Norske mellomalderballadar
Kong Valdemar har ei frille, Tove, som han heller vil ha enn dronninga, Sofie. I ein samtale mellom kongen og Tove ønskjer han død over dronninga, og dette står ho og lyder på. Når kongen etter ei tid fer i leidang, ber han dronninga sjå vel etter eigedomane sine, og likeeins vakte godt på Tove. Men dronninga lokkar Tove inn i badstova og brenner henne i hel. Som straff skil kongen seg frå dronninga; han viser henne frå bord og seng:
De fekk droningji fyr Tóvelill va’ brend,
hó måtte alli koma mæ kungjen í seng.
Den einaste fullstendige norske oppskrifta av denne balladen gjorde Sophus Bugge etter Tone Olsdotter Vistadbakken (1786–1868) frå Eidsborg i Telemark. Bugge skreiv opp nitten balladetekstar etter Tone, og han møtte henne tre gonger: i 1857, 1863 og 1868. Tone høyrde til Ståleætta frå Lårdal, der det fanst mange kjende balladesongarar i fleire generasjonar (Jonsson & Solberg 2011: 409–411). Lindeman skreiv opp melodien som Tone Olsdotter brukte til visa i 1861.
«Valdemar og Tove» finst i alle nordiske land, men med litt ulik slutt. Dei danske, islandske og norske formene endar med at Tove blir brend, men i den færøyske tradisjonen greier Tove å forsvare seg mot dronninga. Dronninga får den lagnaden ho hadde tiltenkt Tove:
So var hon Tóva í hondunum sterk,
hon brendi Sofíu, gjørdi gott verk
(Føroya kvæði VI: 262).
I dei svenske variantane lagar dronninga eit stort bål der Tove skal brennast, men kongen kjem til og bergar henne i siste liten. Deretter forlet dei landet på skipet hans (SMB 3: 483–487).
Svend Grundtvig rekna «Valdemar og Tove» som ei historisk vise, knytt til tradisjonen om Valdemar den store (1131–1182) og dronninga hans, Sofie av Minsk, og til segnstoffet om den vakre elskarinna Tove, «hvem Dronningen af Skinsyge kvalte i Badstuen» (DgF III: 20). Balladen må uansett ha blitt til lang tid etter Valdemar den stores tid og blir i dag ikkje rekna som nokon historisk ballade.
Utsyn 190
DgF 121
CCF 178
IFkv 53
SMB 129
TSB D 258: Valdemar og Tove
Oppskrift: Udatert av Sophus Bugge etter Tone Olsdotter Vistadbakken, Lårdal, Telemark.
Orig. ms.: NFS Sophus Bugge r, 5–6a.
Ingen oppgjeven tittelTittel i reinskrifta: Kong Valdemar og Tove
*
1. Tóvelill, T[óvelill] blómekinn
kví slær dú silkje fyr fóten din
– Kúngen av Valle hev lova dei båe –
2. Silkje de må eg væl fyr fóten slå
so visseleg som eg blí droning íår.
3. Inkji so blí dú droning íår
so lengji som eg no liva må
4. Kúngen å Tóvelill møttest í svala
dei hava so mykje um droningji tala.
5. Krist give mi droning at hó va dø
so måtte dú slíte gullkróna rø.
6. Krist [give mi droning] va graven í moll
[so måtte dú slíte] skarlakji boll.
7. Ti still herr kunge dú snakk ikkje så
du vet ikke hvem der lýer uppå.
8. Lat lýe lat lýe som lýe vi’
Krist give, at mitt ønskje de måtte skjé.
9. Lat lýe [lat lýe som lýe] må,
[Krist give, at mitt ønskje de måtte] fremgå.
10. Høyrer dú Tóvelill eg spyrje deg må
hot va’ dú snakka mæ min herre ígjår.
11. Eg snakka ‘kje anna mæ herren din
eg sa dú va’ ei Soffi både fauer å fín.
12. Kungen han sille at ledningji fara
heimi sille Tóvelill å droningji vera.
13. Dú voktar væl åker dú voktar væl jór
å Tóvelill voktar dú best fyr sitt bór.
14. dú v[oktar] åker å dú v[oktar] eng
å Tóvelíti v[oktar] d[ú] b[est] f[yr] sí seng.
15. Eg voktar å[ker] å eg v[oktar] jór
eg v[oktar] ‘kje Tóvelíti fyri sitt bór
16. Eg [voktar åker å eg voktar] eng,
eg [voktar ‘kje Tóvelíti fyri] sí seng.
Hó brende hæna í bastoga, lokka hæna ínn. Så kom kongen hjem og spurgte og vilde have hende igjen for sin seng og sit Bor.
17. De fekk droningji fyr Tóvelill va’ brend
hó måtte alli koma mæ kungjen í seng.
De
Hun fik heller ikke komme for hans Bord.
*
Strofene er unummererte i manuskriptet.
Reinskrift: NFS, S. Bugge VI, 7–9 og DFS 51, s. 43 b.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Riddarballadane er den avgjort største av alle dei seks balladegruppene. Her finn vi viser med mange og sprikande emne. Samla sett gjev riddarballadane likevel ei tilsynelatande realistisk skildring av livet i adelsmiljø, men så å seie alltid med vekt på dramatiske hendingar som forføring, sjalusi, brurerov, valdtekt, utruskap og drap.
Erotisk kjærleik og alle komplikasjonar som kan følgje med den, som standsskilnad og foreldreautoritet, står nesten alltid i sentrum. Ikkje minst kretsar riddarballadane om døden, den uventa og nådelause døden, som verken den unge brura eller brudgomen slepp unna. Motsetninga – og samanhengen – mellom kjærleik og død har appellert til mange, og er truleg ein hovudgrunn til at det vart dikta så mange riddarballadar.
På grunn av storleiken er gruppa delt i to i denne utgåva. Dette bandet inneheld balladetypane frå TSB D 14 til og med TSB D 280.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
