Nordlandsliv

av Jon Klæbo

To dagar i Nordland

Gamle Olav var nettopp komen seg utom døra og stod og såg seg om, med kvart opp i vêret, med kvart ut på sjøen. Han hadde utrorshyret på – ikkje skinnstakk og skinnbrok for det var då berre klåre godvêret. Med det same kom son hans ifrå skotet med eit fange ved på armen. «Du er vel mota på å vere med etter seien?» sa faren. Ein sorgtung smil arbeidde seg fram over dei vêrharde kinna og den alvorsame panna letta liksom på seg; eit par glansfulle augo følgde med underleg glede han som inn fór. Det var den yngste sonen hans. Dei andre hadde drege kvar sin veg; den eldste blei i Vestfjorden første vinteren han gjekk for full kar; den andre hadde bygsla seg ein liten gard i grannegjeldet nokre mil borte; han hadde slite mykje vondt til værs og sjukna noko til på det siste; den tredje sonen, slik ein emneleg ferm kar, var segla den hausten, jekta strauk med på Stadshavet. Der låg no han. Det skar sårt i hjarta på faren då han fekk den støyten; midt i dei beste år kvitna det kring den sterke skallen. Men eit nytt lys tok til å tore og skine inn i livet hans då vesleglunten syntest emne seg så godt til. Kvar gong han fekk ny hjelp av denne framvokstringen som såg så kvat og gagnleg ut, letta det som ein tung stein frå bringa, og med kjærleiken som drog dogg av den såraste sorg og solskin av den veksande livsvon, kom det mot og hugnad inn i hjarta hans; det var just som han ville ha tak i livsens strev og strid på nytt lag. Då dei hadde skuva ut her før lofotferda og stod med kistemat i handa og tårer i auga, då såg folk at han Olav tok kring halsen på glunten sin, og det sa vesle Nils sidan at faren ei lang stund ikkje fekk ordet opp, men så hadde han sagt: «Til vinteren, Nils, skal du vere lofotmann – Vårherre hjelpe oss, barnet mitt!» I Lofoten vart det eit skrapfiske, han Olav drog på Finnmarka; det gjekk kleint der òg; men midt under det ulønnsame arbeidet var gleda med; det kunne dei vite av breva han sende heim. Etter heimkoma vart det beint på ein annan måte. Han bar på noko tungt med seg sjølv som ingen visste om, og lite og ikkje var det ord i han. Sorg og hugtyngsle drog som svarte skyer over gleda i huset. Verre vart det òg etter ein liten tur uti øyane. Tankane stridde med otte og tungsinn; men ikkje ville han leggje tyngsla si på nokon, og ingen våga seg til å beine inn i det innvigde rommet der han no sto. Det var liksom tatt bort ei bru mellom faren i huset og dei næraste. Men dette gnog seg inn på det lykkelege huslivet som stod så fint i vokster; mangt og mykje tok til å bleikne. Særleg var det vondt åt sonen som berre hadde stunda på den dagen og timen faren kunne kome heim så han fekk leggje si glede og si gjerning saman med faren si. Då han såg korleis det bar til med nye sorger, tok han seg til å arbeide faren til lags i alt det som han kunne tru låg i hugen hans. Han var meint på å kome seg så hardt innpå farshjarta at det ikkje kunne stengje lenger – og då skulle vel skodda lette.

Då glunten høyrte om utror, vart han snar inn gjennom døra, for det var den tingen han helst ville vere med på. Han såg i glaset at faren rusla ned over bakken med kyla på nakken, og då snøgga han seg og sterta støvlane på det meste han vann. Mor hans som sat ved rokken, såg gleda hans då han kom leggjande inn, og ho visste kva som no var tids. «Skal du no vere sjømann? Berre de fekk noko til å skjere i gryta! Langferda hans Olav hyrte seg kleint i år, og dei stakkars skillingane han hadde med heim, skikka han med hauststemna til å få ei tønne mat eller to til vinters. Heime er ikkje berging og inkje elles å tene – nei var det likt seg, og ei snelle sildgarnstråd om dagen ifall eg no fekk så mykje frå meg – kjære velsigne deg, det er ikkje noko åt eit heilt hus. – Ja, vår Herre vere med dokker!» la ho til for no var han Nils ferdig med si tilhyring og glei ut av døra med eit farvel til henne som heime sat.

