Innledning ved Oluf Kolsrud
En særegen stillling i Norges kirkehistorie inntar Bergens bispedømmes første evangeliske superintendent Mester Geble Pedersson, som ble innviet til embedet i reformasjonsåret 1537 og døde i 1557. Som en av den gamle kirkes siste prelater og som den første ordinerte tilsynsmann under den nye kirkeordning er han en overgangsskikkelse, som tilhører to tidsaldre.
Mester Geble var ikke skapt til å spille nogen politisk rolle, og han trådte ikke frem som kirkelig reformator av indre drift. Han var humanist, en «fin, lærd mann», og om han var blitt katolsk biskop i Bergen, som han først var valgt til, vilde han ha gjort god fyldest for seg. Men uten brudd fant han seg til rette med de uundgåelige følger av de kirkepolitiske begivenheter i årene 1536–37. Uten å ha banebryterens natur ble han satt til å være foregangsmann for innføringen av reformasjonen i sitt fedreland. Han påtok sig opgaven i lojalitet og utførte den som en embedsgjerning, men på en måte som har sikret ham et æret og aktet minne.
Det billede, som eftertiden har av Bergens første evangeliske tilsynsmann, skylder vi fremfor alt hans takknemmelige forstersøn Mester Absolon Pedersson. Med sin livlige bergenske dagbok for årene 1551–71 og sitt varmt patriotiske skrift om Norges Rige 1567 framstår Mester Absolon i det litteratur-fattige 16de århundrede som vår første forfatter efter middelalderen.
Det tredje og siste av hans skrifter, biografien av Mester Geble, skreven år 1571, er det minste i omfang, men fortellerens levende stil og personlige forhold til emnet gir disse minneblade en egen friskhet og charme, som gjør dem til en av de få perler i den norsk-danske litteraturen før Holberg.
I sin genre står dette lille arbeide for sig selv. Siden de norrøne kongesagaer og biskopssagaer er Mester Absolons «Vita M. Gabelis» overhodet den første biografiske skrift som har fremkommet i vårt land. Og ved sin saklighet skiller den sig ut fra den følgende tids rikt blomstrende opbyggelige livsskildringer i de kirkelige likprekener.
Til innledning gir forfatteren en biografisk skisse av Mester Gebles forgjenger, den siste katolske Bergens-biskop, Olav Torkellsson, 1523–35. Mester Absolon, hvis studier og gjerning falt efter refomasjonens innførelse, og som med sitt hele hjerte tilhørte den evangeliske kirke, fordeler lys og skygge over de to menn slik som det ut fra hans forutsetninger måtte fortone sig for den nye generasjons øine. Han var for ung til å kjenne biskop Olav selv, men skildrer og bedømmer ham ut fra andres beretning og mening; en hovedkilde har uten tvil Geble Pedersson selv været, men i Mester Absolons gjenfortelling savnes de forsonede drag som også biskop Olavs skjebne må ha rummet.
Mot denne mørke bakgrunn fremtreder Mester Gebles personlighet og virke i et sympatisk lys, – skildret med discipelens høiaktelse, ut fra et åndeligt fellesskap og i opriktig beundring. Han forteller om hans studier i utlandet, hans reiser i kapitlets ærend ved biskop Olavs utnevnelse, hans egen forfremmelse til superintendent, hans tiltak for å bygge og forbedre Bergens katedralskole og domkirke med tilhørende embedsboliger, hans omsorg for skolens undervisning og discipler, hans iver for å skaffe tjenere til kirke og skole og hans hjelpsomhet mot unge menn som han holdt frem til universitetsstudier og siden kallte til embeder i sitt bispedømme. Fra Mester Gebles bispegjerning meddeles der et enkelt trekk av hans forhold til tyskerne, men forøvrig er hans virksomhet som reformator og visitator i sognemenighetene ikke skildret. Mester Absolon har fortalt om det han kjente best og som lå hans hjerte nærmest, skolen og domkirken. I biografien av sin forsterfar innfletter han også selvbiografiske trekk.
Efter ni års skolegang i Bergen på farbrorens bekostning blev den femtenårige Absolon Pedersson i 1543 adoptert av Mester Geble som hans søn, og fikk næste år dra utenlands på universitetsstudium; biskopen holdt ham fem år i Kjøbenhavn og tre år i Wittenberg, hvor han tok graden som magister artium. Mester Absolon blev nu av Mester Geble knyttet til Bergens skole, nemlig som domkirkens lektor i teologi, senere var han også et par år rektor; han blev medlem av domkapitlet og tillike slottsprest på Bergenhuus. Bare få år fikk han virke i sin gjerning under Mester Gebles ledelse; i 1555 blev biskopen helseløs og døde to år efter.
