Nederlaget

av Nordahl Grieg

FJERDE AKT


I

Et rum i Thiers’ hovedkvarter.
Presidenten taler til en gruppe officerer, lynende av gull og ordener.

    THIERS

Mine herrer, jeg går ut fra at De deler mitt oprør over den skjendige interpellasjon i Nasjonalforsamlingen igåraftes. Man våget virkelig å forespørre om det var sant at jeg aktet å åpne Paris’ porter i åtte dager for å la Kommunens ledere slippe bort og således skape en fredelig løsning.

Jeg går ut fra at De allerede kjenner mitt svar, båret av en tilintetgjørende forakt.

I samme ånd har jeg svart bandittene fra Paris, da de ønsket frigitt noen av sine folk som vi har i fangenskap. De har tilbudt mig alle sine egne gisler i bytte – deriblandt erkebiskopen av Paris som de ellers truer med å henrette.

Officerene og Thiers korser sig:

Mitt svar var et kategorisk nei. Vi vil ikke gi dem en eneste innrømmelse. Og skyter de erkebiskopen, nuvel, det vil ophisse stemningen enn ytterligere mot dem.

Å vise den ringeste undfallenhet vilde være et forræderi mot fedrelandet, og mine herrer, mot hæren. Det har lykkes mig å organisere en av de smukkeste arméer som Frankrike har sett; jeg er fast besluttet at dens seir skal bli minneverdig.

Den dag kan komme da vi skal ta vår neste krig med tyskerne, det tør da være av betydning for hæren at dens siste minne ikke er et nederlag, men en lysende seir.


    GENERAL GALLIFFET

Herr president. Det er en lykke for hæren at dens øverste fører har dette vidsyn.

Personlig trodde jeg at en kolonikrig var påkrevet for å styrke troppenes moral. Jeg vet fra Marokko og China at dét er den riktige krig. Å slåss mot innfødte skaper en prektig ånd hos en armé.


    THIERS

Min kjære general, fornærm ikke innfødte ved å sammenligne dem med bandittene i Paris. Nei! Jeg behøver ikke å sende min hær over havet for å gi dem dette dyrebare: seirsikkerheten.

Men jeg kan si Dem, mine herrer, det som skjer i Paris nu, har et dypere, mer løfterikt perspektiv enn de fleste aner.

Med en ganske særlig interesse har jeg under mine inspeksjoner ved fronten fulgt mitraljøseavdelingenes arbeide. Har De helt klart for Dem hvad dette våben vil bety for det bestående samfund?

I sin tid var det muligens for opvigleren en viss overensstemmelse mellem hans idé og hans våben; han kunde være en farlig mann med sitt gevær på barrikaden. Idag er et gevær en rørende ting, og det er alt den eiendomsløse kan skaffe sig.

En mitraljøse er et meget kostbart våben; altså vårt. De andres frekkhet eller begeistring nytter dem ikke lenger; de blir meiet ned, hundre mann i minuttet, av en eneste soldat, fornuftig utrustet av oss. Mot mengdens forvirrede aspirasjoner taler da mitraljøsen et sprog som kan være heldig for dem å tilegne sig, nemlig orden og punktlighet.

Det er et grenseskille i historien som jeg øiner; vi vet for første gang at massen kan kuskes. Det er en dyp rettferdighet i dette: i det øieblikk eiendommen trues, frembringer den en krigsteknikk, preget av sin egenart: tilintetgjørelsesmidler som ved sin pris er utilgjengelige for massen.

La mobben rive op brostein og gå på barrikaden og smelle av sitt gevær. De har tapt. La dem reise sig nu og i fremtiden; de har tapt en gang for alle. Det er vår plikt, det er vår barmhjertighet overfor både oprørerne og deres efterkommere å innprente dem denne sannhet. Begynner bandittene å begripe dette?


    GALLIFFET

De virker nærmest likegyldige, når de blir skutt.


    THIERS

Ja. De vil heller dø enn å arbeide og leve.


    GALLIFFET

Det er beklageligvis ikke bare menn blandt dem, men også kvinner og barn. Deres deltagelse i oprøret er en fornærmelse mot den armé som jeg har den ære å tilhøre.


    THIERS

Barn.

Man har kalt mig hårdhjertet, når jeg har holdt på barnearbeide i fabrikkene. Hvem hadde rett? Hvem kjente den menneskelige natur? Nu må hele verden innse hvad jeg har hevdet bestandig: i det øieblikk da barn mister den trygge beskyttelsen som arbeidet – ved siden av religionen – gir dem, forfaller de til forvorpenhet.


    GALLIFFET

Herr president. Hæren har en bønn til Dem: la oss få storme de siste bydelene idag og slå oprøret definitivt ned.


    THIERS

Nei.

Slik ønsker jeg det ikke gjort. Her er min plan: Hæren skal rykke frem i fire avdelinger, meget langsomt og meget grundig. Hver gate skal … gjøres fredelig før De rykker videre.


    GALLIFFET

Det kan ikke nektes at denne fredelig-gjørelse virker noe enerverende på de unge og uprøvede blandt soldatene.


    THIERS forbitret:

Herr general, jeg antok at De holdt disiplinen fullkomment i Deres hand?


