Ragnhild

av Olav Duun

IV

111Dagane kom og gjekk, over Stavsund som over bygda elles. Somme av dem var gråe kvardagar, der var ikkje himmel over dem, syntes ein, berre regnvêre eller skodda, ja og ikkje bles det og ikkje let det vera heller. Det var no dei dagane. Andre av dem kom i sol og gjekk i sol, og om det så var Håkon så måtte han sjå dem: Stavsund låg der, så gild ein gar du berre vilde sjå, og bygda i kring lyste det og skjein på, haugar og moar og gar for gar; lande kunde opne seg med ei uventa vidd framfor han, verda er ikkje nokon dårlig ting, og det er ikkje live heller. – Nei nei, svara han. Eg har da ikkje tenkt å sette det ut av kraft.

Alle på garen venta Tale heim. Ein dagen visste dei ho kunde komma med båten. Næste gong tykte dei ho måtte komma; ho måtte komma enten ho var åleine eller ei. Det la seg som ei plage over huse, for ingen vilde nemne det.

Håkon såg at Johannes var tynn i klæane, han hadde det visst så kleint som han kunde ha det. Gong for gong sette han seg for at han vilde ta og riste i hop han og snakke ålvor med han; – 112rettno får det bli, sa han. Og der etter går eg til Henningstad, det må gjerast det òg. Eg forteler og tilstår, alt samen ja, eg får stå der som hunden framfor dem, inga råd med det.

Og for kvar gongen sa han: – Det er betterde mangt ein må gjera òg!

Straks etter sa han til seg sjøl, så mildt han kunde det: – Lat berre ikkje æressykja ta vêre frå deg no. Du er ikkje meir enn lett såra; det er langt her i frå og til martyrdøden.

Han vona ho mor ikkje kom stupande heim før han hadde tingen i stand, Ellida ut or huse og Johannes gift og jordfast på Henningstad. Så kunde han møte mora ja, same kven ho kom dragande hit med. – Eg får jordfeste bror min i morgo den dag! song han.

Johannes vilde han for resten ikkje gi nokon ans, før han hadde vore vestover og snakka med dem, med Periander og Borgny – – kva kom dei til å seie, tru? Korles kom dei til å sjå ut? Det fekk skure og gnu. Han skulde i alle fall få dem til å høre på seg.

Nei ho mor kom ikkje, gudskjelov!

Stundom ansa han på at han gjekk og var redd, redd det skulde bli stilt i kring han, at einkvart skulde syne seg for han; han torde ikkje stane i arbeide. Da tok han seg på tak og gjorde det like vel.

Det viste seg, at det berre var seg sjøl han ottast for å bli vâr. No ja, det var vel slikt slag 113med andre òg det, det er berre dei dummaste som lystar på å sjå den gasten. – Men, men, tenkte han, lat oss sjå litt på han. Vi gir oss tida og ser på personen.

Eit hårsårt menneske, ein hudlausing kunde dei likne han med, men han er dømt til å tåle det same som andre. Han er glad i stryk liksom katten, men stryk dei han mot håra, da skrik han. Ei tid gjekk han her og smått spann når dei strauk han, når dei sette han som høgast. Og enda vanakta han æra så det var ein lyst. Trudde han da.

Og no er han hoss Periander, den kvelden, og frestar å range av seg godlåta deira, han snakkar så ugudelig at han må fryse sjøl-seg. Og så nyttar det ikkje! – Ja men dei skulde sjå meg som eg er! sette han i. – Å hysjt da! Ikkje nokon hanefakter her! He! du veit vel ikkje korles du er? Spør dei andre, når du har fått dem i mot deg ein gong.

Ja vel, og same personen står i kvennhuse, andre høgda, til venstre for troppa, med hammaren i handa, står og veit at han er mordar, at han er svarte Kain. Og det er det vel han har vore redd: å få sjå at han er det og blir det, for det om der kom noko utanfrå, eller ovanfrå, og hindra han. Skal han møte Ragnhild, da lyt han sjå henne i auga slik og ikkje slik. Ja. Og enda vera sterkare enn henne og mor til samen.

Han tok til med arbeide sitt på nytt, og da Johannes kom, gav han seg til og snakka med 114han om det som først fall han inn. Broren hadde aldri vore bedre å ha i nærheita enn no. Det var ei døgervill kjensle, han vart ståande og sjå på Johannes ei lang stund.

Johannes smilte til han, mest som eit barn som har gråte, og så hufsa han på seg og lesste grønfôr som han skulde ha dubbelt betaling for det. Det var mange dagar no sia han arbeidde.

Same kvelden gjorde silda landgong. Steng for steng vart sett, heile lande frammed på denne sida fjorden, og dagen etter var Stavsundvågen full av notbruk. Det vart storveges til styr, der kom ein heil flåte med saltarfarty etter kvart, kjøpte sild og sette verkinga i gang fort vekk. Det var halve mannsalderen sia her hendte slikt. – Og fell her litt valdslott på Stavsund, da trengs det i alle fall, kom Håkon i hug.

Johannes tok sjauarbeid hoss skiprane og tente dagpengar som ein kar. For han var det visst så kjærkomme som ei faderhand i nøda. Noko liknande var det for Håkon òg. Det var da endelig live som kom hit, levande live braka mot øyra hans, det var som ein velmeint dask, ein øyrfik. Det han hadde gått her og tråkka og plaga seg med, det var berre skuggen, berre sjæleliv og skugge alt i hop.

Like vel sa han stopp, da Johannes vilde dei skulde kjøpe sild og sende sørover.

Han kom brasande på han fullsegld ein dagen, langt borte på jordene, han kom slik den gjer som 115vil gjera deg lykkelig: – No svær vi oss samen og kjøper ein sildlast, Håkon; den som er snar no, han tener peng! Kasper Kiran har salta last i storbåten til Paul og stryk sørover i morgo den dag. Vi klemmer til vi òg!

Ikkje noko kunde ha vore trøysamare enn å føye Johannes no, han stod der og vilde gjera Håkon bror sin rik.

– Nei, det gjer vi ikkje, svara han. Ingen ting å kjøpe for, og ikkje vett for to skilling på slikt. Vi har spekulert nok for det første.

– He! sette Johannes i, er du blå frøsen da stakall? Eg har for resten kjøpt, to båtar sild, det er avgjort det; eg leit da på at du – –

Håkon knip att det eine auge og ser på broren.

