Innleiing

Gjurde borgegreven byggjer ein «skógesal af gull» og set dotter si i denne salen, for han held henne for god til at nokon mann skal få henne. Men unge Eirik, som er glad i jenta, kler seg ut som kvinne og let det bli kjent at denne kvinna er ei ekte skjoldmøy, dvs. ei krigarkvinne som slåst med våpen, på line med mannlege krigarar. Deretter rir unge Eirik i forkledning til kongsgarden og blir vel motteken av Gjurde borggreven, som ber om å få vite kva slekt han er komen av, og så vil han fri til skjoldmøya. Unge Eirik svarar unnvikande, men får lov til å lære gullsaum av den «stolte jomfruga». Så rir han vidare til «skógesalen» så hardt at jorda synest å breste, og blir vel motteken, han skal få lære gullsaum. Ternene i kongsgarden legg rett nok merke til at den framande kvinna er svært uerfaren med nål og tråd. Kva kan det kome av? Når det lir mot kvelden blir det snakk om kvar skjoldmøya skal liggje, og kongsdottera let henne få sove «hjá meg sjó’v», som ho uttrykkjer det. I senga avslører kongsdottera at ho er glad i unge Eirik, og når Gjurde borggreven kjem for å kontrollere at alt er i orden, seier unge Eirik:

Aa høyre du Gjurðe Borgegreiven
hot eg talar til deg,
no er eg forlovað með dotter di
hot seje du um deð?
(Landstad [1853] 1968: 525).

Gjurde borggreven kan ikkje anna enn å akseptere det som har skjedd.

Det finst berre ei norsk Landstad-oppskrift av denne balladen, uvisst etter kven. Landstad opplyser rett nok at songaren var ei kvinne som ikkje mintest teksten godt: «Meddelerinden beklagede, at hendes Hukommelse svigtede» (Landstad [1853] 1968: 520). Ein restituert og språkleg justert tekst, dvs. Landstad-teksten, er publisert av Knut Liestøl (Liestøl & Moe II 1959: 113–118, 274). I Norske Folkeviser sette Landstad «Gjurde borgegreven» og «Bendik og Årolilja» i rekkefølgd, og dei to visene har då også ein del til felles, bl.a. forkledningsmotivet og innesperringa, «skógesalen» i «Gjurde borgegreven» og «gullbrautine» i «Bendik og Årolilja» har her same funksjon.

Det finst elles fleire danske renessanseoppskrifter av «Gjurde borgegreven», og Peder Syv trykte visa i Kjempeviseboka (1695). Dette kan få ein til utan vidare å tru at den eine norske oppskrifta må vere avleidd av den mykje breiare danske teksttradisjonen. Men trass i at songaren klaga over at ho ikkje mintest visa så godt som ho ønskte, er Landstads oppskrift merkeleg stø språkleg i dei aller fleste detaljar, og ho inneheld fleire norrøne uttrykk som t.d. vitja vár, dvs. besøke oss (Landstad [1853] 1968: 521), jf. også rimet sveipt i márð/vitja vár. Dette talar klart for ein samanhengjande norskspråkleg tradisjon. Men både den norske viseteksten og dei danske går tilbake på eit mellomalderleg tysk segnmotiv om helten Hugdietrich, som kler seg ut i kvinneklede for å vinne ei vakker jomfru (Ek 1921: 21–25).

I sitt grunnleggjande arbeid Norsk kämpavisa i östnordisk tradition argumenterer Sverker Ek godt for at «Gjurde borgegreven» er «en gammal norsk visa, vilken mot medeltidens slut invandrat till Danmark» (Ek 1921: 25). Ek trekkjer vidare fram ei strofe frå den færøyske forma av «Bendik og Årolilja» som kastar lys over både «skógesalen af gull» i «Gjurde borgegreven» og «gullbrautinne» i «Bendik og Årolilja»:

Magnus letur síní dóttur
gullsal slá,
og so breiðar gullbrýr
at troða til og frá
(CCF VI: 37).

Utsyn 124
DgF 430

Oppskrift A

TSB D 31: Gjurde borgegreven

Oppskrift: Udatert av Magnus Brostrup Landstad etter ukjend songar, Telemark.

Trykk: M.B. Landstad: Norske Folkeviser, 1853, 520–525.

Oppgjeven tittel: Gjurðe Borgegreiven.

*

1. Deð var Gjurðe Borgegreiven
han ha’ ei dotter sá goð,
han vilde ingin mannen geva
um hon vilde au sjó’v.

2. Og deð var ungan Eirik’e
han búdde út með á,
han fekk stóre sorginne
fer han mátte ‘ki hennar sjá.

3. Og deð var Gjurðe Borgegreiven
lét gera ein skógesal af gull,
der lét han si dotter gange
at hon sille vera duld.

4. Og deð var ungan Eirik’e
han lét gullið smiðe,
nie liljur i kvorjom kistunn,
deð sette han pá hárið deð fride.

5. Og deð var ungan Eirik’e
han lét seg kvinnfolk-klæðir skera
sá lét han den tiðend spyrjast
at han vil skíre skjeldmøyann vera.