    GALLIFFET

Selvsagt.

Hvis soldatene blir nervøse når de skal skyte fangene, lar jeg gjerne skjorten bli tatt av bandittene og får tegnet med kritt en hvit ring rundt venstre brystvorte. Da føler soldatene sig mer på hjemlig grunn, det er som en skyteskive, og de blir igjen stø på hånden.

Men jeg kan ikke innse annet enn at et stormangrep vil være barmhjertigere.


    THIERS

Men jeg kan i høi grad innse at det vil være mindre effektivt. Jeg ønsker at ingen skal undkomme og angripe troppene i ryggen. Alle mine studier bekrefter mig i dette syn.


    GALLIFFET

De har, som alltid, rett, herr president.

Almindelig tilslutning.

    THIERS henrykt:

Jeg har, tør jeg si, mestret adskillige av livets områder. Det vilde glede mig om jeg heller ikke har vist mig uduelig på dette. Og la mig tilføie: det har vært mig en større tilfredsstillelse å lede et felttog enn å skrive ti bøker. Mine herrer – Frankrike og jeg hilser Dem.

Officerene gjør honnør og går.

    MINISTEREN haster inn:

Jeg kommer med en smertelig nyhet til Dem personlig.


    THIERS

Jeg har ingen sorger uten Frankrikes.


    MINISTEREN

Kommunen har gjort alvor av sin skjendige trusel. Deres hus i Paris er blitt revet ned.


    THIERS

Så.

De skal komme til å blø.

I døren:

Elise. Ta dette med fatning. Barbarene har ødelagt vårt hus.

Madame Thiers kommer inn:

Våre salonger, Elise, hvor Frankrikes makt og skjønnhet samlet sig, er ikke mer. Mine kunstskatter –


    MINISTEREN

De er blitt tatt vare på. Courbet har fått magasinert Deres samlinger.


    THIERS

Ser man det!

Selv denne kjeltringen som har revet ned Frankrikes heder, Vendôme-søilen, har måttet bøie sig for min smak.


    MINISTEREN med en avis i hånden:

Dessverre. Han skriver …


    THIERS griper avisen:

Så det våger han. Så det våger han.

Til ministeren:

Si til min adjutant at jeg vil til fronten. Den hvite hoppen skal føres frem.

Ministeren går. Thiers ringer. Tjeneren inn.

    THIERS

Mine sporer!

Tjeneren ut.

    MADAME THIERS

Hvad var det Courbet skrev?


    THIERS

Han kaller mine samlinger for redselsfullt skrammel. Han behager å spøke, den gode herr Courbet. Det tør være mulig at han kan komme til å opfatte … en eller annen form for alvor.

Mine kopier og avstøpninger av verdenskunstens mestre morer han sig med å forhåne. Han liker formodentlig bedre sine egne svinske smørerier.


    MADAME THIERS

Nei. Der er noe ved billedene hans.


    THIERS

Du synes tidspunktet er heldig valgt?

Tjeneren kommer atter inn. Thiers setter sig og får sporene på.

    THIERS

Mine kopier – de representerer kulturen, det som er anerkjent og respektert av alle. Tusen ganger heller en kopi av et klassisk verk, sier jeg, enn en nymodens original.

Århundrene har prøvd mine verker; der er slektledds sum av nøktern vurdering i hvert enkelt av dem. Nu er de vår åndelige eiendom. De er en del av vår arv, vårt bolverk, vår autoritet.


    MADAME THIERS

Det som er nytt idag – kanskje er det arven for fremtiden.


    THIERS

Der sa du ordet: kanskje.

Husk en ting: det eneste, min beste Elise, som vi ikke kan eie, er fremtiden. Å tro på «fremtiden» er en utglidning fra det eksakte, det bestående.

Tjeneren er nu ferdig og går. Thiers reiser sig og tramper rundt for å prøve støvlene:

Hvilken glede vil jeg ha av at min eventuelle spekulasjon i fremtid viser sig vellykket om hundre år?


    MADAME THIERS

Hvis noe godt brøt igjennem om hundre år, var det da for sent?


    THIERS

Jeg tillater mig å mene det ja. Nokså for sent for mig.


    MADAME THIERS

Kanskje så du det anderledes, hvis du ikke var barnløs.


    THIERS

Så det er jeg som er barnløs. Tror du det er min skyld kanskje?


    MADAME THIERS

Ja.


    THIERS

Det er glimrende. Aldeles glimrende. Har du ikke hatt elskere, og har du kanskje fått barn med dem?

går et slag bortover, kremter:

Du behøver ikke å si noe. Jeg tror dig. Du har ikke gjort det jeg tilla dig. Det skulde også bare mangle!

Men hvad om jeg kan bevise at jeg har flere barn utenfor ekteskap? Motsi mig ikke! Denne samtale er avsluttet.


    MADAME THIERS

Ånei. Din sterilitet går til selve roten av ditt vesen. Du elsker dig selv så dypt, at du kan ikke tenke at noe skal leve efter at du er død. Dét er din barnløshet.


