En Ungbirk stander ved Fjorden
Og Vandspeilet ganske nær.
Hvor stor og smuk den er vorden
De Aar, jeg har boet her!
Nu løfter den hvide Stamme
Kronen fra Bredden lav.
Men tro dog ei, den vil bramme –
Den veed ikke selv deraf.
I Guds og i Hvermands Øine
Den voxer fra Dag til Dag,
Og Kvistene, som sig høine.
Nu byde hver Sangfugl Tag.
Men Birken undres derover.
Den kjender slet ei sin Rang.
Den bøier mod Vandets Vover
Saa ydmyg Bladenes Hang.
Just dette kan den forlene
Skjønhed for andre Træer,
Og lokker hen i dens Grene
Al Himlens vingede Hær.
Just det, at den ikke tænker
At løfte sin Krone op,
Men stille Kvistene sænker –
Gjør skyggende luun dens Top.
Hvad kommer det af? Den skuer
Sig daglig i Bølgens Speil
Ved Siden af Krat og Tuer,
Og – skuer saa deiligt feil.
Thi alt som mod Lysets Riger
Den hæver sin Krones Stav,
Den synes, den nedad stiger
Og voxer sig mere lav.
Du deilige Birk, du Kjære!
Paa dig vil jeg ofte see.
Gud give, jeg maatte lære,
Hvad du mig saa smukt kan tee:
At voxe i eget Øie
Nedad med hver en Dag –
At krone og at ophøie,
Det vorder da Herrens Sag!
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Jørgen Moe ga ut to diktsamlinger: Digte i 1849 og At hænge paa Juletræet i 1855. Sistnevnte ble utgitt på nytt med tittelen En liden Julegave i 1859. Diktene er hovedsakelig naturlyriske og/eller religiøse.
Dette utvalget inneholder seks av de mest kjente diktene, som «Ungbirken» og «Fanitullen».
Se faksimiler av 2. utg. av Digte fra 1856 (NB digital)
Se faksimiler av En liden Julegave fra 1859 (Bokhylla.no)
Som eventyrinnsamler, folkeminnegransker og dikter har Jørgen Moe en sentral plass i norsk kulturhistorie. I dag er han nok mest kjent som den ene halvdelen av eventyrparet Asbjørnsen og Moe og for enkeltdikt som «Blomster-Ole», «Fanitullen» og «Ungbirken».
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
