Riket grundlægges

av Ole Edvart Rølvaag

V.

136Intet usædvanlig hændte den kvelden. Presten kom ind i gammen og hilste stille «Guds fred!» tok saa av sig presteklærne og la dem i vadsækken, fandt en stol og satte sig. Og naa han hadde faat ornatet av sig, fik han straks et andet utseende; han sat der og hadde lite at si, saa ut som et menneske som netop kommer fra en tung motgang og er svært træt. – Paa bordet var der dækket, der stod et lys, paa en liten hylde ved ovnen, et andet. Ho Sørine var der fremdeles og hjalp til. And-Ongen sat i den ene sengen og lekte med Veslebror, som var vasket og avklædt og skulde sove. Ho Sørine pratet hele tiden med barna mens hun arbeidet, og saa lo de.

Ho Beret stod bøid over ovnen og vasket op noen kjørel; hun saa paa presten som han sat der, og maatte se igjen. Og saa gjorde hun noe hun selv maatte undre sig over efterpaa; hun tørket av sig paa hændene, tok ned en ren bolle fra skapet ved ovnen, slog den fuld av nysilt melk og bar den til presten:

«Her har du noe at styrke dig paa mens du venter.»

Presten tok imot, saa ikke paa hende, men drak ut hele bollen, satte den fra sig og takket.

Ho Beret blev straks undselig og urolig over det hun hadde gjort; hun lette op en skjorte hun holdt paa at sy til en av guttene; den satte hun sig med i lyset ved ovnen, og vendte ansigtet fra presten. –

Han Per Hansa og begge guttene kom ind, og ho Sørine bad tilbords. Alle fire satte sig borttil og fik sig mat. Presten saa paa ansigtet til den yngste av de to guttene; det var ophovnet, øinene var røde, det laa et tykt slør over hele ansigtet. – Der rørte sig noe hos presten, og han vandt ikke langt med maten, bad om en kop melk til, blev saa sittende og vente til de andre var færdige. Straks de hadde 137lagt fra sig, foldet han hændene paa bordet og begyndte at bede til en de ikke saa.

Han begyndte saa stille at han Per Hansa ikke straks sanste hvad som foregik, han aapnet munden og skulde til at spørre om hvad han sa. Med de andre gik det likeens; han Ole kjendte at han ikke var rigtig mæt endnu, og tok efter et brødstykke til, ho Sørine kom for at by mer kaffe; ho Beret sat bøid over sømmen og fanget ord efter ord; hun tok noen sting til, men saa lot hun haanden synke i fanget, – og maatte snu sig og se paa ham. Lyset faldt med rødt skjær paa ansigtet hans, sølvet stod nu rikere i skjegget, ansigtet var et godt barns som var træt og vilde lægge sig, – ordene faldt bløtt og dæmpet. – Han er da rigtig en vakker mand, tænkte hun, og blev sittende og lytte.

Der kan komme mørke dage ute paa Vidden om sommeren; regnet er koldt, skodden sur og tung og klissen; og saa mot kveld, netop som dagen har faat teppet over sig derute, blir pludselig forhænget trukket fra; et stort vindu staar der og lyser; «det synes klarere og renere end noen klarhet har været før; bakenfor og over og omkring hænger natten og mørket, og de har ikke længer noen gru. – Saan føltes det nu inde i gammen. Den ene og den andre foldet hændene, og de visste ikke av det. – Borte i sengen gik leken endnu, der var latter, og den forstyrret ikke. – Men saa klarnet det av og blev stille kveld der ogsaa. Permand hørte stemmen han hadde lekt med før ikveld; den blev saa fristende at han ikke kunde staa imot, han kravlet sig ut av sengen i det plagget han hadde paa, stabbet over jordgulvet og borttil presten, la begge hændene paa laaret han kom til, og stirret op i ansigtet. De som saa paa følte at dette var galt og vilde hindre det, men ingen kom sig til at gjøre noe ved det; han Per Hansa vilde snakke, men tidde; ho Sørine tænkte at gaa og ta barnet, – men blev sittende. – «Jeg maa 138vel gaa selv!» tænkte ho Beret, men kunde ikke røre sig fra stolen. Barnet var kommet ind i en lysning hvor ingen dristet sig efter. – Uten at stanse i bønnen tok presten barnet op, satte det i fanget, foldet dets hænder ind i sine og fortsatte. – Dette er dog for galt! tænkte ho Beret og vilde reise sig; barnet har en skidden skjorte paa, han verker ut presten!verker ut presten] sliter ut presten; i den engelske utgave står det: «he mustn’t sit there!» Men hun kunde ikke reise sig; han som presten talte med, var naa saa nær. –

– Ordene randt og randt; stille som mildt regn en sommerkveld. – Presten hadde meget at tale med den andre om, og det var som om den andre sa imot, og ikke vilde gjøre hvad han bad om; da talte presten bare inderligere, men stemmen vokste ikke, ordene randt like stille, – det var bare det, at han ikke gav sig paa det. –

– Endelig kom han til smaagutten som sat her i fanget hans, han som han hadde korssignetkorssignet] altså ikke døpt, men kun velsignet med korstegnet. Hjemmedåpen, utført av menn eller kvinner, var fullt gyldig som dåp. idag, og det blev saa underlig at høre paa. Man kunde ikke godt si enten han snakket til gutten eller til den andre, det hørtes som det var til begge to. Og han la haanden paa barnets hode, – øinene laa igjen, men ordene randt:

– «Sæt ham tilside,» sa presten, «slik som du gjorde fordum i gammel tid! – Sæt ham tilside og hellige ham til en sand nazaræer!nazaræer] en som følger Jesus – La ham rigtig faa sande sitt skjønne navn, og bli til seier baade for sig selv og sit folk – din søte fred late du hvile over dette hjem, amen!»