    THIERS

Det som ligger under denne oprørende samtalen, er at du faktisk tar bandittene i forsvar i mitt eget hus. Nei! Ikke i mitt eget hus, men der hvor vi har søkt tilflukt, mens de jevner vårt eget hus med jorden.


    MADAME THIERS

Jeg kjenner dem ikke.

Men undertiden tror jeg at der må være noe godt i dem – noe som vil varme og liv.


    THIERS

Tør man spørre hvorfor?


    MADAME THIERS

Fordi de hater dig.


    THIERS knegger hånlig, tar ridepisken på bordet og går ut.
Vi hører ropet: presentér gevær! Hornsignaler som fortsetter i militærmusikk frem til neste billede.

II

Samme scene som første akts åpning. Husene er sønderskutte. Noen lik ligger i gaten. Rigault kommer opover trappen til venstre, men blir stanset av nasjonalgarde-kapteinen som kommer op trappen til høire.

    NASJONALGARDE-KAPTEINEN

Borger Rigault. Om ti minutter har Versailles-troppene omringet fengslet. Hvad skal jeg gjøre med fangene? Skal jeg skyte dem?


    RIGAULT

Før dem hitop. De kan gjøre sin nytte ennu en stund. Versailles-troppene kan kanskje stanse den sanseløse myrdingen sin når de vet at her oppe er erkebiskopen og andre av deres kjære.

Nasjonalgarde-kapteinen haster ned igjen. Rigault ut til venstre.
En del kommunarder, blodige og svertet av kruttslam kommer flyktende opover begge trappene. Delescluze, Pierre som er såret i skulderen, og Gabrielle Langevin er iblandt dem.

    PIERRE

Skal vi kaste op en barrikade her, borger Delescluze.


    DELESCLUZE

Vi er omringet. De kan angripe oss i ryggen.


    PIERRE

Så forskanser vi oss på kirkegården.

Til Gabrielle:

Gå ikke med oss. Skjul Dem.


    GABRIELLE

Hvor er barnene blitt av. Jeg må finne barnene.

Alle haster opover midttrappen. Delescluze går langsomt og besværlig; stanser et øieblikk og hviler.

    COURBET inn fra høire:

De kommer, de dreper ned for fote, hvad skal jeg gjøre, Delescluze. Hjelp mig, De som er sterk og klok, Delescluze.


    DELESCLUZE

Min venn, jeg er redd at ingen kan hjelpe Dem. De står øverst på listen av dem som officerene hater, fordi De rev Vendôme-søilen.


    COURBET

Jeg vilde aldri rive den. Skru den av, sa jeg.

Jeg mente: flytt den til et annet sted.

For øvrig skal jeg ta mitt fulle ansvar overfor efterslekten.


    DELESCLUZE

Forstå at De må ta det nu.


    COURBET

Ta ansvar for hvad? For blod og brann og lik? Jeg har hatt en drøm om rettferdighet, og dere har utført den talentløst. Se på dette billedet av Paris idag, og se på mine egne lerreter, og svar mig så: er dette billedet av mig, kan jeg stå inne for det, kan jeg signere det, G. Courbet. Aldri, sier jeg.


    DELESCLUZE

Det kan også uttrykkes enklere: De vil svikte Dem selv.


    COURBET

Svikte?

Når jeg forkaster et av mine malerier, når jeg maler over det som ikke er et sant uttrykk for min personlighet, kaller jeg det forræderi?


    VARLIN inn:

Er De her, borger Courbet? Er De i live? Det var underlig.


    COURBET ophisset:

Det er aldeles ikke underlig. Hvad er det De mener, mann?


    VARLIN

Jeg hørte noen rop nede fra plassen, hvor Versailles-troppene skyter fangene. Død over Courbet, skrek de. Og jeg så en mann som lignet Dem bli stilt op mot husveggen. Jeg trodde det var Dem som falt. De har skutt en feil mann.


    COURBET

Dér er min chance! De har skutt en annen. Nu ser de ikke lenger efter mig. Jeg kunde dø, men ikke slik, ikke i en massegrav.

Jeg er frelst. Lykkønsk mig, mine venner.

En feil mann! Det ligner dette uvitende pakket.

De skulde vite: der er bare én Courbet.


    DELESCLUZE

Jeg er redd for at De har rett: der er bare en Courbet, og soldatene vil finne den rette.


    VARLIN

Også jeg frykter for at han er drept forgjeves – den ulykkelige, hvis død De gleder Dem over.


    COURBET

Nei. Jeg vil ikke tro dere. Nu søker de ikke lenger efter mig. Han er død for menneskeheten.


    DELESCLUZE

Bare en ting kan kanskje redde Dem.


    COURBET

Hvad? Si mig hvad!


    DELESCLUZE

At De ikke blir tatt alvorlig.


    COURBET

Jeg kan skaffe vidner på det! Ingen tar mig alvorlig. Skrythalsen Courbet sier de, han er tykk og komisk, han kan ikke stå på noen barrikade.


    DELESCLUZE

Betyr selvaktelsen ingenting?


    COURBET snubler over et lik:

Hvad kjenner kadaveret til selvaktelse? Men jeg har billeder inne i mig som krever å bli malt, dét er min selvaktelse. Det er bare jeg som kan male dem! Og de billedene vil jeg redde for verden.