– Eg burde ha smurt opp deg den gongen eg tenkte på det, sa han.

Johannes vart mørk i åsyna. Men litt etter kvart vart han tung til motes og såg ned.

– Ja eg har stelt meg kleint, mumla han. Det blir verst når ho mor kjem heim. Og så ho Ragnhild – eg veit ikkje kor eg skal gjera av meg. Men du veit, mannar han seg opp: Eg går i mot dem som løva i mot menneske.

Han smiler mot Håkon så godt han kan, og bed:

– Men vil du ikkje vera med like vel da? Orda stal seg beint inn i Håkon. Han tykte alt han hadde gitt seg og gjekk spekulasjonen og galenskapen i vald; – «nu vi står to brødre sammen», 116syntes han høre Johannes song. For live er da live, tenkte han, og var nær på å seie det.

I staden svara han tørt og hardt ut i vêre: – Det kjem ikkje til å skje nei. Vi er ikkje skapt til det.

– Du er som skapt over heile din kropp du! fór det ut av Johannes. Men eg let meg ikkje stane av deg, det kan du klipe deg fast i.

– Smågutprat, sa Håkon.

– He? Tek du til og blir yven?

– Smågutprat ja. Av deg. Nei eg burde ha banka opp deg den gongen eg tenkte på det.

– Var det ikkje drepa meg du tenkte på?

– Å, kva eg sa og ikkje om det – – vi veit ikkje så visst kva vi tenker, all tida.

Regne snerde i kring dem, ein villstyren eling vestanfrå, han var reint mannbisk. Dei ansa det og bretta opp trøyekragen, sette ryggen mot vêre og bia. Da gav det seg.

I det same såg dei Kasper Kiran kom oppetter sjøvegen. Der kom mange no om dagane, men han der likna ingen annan. Han gjekk med hendene i trøyelomma og lutte seg på ein eigen måte, kva det no var eller ikkje han gjekk og såg ned i.

Der var einkvart ved denne mannen som plaga Håkon til å harme seg. I eitt eller anna måtte dei vera for lik einannan, trudde han.

No såg han dem. Han stana og tok ei avgjerd, og kom så beint over ekra. Han var så mild i gonglage; han strauk seg over skjegge eit par 117gonger, med frelsarhendene sine, som Johannes hadde kalla dem. Johannes såg visst berre ein djuptenkt mann i han. Så frisk var han.

– Du barkar nei da? spør Johannes før den andre når fram.

– Dess verre ja, mumlar Håkon og helsar med det same på han som kjem.

Dei sa det som til skulde, om vêre og sildsjauen. Men det var eit telegram han kom med. Han gav det til Håkon. Han fortalde fort og ivrig at han fekk det på telegrafstasjonen, han var just over fjorden og telegraferte, for telefonen her var sprengt av sild og prisar og all slag skippertak, så tok han det med, som sagt.

Håkon skjønna straks det var noko om mora. Han stod med det i handa og spurte om Kasper òg hadde slege seg på sildfortenesta.

– Ja, svara han og lo, eg er som tjyvjoen, når eg ikkje kan fiske sjøl da lyt eg hogge frå dem som kan det; – ja dei fekk leva da, han letta på huva og gjekk.

Der fór den eine ulykka, og her står eg med den andre, tenkte Håkon. Han braut telegramme og las det. – Ja ha, sa han og retta det til Johannes.

– Mor Dykkar døde her i dag, stod der. Og så sjukehuse i stiftsstaden og datum og klokkeslett, men ikkje noko namn under.

No òg såg Johannes ut som eit barn. Det er einast uredd manns auga som kan bli så hjelpelaust 118blå. Heile det sterke andlete vart eit barneandlet, han visste om det og vart arg.

– Kan du fortele meg kven som har lyge i hop det her? spurte han hånlig. Ja for du trur da ikkje det er sant, he? Død? Det er da ikkje lang stunda sia ho reiste?

Kven som har sett i hop det ja, tenkte Håkon. Nei det visste ikkje han.

– Men var ho i byen da? kom Johannes på.

Håkon svara ikkje. Dei stod og tagde ei stund, med ein ny regneling kom piskande. Rettno var han reine nordvesten, notfolke laut sjå til stenga sine snart.

– Ja ja, sa Johannes, du får legge i veg sørover du da. Det er ditt namn på telegramme.

– Mitt? Håkon vart ståande som han nett hadde vakna. Eit tak såg dei einannan djupt i auga. Håkon snudde seg og såg like sælt ut i vêre:

– Ja kven som har sendt det, det får no vera usagt. Men det blir du som må i veg. Det er ålvors snakk det. Eg får enda nok å gjera, her skal vel vera gravøl? Ja. Og i overmorgo er det herredsstyre-møte; du veit kor hellig eg har lovt ordføraren og dei andre å møte fram. Periander tilgav meg aldri om eg sveik han i det, ja eg måtte vera mørklett òg visst eg gjorde det.

– Nei nei, sukka Johannes. Du har aldri vore i beit for grunnar du, veit du. Litt etter har det fare ei uro i han, at han må i veg ja og det med all som først, han spør om lokalbåten kjem 119her i morgo-tidlig, og om den når postskipe sørgåande, i Mesund?

Håkon svara at det stemte. – Og det går jamgodt med snøggruta, la han til, det stoppar kanskje eit par stader. I over-morgo tidleg er du i byen.

Johannes stod enno ei lita stund. Auga hadde vorte langsynte men strie, munnen drog seg til tak for tak, Håkon kjente att bror sin frå mang ei avgjerdsstund. No letta han på huva eit par gonger, slik faren hadde for vis. – Ja vel, ja vel! mumla han og knipsa med fingrane, sette så auga i Håkon og sa: – Eg legg i veg!

Håkon vart litt undren med det same, det var ikkje ulikt til at Johannes skulde ut og ofre live sitt for ei sak. Men han glømte det snart att. Der var andre ting å tenke på.

*

Da dei var oppved stua heime, hørte dei kakking frå vågen, det hamra høgt og hardt så bergknausane svara. Det var Kasper Kiran, fortalde Johannes, han hadde leigd Paul og storbåten hans, det der konstverke med maskin i, med motor i, der gjekk han ja, som eit anna dampskip, ut sunde og til fjords; den første i Norigs land av det slage, trudde han, – sjå kor han går! Der kunde eg ha fått skyss til byen, dei går berre til Henningstadvågen i kveld. Johannes såg fortenkt etter båten.