Nede ved færingen stod faren og stelte med årer og seitrøer, og snart var Nils der òg. – «Ta kniven der og sjå til å finn oss beite av den ferskaste longa bortunder skjå-tilet». – Det var sagt med så tungt eit drag at det skar sårt inn i det glade barnehjarta. «Kva er det då som gjer så ilt i hjarta hans far! Var det berre som i fjor!» tenkte glunten medan han var av stad og gjorde det han var tilsett. – «Ta du i etterkeipen og hald beint, så skal eg skuva», – og ned gjennom fjæra bar det som det var smurt; det var lunnar heile vegen. Snart var dei utpå, Nils frami, faren atti. «Sjå der, dei er lettare å ro med desse årene, legg dei i hamlebandet framme», sa Olav og langa etterårene til sonen.

Dei rodde ut gjennom vika og skulle på Skallen, men det var eit godt stykke dit, først frammed landet og sidan bort på fjorden. Det var just ein fin dag; fjorden låg så stavande still – berre som ein einaste smil. Nokre kalelengder frå landet strauk det ein stor grå straumkvervel inn igjennom; han hadde det tungt med alt han drog og drassa på, som sjøkalv, tang, busker og anna skrot. Straumen bar inn for sjøen var i fløande, og så visste Nils dei skulle halde seg ved land. Ingen ting vart sagt; alt låg så stilt og fredeleg. Sudraget og straumbåra spela sin gamle slått opp etter berg og steinar; av og til svinga ei terne seg tett framom båten, gjorde så stopp opp i vêret og tok skottmål på morten, men skratta og storskjelte då ho skaut nedi vatnet med heile kroppen og endå ikkje fekk noko for sitt bry.

På neset lenger framme hadde ein stor vase med ærfugl krabba seg opp og sat der og kosa seg i solskinet. Det vanta ikkje vonde ord i dette følgjet då båten kom, for då laut alle til havs og unna, og mange hadde ungane sine å dragast med. Nils såg bort i flokken, det var ikkje glede som følgde auget, for slik ein stor vase ærfugl innmed land var ikkje godt merke; godvêret vart ikkje lenge ståande. Gamlingen kasta òg auget bort i e-gavlen; men gav seg ikkje mykje om det; synet hans hadde ikkje så godt for å leite hit og dit; dei såre tankane hadde for stor makt. Når han stundom skaut auga ifrå seg, bar det jamt inn gjennom stranda til han stansa attved det torvtekte huset som dei nettopp kom frå. Og det såg rett vakkert ut der inne i vika no. Vardhaugen som stod og heldt vestavinden unna, hadde noko til fin let av all den solglansen som lyste ned over lyngen, mingleriset (fjellrapen) og småkjerra, framanfor strauk den brune myra med fine torvseter ned til fjorden; men rett som ho skulle i hallinga, letta dei harde bergnakkane og hamrane på seg og ville enno, før det bar til havs, byggje ein liten mur kring den smale vika som kunne gje livd og logn når stormen rauk utpå. Det var eit hardt lende; men harde hender hadde òg tatt tak; i kvar ei grop og søkk imellom gråberget skein det fram ein åkerflekk, ein liten potetflekk eller eit engstykke. Og her midt i striden mellom dei bergfaste rabbane og det drepande havet hadde den vesle heimen klengt seg inn, med bøn om å få vere i lag med og leggje menneskelivets signande stilla inn i den stormande villskapen. Ikkje eit einaste hus kunne tale om strid og siger og fred så som dette; ingen herregard eller kongsgard kunne bere strålen med slik ein glans som denne heimstaden. – Gamle Olav drog ein tung sukk. Dette synet hadde han levd med ifrå han var ein tomme lang, fagert tyktest det han støtt og stadig – helst kvar gongen han gav lofotbåten segl og la stamnen mot den verste våden med den største saknad og lengt etter dei som hjarta kunne stø seg til når livet var som tyngst å ta – endå fagrare kvar gongen han retta seg høgt opp frå den harde tofta og det lengtande auget nådde gjennom vårens morgonstrålar fram til den jordflekken som var den kjæraste i heile verda; men – så fagert som no hadde det aldri vore. Han kunne ikkje sjølv rå med det, otten slo seg meir og meir fram: det vart mest som tvillaust at han snart skulle leggje volen for den siste gongen, kanskje lenge før vesleglunten var god til å setje seg i rommet hans. Skulle då ingen bere livsgjerninga hans fram! Skulle ho jordast og hans næraste armast! Å Herre Gud!