Mester Absolons «Vita M. Gabelis» omtales også med tittelen «hans oration om M. gieble, schreffven aar 1571». Biografien er altså forfattet for å fremføres som tale, – ikke ved jordeferden, som i likprekenene, men først fjorten år senere. Orationen kan tenkes holdt ved en bispedømme-synode – fra Mester Absolons dagbok vet vi om flere bergenske prestemøter i dette år –. Eller den kan være holdt ved en høitidelighet i Bergens katedralskole. Det siste er det sannsynligste, da taleren så utførlig behandler Mester Gebles omsorg for skolen og dens blomstring i hans tid.
Så meget mere må vi beklage, at Mester Absolons «Oration om Mester Geble» ikke er bevart i sammenheng i sin oprindelige og fullstendige skikkelse. Vi kjenner den nu bare i den form, hvori den hundrede år senere er bruddstykkevis innflettet i et arbeide av en annen bergensk forfatter: Bergens beskrivelse eller historie, av konrektor Edvart Edvartzen.
I manuskriptene til Edvartzens verk, hvorav der foreligger flere fra hans egen tid, anfører forfatteren meget nøie sine kilder. Fremst i boken opregner han først de trykte bker og derefter de skrevne, som han har benyttet, og blandt de sistnevnte opfører han allerførst Mester Absolons skrifter:
M. Absolons Beschriffvelse om Norge schrefven 1575.
Hans Protocoll fra 1550. til 71.
Jtem hans oration om M. Gieble schrefven Aar 1571.
Ved bokens tekst har han i margen på næsten hver eneste side spesielle henvisninger til kildene. Mester Absolons autoritet påberopes flittig. Henvisninger til «M. Abs. in (eller de:) Vita M. Gabelis» forekommer i ikke mindre enn fjorten kapitler. Oftest står disse henvisninger alene (25 ganger), men i flere tilfeller henvises der samtidig til et av M. Absolons andre skrifter, dels «M. Abs. de Norv. (eller: manusc. de Norv.) et Vita M. Gabelis» ell. lign. (6 ganger), dels «M. Abs. Protoc. et Vita M. Gabelis» (6 ganger); av og til henvises der bare til «M. Absolon» uten nærmere angivelse (5 ganger).
Om sin benyttelse av kildene uttaler Edvart Edvartzen i fortalen til leseren følgende: «Oc effterdj Jeg gierne i denne sammen schriffvelse haffver villet beholde en hvers Ord oc maade at skriffve med, det mæste Jeg kunde, Er det scheed, at Stylen falder noget Vndertiden forandret.» Han vil hermed si, at han mest mulig har beholdt de anførte kilders egen ordlyd eller uttrykkssett, selv om stilen i hans fremstilling derved skulde bli ujevn. Dette er en fordel for oss, når det gjelder å utskille brudstykkene av Mester Absolons Oration om M. Geble. I fem av Edvartzens kapitler er lange stykker ordlydende – som det også et sted uttrykkelig sies – utskrevet efter M. Absolons Vita M. Gabelis. Men andre steder synes kortere anførsler og enkeltheter fra samme skrift anvendt på friere måte, sammenføiet med stoff fra Mester Absolons andre skrifter eller fra andre kilder eller med Edvartzens egen fremstilling. Her er det vanskelig, stundom fåfengt, å forsøke på en sondring. Oplysninger fra citerte stykker kan Edvartzen også stundom bruke om igjen i en annen sammenheng.
De største bruddstykker av Mester Absolons Oration om M. Geble blev efter Edvartzens utdrag utgitt fra codex B2 av N. Nicolaysen i «Norske Samlinger», 1ste bind, 1ste hefte, 1849. Men hverken her eller i sin forkortede utgave av Edvartzens Bergens beskrivelse, i «Norske Magasin», bd. III, 1867, har Nicolaysen tatt med forfatterens marginalhenvisninger til kildene. Dels av denne årsak, dels på grunn av tekstutsnittenes form, er leseren i Nicolaysens utgave avskåret fra selv å skjelne mellom citatstykkene og den omgivende tekst og gjøre sig op en mening om hvad der hører Mester Absolon til og hvad der kan skrive sig fra Edvart Edvartzen.
Oluf Kolsrud.