– Er du gal, sa Håkon, du fortrudde no vel ikkje live ditt til det sjølmordarverktye der?

120– Dei har segl attåt. Og ‘n Paul har vore langt til havs i sommar, fleire vendingar, og har komme att med live kvar einaste gong. Og i utlande – ja du har da lese om motorfarty lel? Men dampskipe, veit du – –

Han var alt i farten med å sette seg i stand.

Håkon hadde ikkje stort å seie han, og ikkje var det godt å få tak på han heller; og enda mindre såg det ut til han hørte det som vart sagt. Ellida òg måtte ha seg unda vegen når han kom settande og skulde ha barbervatn eller kva det no var. Mannen skulde ut å reise!

Det vart Håkon som måtte fortele Ellida at Tale var død. Det bar i gråten med henne. Ho hadde vel ikkje langt etter tårane i denne tida. At ho verkelig hadde vore nokon ting for han! Han strauk henne med handbaken nedetter kinne og gjekk sin veg. Han grøssa alt med seg.

Ja. Ein dagen her kom han friande inngjenom døra til henne, så å seie, var det ikkje moro å minnast? Så var Johannes der ja, og der med vart ‘n Håkon frelst. Så vart han frelst den gongen òg ja. Menneske blir berga i einingen, det lyt finne seg i det.

– Og med henne der, med slik ei brur, skulde du Johannes fram til altere? gjekk han og snakka med seg sjøl. Nei far, i morgo den dag forteler eg værfar din om heile nøda, eg undseier hr. Periander på live som lensmann, visst han skapar seg rang! Borgny, ho skal eg alltid få til å høre på meg.

121Men best han gjekk, så svor han: – Nei så gu, det får du gjera sjøl deg, Johannes!

Han fortalde Hallvard om farmor. Gutungen lest som ingen ting, han kunde vera farlig så vaksen ofte, men seinare om kvelden skilde han lag med Ellidaguten og var ikkje rettelig lik seg. Håkon kjente han var ikkje lik seg han heller, det var ingen her i huse i kveld. Så nær som Ellidaguten, og at han hadde vorte på-sett det var ei skam. No gjekk han og venta på ein halvbror, han visste det alt, for han var allvitande, det var Satan òg i si tid. – Men lat oss ikkje slå, kva vi så gjer, åtvara han seg.

Johannes pakka kofferten og stelte seg i stand, han tok laug, og sjøl veit om han ikkje salva seg òg. Heile natta dreiv han på, etter det Håkon kunde høre. Om morgonen var han oppe i otta og gjekk og venta på dampbåten. Han såg ut som han hadde glømt erende sitt og kom i hug berre reisa.

Men best det var, snudde han seg til Håkon og sa: – Ho mor slapp unda mangt ho.

Han sa det med ein liten smil. Han var visst ikkje lite lei seg for di han hadde stelt det slik det var. Han hadde venta det skulde bli langt ansles.

Så var det farvel og lykke på reisa.

Båten fór med han, og Håkon gjekk åleine oppover frå sjøen. Nordvesten hadde auka på, han var stormen no, og meir såg han ut til han 122vilde bli. Vêrandlete var alt anna enn godlidande. Det vârskudde om at hausten var ikkje langt unda; det trua både notsteng og dampskip og litt av kvart. Johannes kom til å få ei våtvori reise. Men det hadde han godt av.

Det kom over han best han gjekk, at han levde i ei gammal og ferdig tid. Sia kom her dagar da ingen tenkte på vêre og slikt, dei hadde vunne over det og glømt det. Men da kunde dei kanskje ikkje glede seg over godvêre heller? Nei nei, så var der andre ting å glede seg over. Og det vi no kallar skam og ulykke, dei har gjerne vunne over det òg da? fresta han å tenke seg. Det vi trur, og det vi nektar å tru, det har fare sin veg og kan aldri finnast meir? – Blås! smilte han, det var denne maskinbåten som fór her og skrytte, han gjer vilt av folk.

Han hadde just fått i veg telegramme om at dei kom og henta like. Da blir han vâr at Ellida er meir enn vanlig ulykkelig. Ho ser på han som snarast, så han kvekk: kva er det menneske vil rope til han? Først snur han seg frå henne, han vil ikkje sjå henne i dag. Men uroa sig på han og veks over uviljen, han må høre kva det er.

Ho kom ikkje åt borde til frukost. Kva var det som klemte henne, ho vilde da vel ikkje fortele at ho hadde mist mor si ho òg, eller værmor si, rettare sagt?

Da ser han det. Stilt og rolig står det der: Ho har mist Johannes. Han fór no.

123Slik er det og ikkje ansles. Johannes kjem ikkje heimatt, det kunde ein ha set på han da han gjekk om bord. Han såg ikkje livs von for seg her; han ruska med seg skrape sitt og sa farvel til live her heime.

Håkon hadde vorte kald i klæane. Men han sette seg for at han skulde eta seg mett før han gjekk frå borde, og det gjorde han.

Han venta til han fekk Ellida på tomannshand, og spurte kva Johannes sa da han reiste.

– Han sa far vel, svara ho. Ho såg trassig på han.

– Og så bad han deg komma etter, ikkje sant?

– Ja! tilstod ho, og der med gret ho på nytt. – Eg har ikkje lov til å fortele det!

–Er det til Amerika han skal da? Svara meg på det!

– Ja han trudde det.

Håkon stod litt. Han skjønna at Johannes så smått hadde stelt seg til ferda føreåt.

– Kor mykje hadde du å låne han da? spør han.

Ho vart raud, men ho såg halvt lykkelig opp på han: – Eg hadde ikkje meir enn 50 kroner. Eg har nokre kroner til, men dei er i banken – han kunde ha snakka til meg før!

Håkon gjekk opp på lofte hans. Ikkje eit ord var der å finne etter han. Og snøydd for alt som hans var. Det måtte vera ein tung koffert han dragsa om bord. Håkon hadde ikkje komme til og set på han eller ta i han. Like til skinnhuva 124hadde han ruska med seg. Det var no òg sjølve hovudplagge hans. Det dyraste i heile garen, etter det han sjøl fortalde; ei amerikansk oterskinnshuve.