Iler hen og griper tak i Delescluze:

Menneske, jeg vil leve! Jeg vil se Ornans ennu en gang. Jeg vil kaste mig ned på jorden, jeg vil ta muldklumpene i hendene, kysse og velsigne dem.


    DELESCLUZE

Her er min hånd, Courbet.


    COURBET omfavner ham

Farvel, min venn.

Iler videre.

    DELESCLUZE ser efter ham:

Man sier gjerne at en slik mann er feig. Er han det? Finnes der overhodet feige mennesker?

Feighet – hvad annet er det enn å se en handling foran sig og tvile på den tvingende nødvendighet til å utføre den. Han tvilte, det var nødvendig for ham.

Smiler:

Seiv det eventyrlige skrytet hans – har det vært annet enn en nødvendig selvhevdelse, i en tid som kunde knuse ham ved sin uforstand? Alt godt for dig, Courbet!

Varlin, min venn. De er ung, De er edel, livet har bruk for Dem. De skal ikke gå under i dette slakteriet. Prøv å komme Dem bort.


    VARLIN

De selv, Delescluze?


    DELESCLUZE

Med mig er det anderledes. Jeg har overkommandoen, jeg må få soldatens skjebne.


    GUY OG ROSE inn:

    GUY

Hvor er de andre?

Vet du hvor Maurice er blitt av.


    DELESCLUZE

Nei, barnet mitt.


    ROSE

Maurice er død! Hvad skal vi gjøre? Maurice er død.


    DELESCLUZE

Barn, prøv å gjemme dere.


    GUY

Nei, vi vil til de andre.

De løper opover midttrappen.

    DELESCLUZE ser efter dem:

Om vi skal dø, Varlin, har vi en tro: Vår kamp er ikke forgjeves for dem som kommer efter oss.


    VARLIN

Barna der vil bli drept.


    DELESCLUZE

Selv om hvert barn, hvert eneste, blev drept, vilde jeg allikevel tro på fremtiden.

Og nu farvel.

Ennu en stund må jeg holde ut.

Han trykker Varlins hånd, og går langsomt og lidelsesfullt opover trappen.

    RIGAULT kommer inn fra venstre:

Hvorfor har De ikke Deres røde bånd på, Varlin? Jeg pleier ikke å gå med det til daglig, men på denne festdagen tok jeg det på. Tenker De kanskje å flykte som Deres venn Beslay.


    VARLIN

Hvor er Beslay?


    RIGAULT

På vei mot den sveitsiske grense.


    VARLIN

Det er godt. Han hørte ikke hjemme her.


    RIGAULT

Han blev reddet av guvernøren for Frankrikes bank. De to var uadskillelige. Jeg er ikke så sikker på om ikke Beslay nettop hørte hjemme her —: mot muren der borte. Jeg skulde med glede skyte ham egenhendig.


    VARLIN

Beslay var det beste menneske jeg har kjent.


    RIGAULT

Men godhet er en forbrytelse!

Erkebiskopen, tre andre geistlige og to sivilklædde fanger kommer under eskort, op trappen til venstre. En truende menneskemengde er rundt fangene.

    VARLIN setter sig dødstrett med hodet i hendene ved et av de sønderskutte bordene foran kaféen.

    RIGAULT betrakter fangene en stund mens de passerer, går derefter inn i kaféen som er i ruiner.
Samtidig er Lucien, Pauline og René kommet styrtende op trappen til høire.

    LUCIEN i dødsangst:

Pauline, jeg har ikke flere patroner. Jeg har vært gal, jeg har skutt i ørske. To patroner for satan!

Han kaster sig over likene og undersøker dem; til Renée:

Har ikke du patroner? Ditt svin, kom med patronene! Jeg vil skyte når de tar oss, de får ikke lov å slepe oss hen til muren, Jesus Kristus, går det ikke an å finne to patroner.


    PAULINE

Vi er sammen, Lucien.


    LUCIEN

Jamen, de får ikke slakte oss.


    PAULINE

Vi må fly op på kirkegården. Jeg tror de omringer oss nå. Vi vil være sammen med våre.


    LUCIEN

Jeg er redd for å dø sånn. Jeg vil ikke stå der oppe og vente uten patroner på at de skal komme. Jeg vil ikke dø.


    PAULINE

Husker du kirkegården vår?


    LUCIEN hen til henne:

La mig få være hos dig, Pauline.


    PAULINE

Ja, du skal få komme til mig, du.

Vi skal finne en fin plass, vær du trygg.

Jeg skal gjøre dig rolig, min egen.


    RENÉ

Hvor går dere? Gå ikke fra mig.


    LUCIEN

Vi vil ikke ha dig med.


    RENÉ

Jo.


    LUCIEN

Dra til helvete!

Lucien drar til ham, skynder sig opover med Pauline.

    RIGAULT er kommet ut med en kognakflaske, står med ryggen til og følger fangetransporten med øinene. Nu vender han sig.

    RENÉ

Rigault, det var godt du kom. Jeg er så alene.


    RIGAULT skjenker sig et glass:

Vilde ikke folket vite av dig?