Det siste ordet kom så høgt fram at Nils måtte høyre det, men gamlen ville halde barnet sitt borte frå det han sjølv sat i; han liksom kvakk i og rådde med seg, heldt opp årene og såg fram. Dei hadde no alt kome seg så langt utmed landet at det var tid til å kome seg utpå. «Han er oppe, ser eg», sa faren, just som han tok til med roren att, og no måtte glunten òg sjå bortpå. Jau, det var så tjukt med måse at ein snautt nok kunne sjå den klåre himmel. «Eg gruar for det at han ikkje vil ta i; det er slik ei lei åte han har». Nils kunne no ikkje seie noko til dette, og nokon ny prat hadde han ikkje hjarte å kome med, og så vart det ikkje fleire ord. Snart var dei bortmed Skallen, og Olav la seg til, sette godt beite på, tøygde messingstrengen bein, kasta onglane ut og feste trøene under setet. Måsen låg no eit stort flak og andøvde imot straumen. Båten svinga igjennom, att og fram, men dei fekk ikkje letta på ei trøe. Ei god stund var det stilt; men så skvatt ein seing opp: «Gillak» og utover, og så heile vasen etter, med skriking og kasting og hiving; seien var oppe. Båtfolket var ikkje seine etter, og dei kom vel midt oppi seidørja; det kokte, det putra just som i ei potetgryte; men at han tok i – nei, det var fritt. Atter og atter snudde dei. Olav tok ei trøe i kvar hand og prøvde på å pote, men han gjorde ikkje så mykje som å kjenne han. Såleis gav dei på eit par timar. Då sa han Olav: «Å – nei, det er vel best å snu mot land; her er ikkje morten å få». Dermed tok han taumane inn, snara dei kring trøene og tok til på heimturen.

Å dra til land frå ein fiskeplass er så moteleg som nokon ting når ein berre ikkje gjekk rein, men fekk noko lite for umaken. Det er ei stund full av fagnad og glede, både for utrorskarane og heimfolket når ein kjem balande opp over sjøbakken med ei god kyle eller vole; dermed veks elsken til desse nakne hardlendte strender og til det rike havet som stundom kan vere så gåvmildt, men stundom er påhaldande og ofte så krasande. Nordlendingen kjenner mykje godt til at denne vennen hans ikkje så sjeldan er i ulage og må takast på ymse måtar. Derfor lyt han frå barnalderen ha god skule og lære seg til å stri med sjøbord og aldesting (bølgjestøyt) og ri på brimhestane, alltid halde ut og aldri sjå det ulikt om det så er svart veke etter veke. Det er harmeleg å snu heim utan eit bein i båten; men morgonen etter står motet og hugen opp like friske rett som bukkane hans Tor.

