker ved den aabne Kyst, som de mægtige Have beskyller, og som de stærke Storme, ved Siden af sin herjende Magt, bringer det store, sunde Aandepust, der styrker Slægten.»

Dette nye bindet fikk ikke mange omtaler, og anmelderne var i de store og hele mindre begeistret. Først ute var den anonyme anmelderen i det danske Morgenbladet, nyttårsaften 1886. Han oppsummerer ganske godt både ros og ris i de senere anmeldelsene:

Saa lokkende ny og betagende i sin djærve, friske Fremstilling som første Gang er Fru Thoresen vel ikke mere. Nu er det et Gjenbesøg, og noget saa mægtigt som den lange Vinternat med dens kuende Tryk over Sjælene og derpaa Lysets straalende Fødsel og Kamp – hvorom alt samlede sig i Billedernes første Halvdel – lader sig kun fortælle én Gang.

Avslutningsvis utroper han likevel forfatterinnen til en dikter av første rang.

Så fornøyd var ikke Edvard Brandes, da han anmeldte boken utpå nyåret 1887. «Literatur» av «E.B.» i Politiken nr. 59, 1887. Fru Thoresen har ikke kunnet «modstaa den Lykke, hendes første Bog om Midnatsolens Land med Rette gjorde»; det burde hun ha gjort. Etter å ha trukket fram en rekke innvendinger, ender han likevel med å hevde at fru Thoresens arbeid er «dygtigt og ejendommeligt».

Bøkene fra midnattsolens land ble likevel Magdalene Thoresens største litterære suksess. Ellen Keys omtale av siste bind i det svenske kvinnesaksbladet Framåt er treffende for hele verket: Magdalene Thoresen har vist hvordan den ytre kulturen vokser fram gjennom næringsveier, handel og samferdsel, og hvordan kultur i dypere mening, dvs. samhørighet, menneskelighet og rettferdighet, vokser fram blant folk, «alldeles som åkerfälten skaffa sig alt mer rum mellan fjällsidorna». Samlet gir disse skildringene fra Nord-Norge et mangesidig bilde, sier Ellen Key til slutt. De gir både en nåtidsskildring og en kulturhistorisk skildring, og de viser sammenhengene mellom forgangne slekter og de nålevende. Det viktigste for Magdalene Thoresen har vært å vise menneskenes kamp for å overvinne naturen, og den kulturen som blir resultatet. «Literatur» av Ellen Key, i Framåt 1887, s. 160–162.

Og dessuten solgte verket så godt at det for en lang tid gjorde henne gjeldfri.


«Som Kulturmenneske har Finnen ikke Meget at sige.»

Intet levende Væsen kan tydeligere frembære Naturens Forkrøbling! Lavtvoksede, sammenkrogede med krumme Ben, sort filtret Haar, stikkende sorte Øjne, en bred Mund med gridske Tænder og indskrumpede Lemmer, og endelig alle disse Livsredskaber ligesom sammenflikkede med Snavs – det er Søfinnen i hans almindelige Habitus. Hvilket Armodens Præg! Om den norske Armod i sin usleste Skikkelse stod hos os, den vilde synes et Kulturbarn.

Slik beskriver Magdalene Thoresen en gammel sjøsame i kapitlet «Kysten» i første bind av Billeder fra Midnatsolens Land. Hun spør videre om dette folket overhodet kan ha noen fremtid; det virker dømt til undergang. Samen føler seg underlegen nordmennene. Magdalene Thoresen synes det gjør ondt å se ham

mellem sine Overmænd, hvis Ringeagt han føler selv der, hvor den aldrig vises. Betragter man de stikkende Øjne, som løber urolige om fra Gjenstand til Gjenstand, da ser man Noget i dem, som tyder paa, at han er sig bevidst at være degraderet; men tænke kan han ikke, at dette er sket ifølge et Lovbud, som ingen Statsmagt kan ændre.

Det «Lovbud» Magdalene Thoresen nevner, er noe hun oppfatter som en slags naturlov: «De [artene] forgaa i sig selv, idet Marven sagtelig udrinder, og Formen endnu kun holder sig oppe som en Maske over Dødens Arbejde.» Nettopp på denne måten forsvinner artene, dersom de da ikke utryddes med vold.