    RENÉ

Alle er gått fra mig.


    RIGAULT

Du snyltet på massen, fordi du ikke orket ditt eget selskap. Du vilde at massen skulde beskytte dig mot dig selv.

Nu er det ingen masse lenger. Nu får du gjøre regnskapet op. Hvad har du å fare med? Hvem er du?

Drikker.

    RENÉ

Lær mig å dø, Rigault!


    RIGAULT

Forakt noe.

Skrap sammen det du har av lidenskap til en forakt. Det hjelper kanskje.

Vil gå ut til venstre.

    RENÉ bort til ham:

Hvor går du?


    RIGAULT

Ta ikke sånn på mig, for faen. Jeg er ikke noen Sylvie.


    RENÉ

Hvor hovmodig jeg har vært, Rigault. Jeg har vært bitter mot henne. Jeg har latt et levende menneske gå fra mig! Jeg behøvde kanskje ikke å ha vært alene nu.

Kunde jeg få leve, skulde jeg være ydmyk mot livet. Jeg skulde ta vare på det.

Et skudd smeller. René stuper, skutt gjennem brystet.

    RIGAULT

Åhå.

Versailles-tilhengerne blir modige nå.

Skriker op mot et hus:

Men det er litt for tidlig, og vi skal sette en stopper for det.

I et sprang op til venstre:

Skyt fangene!

Kommunarder på flukt styrter op trappen til høire og ut dit hvor fangene er.

    KOMMUNARDER

Ja! Drep dem! Vis Versailles at vi kan gjøre gjengjeld. Så slipper de å angi oss! Hevn våre døde!


    VARLIN prøver å stanse dem:

Nei. Dette er mord!


    RIGAULT slenger ham til side:

Vekk med Dem!

De har lagt Dem i veien for mig før. Kanskje var ti tusen liv blitt reddet, hvis jeg hadde fått lammet Versailles med terror. Se hvad Deres menneskekjærlighet har ført til, De godfjottede bøddel.

Skriker:

Skyt dem ned til siste mann!

Skuddene smeller utenfor.

    VARLIN

For en krig.


    RIGAULT

Der stupte erkebispen!

Har jeg ikke gjort noe annet godt i verden, så har jeg gjort dette. Jeg har vist at vi likviderer en erkebiskop likeså likegyldig som Versailles dreper en arbeider. Menneskene har en overtro mindre å dra på.


    VARLIN

De vil bringe hevnen dobbel grusom over oss.


    RIGAULT

Tvert imot.

Det vil stagge disse morderne fra Versailles når de ser at vi – endelig – begynner å gjøre gjengjeld på gislene.


    VARLIN

Og De våger å snakke om morder?


    RIGAULT

Ja. Jeg våger å bruke min forstand. Jeg forbeholder mig rett til å skjelne mellem den hensiktsmessige utryddelse og den stupide.


    KOMMUNARDENE fra venstre:

Nå kan de ikke gjøre skade mere!

Leve Kommunen!

Opover midttrappen.

    VARLIN

Selv er De ødelagt. Men tenk på disse som De har hisset til å myrde vergeløse. Er dette det siste billedet de skal ha med sig når de stilles mot muren?


    RIGAULT

Taper de noe ved det? De vet at verden bare var blod. Det blir ikke noe savn å forlate den. Kan man forlange noe mer?

Nu kommer de.

Hånlig:

Flykt, borger Varlin, flykt!


    VARLIN

Jeg har ikke noe å flykte til mer. Og jeg har fortjent å dø.


    RIGAULT

Angrer De på dødsleiet? Svikter De Kommunen? Er det det De tar sats til?


    VARLIN

Nei.

Jeg er likeså skyldig som Dem i redslen.

Det er mitt eget liv som anklager mig, alle døde, uvirksomme stunder i det. Det er alt hvad jeg ikke har fått utrettet, som har dømt mig.

Det er rettferdig.

Versailles-soldater stormer trappene: bak dem følger ophissete sivile; man merker en blendende elegant ung kvinne, Sylvie Gerard.

    LØITNANTEN

Det er Rigault!


    RIGAULT

Ja! Jeg er Rigault.


    EN KATOLSK PREST

Det er Varlin, medlem av Kommunen.


    LØITNANTEN

Er De Varlin?


    VARLIN

Ja.

Menneskemassen vil lynche de to fangene.

    LØITNANTEN

Få pakket av veien.

til soldatene:

Skyt dem.

René, som ligger såret ved muren, har reist sig halvveis op og ser på i vanvittig redsel.
Rigault og Varlin står op mot veggen. Soldatene legger an.

    RIGAULT

Ned med morderne!


    VARLIN

Leve Kommunen!

Skuddene faller, Rigault stuper.

    VARLIN er bare sunket ned på kne:

Leve Kommunen!

Han dør.

    SYLVIE GERARD klynger sig til løitnanten i vill, sadistisk rus:

Hvor vidunderlig du er! Å, min elskede. Så godt det var.


    RENÉ ser henne:

Sylvie! Hjelp mig, Sylvie!

Er du kommet til mig, Sylvie?


    LØITNANTEN

Mademoiselle Gerard, det er en av oprørerne som øiensynlig kjenner Dem.