Håkon minns da Johannes kom heim og hadde henne på. – Kva ho kosta? 4 dollars for skinne, og 3 i gjeringsløn, og der til 2 manns liv, det blir ikkje lite til samen. To manns liv ja, billigare vart det ikkje. Det var så vond ein oter, dei låg 4 frostnetter ute før dei låg han i hel, og da den eine skaut oteren, julnatta, da skaut han i hel kammeraten sin med same skotte, og det vart han så lei seg for at han gjekk heim og skaut seg sjøl. Hadde kona hans òg skote seg, som ho tenkte på, da hadde det vore fire liv som gjekk til, om ein reknar oterlive da.

Slik kunde Johannes sitte og ha det morosamt, den tida. Det hendte seg ja, det var ikkje meir. Sia bar det i bygginga med han. Det var dei elles to om.

– Han var ikkje så lite i slekt med ‘n far sin, mumla Håkon.

Men har han fare i frå oss no da? Spørsmåle strøypte han så han måtte opp og gå, skulde han få puste. Han fresta med å le litt: – Er du tjyvskræmt no da, Johannes?

Litt etter var det avgjort at dette fekk ikkje skje. – Stopp no her! sa han og gjekk til telefonen. Han vilde telegrafere til stiftsstaden, til politie der, og be dem ta vare på kroppen til så 125lenge, han kjem rømmande med eit pengeandsvar og ymse ting elles, han hører lensmannen til.

Men da han ikkje fekk tak i telegrafen straks, ringte han opp Henningstadvågen og spurte om Kasper Kiran låg der med storbåten enno. Dei svara ja, og Håkon bad om å få snakke med han.

Mannen kom i telefonen, og Håkon spurte om han fekk vera med sørover til byen. Det var ja med første ord, men i dag var det ovbør. Ja, men Håkon let så han måtte av stad enten det rauk eller fauk, dei fekk da våge live for han, om ikkje meir; ho mor ligg på sjukhuse, ho er gjerne død no, sa han, og da lova dei å ta laust og fara så snart han kom.

– Eg må i veg og stoppe tjyven, sa han til Ellida.

Ho såg ikkje særs klokt på han. Og da han fór såg ho fiendsk etter han, så viss var ho på at der venta henne ei Amerika-ferd. Så det måtte vera bra rett det han no hadde for seg. Johannes skulde bergast i land, han vilde kalle det slik til han fekk bedre tid. No kjørte han.

Hallvard fekk vera med og ta heim hesten. Håkon snakka nokre ord med han, bad han vera snild gut, og fortalde han skulde i veg og hente heim a farmor, men da han hadde nemnt henne, smikka han hardt på hesten, for henne var han ikkje ferdig til å tenke på enno, det var Johannes han måtte ha tak i. – Reiser du i frå meg da? sa han inni seg, ein totre gonger. Han hørte kor 126stakarslig det let, men kva råd var der med det, så einslig ein krok fór aldri denne vegen nokon gong som han no. Alle samen hadde reist i frå han. – Å nei da, trøsta han seg, du lyg deg berre full; det gjer vi støtt når vi er ulykkelige.

Men det var ein hending at dei låg med båten på vestsida i dag. Dei hadde umulig komme seg ut fjorden og rundt oddane i dette vêre. Og da? – Ein hending er menneske òg, pla ho mor seie.

*

Håkon hadde tenkt å styre innom hoss Periander når han fór gjenom Henningstad-tune slikt slag, for i morgo skulde herredsstyre-møte stå. Han burde ha sagt så pass som at han fekk bli lensmann utan hans hjelp, så han i alle fall visste kor hardt plaga Håkon var. Men han hadde ikkje tid, han måtte vera i byen når Johannes kom dit, elles var han brorlaust menneske for heile levetida. Han vart så jaga først han kom i hug det, det var nær på han hoppa ut or karjolen og sprang føre hesten.

Einkvan skikka Borgny fram i vindauge med det same han kom framom hagegrinda. Han vinka og stana, og ut kom ho. Han steig utor karjolen og snakka nokre ord med henne, i livda av husnova.

Først fortalde han at mora var død.

Ho tok handa hans, og klemte varmt og fast.

– Ja, sa han, og ‘n Johannes har reist og skal hente henne, han fer med postskipe i kveld.

127– Å?

– Men eg må avstad eg òg. Du veit, du kjenner ikkje ‘n Johannes enno, du veit ikkje – –

Det svara ho ikkje noko på.

– Nei. Men sei meg ein ting: Har du verkelig latt ‘n få låne bankboka di?

Ho slepte handa hans og vart bratt i nakken. Han hadde set billete av ei kvinne som var slik, så storfelt brei millom augebrunene, og med slik lang og fin ein hals, – ja halshogd vart ho visst òg –; og just det ovmodige drage der ved munnen hadde ho. Men no vart ho Borgny att, ho fekk smale auga, og munnen smilte aldri så lite.

– Eg er 22 år, svara ho.

–Eg trudde det eg og ja. At du var full myndig. Men det var du ikkje nei, stakkar. Hm! hm!

Ho ser trassig på han. Men så seier ho, med auga ned mot grase:

– Eg trudde du vilde det.

Ho såg opp att og vart heit i kinna.

– Eg lastar deg ikkje nei, skyndte han seg og sa. Eg lastar meg sjøl. For eg kjente han ikkje eg heller, eg visste ingen ting, men det kan vera det same, han har det leit nok sjøl no; – vi skal da få han på rett kjøl att.

Ho fekk ha det å tenke på. Han hørte noko Lea sa eingong: – Når eit kvinnemenneske forbarmar seg over ein mannsskapning, da veit ho alltid kva ho gjer, og vel så det, og mest lykkelig 128er ho når ho veit det burde vore ugjort. Men han fekk ikkje sjå om Borgny hadde ringen på i dag.

– Vera ikkje forfæld du, bad han, eg skal snart komma att med han til deg. Om han tykkjer han er aldri så uverdig.

Ho kalla han ikkje tosk, ho sa ikkje noko, men han merka orde var ikkje langt unda.

– Nei eg må i veg no, sa han, eg skal vera med ‘n Kasper Kiran og ‘n Paul.

Ho mjukna fort, og spurte om han verkelig skulde fara i dette uvêre. – Du er da ikkje gal? sa ho.

– Eg er piska i veg, svara han.

