Siste leveåre

av Olav Duun

III

77Håkon bar ferdaskrine ut på kjøkentrammen. Ragnhild kom etter og gav han nøkkelen.

– Blir du lenge? spurde ho.

Han såg på henne, vilde til å seie noko, men tok seg i det; han flytta nøkkelen over frå den eine vestlomma til den andre. – Å nei da, sa han endelig. Eg har eitt og anna å gjera opp, og slik. Best det er ler han og viser med skotåa bort på bomma: – Lenge, seier du? Det ser da ut til at du har tenkt det. Der er mat for to mann i tre veker. Men du: i dag vil eg ha kaffe.

Der tendtes ein lysna i auga hoss Ragnhild, noko som ei fattigmannsglede, ei husvill lita von. Håkon såg kor stor synd det var at han reiste, han såg det og skjemdest, men dess vissare var det at han måtte komma seg vekk. Mindre mann for henne enn han var no, det måtte han ikkje bli. Dess utan: Dei hadde sjøl dømt han.

Dei drakk kaffen to-eina i kjøkene. Vesle Tale heldt til bortved døra med ballen sin. Kaffe var godt, over all pris, det er godt å vera menneske mange gonger, men elles var dette ei tungvore stund.

78Rettno spør ho meg for ålvor om erende mitt, tenkte han. Da lyt eg ut med det. Å nei, for resten – nei! Det blir billigare for henne å få det sia. Eg kan ikkje fortele, kor som er, at ho har svike meg. Det vart å bruke kvast mot ein verjelausing det. Det vart ei løgn, same kor sant det er.

Han såg ikkje så overlag glad ut heller, til det at han skulde få reise bort, tykte Ragnhild. Men i Jesu namn, er han så skrinn? Kanskje vi burde ha seld rubb og stubb her, klara skylda og flytta langt bort nokonstads? Ja her måtte einkvart gjerast; det nytta ikkje å gå og vera blind lenger.

Andlete hennes vart levande i kvart drage, det smilte av styrke mot han, enda så ålvorsamt det var. Ein verdig motstandar, hadde han hørt dei sa. Dei var no meir enn ein, for resten.

Så var han ferdig ved borde. Dei fekk leva så vel da, og ha det bra. – No må du vekse da! sa han til Tale. Ho lova det.

Ragnhild følgde med ut. Ho såg på vêre, og spådde det vart fint. Litt etter spurde ho for andre gongen om han vart lenge borte.

Han svara at det visste han ikkje, men særlig lenge trudde han ikkje det vart. Der var ting som måtte ordnast, det var det; – det leggs alltid ei vise til, veit du.

Men han tok seg på tak og såg henne i auga. Han let blikka tilstå alt som var å tilstå. Han fresta å seie det med ord òg. – Eg har prøvd å tene litt, sa han. Eg tenkte, her kan komma ei 79hardtid etter krigen. Ja for eg trur ikkje dei blir ferdig med han så snart, at dei får han undagjort til jul, som Lea seier. Ja. Og vi sat dårligare i det enn du trur. Tida er slik. Og ingen veit kor lenge ein lever og har helsa, har du tenkt over den vesle tingen? Ja. Men no trur eg mest båten skal bera, med guds og godmanns hjelp.

Han får tru for oss båe, sa Ragnhild med seg sjøl.

Håkon fekk dette i veikryggen att, det banka så tungt at han måtte stå still til det linna eit grand. I det same kom Hallvard, han baud seg til å bera einkvart ned åt sjøen. Han bia på svar, tok så nistebomma på nakken og gjekk.

– Ja ja, friska Håkon seg opp og sa, – de må leva så vel da, som sagt.

No såg han Ragnhild siste gongen. Henne, som det har vore sagt av så mang ein mann. Han kunde ha smilt, for det var berre han i heile verda som hadde vore gift med henne. Dei drømte visst ikkje ein gong om at ho var til. Ikkje hadde dei røynt å miste henne heller nei.

Kva ho tenker eller tykkjer om oss no her etter, lat oss sjå bort frå det, formana han seg.

Veslegjenta stod breiddmed henne. Ho smilte aldri til han, men ho såg på han, på ymse vis, med blanke brune auga, – hans eige barn. Han måtte gjera krus for henne og seie henne farvel i handa. Ho neia det finaste ho hadde lært.