    SYLVIE

Jeg kjenner ingen av dem. Ingen!


    LØITNANTEN trekker revolveren og skyter René gjennem hodet.

    SYLVIE

Drep disse udyrene! De vil ta alt fra oss, religionen og gleden, drep dem! Syns du jeg er pen? Har jeg ikke rett til å ha mer skjønnhet rundt mig enn andre? Disse djevlene vilde at vi alle skulde være like. Først fattige og så gamle. Det var det livet de vilde by oss. Du – la mig få være hos dig, når du skyter dem! Det er så godt når de stønner og dør, sånn vilde de at vi skulde stønne og gispe av lykke under dem og ingenting hadde de å gi oss igjen.

Hevn oss du. Jeg elsker dig.


    LØITNANTEN

Soldater! Vær forsiktig. Rør ikke maten deres. De har gift i den. Gå ikke inn i husene. De sprenger dem i luften.


    EN SOLDAT kommer inn fra venstre:

Erkebiskopen er myrdet.

Alle korser sig.

    MENNESKEMASSEN

Drep dem!


    LØITNANTEN

Før vi går videre får vi rydde op. Vi vil ikke ha disse djevlene i ryggen.


    BRIGEAU peker på en mann:

Han var med å drepe gislene!

Peker på første kone:

Og hun holdt sig alltid med kommunardene.


    FØRSTE KONE

Jeg er uskyldig!


    BRIGEAU peker på en ny mann:

Og han!


    FØRSTE KONE

Jeg hater Kommunen. Gud er mitt vidne. Men han dér skal straffes.

Skån dem ikke!

Galliffet kommer op trappen og gjør honnør for Sylvie.

    LØITNANTEN

Erkebiskopen er drept.


    GALLIFFET

Still mobben op i en rekke. Vis frem hendene. Jeg vil se om der er kruttslam på dem.

Sylvie Gerard følger ham i leende, eggende beundring langs rekken.

    GALLIFFET peker på første kone:

Før henne bort.


    FØRSTE KONE

Nei.

Jeg har to små barn, jeg er uskyldig.


    GALLIFFET

Frue, jeg har besøkt alle Paris’ teatre, og denne scene kjenner jeg godt.

Hun føres bort.

    SYLVIE

De er en velgjører, general. De utrydder fattigdommen.


    GALLIFFET stanser ved en liten, meget stygg mann:

Hvilket usannsynlig heslig ansikt!

Før ham bort.

Han føres bort. Peker med ridepisken på en hvithåret mann:

Bort.


    DEN HVITHÅRETE

Jeg har ikke vært med!

Jeg er over seksti år, ingen over seksti år blev innkalt som soldat av Kommunen.


    GALLIFFET

Riktig.

Alle over seksti år, tred frem.

Fem-seks trer forhåpningsfullt frem.

    GALLIFFET

Før dem bort.

De behøvde ikke delta i oprøret; allikevel har de gjort det. De skal skytes først av alle.

Et skudd fra et vindu mot Galliffet.

    LØITNANTEN

General, han skjøt Dem gjennem luen!

Til sersjanten:

En snikskytte i dét vinduet der. Ta fem mann og skyt ham.


    GALLIFFET stanser dem:

Han skal ikke straffes.

Jeg har alltid opmuntret skyteferdighet, og denne mannen var ikke så verst.


    SYLVIE OG SOLDATENE

Leve Galliffet.


    GALLIFFET

Soldater!

Det står nu bare igjen å ta kirkegården, så er målet nådd: Orden, fred og civilisasjon har seiret.

Videre!


III

Kirkegården, tett ved muren.
I en grop, bak noen graver ligger Pauline og Lucien. Gabrielle forbinder Pierres skulder. Guy og Rose sitter sammenkrøpet i angst.
Noen sårete og døde. En mann ligger bak en grav til høire med geværet i anleggstilling.
Skyting lenger borte.
Scenen gir et overveldende billede av vårens grønne frodighet.

    PAULINE

Åssen går det med dig, Pierre?


    PIERRE

Å, det slenger i vei.

Stillhet.

    PIERRE til Gabrielle:

Hør nå. De skal ikke bli her. Prøv å komme Dem unda. Bruk heller lommetørklæet til å vifte med. Gå fremover mot dem. Kanskje blir De ikke skutt.


    GABRIELLE

Jeg hører hjemme her.


    PIERRE

Nei, det gjør De ikke.


    GABRIELLE

Jo. Det har jeg gjort bestandig.

Og nu er det så lett. For nu er det bare de andre som dreper.

Men dere barn – forsøk engang til! Ta Rose i hånden, Guy, og løp fremover. Kanskje gjør de dere ikke noe.


    ROSE

Nei.

De skjøt så fælt da vi prøvde isted.


    GUY

Vi vil ikke være alene.


    PAULINE

Bare bli her dere, onger.


    GUY

Hvor tror du det er blitt av Maurice?


    PIERRE

Han kommer nok.


    PAULINE

Jøss da. Maurice klarer sig bestandig.


    GUY

Vi var aldri redd når Maurice var her.


    ROSE

Og han kunde lese for oss bokstavene på korsene.