Det gjekk ikkje fort inn i gjennom med dei som hadde vore etter seien. Heime var det lite å ta til, og på sjøen hadde dei vore midt oppe i slik ein rikdom – var det ikkje harmeleg! Olav tagde still, og dei tunge tankane hans hadde atter vald – det kunne ein sjå på åredraget. Han Nils tok no ikkje kvast i han heller, for han hadde no sine tankar å bala med, han òg. Det var både hyggje og hå på denne glunten, og alt som var, måtte han stire på. Fælt så underleg tykte han det var at faren kunne sjå motlaus og sorgfull ut, så stilt og vakkert det no var i kveldinga. Ut og vestover var bakken på og skaut seg lenger opp, og med sola skulle til og gå sige ned i denne skybakken, drog det slikt eit fagert skin frampå åsane og haugane at ein ikkje kan seie det. Alt saman var så klårt og tydeleg, og på fjorden spegla det seg så at det såg ut som den gamle færingen skulle fare fram både over jord og himmel, og bakkane og hamrane som seig attom båten var så fine der nede at Nils syntest det var stor synd å stikke årebladet ned og gjere skade på alt dette. På den andre sida av fjorden skar det store tindar til vers – mange hundre famnar beint opp. Dei var ikkje så langt borte, så ei og innpå to mil; men no i dette kveldslyset var det greinleg som dei var på og dra sin veg. Ja, dei var visst alt på langferda – det var eit kjekt lauparlag, stolte kameratbåtar. Sjå der strauk han Jakob i Dragøyen – det var just mastetoppen hans, så høg og smiten opp og med kvit fløy; der legg han Knut i Nordvågen til med takkelvant og det bleikbarka lauparseglet; men atterst kjem han Per i Ulvikjen med den første kloa til bords. Ja – ja, far vel! «Til vinteren, Nils, skal du vere lofotmann!» – Og no var han alt langt, langt inni den kjæraste draumen sin. Desse tankane var som ihopvaksne med den beste gleda hans, og det glade hjartet finn seg støtt ein god tone som eig den klangen det ber på. Han visste ikkje sjølv om det, men no var han alt på med å syngje.

Olav høyrde at sonen hadde ei vise for seg. Sjølv hadde han eit godt mål å syngje med, og alltid var han huga både å høyre på ein god songar og å gje ein stubbe med i laget. På lofotvegen trøydde han mang ei stund bort på den måten, og om kveldane var det jamt spurlag etter visene hans Olav. Når det var bryllaup nokon stad i sokna, vart han jamt henta til å vere husbond; å stelle med mat og skjenk var mang ein visst vel så hag og hendt til; men å syngje bruresongen, nei, der kom ingen på hans snøre. I kvar likbåt som drog kyrkjevegen var han med, og alle som budde ned ved fjorden, var då ute og høyrte på når «Gamle-Olav» sendte opp det siste farvel frå den bortseglande. Når dei fór om ein gard, og han tok i den gravsongen: «O, Verden hav du da god natt», så kjente kvar og ein på seg at slik som den sterke røysta drog fram i denne sorgfulle, gråttunge salmetonen, trillande som sommarbåra og stigande opp så lys og levande, men atter dragande seg stilt og mest sukkande og gråtande ned – så var det òg med vegen her i livet; men den fulle klangen som bar songen så traust og så høgt over sjø og land, det var den sterke trua som ber når allting brest.

Den visa glunten heldt på med var både ny og fager; henne hadde han ikkje lært heime, det skjøna han Olav straks; men just dermed kom tanken hans inn på ei ny lei. «Kva er det for ein song du er på med?» – «Å – det var no ein eg song på skulen i vår, og på lensberget fekk eg handla han til meg for eit par skilling». – «Det var ein stands tone, høyrdest det ut til. Du får syngje høgt så eg kan høyre betre på». Og no lét det bortover fjorden som låg og lydde:

«Millom Bakkar og Berg utmed Havet
hever Nordmannen fengjet sin Heim,
der han sjølv hever Tufterne gravet
og sett sjølv sine Hus uppaa deim.

Han saag ut paa det baarutte Havet,
der var ruskutt aa leggja ut paa;
men der leikade Fisk ned i Kavet,
og den Leiken den vilde han sjaa.”

Alle versa rann så vakkert ut i den stille kvelden, og så kom slutten:

«og naar Nættar er ljose som Dagar,
kann han ingen Stad vænare sjaa.”

