Vårsildfiske

Hundrede båter, tusene håb og viljer
flokker sig sammen mot kvelden: her er det, her!
Blåsten av hvalene glittrer i solnedgangen,
måkene slænger sig ut fra de svartnende skjær,
å, i det kveldende havets violblå mørke
koker der hemmeligheter, syder det hvite liv!
Nu at få garnene ut, før dagen iskall går under.
Mot solskivens bleke kulde brynes nordvestens kniv.

Øvete øine søker sig peiling av landet,
lodskudd blir prøvd, en hånd blir løftet: la gå!
Garnene ryker i susende fryd over rækken,
maskene spiler sig ut mot det ukjendte grå; –
vagene slænges på sjøen, alting er klart på dækket;
så får de sætte kursen mot øygardens svarte favn.
Fyret som glefser derinde ut mot den bleke skumring,
blir hvite vifter i natten, før de er kommet i havn.

Krabber de ned i ruffen, finder sig mat og kaffe;
iskalle stjerner glimter over det svarte hokk.
Blinket av fyret seiler over en skog av master.
Lutende sitter rundt bordet karenes tause flokk.
Kort blir søvnen i ruffen; rund har de lagt sig alle.
Lysvåkne står de på dækket i dæmringens kulsne grøss,
ingen har tid at spise, større ting er igjære:
Den første dagen på fisket . . . Ankeret opp, tilsjøs!

Holmene synker bak dem, blikket speider mot feltet,
dér er garnene deres, merket med gule vag!
Karene stirrer fra rækken, ser de noget dernede?
Motoren saktner og lytter med vâre, fryktsomme slag,
ja i det grånende havet stråler en glittrende lysglans,
det rødmer og hvitner og blåner, sild, å mirakler av sild, —
båtshaken hugger en ende – fort, gjør den fast i winchen!
Og spillet tar til at synge – en jubel: Fisket slår til!

Solen stiger av havet, mens garnet funklende stiger,
en verden av lys som møtes i strålende, vældig glans.
Som levende søiler av marmor skummer det opp fra dypet,
perlemorsbølger som løftes, ufattelig, uten stans,
blekrødt og dypblått og sølvglans strømmer mot dagens
                                                                                        solguld,
sittrende indover ripen, en havets regnbue-flik,
til den blir mast mot dækket, et skred av avrevne hoder,
gispende, sortrø gjeller, blodete, sprængte lik . . . .

Å for en fryd over havet! Fangsten skufles i rummet,
oljehyrene flammer som gnistrende, gule bål,
næver som blodrøtt råkjøtt gløder i isblått havlys,
mens glittrende sildejøkler kalver med tusen mål!
Hvite bjerger av måker lyner i sol om feltet,
skriker i motorlarmen og mændenes glae brøl; –
garnene kastes på dagsætt; så går de ind med fangsten.
Vårhavet brister i latter mot skutenes tunge kjøl.

Livet koker i havnen, larmen sprænges i splinter,
motorer, wincher, måker, skingrende overalt.
Seilerne ligger klare: Haugesund, Bergen, Stavanger,
kalder med tomme sjøhus, venter med is og salt!
Opp blir målene hevet, silden spaes av lasten;
færdige står mot kvelden gjængen av slitne mænd.
Ikke er tid for at hvile, spise får de la være,
garnene står derute, bare tilhavs igjen!

Igjen en sølvflom fra dypet – å evige moder Nordsjø,
rike, gavmilde, gode – velsignet blandt alt er du!
Skinnende er din rikdom, sønnene leder du til den,
den fattigste, minste av dem kommer du stort ihu!
Slik går flåten fra feltet; endnu ligger tilbake
snurpebåtene utpå, mens solen går hvit og lav.
Hoven svinges fra dypet med sildens bugnende morild;
bål av karbid på dækket blaffer utover hav.

Gjennem den sene vårkveld går skøitene ind mot landet;
garnlaget retter ryggen; trættheten falder på.
Slitet venter derinde; alt skal losses før natten.
Godt er at stå på dækket i skumringens dype blå.
Havets algode mildhet vugger sin sang mot siden;
lys, som smilende venner, glimter fra land og led.
Som rødmende rosenblader stiger de fjerne snefjeld.
Karene står ved rækken. Hjertet er fuldt av fred.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.