– Ja men kvifor? sette ho på. Kan du ikkje seie meg det, Håkon!

Han vart rar til motes da ho nemnte han på namn. Han rista på hovude:

– Nei eg kan ikkje det du. For eg har ikkje tida no. Far vel da, og vera grei gjente. Og hels ‘n far din!

Han snudde seg for resten og tok henne i hand. Så la han i veg.

Var ho sint eller var ho sorgfull? undrast han. Det fekk henge der til så lenge. Men ein slik tust til kar heldt han visst på og vart no, at kom der ei kvinne og vilde ha han, da var han herrelaust gods, da var han rek-ved å kalle. Han vilde ikkje ta Borgny i hand ein gong til, for det første. – Nei men no snakkar eg åndelig! fór det i han, Johannes var der og sa det.

129No ja, men han helsa på vêre da han kjørte vestetter, det kom farande mot han med vind og væte, i blindaste jage, og på same vise fór skydråtten over himmelen, slik kom eling for eling inn frå have. Fjella yvde seg i mot det, haugane sette berg i mot det, småskog og lyng vart strigla så det var eit syn. Heile lande var ute og gjekk i hardvêre.

Ja ja, statt du der til du blir til stein, han skulde lenger han for sin part og vart åleine på ferda. Han smikka på hesten meir enn vakkert var.

Han såg eit flak av sjøen utmillom skjæra. Han var stygg. Han vilde skræme alle som såg han. Men meg skræmer du ikkje, tenkte Håkon. Eg er for dum, eg kjem innanfrå landjorda eg. Og eg er ute i hardare erend eg enn du!

*

Kasper Kiran rista på hovude til Håkon. Smilte gjorde han visst òg. Paul stod der som den havmannen han hadde vorte, brun i andlete og grå og kald i blikke, ein motstandar mot sjø og vind, hadde Johannes kalla han ein gong. Han skilde det lite korles vêre fann på å skapa seg til. Han såg på Håkon liksom han grunda over han; det gjorde han støtt.

Sjøen gjekk med kvite skomfrøsen i vågen, og for kvar elingen gneista det av båra og smått rauk. Sola rente fram millom skyene tak for tak, men ho var sløkt som eit blinda andlet, og det 130same var himmelen, om han synte seg ei blink. Så var det berre ville skyhave att.

– Du vil i veg no da? spurte Kasper Kiran.

– Ja, svara Håkon, ålvorsamt. Det var dette telegramme du kom med. Men han håtta seg så pass, at han fortalde han måtte vera i byen når postskipe nordanfrå kom dit, han skulde ha tak i Johannes, som var med der. Han måtte det ja, slo han fast.

– Ja ja? sa den andre og snudde seg til Paul.

– Motoren er oppelda ja, var svare.

– Skal vi skramla med den òg da? undrast Håkon. I slik ein bør?

Paul såg på klokka. Ho var straks 11. – Skal vi vera der i morgo den her tida, så, mumla han.

– Vi må vera der før, sa Håkon, han syntes Johannes heldt på og fór så det susa i han.

Det var for dumt sagt, dei hørte han ikkje. Dei hivde fram oljeklæda til han, og dem tok han på seg.

Paul sette motoren i gang. Det var ei merkelig hosting, som du hørte på eit lungesjukt beist, men det bar da i gonga like vel, det bar til å gå i takt.

Båten var ein gammal ranværing, ein diger slave med atterspegel som eit farty. Han la i veg og gjekk som ein annan dampar; så vatt dei segle, med tre klør til bords, og dermed var det full vasking og ein vålig fart.

Kasper Kiran såg ut som han smilte no, men 131den mannen han trudde på måtte vita om det var slik eller ei. Håkon smilte i alle fall, til kvart skjære som kom kilande i møte med han og fór nordover, til kvar elingen som nådde att båten og gav han ny fart. Farten kunde gjera ein til menneske att, slik kjentes det. Dei tok leia for tvert og la henne bak seg, dei reid over opne havstykke, og dei pløyde smulvatne så røyken stod unda ripa i le. Byen kunde ikkje sleppe unda dem. Paul visste det, kunde ein sjå.

Håkon skjønna så pass av sjø og segling, at dette var vågelig ferd. Han hadde vore på Lofoten i 2 vintrar med han var ungguten, og eit par ferder var han på sildvåg sørover.

På Vestfjorden siste åre, da dei seglde heim, vart høvesmannen bråklein og seig i hop framfor løftingen. Håkon stod nærmast, og tok styr volen før båten skar seg til vinds. Karane hadde så nok med å bera inn høvesmannen, dei glømte Håkon og styringa, han måtte stå der og kunne det. Båten reid båra så det var ein dans, Håkon mintes det av og til. Først da dei nådde ned mot innlande, bad han ein annan komma og ta over andsvare for live deira. Ja ja, høvesen fekk dei på nærmaste sjukhuse, og han fekk døy der.

Dette her var verre fart; det var utrivelig, visst ein gav seg om å tenke på det. Sjøen kom så høg og hol at det lyste gjenom kammen på han, håre løftast på hovude når dei rente i veg på 132båra, båten vart så ovmodig med kvart at ingen kunde vita om han lystra styre lenger, ja og han var så tungt plaga at han kunde finne på å grava seg søkk ned. Og rokk-elingane kom oftare og striare etter kvart.

«Havet er skjønt når det roligen hvælver,» kom Håkon i hug. Ja da, og himmelen med, dei hadde rett som vitna slik. Om det så var i dag så var det vakkert nok.

Vêre vart tyngre og tyngre. Og dei seglde. Dette var grov framferd. Dei seglde ja, dei gav på og fór søretter, timevis og milevis, og lande kom og drog andre vegen, heile ævelengda av det; – det ståst ikkje fedreland for oss, lo det i Håkon, enda han grøssa tvert i gjenom, for han hadde ikkje tida til å forlise no, det måtte ikkje hende seg. Tanken på Hallvard måtte han vise frå seg med all si makt, auga i gutungen vart farlause straks han såg dem.

Langt ut på dagen ein gong ser Paul attover, og så stoggar han motoren. Han smiler vondt da han gjer det, han har set der vil bli fart nok like vel. Og det vart det. Sjøen samrauk. Paul seier til Håkon, som står ved pumpa: Kan du krvpe inn og få til litt kaffe, trur du?