    GABRIELLE

Skal jeg gjøre det for dere?


    GUY

Nei, det blir likesom anderledes når Maurice gjør det.

De krabber tilbake igjen til sin plass.

    PAULINE til Lucien:

Nå blir det en stund mellem hvert skudd. Nå har guttene våre snart ikke mer ammunisjon igjen, tenker jeg.


    LUCIEN

Bare la de drittsekkene komme. Jeg har det så godt hos dig, Pauline. Det er så fint å ligge her med hodet i magen din og se opover mot brystene dine. De er blitt mye større den siste måneden, kan du tro. De strutter aldeles mot solen. Har du det godt.


    PAULINE

Ja.


    LUCIEN

Men jeg har det best. Er du bedrøvet for det?


    PAULINE

Nei.


    LUCIEN

Men er det ikke du som har det best, da?


    PAULINE

Jo.


    LUCIEN

Det var bra.


    PAULINE

Likte du det?


    LUCIEN

Ja.

Vet du hvad jeg tror? At det med dig og mig, som er så godt, er opfunnet for å fortelle oss åssen døden er. Alt blir så stille inne i en, du har ikke et ønske mer; sånn tror jeg det er å dø.

Skyting, enkelte kuler rammer muren.

    LUCIEN

Å er dette for manér. Kan de ikke komme sig nærmere og skyte ordentlig. Dette er bare til å bli nervøs av.


    GUY

Det er Maurice!

Maurice kommer frem i byks og dukker sig bak graven.

    ROSE

Maurice!

Gledesrop fra alle.

    MAURICE

Jeg trodde faen ikke jeg skulde ha funnet dere. Det var så fælt å være alene.


    ROSE

Ikke sant!


    MAURICE

Men så var det noen som sa at dere var borte ved muren. Den som blev glad, var jeg. Men det var såvidt de ikke traff mig, gutt.


    ROSE

Kommer de å drepe oss nå?


    MAURICE

Å gjør det?

De dreper jo rubb og stubb; da vilde det bare bli utrivelig å være igjen. Å vil du gjøre i gaten når alle guttene er borte og det er ingen å være med?


    ROSE

Men gjør det ikke ondt?


    MAURICE

Ikke hvis du står stille og lar dem sikte godt på dig.


    ROSE

Jeg er redd. Jeg er redd.


    MAURICE

Å er det du bærer dig efter! Er det takken fordi du får være med Guy og mig. Du skal huske at det er ikke alle jenter vi vilde hatt med oss. Det skal du, faen skjære mig, tenke på.


    GUY peker på et kors:

Du, les bokstavene for oss.


    MAURICE til Rose:

Har du lyst, så skal jeg gjøre det.


    ROSE

Ja.


    MAURICE

Her står Josef Andrée, bakvendt Eérdna Fesoj, født 1862, død 1870, åtte år bare, ikke eldre enn dig! Han Josef ligger nå bedre til enn mange av guttene våre midt ute på gaten. Han har blomster og gress over sig. Men det får vi også, om vi blir liggende her. Det er bare et spadetak som skal til. Så skal Josef bli godt overrasket når han får hele gjengen ned til sig.

Barna ler.

    MAURICE

Nei, se på maurene, gutt. Å er de hvite tingestene de drasser på.


    GABRIELLE

Det er eggene.


    MAURICE

Å skal de med dem efter.


    GABRIELLE

De flytter dem hele tiden, så der kommer sol rundt hele egget.


    MAURICE

Har du sett på maken til fikse faener! Og se edderkoppen på korset dér. Der spant den sig en lang tynn tråd og slapp sig ned i den. Nå lar den vinden føre sig bort til den kvisten der, nå gjør den fast. Nå har den rammen ferdig …


    GABRIELLE bøid over forbindingen:

Er det bedre nå?


    PIERRE

Ja, mye bedre. Nå føler jeg mig fiks og ferdig til å bli skutt. Gi Dem nå! Gud velsigne Dem, om fem minutter er allting forbi.


    GABRIELLE

Alt, min venn, er forgjeves hvis vi ser det med dødens øine. Barnet som en kvinne føder, er dømt til å bli et skjelett. Blomstene skal visne, ingenting er sikrere. Men vi kan også velge blomsten og barnet som det eneste; og da er alt liv.

Det er vår vilje det kommer an på. Ja, vi kan se gresset og himmelen og solen, slik at vi er udødelige.

Mannen som lå med geværet, reiser sig i et stønn og stuper.

    ROSE

Er han død?


    MAURICE

En skulde tro du aldri hadde sett en mann dø før! Ja, død som en sild. Men dette må du se på. Det er jaggu det rareste jeg har sett.

En dump, uhyggelig musikk setter inn. Likesom drevet tilbake av den, kommer Delescluze og andre vikende inn. Musikken hører op.

    DELESCLUZE

Dette er slutten.

De venter på general Galliffet. Så rykker de frem.

Slik endte Kommunen. Mer enn noen annen har jeg ansvaret for redsel og død. Hater dere mig?


    MAURICE

Du har alltid vært grei, du Delescluze.

Studerer edderkoppen videre.

    LUCIEN

Det er sant, det.