Den gamle samen hun har lagt merke til der han står med sitt barnebarn ved hånden, synes hun minner om noen av de gamle jødene hun for ikke så lenge siden hadde sett i ghettoen i Roma. «Det samme Fornedrelsens Præg med et Underlag af Had, der dog hos Jøden har en Gifttand, som hos Finnen, hvis han har havt den, ved god Behandling igjennem Tiderne er forsvunden.»

I dag krymper vi oss ved slike oppfatninger av minoriteter, men vi bør da ha in mente at Magdalene Thoresen langt på vei uttrykte datidens oppfatninger. Dessuten modererte og nyanserte hun sine skildringer ettersom hun fikk studert samene nærmere.

Et mer saklig bilde enn ovenstående sitat gir, men ikke så veldig mye mer oppløftende, finner vi hos Gustav Peter Blom. Han gir i sin reiseskildring fra Nordland og «Lappland» sommeren 1827 en ganske utførlig skildring av de ulike etniske gruppene han møtte, og vier et særlig kapittel til samene eller «Lapperne», som han kaller dem. Blom: op.cit. s. 177–213. Som byfogd reiste han i embets medfør, og var godt klar over at han representerte norsk makt og myndighet overfor et underlegent folkeslag. Men han beskriver stort sett samene med respekt, forståelse og til dels også beundring. Selv om han ser noenlunde de samme særtrekk ved samene som Magdalene Thoresen gjør, bruker han ingen nedsettende adjektiv for å karakterisere dem. Samene er lette å gjenkjenne på sitt særegne utseende; de er en ublandet rase, fordi de andre folkegruppene i deres nærhet ikke ville blande seg med dem. De er lave av vekst, lette, svake, men raske til fots til tross for at de er «hjulbenede, endog Qvinderne»; de har brunt hår og skjeve, smale og brune øyne. Blom tilskriver deres lite imponerende ytre de ytterst vanskelige levekårene de har.

De er middels intelligente, men uten dannelse eller utdannelse; når de får anledning til å lære noe, er de imidlertid lærenemme, enten det dreier seg om å lære norsk eller ro fiske; Blom nevner flere samer som er utdannet til misjonærer. Samene var nemlig hedninger meget lengre enn Nordens øvrige beboere, men nå er de kristnet, hevder han, og viser «megen Agtelse for Kirkens Ritus». Blom er imidlertid redd for at det for mange samer bare dreier seg om en ytre form, for de forstår intet av gudstjenestene, som holdes på norsk. Det er derfor godt at noen samer blir misjonærer blant sine egne.

Karaktertrekk som vanligvis tillegges samene er misunnelse, sluhet, smisking og hevngjerrighet, men Blom mener dette tyder på en viss intelligens og en viss evne til å utnytte den underordnede posisjonen de har i forhold til nordmennene. Deres brennevinforbruk synes han er forferdelig og skadelig, og han ser her en årsak til at fødselsraten er lav. Urensligheten er også ille, han observerer liksom den unge franske kvinnen Léonie d’Aunet (se nedenfor) at de ikke bruker linnet (undertøy). Når de skulle pynte seg, bar de en lerretsklut om halsen, men den var oftest så skitten at den var «mere til Ækelhed end til Pynt». Blom gir meget detaljerte skildringer også av samenes øvrige påkledning, skotøy og husvære, og interesserer seg levende for hvordan alt lages og repareres, og hvordan det virker. Samene er fantastiske til å utnytte naturressursene, noe Magdalene Thoresen også observerer.