Håkon måtte få det til, så umulig det var. Han slo seg mest i hel i løftingen, slik hiving var det, han låg på firefot somtid og tykte han var tullut, men kaffe vart det omsider, og da fekk dei smulvatne eit tak. Dei drog eit par klør til, 133og kraup inn etter tur og matstelte seg. Så var det same jage att.

Eit tak vart det regne, mykje vatn og mindre vind. Håkon vart redd, det var som eit fingerpek frå Vårherre at vegen til byen kunde bli dem dryg nok. Nå, den mannen var han ferdig med, kom han i hug, og dess utan hadde dei motoren. Men Paul sette ikkje motoren i gang. Dei gav opp klo for klo og heldt farten tålig fint.

Dagen seig, og da renska himmelen seg. Han vart gulbleik all vegen i vest og nord, han var herja men umild, jamvel skyene hadde rømt i frå han. Og vinden kom att sju gonger argare. Dei minka segl og peisa i veg framgjenom halvmørkre.halvmørkre] rettet fra: halv-, mørkre Dei slepte det eine fyre og tok det andre, ein leit på lykka og den andre på lagnaen, og Vårherre måtte vita kva Kasper Kiran gjorde.

Farten syntes dubbelt stri no i mørkninga. Håkon hadde ikkje stor trua på at det gjekk vel.

Kasper Kiran spring over lasten og atterut, han ropar at dei får ta fast, her er hamn i le. Paul ser på han, men svarar ikkje. Er han full? Han ser slik ut. Eller har farten fare i kroppen på han? Eit slag galenskap må det vera, seier Håkon med seg sjøl, det må vera noko som heiter seglardilla? Han er alt anna enn vel til motes. – Han har segld seg sint, ler Kasper og går forut igjen. Håkon synes det er langt til folk no.

Galningen står og styrer. Dei tør ikkje ein gong manne over han og platte ned segle. Dei 134er i hans makt. Dei fer framgjenom gråmørkre med rokke i kring seg, og sjoen bryt frammed båten som flu eller fall. Nye lys dukkar opp framfor dem, står og segler dem til møtes, blinkar talar til dem og blir borte. Svarte lande stig fram mot dem tak for tak, og vikunda. Rokk-elingane lyser kvitt når dei kjem, – kvitt som døden, sa folk.

Men da kom Håkon til å sjå Johannes for seg, og litt om senn tok han til og kjente farten som ei glede att, som ei makt han hadde med seg. Så pass fekk ein segle for ein bror. Han vilde ta han heim med vald, – og Ellida tek eg på meg, sa han til han. Enno hadde ikkje postskipe synt seg attanfor dem, han hadde narra seg kvar gong han trudde det.

Galningen stod og styrde. Håkon tykte han hadde auga hans på seg heile tida, han var mo åleine med dem, to sinns-sjuke fiendar som lurte på han. Paul har svore hemn ein gong over Håkon, for di Ragnhild kom på tukthuse, han rømte lande eit år for hennes skyld. Gud veit kva han tenker no – – det nyttar ikkje å tenke i slikt vêr!

Men Håkon reiv seg laus, kraup inn i løftingen og svinga til ein kaffe att. Da song Paul ut at dei skulde berge segle. Han hadde elda opp motoren og sette han i gang. Dei gjekk og kakka i stormen, Kasper Kiran løyste av ved rore, dei drakk kaffe og fekk seg mat.

Med Håkon og Paul sat der i løftingen, kom 135dei til å sjå einannan i auga, litt djupare, visst, enn folk plar gjera. Håkon samla seg og tenkte: Denne skruven her er fienden min. Han driv på og straffar meg med å spara meg. Men kva råd kan eg for at Ragnhild stupte seg i ulykka? Ho stupte oss alle ut i ulykka. Men i natt var det ørande smått og langt unda. Her etter måtte ein kunne smile til slikt.

Dei gav båten ein seglveng att. Det vart ei endelaus segling,segling,] rettet fra: segling. når var det dei tok til?

Inni svarte natta ein gong kom Håkon til å sjå beint mot lysa på storskipe. Det kom etter dem, fram utor mørkre, blankt lys og raudt lys, blankt lys og grønt lys, jagu kom det no lel!

– Jaha, sa Paul. Han òg hadde set det. Men han strekte ikkje på segle for det.

Kasper stod og styrte enno. Underlig å sjå: Han, bleike finbygde mannen er havhest så hard som nokon, eit råbarka krøterskinn som det ikkje ein gong bit daue på, og så står han kanskje og lengtar etter åndemøyar og annan styggedom. Ein klok og vaken hjerne, seier folk, der er skolt på ‘n Kasper Kiran.

Postskipe tuta, og litt etter såg dei det ikkje meir. Det hadde ein stoppestad der. Paul bad Håkon hjelpe seg, og så gav dei båten meir segl, leia var vel greiare her eit stykke. Det gjekk og gjekk. Når var det dei tok ut på denne ferda?

– Kjem eg i land, sa Håkon, da gruvar eg ikkje for same kva eg møter.

136Dagen kom. Han var i lufta da Håkon vakna, – han hadde stått ved pumpa og sove ein stubb –, lysinga smilte, og stormhimmelen gliste og smilte med. Der gjekk forunderlige leter over jorda. Håkon var inn og fekk til kaffe på nytt. Da han kom ut, var postskipe på sida av dem. Der var det ja, ein svart majestet, som kom og gjorde storbåten deira til eit lite traug.

Og der om bord var Johannes. Så nær dem var han.

Karane vatt segle i kragen på mastra, vinden var ikkje verre no, og ein times tid stod dei dregg med postskipe. Da hadde det stopp ein stad enno, og dei fekk ein god føremon innetter fjorden. Og vinden stod ved lag.

Men no vilde ikkje motoren meir. Nei. Han hosta berre og fór i rangstrupe, dei fekk halde han undskyldt. Det nytta ikkje med banning, det nytta ikkje med smurning, han stod. Håkon vart liten til motes. Han såg storskipe hala innpå dem jamt og visst. Det kom på sida av dem, og det seig i frå dem. Ein rokksalving fekk dei enno, og da ferdast dei vonoms fortare, men ein times tid for seint kom dei til byen, det kunde ikkje ansles gå.