– Så! sa han og gav Ragnhild eit lite klem, og der med gjekk han.

80Nedetter den gamle kjente sjøvegen, over bekken og kring haugenden. Der vart ein borte for dem som heime stod. Skulde han snu seg, tru, og seie fager er lia? Men her var inga li, berre vanlig natur, berre tankelause kvardagen alt i hop. Enda kunde det vera rart å gi det frå seg.

– Å, det er brutalt! sa han. For det var det ja, det var visst umulig å vinne seg ned til sjøen. Det var denne vegen dei laut gå dei som vart fordømte.

Med det same såg han det: Det var denne vegen Ragnhild gjekk da ho skulde på tukthuse. Han stana med det same det råkte han, men han kom seg i gonga att. Og der såg han Hallvard nede på sjøvollen. Han visste ikkje minste grande om at han var med og jaga far sin utor garen. Han var utan skyld i det òg.

Men Hallvard skulde minnast far sin som ein for seg sjøl, ein som var mann til å komma seg unda vegen i rette tid. Han skulde skjønna det etter kvart, at til byrde og skam i heimen vilde ikkje han ligge, millom folk som såg ned på han før. I alle fall, han skulde ha ein far som ikkje var kvarmann.

Skjøyta låg ved brygga. Han sa eit lystig farvel til Hallvard. Så fór dei.

Ragnhild såg skjøyta da ho svinga om Fagernesodden. Vinden var i mot, det vesle som var, men skjøyta let seg ikkje hefte, mastertoppen gjekk så det susa etter, syntes ho, så lenge han var 81å sjå over nese. Ho hadde mange tankar i den stunda, men midt imillom dem dukka der fram eit ord som Tale, værmora hennes, sa i si tid, at menneske er eit særsyn på jorda. Tøv og tull, men kvifor var det så sant like vel?

*

Dei fór.

Det var frisk vestavind da dei nådde ut fjorden, men tålig sjøstilt, så dei heldt same farten. Da dei fekk meir nordlig kurs kunde dei ta storsegle til hjelp. Små elingar laga seg til vest i havhimmelen, ørfine lysgrå vêrbillete med strimer av væte i; dei kom og kom, hitover himmelen og hitover øylande, men dei nådde aldri fram. Dei var kanskje ikkje til, det var vêre som drømte at det var ute og gjekk.

Men elles var da verda til, det vanta ikkje det, og ein sjøl med. Skjøyta kjørte for tvert framgjenom småsjøen, så drivse stod ein i andlete, motoren dundra som ein prest i ei tom kirke, fann Håkon ut, dei skyssa rømlingen med full musikk. Rettno var dei halvveges. Og no var dei det. Dei kjente havbåra under seg.

– Du kjem til å høre mangt om denne ferda, sa Håkon til Paul. Både om den og om meg ja; dei får stry å spinne av, når det lid om litt.

Paul togg og såg på han, sikta litt med eine auge før han spytta ut. – Hm! sa han.

– Har du lagt merke til det, Paul, kor folk lyg på kvarandre no i krigen? Verre og verre, dei lyg 82og hatar meir enn dei drep, dei drep æra først og fremst. Men trur du vi er slik? Langt i frå, det er noko dei har funne opp. Far var ikkje slik han heller, – ja eg er rett så frimodig no at eg nemner han. Nei så gu om han var, det var berre noko han trudde. Som han sa om eine motmannen sin ein gong: Han innbiller seg han er slik ein svart kjeltring, så må han skape seg til der etter. He?

Paul spytta med full kraft. – Feilen med deg er den, sa han, at du er for opptimystisk. Om du veit kva det er for noko.

Håkon lo.

– Jau, forklara Paul, du tenker for mykje på deg sjøl, og på anna folk. Du får uro i kompassen din; det er det du får. Og så tenker du for lite på både deg sjøl og på dei andre. Du gir deg sytten om korles det går. Eg vågar meg til å fortele det slik det er.

Men Håkon ropa i det same: – Sjå i lande og styr rett, din fåne!

Paul glytta så vidt aust i land, men heldt same kursen.