    PIERRE

De skjønner, Delescluze.

Hjemme i gaten var det bare slit og angst for imorgen og slit igjen og fyll, og så kom døden, det unyttigste og sjofleste av allting.

Men nå er det anderledes. Nå er livet blitt noe stort, som det er ondt å forlate. Da går det an å dø.


    GABRIELLE

Ja, slik er det.


    DELESCLUZE

Mine venner, hjelper dere mig nå?


    PIERRE

Nei.


    DELESCLUZE

Nu skal vi dø.

Jeg er ikke kristen. De kristne sviker jorden, for å gå til sitt skinnende håp. Men vi kan gå herfra, rolig, fordi vi vil at vårt håp skal bli igjen. Håpet blir igjen på jorden! De der borte kan svi gresset av med sine granater, men de kan aldri drepe jordens evne til å grønnes.


    LUCIEN

Men de som kommer efter oss, må ha bedre våben!

Neste gang gjelder det å seire, seire, seire.


    DELESCLUZE

Godheten kan bare seire ved vold, det er det bitre vi har lært. Våre hevnere, våre barn må bli en slekt av umenneskelig styrke.


    GABRIELLE

Delescluze, gi mig et større krav til mennesket enn at det skal være umenneskelig.


    DELESCLUZE

Forferdelige tider må slektene efter oss kjempe sig igjennem.

Skal de lemlestes?

Ja.

Skal de blindes?

Ja.

Skal de dø?

Ja.

Heller det enn å miste viljen til å bli frie mennesker.


    GABRIELLE

Tror De at slektene efter oss drepe, dø for å skape rettferdighet?


    DELESCLUZE

Kampen kommer.

Der er en lovmessighet som er sterkere enn oss.


    GABRIELLE

Så får vi gjøre mennesket sterkere enn lovmessigheten.

Hvad kan ikke ånd gjøre? Den kan få de undertrykte til å tro og undertrykkere til å tvile.

En svak besettende trommemusikk begynner i det fjerne, bvor Versailles-troppene holder til.

    DELESCLUZE

Synes De det idag er noen grunn til å tro på en forsoning, fra menneskesinn til menneskesinn?


    GABRIELLE

Men det er det uforsonlige jeg tror på. Hver som tenker og arbeider efter oss, – skal vite at der er bare ett vern mot redselen, mennesketankens uforsonlighet mot uretten.


    PIERRE

Ja. Det skulde jeg gjerne ha vært med på.


    MAURICE brennende optatt:

En sånn edderkopp er jaggu det klokeste …

Dette her er noe til spinneri dét!


    ROSE

Også så pent det skinner i solen.


    LUCIEN til Pauline:

Nå begynner de å røre på sig. Vet du hvad jeg er glad for. At vi ikke har noen patroner igjen allikevel. Hadde vi skutt, hadde de kanskje stormet og tatt oss på bajonetten. Nå er det bare å stå stille.

Er du ikke glad for det?


    PAULINE

Jo.


    DELESCLUZE reiser sig:

Nu kommer de.

Den taktfaste, mørke musikken kommer nærmere. Dypt under høres motivet fra Beethovens niende.

    ROSE

Nå vil de drepe oss.

Guy vil rive edderkoppspinnet ned, Maurice stanser ham.

    MAURICE

La være!


    GUY

Nå dreper de oss. Nå river vi spinnet i stykker.


    MAURICE

Nei. Han skal få gjøre det ferdig.

Reiser sig, sier til de to andre:

Bare hold dere til mig, dere.

Drevet av musikken går de skritt for skritt bakover mot muren.

    DELESCLUZE

Endelig!

Aldri angst mer, aldri nederlag, aldri fengsel. Nu kan jeg bare stå og se himmelen og huske og håpe, beskyttet av døden. Ingenting mer skal gjøres.


    LUCIEN

Takk for nå da, Pauline.


    PAULINE tar hånden hans:

Takk selv.


    GABRIELLE

Delescluze, ennu er det noe vi kan få sagt.


    DELESCLUZE

Til hvem?


    GABRIELLE

Til dem som dreper oss.

Kom barn, vi skal fortelle dem om fremtiden, om vår uforsonlige tro.


    MAURICE

Åssen det?


    GABRIELLE

De skal kjenne den i vårt smil.


    MAURICE

Å skal vi smile efter!

Vi føler nu at soldatene som rykker frem, er stanset.

    LUCIEN

Nå er det bare å stå rolig og ikke skape sig. Nå får de forte sig litt. Det er rett. Sånn skal det være.

Skyggen av eksekusjonsavdelingens geværer faller på muren. En trommehvirvel. Mørke; i samme øieblikk befrir Beethoven-motivet sig fra trommene og toner ut i en ren, mektig akkord.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Nederlaget

Skuespillet handler om Pariskommunen, det revolusjonære folkestyret som ble opprettet i Paris etter den fransk-tyske krigen i 1870–71. Stykket gir innblikk i de elendige forholdene pariserne levde under, opprøret, det nye samfunnet og det blodige nederlaget.

Nederlaget fikk svært gode kritikker og er senere satt opp på en rekke hovedscener i Norden.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.