Kasper kom og løyste Håkon av ved pumpa. Han står og pumpar og ser på han; så seier han: – Du finn da vel att ‘n bror din sia, i byen? – Nei, svara Håkon. No er han bortkommen for meg. Visst ikkje du veit nokon å be til, som kan gripe inn, he?

137– Kasper Kixan smilte bleikt men gudlaust. Lagnaen visste han ventelig inga råd med han heller. Men kva skulde da dei gode maktene vera godt for?

Dei vart jamt ein time etter skipe til byen. Alt ferdafolke hadde gått i land da Håkon nådde dit. Han stod ei stund og visste ikkje noko å ta seg til. Han hadde fare som ein galning, han hadde fresta både dauen og Vårherre og det som enda mektigare var, – eg var så redd som eit menneske kan bli, og fåfengt var det! småflirte han. Johannes hadde vunne over han. Nei, det var lagnaen som hadde vunne over han. – Eg er eit fe på jorda, mumla han da han slong innetter kaiene og mot byen. Berre ikkje heile live mitt er ei slik tullsegling! Tanken var ikkje varm, just, da han gjekk gjenom han.

Sjukehuse ranns han i minne. Der var ho mor, det var no det, lat dei døde o. s. b., men der måtte Johannes vera, der måtte han bli å finne i dag, verre forjaga var han da vel ikkje, gutstakaren?

Han la i veg som han gjekk og stod, han fekk ta på seg kisteklæane ein annan gong.

*

Tale og Ragnhild hadde komme til sjukehuse om kvelden tre fire dagar før.

Det var da dei kjørte oppgjenom dalbygdene at Tale vart dårlig. Rettelig frisk var ho ikkje før heller, ho klaga seg klein da ho hadde sitte på 138toge ein times tid. – Vi må skynde oss å reise no, sa ho, for elles når eg ikkje heim.

Dei bytta tog ein staden, og fekk plass attmed vindauge, midt i mot einannan. Dagen var regngrå, men vêre var stilt, lufta kom mjuk og mild inn til dem. Dei såg skodda vart rulla i hop oppetter skoglia, og barskogen kom fram så grøn han var. Så var der sol eit tak; ho lyste på små garar i skogen og på store runde fjell langt unda. Sia kjørte dei inn i eit regnvêr, kjørte tvert i gjenom det og ut av det.

Der sat dei. Somtid såg dei ut gjenom glase båe to. Med kvart såg Tale på Ragnhild, og somme gongene kom dei til å sjå beint på einannan. Da smilte dei litt, kvar på sitt vis. Ein gong sa Tale: – Eg kunde aldri ha drømt det var slik å kjøre med toge, at der var slik ein draum i vente for meg. Her sitt eg og held helg, og lande det kjem til meg og syner seg, så forunderlig som Vårherre skapte det. Folk hadde fortalt meg at togferda var ei plage. Folk er så reint for sluge, eg burde gå og gjømme meg eg. Og det gjer eg vel snart; ein blir da gjømt. Åja men herre gud, der er ting eg skulde ha gjort først!

Lenger ut på dagen var det ho sa: – Nei eg er ikkje noko til, lenger; eg skal vera glad visst eg vinn meg heim, – da lyt eg seie eg har gjort mitt. No tåler eg ikkje sjå ut meir, det tek så på meg. Ho sette seg inn i kråa si og dubba. Hosta gjorde ho ikkje, men ho hadde litt tyngre for å 139puste enn vanlig. Ein staden var Ragnhild etter kaffe til henne. – Eg drikk han, ettersom det er du som kjem med han, sa ho. Men ho vann ikkje på han. – Nei, Ragnhild, det er berre kvinke og plaga med meg no. Ragnhild stelte det så godt for henne som ho kunde, med sjal bakom henne og kåpe over henne. Der sat ho; der sat dei båe to.

Best det var kom Tale sigande fram over den vesle bordplata. Ho hadde ei fæl nød med å få puste. Dei kom med vatn, og Ragnhild sat breiddmed henne og heldt henne. Tale fann i handa hennes og blåheldt seg i den, for det hjelpte utrulig. Tida gjekk, time for time.

Da sa Tale: – Du blir med meg så langt eg rekk.

Ragnhild lova det.

– Du blir med meg alt heim visst eg rekk så langt.

Ragnhild smilte. Ho tykte dei bad henne om å bli med seg i døden. Ein skulde ventelig ha fresta det òg ja. – Ja, svara ho. Er det så laga, da får det så skje.

– Nei, nei! bad Tale. Du må ikkje – – sjå det slik! Eg vil ikkje – – lokke deg borti – –

Nei. Ho vilde ikkje det. Ho gav seg på det. Ho vart ikkje verdig til den lykka, å fullføre erende sitt. Stort meir visste ho ikkje, der var visst ingen ting meir da?

Ei tid etter ansa ho på at det var høgrehanda til Ragnhild ho heldt i, Og der var ikkje nokon 140ring på den. Ho tykte mest det var det som gjorde henne dårligare att: Ho fekk slikt frost gjenom all kroppen, men hovude var eldande heitt, og så kom denne nøda att med å få dra anda, det kjentes som det skulde bli slut med det. Hjarte tok til verre med flaksinga si, så stod det litt, og så gjekk det litt, så fór det i veg om kapp med togramle. Ho nådde aldri Stavsund. Handa hennes Ragnhild fekk vera forutan ring.

Toge kraup nedetter og nord. Det rista og skaka seg storveges, skramla og lest som det gjorde ein overhendig fart. Men vegen til byen vart dryg. Og bra var det, tykte Ragnhild. Ho vart meir og meir rar i seg, når ho merka kor langt nord dei kom. Ho fekk det ikkje ansles til, enn at dei kjørte inn i gamle dagar, inn i live hennes frå den tid og der. Ho visste ho var sterk, sat ho ikkje her og heldt Tale som eit litebarn, ho let henne ligge over fange sitt ei lang stund, sat og syntes ho vilde bera henne i hus når dei nådde fram. Men no bar det kaldvore langt nordover, dei venta ho skulde kunne alt som fall dem inn. Einkvan venta gjerne ho skulde stå opp frå dei døde òg.

Tale var så sjuk, da dei endelig var i byen, at Ragnhild fekk tak i vognmann og kjørte til sjukehuse med henne. Det råktes ikkje verre enn at dei hadde rom for henne der. Ho måtte trøste henne som ein barnsunge da ho skulde gå i frå henne.