Léonie d’Aunet har også et helt kapittel om «les Lapons» i sin reiseskildring fra 1839, et titalls år senere enn Gustav Peter Blom. Léonie d’Aunet: Le voyage d’une femme au Spitzberg, Arles 1995, s. 138 ff. (orig. 1854). Hun skriver mest om samenes levesett, klær og mat, barnestell (blant annet komsen, som hun beskriver nøyaktig), men mindre om deres utseende, bortsett fra at de er små og skitne. Hun observerer med en viss undring deres enorme brennevinsforbruk, men mener at de stort sett er hardføre og har god helse. Likevel:

Mais, par quelque côté qu’on la considère, la situation de ce pauvre peuple est toujours misérable et infime. Pour nous, elle peut être peinte par ces quelques mots: il ne mange pas de pain et ne porte pas de linge, voilà pour la misère physique.: op. Il ignore toute science et tout art, voilà pour la misère morale.» (s. 143) (Men uansett hvilken side man betrakter det fra, er situasjonen til dette stakkars folket alltid miserabel og ynkelig. For oss kan den beskrives med disse få ord: de spiser ikke brød og bruker ikke undertøy, der har man deres fysiske elendighet. De er uvitende om alle slags vitenskaper og all kunst, der har man deres moralske elendighet.)

Og det som verre er: «C’est au total un peuple misérable et grossier, végétant dans une sorte d’engourdissement moral et physique, et bien fait pour habiter ce bout glacé du monde, d’où toute vie se retire avec le soleil.» (s. 144) (Det er et elendig, rått folkeslag, som vegeterer i en slags moralsk og fysisk sløvhet, og som passer til å bo i denne islagte delen av verden, hvor alt liv trekker seg tilbake med solen.)

Magdalene Thoresen skriver om samer i mange sammenhenger; den ytterst negative skildringen av sjøsamen i «Kysten» er en ouverture. Også hun er opptatt av samenes levevis og kultur, og hun nøyer seg ikke med skildringer av gammenes innretning, skitten, brennevinsdrikkingen, reinflokkenes størrelse og de forarbeidete draktene, hun er ikke minst opptatt av hvordan det skal gå med denne folkegruppen i fremtiden.

Hun ser som nevnt ikke egentlig noen fremtid for dem. De bofaste sjøsamene mener hun med tiden vil gå opp i den norske rasen og utslettes som etnisk gruppe, mens de stolte fjellsamene vil bukke under ettersom deres levevis med de store reinflokkene kommer i stadig sterkere konflikt med den moderne utviklingen, industri, veier og andre inngrep i naturen.

Det er i annet bind av Billeder fra Midnatskolens Land hun tar opp samenes stilling i datidens Norge, sist i det lange kapitlet «Farfar». Hun kritiserer blant annet skolevesenet for å ha sviktet samene. De burde ha fått lære norsk på et tidlig stadium, «thi til norsk Kultur hører norsk Sprog». Bare gjennom grundig kjennskap til norsk språk og kultur vil samene kunne klare seg. Samferdsel med det norske på alle områder må være målet. Men deres kultur og historie må bevares for ettertiden. Tromsø bør ha et «Finmarkens Musæum» som skal ta for seg alle aspekter av det gamle «Finmørks» historie; der vil samenes liv og virke få en stor plass, og det vil bli uten sidestykke i Europa!

Laura Kieler, som skrev en svært kritisk artikkel om Billeder fra Midnattsolens Land i det danske Morgenbladet, mente at Magdalene Thoresen hadde fremstilt både den norske befolkningen og «Lapperne» på en helt feilaktig måte; hun hadde ikke grundig nok kjennskap til dem og gjenga egentlig bare «en fremmed Tilrejsendes Rejseindtryk». Fru Thoresens største feil var imidlertid at hun «ikke har set, eller ikke kjender til følgende Særsyn: Nordmændernes blodige Uret imod Lapperne».«Fra Midnatsolens Land», Morgenbladet 20.1.1885, undertegnet «Laura Kieler». Magdalene Thoresen tok visstnok aldri til motmæle mot denne kritikken.