6. Og deð var skíre skjeldmøyann,
dá hon steig út til hest,
sá reið hon seg til kongsgarðen
sá jorði tottist breste.

7. Og deð var skíre skjeldmøyann,
hon kom seg riðand i gárð,
og deð var Gjurðe Borgegreiven
úte fer hennar stár.

8. Og deð var Gjurde Borgegreiven
han var vel sveipt i márð:
Velkomen skíre skjeldmøyann
hít at vitja vár!

9. Dei tukkað fram dei stólinne
og alle af gulli gløste,
og deð var Gjurðe Borgegreiven
sette seg skíre skjeldmøyann næste.

10. Høyre du skíre skjeldmøy
hot eg vil spyrja deg:
vil du seja meg faðirsnamnið
sá vil eg beðle til deg.

11. «Spángað heve du belti
og krusað heve du hár,
han má ‘ki vera sá herðelút
som dessi møyann skal fá.

12. Aslak heitte min sæle faðir
han búdde her út með straume,
han sende meg hít til dinom dottri
sill’ lære gullið at saume».

13. Og heitte han Aslak din sæle faðir
og búdde her út með flód,
kvi hev dá inki Norigs bøndar
borið ivir deg orð?

14. Og derfer hev inki Norigs bøndar
borið ivir meg orð,
fer eg hev’ sá sjella heime vorið
og bryggjað og blandað ihóp.

15. No skal min sæle systerson
fylgje deg sá langt á leið,
til du kem i myrke skogin
og sér til húsi heim.

16. Og deð var skíre skjeldmøyann
dá hon steig út til hest,
sá reið hon seg til skógesalen
sá jorði tottist breste.

17. Og deð var no den liten smádreng
han tottist vegin líðe:
no hev’ eg aldrig sét kvinnfolkið
sásá karmannslikt at riðe!

18. Deð var ungan Eirik’e
han láts deð inki gá:
No má smádrengin heimatt riðe,
velgjort hev’ du endá.

*

19. Aslak heitte min sæle faðir
han búdde her út með straume,
han sende meg hít til stolte jomfruga
sille lære gullið at saume.

20. Hot eg gere fer Eiriks skuld,
sá gjønne vil eg deð gera,
all den saum, som eg kan saume,
den skal eg deg lære.

21. Alle dá sat dei stolte jomfrúgur
og saumað deð gull ivir hné
ferutta han unge Eirik’e
han skar dei dýri pá tré.

22. Og alle dá saumað dei stolte jomfrúgur
sá mange, som saume kunne,
ferutta han ungan Eirik’e
han leikað með náli i munne.

23. Um sá talað den smáterna,
sá vel kunnað hon deð gá:
no hev’ eg aller sét kvinnfolkið
kunnað sá lítið með nál!

24. Og deð var ungan Eirik’e
han láts deð inki høyre,
men alt sá spurde han jomfrúga
hor han um notti sill’ liggje.

25. Hot eg gere fer Eiriks skuld
deð ger eg alt sá gjønne,
du skal eta af fat með meg
og sova hjá mi terne.

26. Deð eg eter af fat með deg
deð ger eg af stór ære,
men aller skal deð spyrjast
at eg søve hjá di terne!

27. Hot eg gere fer Eiriks skuld
deð ger eg með vilje goð,
du skal eta af fat með meg
og sova hjá meg sjó’v.

*

28. Og høyre du skøn jomfru
hot eg deg spyrjá má:
er her ingin i denni verð
din hugin leikar pá?

29. Her er ingin i denni verð
min hugin leikar pá,
berre han ungan Eirik’e
og honom má eg aller sjá.

30. Og er her ingin i denni verð
din hugin leikar pá,
sá er deð ungan Eirik’e
som ligge út með deg no.

*

31. Deð var tíðleg um morgun
dei klædde seg for si seng,
sá tók han pá seg karmannklæðir
dá var han ‘ki skjelmø leng.

32. Og deð var tíðleg um morgun
Eirik ha’ klædd seg pá,
dá kom Gjurðe Borgegreiven
riðandes i den gárð.

33. Aa høyre du Gjurðe Borgegreiven
hot eg talar til deg,
no er eg forlovað með dotter di
hot seje du um deð?

34. Og er du forlovað með dotter mi
sá lyt hon vel vera dí,
sá vil me ríve neð skógesalen
og gera deraf eit grín.

*

Strofene er nummererte i utgåva.

Om Riddarballadar 1

Riddarballadane er den avgjort største av alle dei seks balladegruppene. Her finn vi viser med mange og sprikande emne. Samla sett gjev riddarballadane likevel ei tilsynelatande realistisk skildring av livet i adelsmiljø, men så å seie alltid med vekt på dramatiske hendingar som forføring, sjalusi, brurerov, valdtekt, utruskap og drap.

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook