Riket grundlægges

av Ole Edvart Rølvaag

II.

51Da han gik ut morgenen efter for at gjøre fra sig harvingen, var veiret skyet og tungt; al mildhet var slut; der blaaste en raakold vind.

Han var ikke færdig med stykket før det begyndte at regne; med regnet kom snefiller, som snart blev til sklætte. Saa gik den over til sne – sne som tyknet sammen til tæt kov, og snart stod hele prærien i et forrykende mjell. Det blev en blizzard omtrent saa fæl som de hadde hat den vinteren.

Veiret stod paa hele dagen og natten; men tidlig paa morgenkvisten klarnet det av, og der kom en kulde det svidde efter.

Den natten sov ikke han Per Hansa. – Han var gammel havgasthavgast] sjømann og slet ikke landmand, og hadde grund til at ligge vaaken. – Naa hadde han ødelagt al sæden, slængt den bort fordi han var for braa, og naa saa han ikke utvei! – Der laa naa baade hveten og havren og kvaltes og frøs til flint i slikt et veir. – Havren skulde han ikke sagt saa stort om, men hveten! – Fem og tyve bushelsbushels] gammel måleenhet, en bushel er ca. 36 liter med kostbar hvete hadde han kastet bort, gjort alt arbeidet til unytte, og saa godt som umulig at faa mer sæd! – Han kom ut den næste morgen, saa at der laa én fot sne paa marken, og følte en kulde som vilde svi ansigtet av ham.. Alt det gode og lyse han hadde gaat her i, var revet bort med haard haand – han kunde sat sig bent ned i sneen og kulden og stortutet.

Han kom ind og la sig paa sengen. – Nei, han vilde ikke ha frokost. Da han blev liggende og ikke vilde ha middag heller, kom ho Beret og spurte hvad det var som mankertemankerte] feilte ham, – var han klein?

Han snudde ansigtet mot væggen, gad ikke svare hende. – De skulde bare æte, de som vandt – det gik vel over med ham. – Da hun kom med en skaal varm suppe, snakket han som til et urimelig barn man harmes over –: Kunde hun ikke la ham ifred? 52– Naar han hadde sagt han ingenting skulde ha, var vel den saken klar! – De fik bare æte, de som vandt –.

– Der kom sol fram, sterk dirrende, skinnende sol; men den tinte ikke større – kulden var for vældig endnu.

Han Per Hansa blev liggende. Solskinnet og de hvite væggene skar ham i synet; han fik slik lyst til at bande det altsammen. – Her hadde han gaat og gjort fra sig al saaingen, og kjendt saa sikkert, at det var hans livs største kast.. Og han hadde ikke faat sidste kornet i jorda før himmelens kræfter steg ned og ropte nei! – Ja ja san! – –

– Han Store-Hans hadde sittet her søndag og læst høit for moren, det var ikke længe siden, faren kunde huske det saa godt. Det gutten læste hørtes saa stygt at han var sikker paa ikke noe slikt kunde staa i Bibelen, hadde slaat op og gaat bort til bordet for at se selv.. Og da hadde han Store-Hans læst for ham med sterk betoning paa hvert ord:

– «Da sa Herren til Satan: Hvorfra kommer du? Og Satan svarede Herren og sagde: Fra at fare om paa jorden og vandre omkring paa den.» –Da sa Herren … paa den] Jobs bok 2, 2, fra samtalen mellom Gud og Satan om Job. Satan er endret til «Anklageren» i ny norsk bibeloversettelse.

Naa stod ordene der foran ham; han begyndte at mumle dem for sig selv.

– Om natten laa han vaaken og vred sig, – saa atter bjelken indenfor fjøsdøren.. Hvis den karen var ute efter ham, kunde han vel bare slutte straks! – Han svettet saa han blev vaat, – stokken vinket jo formelig til ham!

Sneen blev fortæret som et pust; den laa én dag, blev mør henimot kvelden, og fór med den næste sol. Og ikke noe vand at snakke om efter den, – om et par dage var det tørrere end det hadde været før iaar. – Der skinte sol, der fløt sol den hele utslagne dag. Og solen la saa meget varme igjen i kvelden at nættene blev lune, fik liv de òg; der kom godveirskvelder som kunde lokke døde ut av gravene.

53– Men al sæden hans Per Hansa, den laa der borte paa akeren, ødelagt av sne og frost – de fine, rare kornene som taalte saa lite.. Ja, ja san!

En dag stod han ute, visste ikke hvad han skulde ta sig til; og saa fik han øie paa Tønset’n som var begyndt at saa. – Som en dødsdømt der maa faa høre sin dom gik han bortover for at snakke med Tønset’n. – Han er ældgammel amerikaner, tænkte han Per Hansa bittert, og forstaar sig paa at dømme en stakkars nykommer!

Men Tønset’n hadde det saa travelt idag at han ikke hadde tid til at prate.

Han Per Hansa vandt ikke at fortælle om elendigheten sin, og begyndte paa en helt anden kant:

– Han fik det jevnt og pent her. –

Tønset’n spyttet godt. – Saa, syntes han det? Armen beskrev buer i luften. – Guldkorn fløi ut av haanden paa ham, drysset ned i sol, la sig stilt til drøm. – Det var saa vakkert, – han Per Hansa syntes ikke han hadde set noe saa pent. Men han saa at Tønset’n fik det bedre til end han.

Han Per Hansa gav sig til at gaa jevnsides med Tønset’n –:

– «Jeg ser no jeg burde ventet og faat dig til at hjælpe mig. –»

«Ja ser du, braat barn bær ris til sin egen ende!Ja ser du … ende] gammelt ordtak om at det straffer seg å være for rask, «brått» betyr her «for rask og utålmodig» – Det er saan støtt!»

– Og Tønset’n skridtet jevnt avsted, svang armen og viste naboen hvordan lækker saaing skulde gjøres.. Guldkornene fløi og fløi, fik sol og la sig.

Han Per Hansa snudde braat og gik.

Tønset’n sanset sig saapas at han stanste og ropte efter ham:

«Var det noe du vilde, Per Hansa?»

«Aanei da!»

«Ja jeg har mye paa mig, ser du.» –

«Jeg ser det,» sa han Per Hansa og gik.

Han gik bent bortover til akeren sin; den laa derborte i bakken og gren mot ham, svartbrun og dau.

54Der la han sig paaknæ og grov i jorden, tok det første korn han fandt og la det paa haandflaten, snudde det med pekefingeren. – Kornøiet var svart av klissen jord som hadde klæbet sig til det. Jorden pillet han forsigtig bort; men den gulmatte glansen, som han hadde set eventyret i, var borte; kornøiet laa der i haanden, blekt, graahvitt, skiddent, – saa daudt som det vel kunde bli.. Han Per Hansa slap det, og grov til han fandt ett til. Det var likedan i farven; men var ophovnet, og holdt paa at briste. – «Dette er altsaa sprængt av frosten!» mumlet han høit og haardt. – Han rettet sig op og saa utover akeren, blev staaende. – «Og Satan svarede Herren og sagde: «Fra at fare om paa jorden og vandre omkring paa den!»

– – Aaja, det skulde saavisst ikke mangle paa at han ikke hadde fundet hit, tænkte han Per Hansa. Han inderlig brandsalte ham! – –

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riket grundlægges

Romanen Riket grundlægges ble utgitt i 1925 og er andre bind i et firebindsverk som kom i perioden 1924–31.

Nybyggerne Beret og Per Hansa lærer prærien å kjenne på godt og vondt. Her kjemper menneskene mot snøstormer, gresshoppepest, indianerfrykt, fattigdom og sult, men også store språkvanskeligheter. Ensomhet og atskillelse er sentrale temaer.

De fleste nybyggerne i «Spring Creek» får kjenne på disse følelsene når uvær og annet fører til lange opphold inne i jordgammene uten kontakt med omverdenen. Frykten for alt det ukjente gjør lengselen etter familie og hjemlandet enda sterkere. Berets frykt, redsel og indre kamp påvirker ikke bare familien hennes, men også de andre i dette lille samfunnet, et samfunn som lett kunne gått til grunne uten nybyggernes varme omtanke for hverandre.

Sammen med første bind i romansyklusen, I de dage, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.