– Skal du kjøre beint på Flygrunn-falle da?

– Er du livredd? spurde Paul. Han var hjartelig god i måle.

– Ne-hei, Paul. Men eg vil ikkje døy som fjellfinn på sjøen.

Paul bar rore over, så usynlig han kunde gjera det, han hadde æra si å berge. Det var no hans 83ære. Andre frestar å berge si, armods skapningane, æra og live og mest mulig av mangt anna; – det er det som kalles å leva, avgjorde Håkon.

Straks vestom dem gjekk Flygrunnen til falls. Der skapte seg til ein sjødal så djup og ein vasshaug så bratt at det løfta i magen på dem, der med braka vassmengda i veg mot dem, himmelhøgt, tre veldige gonger og den tredje verst, det vilde ha teke glisen utor tennene på kven det var. Det nådde dem ikkje. – Det vart ikkje i dag, sa Håkon. – Det vilde klara seg om vi hadde halde bein kurs, meinte Paul. Det gjorde eg for resten, la han til.

Håkon såg i nisteskrine. Han vart mjo kring hjarte da han såg all den godmaten Ragnhild hadde laga i stand og sendt med dem. Det der hadde ho komme i hug, og det, og det; slik og slik hadde ho lagt det ned, – der var det jamenn ei flaske av den dyrverdige bærvinen hennes òg. – Den er eg så redd for som for mitt eige blod, sa ho ein gong.

Det vart Paul som åt. Håkon var ikkje hissen på mat enno, fekk heller styre eit tak.

I kveldinga nådde dei fram. Dei kjørte i svartstille sund millom svartstille øyar, leita seg fram over valar og grunnflak og gjenom den siste renna; så var dei der.

Håkon var i land, skræmte vette av kjerring og ungar som snarast, og tinga seg hus i den stua der laksfiskarane hadde halde til, for ei vekes tid eller 84to. Der etter gjekk han om bord att, dei skulde ligge der båe to den natta.

Han sat oppe på dekke stund og anna før dei kraup til køys. – Får du noko tal på stjernene? spurde Paul frå lukekarmen. – No er eg her, svara Håkon. – Ja har du helse til å sitte her no, da skal du ikkje klaga. – Nei nei.

Det var eventyrs ting å sjå att dette lande i haustmørkre. Så vidt og audt var det, så reint landsforvist som han såg det no, dagslyse er ein diktar og ein skrønemakar. Det lo i han, ein kaldvoren fysna: Dette var no òg ein stad i verda! Umenneskelig kor stygt det er skapt her, du kan aldri tru det.

Åt eine leia var det lågt, lågt, fanns ikkje form på det. Åt andre leia var Hesten, beint til vêrs, så bratt og ulystelig som fjell kunde bli, eit svart gap å sjå i mot, og der var Oternakken og der Ørnflaugnakken og elles nakk i nakk, meiningslause bergnakkar all veg nord i have, så gripande uferdig. Skaparen kunde aldri ha vore her?

Håkon hadde lese om at den eller den var ferdig med ein part av live sitt, no gjekk han inn i ein ny; han hadde set det på prent. Der var verkelig noko i det, som der er i eit gammalt segn.

Men det var noko mykje sannare at han var her no, og at det var her han burde og skulde vera. – Om så ikkje Vårherre sjøl skjønnar det enno.

Dagen etter sa Paul: – Eg skal komma og hente deg når du vil heim att.

85– Ja da kan du komma, Paul. Håkon smilte utan han vilde det.

Paul såg skræmt på han. Tygginga gjekk i stå for han. Men han sa ikkje noko, anna enn farvel med det same han fór. Skjøyta la i veg til Stavsund att.

*

Da skjøyta hadde fare, gjekk Ragnhild inn i arbeide sitt som elles. Ein lyt halde seg rolig, det er første plikten du har. Det var gammalt og grunnfast i henne, ho trong ikkje tenke over det: at menneskesjæla er ei uro, men den er du sett til å herske over; du får da herske over di eiga sjæl, kan du vita.

Men hadde der vore nokon å snakke med, da vilde ho fortald dem, at om ein mann ikkje kan finne seg i å gå heime dagandes dag, om han vil ut og slåss med einkvart, da er han i sin manndoms rett. Lat han fara, om han så fer vill.