No snudde gamlingen seg i rommet og sette seg til å hamle. Den nye songen hadde liksom med ein gong sett eld på den gamle songarhugen hans. «Det var vel song, det! Eg må seie som vefsningen sa i Bergen, når det ikkje er Herr Petter-dikt, så bryr eg meg ikkje noko om det; men slik ein tone og slike ord som dette var, har eg no mest aldri høyrt. Det er no ein sørlending som har dikta han, det er greitt, ser du; men det er dei same orda på lag som nordlendingen har, berre ein litt annan sving på. Sørlandsmålet er lett å skjøne. Og så høver denne songen så godt på folket og landet her at han må ha vore i Nordland ei lang æva han som skreiv, for slike bakkar utmed havet og slik ein ruskut sjø og slike lyse netter finst det ingen stad i heile verda. Eg har ein song heime som du skal få; men han kjem no ikkje åt den der som du song. Ja, den skal vi just ta med til vinteren. Nordlendingen har eit hardt liv, og han treng nettopp til det som vakkert er, men det må eg seie, noko fagrare kan han visst aldri få. Du skal sjå det skal bli glede i bu og båt, i ferd og fiske, når nordlendingen får kjenning på den songen der. Det er reint utruleg kor stor ei makt ein god song kan ha. Ja, den stubben der vil eg lære, Nils, og ifall eg ikkje vart med deg, så skal du syngje den om kveldane og når som det elles er høveleg.»

Dermed tagde han med ein gong. Den siste tanken seig nedover bringa hans og gjorde ende på praten. Men Nils tyktest no vere faren så nær at han måtte prøve å halde i, kor det så gjekk. «Ja – kvifor skulle du ikkje bli med? Eg skal då vel ro på same båten?» «Å ja, det var meininga det, men ser du, det kan gå så ymist til», svara gamlingen, og dermed var det stilt atter ei god stund. Glunten såg at faren laga på noko og ville ha det fram, og så sat han og venta. Endeleg så tok han Olav seg på tak og kom: «Det var ein ting eg skulle spurt deg om: Kven var det som såg det lyset bortpå fjorden? Det var vel ikkje du?» «Å – det! Eg hadde så nær gløymt det reint bort; nei, det var ho Sigrid utpå Masterøyen; ein kveld her i vår hadde ho og glunten hans Lars vore etter tare, og då dei la åt og skulle bere opp i mørkninga, såg kjerringa to gonger eit blått lys, sa ho. Du veit kor glad ho er å fare med slikt task og leggje alt saman til ei stor uheppe. Det var vel ein fartymann som hadde lys i vengen. Likeeins var det nett i vinter. Det var ein kveld i fasta, ho mor og eg sat med arbeidet inne; kov og dam var det ute. Og rett som det var kom det noko på glaset. Ho mor visste ikkje si arme råd; ikkje våga ho seg åt fjøset å viska, og ikkje fekk eg sleppe frå henne. Dagen etter fann eg i skavlen attmed glaset ein teistunge som uvêret hadde piska opp over sjøbakken. Men då ho Sigrid kom hit, då skal du tru ho fekk det til; snart visste heile soknet det at ein feigdefugl hadde vore her. Langt om lenge fekk eg henne mor av denne trua, og når andre folk no prata om dette her, så lyt eg berre glise», men då han såg det sorgfulle andletet beint imot seg, så strauk det trøysame bort. Faren hadde før høyrt dette sånn på laus hand. Det hadde lagt seg i hop med ein tung otte han hadde bore heim med seg. No tyktest han ha større visse, og kva dette skulle tyde var ikkje vanskeleg å vite. «Eit farty! – så hadde dei vel sett det nordpå eller sørpå mens det var lyst. Og fuglen! – så mang ein gong landvindsrokk, men aldri slik ein kjeft på glaset før». Så tenkte gamlen; men til sonen sa han: «Kanskje det er som du seier; best var det!»

Med det same la dei opp i støa; båten vart brynt eit stykke opp, fekk ein bordbakke under biten, og han Nils la festet kring storsteinen. Han kjente no til kvifor faren hadde det så tungt. Det kunne vel ikkje vere anna enn sludder, og han undra seg på korleis faren kunne bere seg åt med å setje lit til slikt noko. Men han kjente det, og at han var altfor liten til å gje faren rettleiing. Berre ein einaste kunne lyse opp, det visste han. Det var då ein ting likevel som han òg kunne gjere: «Det er reint utruleg kor mykje godt det følgjer med ein god song», hadde faren nettopp sagt. Skulle han ikkje ha ein stubbe som kunne høve? Jau, det var ein som presten sjølv kvar preikesøndag måtte setje i med først – som var for god for klokkaren. Han Olav let att skjåen og gjekk i make opp over bakken. Nokre fot attanfor kom sonen stullande; han hadde funne tonen; dei svingar og triller som gamalklokkaren og presten heldt så av, kom han òg på. Han tenkte på den tyngsla som faren bar, og på vår Herre som hadde bore den tyngste børa, og så kom det som ei ny tidend til det sorgfulle hjartet: «Aleneste Gud i Himmerig være Lov og Pris for al din Naade».

På dørhella sto faren og venta. Det var ein inderleg kjærleg smil som drog sonen imot. «Du må ikkje bli så langt etter». «Å nei, eg kjem no, eg òg».

Flokken med ærfugl var ein god spåmann. Eit par dagar etter rauk det opp med uvêret. Det kom uta- og vestafrå slik ein alt kunne merke på draget den kvelden. Så lenge det sto på var det ei hard kule. Utror var det slettest ikkje å tenkje på; det var nett så mykje at folk kunne herda ut og sette inn eller gjere fast båtane og sjå etter husa. Endå det var høgste sumardagen lei det langt fram i veka før det tok å rive i han og klårne, men so spakna han då så smått, og det kunne no snart verte tanke om å kome på sjøen. Det var likevel ikkje å haste med, det er greitt, for sjøborden var så strid at når ein kom oppå haugen, var det berre som å sjå kvite segl opp over berg og strender, kvar ein grunn og bø gjekk; ja, Skallen var ikkje trygg han heller. Og medan bakken stod så svart vestover, var det ikkje godt å kome ut. Så kunne han òg så lett springe til med han. Sidan han slo i, hadde det vore einkvan sjølvtredjemann på seksring vestpå, og dei hadde dratt mykje sei. Han Olav fekk vite om dette av gangande folk, og endå meir var han huga på utroren – berre han hadde vore godt mennt!

Laurdagen kom. Han hadde letta noko lite vesti, og så spak var han at han godt var roande; ein åleinemann kunne vel òg balke seg utover. Olav sto nedpå bakken og såg utpå. Sjøburden var ikkje så grov som før; men det var ikkje stort han hadde gitt seg. Slik ein fin regnyr var det, òg – her kom ein færing strevande over vika, og det gjekk fort. Nei, i dag var det ikkje tid å liggje inne og røyte seg. Dermed snudde han opp til gards.

Han Nils sat med eit garnband og batt då faren lét opp døra. «I dag er han farande, og godt seivêr er det», sa han. Glunten kjente godt til at dette var det same som å spørje om han hadde hug til å ro ut. «Ja», sa han, «eg vil gjerne vere med, berre du ser det likt», og no var nåla snart fastsett, bandet hengt opp og støvlane framme. Gamlen gløtta ut i kjøkkenet: «Kan du stikke ei kakesnei eller ein annan matbit i handa på glunten? Han kan bli svang når det lid frampå». – «Kjære Olav, er det ikkje noko dristig å leggje på Skallen i dag?» svara kjerringa. «Du må ikkje ta slik ut at de ikkje kjem tilbake». – «Å – nei, eg trur no ikkje så gale. Det er bra vêr i dag og livd fram med landet. No just var det ein sjølvannan mann som strauk av stad».