141Dagen etter, da Ragnhild kom dit, fortalde dei det stod dårlig til, det var ikkje berre bronkitten dette, det var gale med både hjarte og nyrer, ingen kunde vita kva veg det vilde ta.

Tale var ved godt mot. Ho var uhuglig blågrå i hamleten, og stund for stund trudde Ragnhild det var slut, men litt etter hadde ho auga hennes ålvake i mot seg. Og ein gong smilte ho og snakka som eit friskt menneske: – Du blir da med nordover, Ragnhild. Til byen der heime. Ragnhild tok henne i hand på det.

Sia var det lite ho kunde seie når Ragnhild kom dit. Dei var snildt folk, dei let enda Ragnhild få vera der siste natta, da dei såg kva veg det tok. Det vart ein hard strid. Ragnhild måtte trøste seg med at Tale ikkje visste til seg, at ho ikkje merka korles sjukdommen fór med henne.

Tale var heilt klår. Ho syntes ho hadde ei pine, og det var at ho var så alt for klår. Henne regjorde sjukdommen med som han lysta no, ho hamla berre unda og let vera å kjenne det, kroppen fekk i guds namn vri seg, men da hørte ho og såg ho alt som var i kring henne, og bortanfor det såg ho svarte gape der all ting sluttar. Attmed henne sat Ragnhild, langt frå andre menneske, og ein staden var Håkon, men millom dem var same svarte gape, meiningsløysa; dei fekk sjå til å døy dei òg, den eine døyr som den andre, hadde Herren sjøl sagt. Han var for resten god, og god å ha, ho priste han for det 142han var til, så fekk han fara åt med henne som rett var.

No såg ho det: Når menneske seier Gud, da klagar det seg og tilstår, at det veit ikkje kor det kom i frå eller kor helst det skal fara. Det at vi er til, Ragnhild, det er Gud det, kor rart eg ser det no, – du skal ikkje høre på meg. Men du skulde sjå på gutungen der, han eig ikkje far eller mor. Uvisst om Vårherre veit noko råd for han.

Og Ragnhild såg ut som ein stor hageblom, slike ein ser sørafor, langt sør i verda der ho var nylig, utrulige å sjå til, utenkelige på jorda, dei står i soldagen og vitnar for ein, og ein går i frå dem og veit ikkje kva ein skal tru. Vårherre var ein lykkelig mann den dagen da han hadde skapt henne, han hadde vore heldig med hendene sine; no såg han henne og var mykje til mann. – Å ja, det er så rart med det, smilte Tale til han, vi er born nokon kvar.

Håkon og Johannes gjekk langt borte nokonstads og stelte med sitt. Ho såg dei snakka og lo, dei tykte dei hadde fått tak på live frå rette enden. Ho var glad dei ikkje kom til henne og fråga etter nokon ting.

Skulde det berast i døyinga med meg, sa ho ein gong. Meir var ho ikkje godtil å få sagt.

Sia vart det urolig for henne, det var vonde tider, og alt var utan fred. Gode lyse menneske vart leidde fram og gjort ende på, folk trudde ho var like slug på det, men ho var radt allvitande 143og allstads nærverande, dei visste ikkje noko om a Tale, visste ikkje noko om seg sjøl heller, men fred med dykk like vel, born! Nedi eine hagekråa heime står ein liten blom som ikkje har vorte tilset i heile sommar, og der er mange ting elles, men no fer eg visst? Kva veg er dette da, godt folk, ber det aust eller vest?

Til himmels, trudde Ragnhild, og så langt vilde ikkje ho følge henne, nei ikkje Tale heller vilde ho følge så langt. Nei. Tale tok handa hennes og krevde det, og da svara ho ja, – eg er med Dykk! men det gjaldt berre til handa var kald. Når handa er kald, da er ein like rettlaus som ein var før, og ein stanar ikkje og tek seg nær av det. Far vel, Tale, og takk for De var som De var.

Ragnhild var ikkje frakare, ho gret no da Tale var borte, sjøl-sine tårar, så var det da gråte over Tale òg, slik vilde ho sjøl ha sagt det om ho var til stades no.

Ragnhild reiste seg. – Ja ha, sa ho til sjukesøstra, som var bleik og redd, ho var kristent menneske og hjartans redd døden, – ja ha, no er ho over det. Nei men ta det rolig, det er lenge enno til det er vår tur. Lenge til, ser De, det er sanninga om den ting; no bør De sova litt.

Søsterne stelte like. Dei let det ligge og ta i hop hendene over bringa. Ragnhild likte ikkje det, for Tale hørte ikkje til det folkslage som ligg slik; men så kom ho i hug at Tale las kveldbøn 144før ho sovna, ho som dei andre konene frå den tida, så det var rett nok like vel.

Ragnhild telegraferte nordover. No først såg ho at ho burde ha gjort det før. Det hadde ikkje komme henne i tankane. Hadde ikkje vore der nei, det var mest som Tale hørte henne og ingen annan til. Dessutan hadde det gått så uventa fort med Tale, jamvel dokteren vart opp i under. Tale gjekk sin veg, resten fekk dei andre syte for, dei som tykte dei burde.

Ragnhild ordna med lik-klæa og kiste, tok av sine eigne pengar og rådde til for, det kom ikkje ansles for henne, og da det var gjort, tykte ho det burde vera gjort. Det var uvisst om dei andre var stort nærmare til det. Dessutan så hadde ho reist på Tale sin kostna hit, og ho hadde rundelig nok til å komma seg sørover for.

Dei andre ja. Dei fekk like det eller ikkje, ho hadde ingen ting med dem å gjera. Så vart det å tenke på å komma seg heim att til kyrne.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Ragnhild

Ragnhild (1931) handler om soning og forsoning. Romanen er andre bok i Duuns Ragnhild-trilogi.

Ragnhild soner drapet på svigerfaren Didrik. Mannen hennes, Håkon, vil ikke ha noe med henne å gjøre og da hun kommer ut av fengsel reiser hun ikke hjem til Stavsund. Moren til Håkon, Tale, er bekymret for hvordan Håkon og sønnesønnen skal klare seg uten Ragnhild og bestemmer seg for å hente Ragnhild hjem. På veien dør Tale. Ragnhild drar tilbake til Stavsund for å være med i begravelsen og det blir starten på forsoning og nytt samarbeid.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1931 (nb.no)

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.