Den vanskelige kjærligheten

Skildringer av samene inngår i noen av de historiene Magdalene Thoresen har tatt med; enkelte handler om kjærlighetsrelasjoner på tvers av etniske grupper. Hun mener at samiske menn har en spesielt sterk erotisk virkning på norske kvinner. I «Finkongen» forteller hun en sann historie om hvordan selveste prestefruen gikk fra mann og barn for å følge den samiske gårdsgutten opp på vidda, for aldri mer å vende tilbake. En av sønnene møtte henne igjen mange år senere i en gamme på fjellet; hun levde da i ytterste armod, og ville ikke gi seg til kjenne. Magdalene Thoresen nevner en tilsvarende historie, også fra virkeligheten, om en mektig og rik kvinne som fulgte en same til fjells og siden aldri lot høre fra seg.

Etter Magdalene Thoresens mening er det ikke kjærlighet som får samene til å forføre norske kvinner, selv om det kan være erotikk med i spillet:

Sligt gjør nu Finnen ikke med varmt Blod, det er snarere en Trumf, han stikker ud imod det Samfund, som saa ofte har haanet og overset ham. Alligevel er det hos ham en sanselig Magt, og den Dristighed, hvormed han gaar paa, ligner Filfrasen [jerven], der med et sikkert Kast sætter fra Træet lige ned paa Renen, og ved et Indbid suger Blodet til sig gjennem Ryghvirvlen, saa Dyret øjeblikkelig taber enhver Modstandsevne.

Dette gjelder ikke bare samene. Kvenen Paave (i «Paave Kvæn») skildres som en tilvarende listig og totalt uansvarlig kvinnebedårer, som dessuten gjør karriere som en forførende predikant og emissær.

Men også samiske kvinner kunne ha stor erotisk makt over norske menn, særlig i eldre tid da de levde mer fritt, mener Magdalene Thoresen. I fortellingen «Pigevandet. Nieid javrre» konkurrerer far og sønn om den samme lokkende samejenta som er hjelp i huset hos dem. Hun egger dem begge, men ender med å velge sønnen i en åpen konfrontasjon mellom de tre, hvorpå faren dytter henne ned i et vann fra broen de står på. De to mennene ser henne forsvinne i brådypet. Sønnen bryter da med faren og slutter seg til samefolket; de ses aldri mer.

Det virker som om Magdalene Thoresen vil advare mot kjærlighetsforbindelser mellom to så ulike kulturer. I forlengelse av historien om «Pigevandet» skriver hun:

Som Kulturmenneske har Finnen ikke Meget at sige. Naar han er bosat ved Elven, hænder det, at han kommer i Berørelse med Norske, hvis Dannelse og Humanitet udjevner Raceforskellen, og da tager han dem til Eksempel; han flytter da ud af sin Jordgamme og ind i et tømret Hus – med større Vindusfang og en liden Blomsterhave udenfor.

Og så forteller hun om et bryllup i Karasjok, hvor lensmannen holdt en fest i anledning av datterens bryllup med en embetsmann. Til festen var flere samer invitert, «og deres Væsen var fuldt saa stolt og velskikket som Nogen af de norske Gjæster. – Den bedste Vejledning til at ære sig selv, er jo den at blive æret af Andre.» Men fortellinger om lykkelige blandingsekteskap har Magdalene Thoresen ikke.

Også her er Magdalene Thoresen på linje med Gustav Peter Blom, som hevder at det var sjelden man hørte om ekteskap mellom samer på den ene siden og nordmenn eller finner på den andre.

[D]en Normand, der ægtede en Lap-Qvinde, gjorde bedst i at tye«tye til» = ta tilflukt til, dra til med hende til Fjeldet, hvorpaa man ogsaa har enkelte Exempler. De ansees for en ringere Race, og Samqvem med dem indskrænkes til det Nødvendigste, saasom Deeltagelse i Fiskeriene, Anvendelse af deres Arbeide, og at de paa Reiser taales iblandt Normænd.

Blom: op.cit. s. 180 f.