Dei var tidleg på han i dag, og det gjorde dei rett i, for han var slettes ikkje til å tru, og så er det no alltid best å ha dagen med seg. Den tillaging dei skulle gjere, hadde dei snåpt ifrå seg. Som vanleg var, gjekk det stilt; dei bruka ikkje mange orda. Far og son gjekk i breidd nedover bakken, og kona følgde eit stykke på vegen for ho hadde som ein otte i seg. «Du ser at det er som eg sa, det er godt utrorsvêr i dag», sa mannen då ho var på veg til å snu heim. – «Ja – ja, men sjå dokker berre for», sa ho, «du veit eg sit no åleine heime». – «Du skal ikkje be om det. Med Guds hjelp så skal vi nok kome både att og fram som så mang ein gong. Er hans tid og time komen, så er vi no alle i hans vald». Den lise som låg i desse orda, kom godt med. Då ho hadde sagt farvel med utrorsfolket og gjekk tilbake, var ho lettare om hjartet. Det var så mange ting som i det siste hadde skremt henne så reint opp, stakkar, at når folket skulle ut i ein færing tok redsla henne straks. Og av eit kvinnfolk var ikkje anna ventande. I den siste veka hadde han Olav liksom kvikna noko til; han hadde då prata om mange ting, særleg med han Nils; når han stulla med arbeidet sitt, hadde han sunge nokre av dei gamle songane sine: «Fjellbyggen agter paa Tiden» og andre, og så var det kome større mildskap over det sorgtunge andletet. Bra var det endå ikkje – langt ifrå; men ho trudde no visst det skulle beinke seg, og dei siste orda hans i stad gav henne godt mot. Ho gjorde ifrå seg ute og sette seg glad til rokken og spann på snella si til det drog fram på dagen og utrorsmennene skulle kome heim.

Det gjekk noko seigt med gammalfæringen i dag, men det drog då fram, og han bar seg ikkje så kleint. Javisst banka han tungt ned på all denne raklebåra som storm og straum hadde rota opp. Det var tunge daskar og bløyting, men gamlen hadde sjølv sett seg i framrommet og tok den verste støyten på seg; båten låg traust for og eit handfast åretak kilte han fram gjennom sjøen. – Dei som sat med årene hadde ikkje noko å seie no; det var stilt i båten. Berre den ting å halde eit godt åredrag i androren krev både sans og samling, og ein klein kar er det som har mykje å snakke om når det røyner på i roing eller sigling. Den uskikken vil nordlendingen ikkje vite om.

«Det er vel tid å bytte rom no», sa faren då dei var komne utåt. «Vi får lage oss til å ta imot han; dei drar han friskt framom no». – Så fekk han Nils framårene. Det var ikkje arbeid åt slik ein glunt å dra sei, og her var det reint urådeleg, for han var stor ved Skallen i år – klumpsei mest alt i hop. Han fekk heller ro det vesle han vann. Orka han strekkje taumane, var det bra; kunne han berre andøve, så måtte det vere bra det òg. – Snart var bunaden i god stand, og etterårene ute. Med nokre drag var dei vest ved den andre båten. Jau, det var ikkje verst om det; han visste ikkje ordet av før den eine trøa etter den andre stod som ein klave. Glunten rodde som ein kar, og sei etter sei fór spralande inn over båtripa.

På vestsida var det særleg dei fekk tak på han. Men her var det ikkje godt å kome innåt, for bølgja gjekk så stor og feit, og kvar gong ho la opp over grunnen, gjorde ho seg så høg og kaut som åsar og fjell. Braut – nei, det gjorde ho ikkje, det vart med tilbeininga. Lite rimeleg var det òg at det skulle bryte på så djupt vatn og ikkje verre vêr. Den andre båten heldt seg godt inn åt Skallen, og det merktes snart, som ein og kvar burde vite, at seien tok betre i di nærare dei slong innpå bruna. Han Olav såg seg godt for denne gongen som elles, for varsam hadde han stadig vore, det var synd anna å seie; men han trong no ikkje halde seg lenger utpå enn andre folk. Ein vil no jamt vere der som det er berging å få. Og han fekk då rett for umaken. Det var greinleg moteleg å vere sjømann i dag.