Presten blev sittende med lukkede øine, haanden den laa paa guttens hode; de andre sat der tause. Men ho Beret skalv, kjendte det trangt i halsen og maatte hoste. – Hun kom til at se ned paa sømmen. – Dette har jeg neppe gjort rigtig! tænkte hun, og saa paa den igjen, reiste sig, fandt saksen og gav sig til at sprette op.

Presten begyndte at leke med gutten, og der blev straks stor glæde paa de to. – Til de andre hadde 139han ikke noe at si, og de syntes ikke de kom sig til at snakke til ham.

Men den næste morgen da de sat ved frokosten, var presten baade munter og pratsom, og forsynte sig av rettene saa det var hyggelig at se paa. Da spurte han nøie om forholdene heromkring, og viste saa stor indsigt i jordbruk at han Per Hansa maatte spørre om han hadde været farmer. –

Men han husket hvad presten hadde bedt ham om igaarkveld, reiste sig og gik ut av gammen og kaldte guttene efter sig.

– Da blev ho Beret straks urolig, fandt sømmen og satte sig til med den. – Presten kunde ikke se andet usedvanlig ved hende end at ansigtet var saa merkelig barnslig; det kom mest fra øinene – som det var vanskelig at faa tak i – og av hendes store undselighet. Han kunde ikke faa hende med i praten.

Han kom og stod nær hende.

«Ja naa, Mrs. Holm, har jeg en begjæring til dig: – Om to uker fra næste søndag kommer jeg igjen og holder nadvergudstjenæste her i dit hus.»

Disse ordene forbauset hende i den grad at hun glemte sig og saa bent paa ham –:

«Her i gammen?»

«Ja her i gammen hos dig. – Tror du ikke det skal bli velsignet for dig at faa komme til Herren med din synd og smake Herrens liflighet?» spurte han mildt.

«Her,» sa hun, «nei det gaar slet ikke an; her er for meget skidt og lort, og – og for meget –.» Hun tidde braat, blev blussende rød og saa ned.

«Her er meget synd,» tok presten op, «det er jeg sikker paa, men Herren vil nok hellige huset for os. – Og naa vil jeg ha dig til at tænke paa hvordan vi kan stelle det vakkert til for ham. – La os naa se tingene an før jeg gaar!» – Presten saa sig om i stuen. – «Bordet faar vi ta ut, saa blir her mer 140rum; – kisten der kan vi kanske bruke til alterringkisten der kan vi kanske bruke til alterring] kista er nevnt flere ganger i både I de dage og Riket grundlægges, nå skal den tjene som alterbord – hvis naa manden din kunde lage til et knæfald, – vi kunde ha noe over baade det og kisten, – vi kunde snakke til din nabokone om det!» Presten talte som om det hele var avgjort, og la ansvaret for utførelsen i hendes hænder.

Hun saa paa ham; kindene blusset.

– «Det er kisten hans far, – og det er en pen kiste!»

Presten sa intet til det, tok hende i haanden, sa tak for denne gangen og gik. – Da han kom ut, stod der store sveddraaper i panden paa ham; han saa han Per Hansa komme, og gik unda. –

Da ho Beret straks efter satte sig til at klæ paa gutten, kom det paa hende, at idag maatte hun visst synge – hun maatte bestemt synge! Ord og melodi kom til hende, og hun tok i og sang; det var daabssalmen de hadde brugt her igaar, og hun sang alle fire versene. – Men gutten fór hun saa varsomt med, det var mest som hun ikke turde røre ved ham.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Riket grundlægges

Romanen Riket grundlægges ble utgitt i 1925 og er andre bind i et firebindsverk som kom i perioden 1924–31.

Nybyggerne Beret og Per Hansa lærer prærien å kjenne på godt og vondt. Her kjemper menneskene mot snøstormer, gresshoppepest, indianerfrykt, fattigdom og sult, men også store språkvanskeligheter. Ensomhet og atskillelse er sentrale temaer.

De fleste nybyggerne i «Spring Creek» får kjenne på disse følelsene når uvær og annet fører til lange opphold inne i jordgammene uten kontakt med omverdenen. Frykten for alt det ukjente gjør lengselen etter familie og hjemlandet enda sterkere. Berets frykt, redsel og indre kamp påvirker ikke bare familien hennes, men også de andre i dette lille samfunnet, et samfunn som lett kunne gått til grunne uten nybyggernes varme omtanke for hverandre.

Sammen med første bind i romansyklusen, I de dage, ble romanen oversatt til engelsk og utgitt under tittelen Giants in the Earth i 1927.

Les mer..

Om Ole Edvart Rølvaag

Rølvaags forfatterskap har spilt en viktig rolle både i amerikansk og norsk litteraturhistorie. Han deltok gjerne i kulturdebatter og var spesielt opptatt av saker som innvandring og intergrering. Rølvaags kultursyn var forankret i troen på at immigrantene gjennom å verne om sitt eget språk og sin egen kulturarv bedre kunne håndtere den kulturelle smeltedigelen USA var. Han var spesielt opptatt av morsmålsundervisning.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.