Det er for øvrig et generelt trekk i Magdalene Thoresens fortellinger, både i finnmarksbildene og andre steder, at erotisk lidenskap ikke kan motstås; den setter seg ut over alle skranker og alle hensyn, med de fatale følger dette kan få. Men her er ingen fordømmelse av folk som lever ut sine følelser. Fortelleren synes i grunnen synd på dem, også på den «falne» prestekonen. Høyest settes tilsynelatende dem som likevel kan temme sine erotiske drifter, selv når den tilbedte er blitt «ledig», for eksempel ved å bli enke, som i fortellingen «Farfar» i annet bind av Billeder fra Midnatsolens Land. Hovedpersonen Simon har arbeidet sammen med sin bror og levd under tak med ham og hans hustru i mange år. Svigerinnen er kvinnen han selv hadde håpet å gifte seg med. Men han kan ikke ta imot hennes kjærlighet når hun nå som enke vender seg til ham:

Han havde set Broderens næsten viltre Kjærlighed til hende, og han havde set hendes Attraa bøjet mod ham med fuld Hengivelse. Hvordan skulde han da kunne følge Broderens Elskede op til Alteret og modtage Brudekysset af de Læber, hvorpaa der allerede var trykket Indseglet af et helt Kjærlighedsliv!

Og dog var han forelsket i hende, ja der brændte endog et dybt Begjær i hans Sind; men stillede han det, vilde han have Afsky for sig selv i hele Livet, og Broderens elskede Minde – ja hun selv vilde være tabt for ham.

Kirken godtok jo gjengifte ved dødsfall, så en slik tankegang virket nok fremmed og kanskje til og med overspent også på Magdalene Thoresens tid. Ingen anmeldere har imidlertid omtalt dette forholdet.


Oktroyen og fiskerne

Magdalene Thoresen viser i disse finnmarksbildene stor interesse for og solidaritet med fiskerne, som var underlagt et strengt handelsmonopol (oktroyen, som hun kaller det, slik hennes samtid også gjorde) i flere hundre år. Fra 1. januar 1681 fikk Bergens borgere monopol på all handel på Finnmark, samtidig som magistraten i Bergen skulle ta seg av den sivile administrasjonen av amtet. Monopolhandelen eller oktroyen var en kontrakt mellom staten og private; den skulle virke statsbyggende og bidra til å knytte ulike deler av Danmark–Norge bedre sammen. Ordningen fungerte ikke alltid like godt etter hensikten. Etter forsøk med en rekke forskjellige monopolordninger ble monopolhandelen på Finnmark endelig opphevet i 1789. Einar Niemi: op. cit. s. 255 ff, s. 401 ff.

Monopolordningen innebar at fiskerne ikke kunne selge fisken til hvem de ville, men måtte forholde seg til bestemte fiskeoppkjøpere som var agenter for store handelsmonopoler i Bergen og andre steder. Ofte ble fiskerne grundig lurt eller kom i bunnløs gjeld. Disse oppkjøperne var nemlig forpliktet til å levere tilstrekkelige og gode forsyninger av alt fiskerne trengte både under fisket og ellers til livets opphold av det de ikke kunne produsere selv. Men da oppkjøperne selv fastsatte priser på både fisk og varer, og varene ble solgt på kreditt og skulle betales med fisk, sier det seg selv at fiskerne lett kom i minus.

Magdalene Thoresen skildrer fiskerne som uhyre dyktige og uredde på havet, men også som litt enfoldige og lettlurte når de skulle klare seg overfor oppkjøperne, og glade i en svir når båtlagene var vel i havn. Hun tar klart parti for dem og gleder seg over at handelsmonopolene etter hvert blir opphevet og at myndighetene fastsetter regler for hvordan fiskeriene skal drives; derved blir fiskernes kår bedre, selv om de stadig er utsatt for naturens og fiskens luner. Vågemot og en tilbøyelighet til å stole på hellet, i stedet for planlegging og langsiktig investering som hun finner hos bøndene, er egenskaper Magdalene Thoresen tillegger fiskerne.

Men hun er også opptatt av at fiskerne hele tid setter livet på spill i arbeidet for føden. Hun gjengir mange historier om deres heltemot, dødsforakt og deres ofte forgjeves kamp mot havet. Dette var også noe hun kjente til fra sin tid som prestekone i Herøy.