Då det lei fram til middagsleite, snudde den andre båten i land; dei skulle visst heim med fersk fisk til middags. Men han Olav ville endå halde på han ei stund. Med draginga gjekk det like friskt, og det vart vel ikkje snåpt å råke seien i så godt eit lag, i solskinnsvêr vart det no ikkje så. Han tykte det var råd til å gje seg god tid og gjorde nokre snuingar att og fram. Med sjøen og bølgjene var det så på lag som før; lagt seg hadde han no ikkje; heller var det så at han smått skaut i med det. Men slikt hadde gamlen ikkje tid til å anse; han hadde trøer og årer, han, og der måtte tanken vere med. Glunten frami syntest liksom å kjenne det på seg; men han var ikkje stø på det og snakka ikkje om det. Ein blink sat han og stussa på dette; med det same fekk han sjå ein brottsjø vestpå, og no måtte han seie frå: «Far, eg trur vi må ha oss lenger utpå, for det kjem ei trollbåre leggjande». – «Å, ho bryt no vel av seg før ho når hit», sa faren og såg vestover. «Men vi kan gjere som du seier, for det er nok best, ser det ut til». – Men det tok tid, det med, og just i snuinga bar han i ein sei, og den måtte takast, så det drygde endå lenger. Då han så hadde tatt årene igjen og skulle med nokre kvasse tak kome seg unna, merkte han først at her vart anna av. I mellomstunda hadde ho brote andre gongen, og no støypte ho seg opp imot grunnen. Den stakkars færingen hadde kome seg ned i dalen og beinte opp mot dette vassfjellet. Rett framfor grunnen hadde ho gjort som ein stans; her ville ho ta seg på tak før ho la av stad tredje gongen, og no drog ho alt saman til seg med ei fælande makt. Dalen framanfor grov seg så djup, så djup, og den lange veggen voks brattare og brattare i vêret; ho hauga og toppa seg meir og meir; det auka og rauka seg taggar og tindar opp og opp, og i glupande villskap med blåsing og frøsing tulla ho seg i hop og kasta seg ned i si eiga grav. Det var ein smell så hard som heile verda skulle ramle ned. Eit ytterflak kom så hivande tilbake, og dermed var det stilt som på den innvigde kyrkjegarden. Ho hadde gjort det ho skulle; ho hadde slått seg sjølv i knas, men ho hadde òg gøymt ein utav Nordlands beste søner i den våte grava med tang og tare over dei bleike andletsdrag.

Dei som hadde snudd heim, fekk sjå det fæle brotet, og då ingen båt var å sjå etterpå, kunne ein og kvar vite at ulykka var ute. Det var friske karar, og med nokre kjappe tak var dei der borte. No var det så blankt og stilt som det ikkje hadde vore på mange dagar. Skum og tang låg og sukla kringom årer og tiljer, og midt mellom rak det vesle kvelvet knappast så mykje at kjølen og botn-bordet stakk opp or sjøen. Det var det lågaste setet, og det satt vesleglunten på den første gongen.

Båten la åt, og han Nils var berga. Det seig innover mot gamle torvtekte huset som han i stad drog ut frå sjølvannan. Åleine kom han no heim; den gode faren var borte. Gjennom dei svarte skoddeflokane braut sola fram og lyste med ein mild stråle ned over den såre gråten. Glunten såg opp; han såg heimen sin eigen gjennom tårer og solglans; det var tungt å sjå, men forunderleg fagert.

Svein Urædd, 1870, No. 49–52

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Nordlandsliv

Utgiveren av denne boken, professor Hans H. Skei, har hatt som mål å samle de tekstene Klæbo skrev fra eller om Nordland. Jon Klæbo er i dag en nokså glemt forfatter, men han skrev en god del dikt og fortellinger, for det meste skildringer fra Nordland.

I denne utgaven trykkes ti dikt, fem fortellinger og tre brev. I tillegg inneholder utgaven en biografisk skisse om Jon Klæbos liv og dikting. Utgiveren har også tatt med tre tekster om Klæbo og en samlet oversikt over Klæbos produksjon.

Se faksimiler av Songar og sogor, 1898 (NB digital).

Se faksimiler av Ove Bakkens samling med Klæbo-dikt fra 1934 (NB digital).

Les mer..

Om Jon Klæbo

Salmedikteren Elias Blix kalte Jon Klæbo «den unge gaaverike nordlandske diktaren, som me syntes gjekk so altfor tidleg burt fraa oss». Jon Klæbo er i dag en nesten glemt skikkelse i norsk litteratur- og kulturhistorie, men i sin samtid var han en anerkjent ung forfatter og målstrever.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.