Tekstkritiske bemerkninger

Alle Magdalene Thoresens prosatekster ble som nevnt utgitt på nytt kort tid etter hennes død, i den såkalte Folkeudgaven. Langt de fleste av dem ble bare gjenopptrykt der. Det gjelder også de to bindene av Billeder fra Midnatsolens Land, bortsett fra en piratutgave som ble utgitt i Chicago i 1895 av en J.T. Relling. Ettersom Folkeudgaven ble utgitt posthumt, har forlaget gjenopptrykt førsteutgaven fra 1884–1886 uten endringer, bortsett fra at setterfeil er rettet. Dessuten er det fjernet enkelte kommaer og satt inn noen nye, og det er satt inn aksent i ord som «véd» og «Idé».

I denne elektroniske utgaven har utgiveren rettet opplagte setterfeil, men ellers fulgt førsteutgaven. Denne inneholdt noen inkonsekvenser som er beholdt her.

Som før nevnt var første kapittel av bind I, «Kysten», tidligere trykt med tittelen «Billeder fra Nordland og Finmarken» i Nyt tidsskrift i 1883. Magdalene Thoresen klaget over mange trykkfeil i denne tidsskriftartikkelen. De fleste av dem er rettet opp i bokutgaven, for eksempel «snetjelde» til «Snefjelde». Den danske redaktøren har også rettet noen få norske ord til dansk, f. eks. «snoen» til «Sneen», da riktignok med en annen betydning. I prinsipp er de to utgavene av «Kysten» identiske, bortsett fra en språklig innstramning i beskrivelsen av Lofotveggen.

Men ettersom Nyt tidsskrift var norsk, fulgte redaksjonen norske rettskrivingsnormer og bøyningsformer. Redaktøren av bokutgaven har ikke endret Magdalene Thoresens norske artikkel til dansk. I «Kysten» heter det derfor «Fysiognomi» som i tidsskriftartikkelen, mens det i de øvrige tekstene i bind I heter «Fysionomi». Den norske tidsskriftteksten har ikke versaler i substantiver, men dette er rettet i bokutgaven. Den har heller ikke flertallsformer i presens pluralis (som «Vi ere»); første kapittel i bokutgaven har følgelig heller ikke en særskilt pluralisform i presens, bortsett fra et par glipp, mens denne flertallsformen er gjennomført i resten av bind I. I bind II er flertallsformen i prinsipp fjernet, men dukker likevel opp enkelte steder. Disse inkonsekvensene avspeiler dels forskjeller mellom dansk og norsk skriftspråk, og dels at det danske skriftspråket gjennomgår noen strukturendringer på denne tiden, i kjølvannet av det nordiske språkmøtet i Stockholm i 1869. Først i desember 1900 kom imidlertid en dansk bekjentgjørelse som kunngjorde at det var frivillig om man ville bruke flertallsformer i verb.

Ettersom Magdalene Thoresen beskriver forhold som er typiske for landsdelen og fremmede for de fleste dansker og søringer, har hun selv forklart en del begreper i den løpende teksten (en komse, en skolp, en lodje). Disse ordene er ikke ytterligere forklart av utgiveren her. I naturskildringer har hun iblant brukt ord som kanskje er dialektalt farget, men som ikke finnes i ordbøker, og i replikker i fortellingene hennes gjengis «dialektord» som heller ikke finnes i oppslagsbøker. Her har utgiveren noen ganger gjettet på hva ordet skulle bety, noen ganger unnlatt å kommentere. Prøver man å sjekke et ord eller en setning på Google, kommer det ofte opp én henvisning: til angjeldende tekst av Magdalene Thoresen. Dette sier jo noe om hennes kreative evner, men også, som Ibsen og Bjørnson var enige om, at hun ikke var helt stø når det gjaldt norske dialekter.

Utgiverne har begrenset seg til å forklare ord som i dag har ulik mening på norsk og dansk, ord som nå er gått i glemmeboken, og ord som ikke lenger uten videre forstås. I tillegg er det gitt noen saksopplysninger.


Litteratur

Blom, Gustav Peter: Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene og igjennem Lapland til Stockholm, i Aaret 1827, R. Hviids forlag, Chr. 1830.

d’Aunet, Léonie: Voyage d’une femme au Spitzberg, Actes Sudes, Arles 1995, orig. 1854. Norsk utgave: En pariserinnes reise gjennom Norge til Spitsbergen anno 1838, oversatt av Geneviève Jul-Larsen, Aschehoug 1968. Den norske utgaven er stilltiende noe forkortet.

Kieler, Laura: André fra Kautokeino: en Fortælling fra Ultima Thule, Gyldendal, Kbh. 1879.

Kieler, Laura: Lavrekas Korhoinen: en Fortælling fra Ultima Thule, Gyldendal, Kbh. 1881.

Kieler, Laura: «Fra Midtnatsolens Land», Morgenbladet, 20.1.1885.

Key, Ellen: «Literatur», Framåt 1887, s. 160–162. Utgitt av Göteborg Kvinneförening.

Knutsen, Nils M. (red.): Mørkets og kuldens rike. Tekster i tusen år om Nord-Norge og nordlendingene, Cassiopeia forlag, Tromsø 1993.

Markussen, Bjarne: «Om Magdalene Thoresen og Billeder fra Midnatsolens Land», i Ragnhild Engelskjøn (red.): Mangfold og spenninger. Forfattere og forskere om litteratur, Orkana forlag a/s, Stamsund 1998, s. 83–93.

Marmier, Xavier: Brev nordfrå, oversatt og redigert av Magnhild Svenheim, Ravnetrykk nr. 11, Tromsø 1997. Originaltittel: Lettres sur le Nord. Danemark, Suède, Norvège, Laponie et Spitzberg, Paris 1840. Magnhild Svenheims utvalg har med noen av de kapitlene som omhandler Nord-Norge, Nord-Finland og Nord-Sverige, samt kapitlet om Spitsbergen og Bjørnøya.

Niemi, Einar: Vadsøs historie. Fra øyvær til kjøpstad (inntil 1833), b. I, Vadsø 1983.

Rabben, Bjarne: «Provst Thoresen og konventikkelplakaten», i Tidskrift for Herøy sogelag 1937–1945, utg. av Herøy sogelag 1945, s. 95–102.

Thoresen, Magdalene: «Billeder fra Nordland og Finmarken», Nyt tidsskrift, 1883 s. 365–403.

Thoresen, Magdalene: Billeder fra Midnattsolens land og andre fortellinger. I utvalg ved Elisabeth Aasen, Bergen 1994.

Thoresen, Magdalene: Brev 1851–1903, b. I–III, (red. Jorunn Hareide), Oslo 2009.


Utrykt materiale:

NKS 3457 4o: Mathilde Reinhardt: «Magdalene Thoresen. Erindringer og Breve». Upubl. manus. Det kgl. bibliotek, København

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Billeder fra Midnatsolens Land

Med Billeder fra Midnatsolens Land fikk Magdalene Thoresen sitt virkelige gjennombrudd. Til tross for at hun hadde et stort forfatterskap bak seg og også hadde oppnådd et slags gjennombrudd med Billeder fra Vestkysten af Norge i 1872, følte hun seg ikke verdsatt som forfatter i Norden. Men Billeder fra Midnatsolens Land fikk stor og positiv oppmerksomhet både i Danmark, i Norge og til en viss grad også i Sverige. Selv den kritiske Edvard Brandes, den liberale avisen Politikens mest innflytelsesrike kritiker, fant at dette var et godt arbeid, enestående i sitt slag.

I boken beskriver Thoresen reisen til og oppholdet i Finnmark 1881-1882. Den dramatiske kampen mellom lys og mørke, liv og død som preget naturen der nord, og menneskets kamp mot naturkreftene, gjorde sterkt inntrykk på henne. Hun beskriver også ulike kulturforhold.

Les mer..

Om Magdalene Thoresen

Magdalene Thoresen er i dag kanskje mest kjent som Ibsens svigermor, men hun var en viktig og produktiv dansk-norsk forfatter i sin tid. Hennes nettverk omfattet de fleste av tidens kulturpersonligheter i Danmark og Norge, noe hennes store korrespondanse vitner om.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.