Ho kom til å minnast med ho gjekk der ein lystig hending frå for lenge sia, det var eit par år etter ho kom heim frå tukthusferda si.

Det var kvitaste vinteren, og snøfokke, og slikt snøfokk: heile himmelromme var blinda av snø, all verda kring dem forgjekk av snø. Håkon lo best han stod og såg ut: – Dette er tullut vêr, det må eg ut og slåss med! – Eg òg! svara ho. Og med det same det var sagt, da var det så sant at det var ikkje å snu på, ho skulde ut og slåss.

86Håkon snudde seg og drog på smilen, slik mannfolk smiler til den som ikkje er mannfolk.

Dei hadde levd i husvarme lykka sia ho kom heim. Det hadde dei trudd i alle fall. Da stod dei der før dei vardest og las krig utor auga på einannan. Den eine måtte berre ikkje tru han kjente den andre, for da skulde han snart få lære nytt.

Da sa Håkon at han måtte sjå opp til dammen. – Dammen! bles ho, der hadde han ikkje det spytt å gjera i det vêre her. – Jaså, svara han, og tok til å uvêrsklæ seg. Det same gjorde ho. – Men kva var det ho fann på? – Ja det var no det, smålo ho. Ho tenkte seg for resten sør i Svee, for der sat det ein sjukling til mann og to gjentungar, dei klara aldri å bera heim vatn til krøtera i dette vêre. Ho måtte ikkje snakke uvettig, bad han, ho tulla seg bort før ho kom halvveges. – Jaså, svara ho.

Håkon snudde seg i døra, og da var han kaldmælt: – Du held deg heime, har eg sagt.

Ho svara i same tonelage: – No snakkar du som eit barn.

Han vart vill i andlete, bort i mot stygg, ho hadde komme i hug det andlete ofte. Det verste var at slik snudde han seg og gjekk. Gjekk gjorde ho òg, vanta ikkje det, men der var ikkje rette smaken på det.

Ho kom fram til plassen, enda det var no så som så med det, og der var det bruk nok for henne, men i heimvegen bar det gale av. Det var berre 87eit mirakel at ho tulla seg fram til ein gar, langt av lei. Dei tok henne millom seg, to vaksne karar, og fekk henne heim, men da var det kvelden òg.

Og da var Håkon borte. Tausa visste ikkje anna å fortele enn at han var heime ein sving og tok i veg att, utan han sa eit ord. Ho visste han hadde sett av stad og skulde leite etter henne. Første tanken hennes var at da laut dei i veg og finne han. Men det burde ikkje skje. Så vondt var det synd å gjera han. Vêre gav seg ein mon, og langt om lenge kom han stintande heim. Da var han mest klar.

Dei vart da forlikte att. Dei kunde til med le åt dårskapen sin. – Eg trudde ikkje du skulde få så stor ein rett, sa ho. – Det var eg ikkje større glad for, eitt tak, smålo han.

Det undra henne i dag som den gongen, å sjå ein mann vart glad heilt inn i sjæla for det han fekk ein liten rett. Dess hardare måtte det vera for han, at han skapte seg slik ein urett med dette notkjøpe sitt. Og at han gjorde det slik.

For resten var det ikkje rådelig å tenke for djupt for det første. Lat han fara om han så fer vill.

Ho gjekk ned til sjøen og snakka med Paul da han kom att. Han fekk vera velkommen heim, men kom han no alt? – Han gjorde da det ja. – Eg trudde, sa ho, at du vart der ute til de kom att båe to?

Paul greidde med ymse ting om bord. – Nei, 88svara han. Nei. Ei stund etter la han til: – Nei det hadde eg beint ikkje tida til no!

– Nei nei.

– Han kjem att like god, skal du sjå.

– Ja det må vi da tru.

Paul kom på at her nytta det lite å snakke ålvor; det kunde ein dum ein ha gjort.

–Du får han att spilder ny, sa han. Berre vent du.

Ho kjente Paul for godt. Når han òg, kroken, skulde fram og trøste ein, gud veit kva som da stod på. Ho gav seg til å gå oppover att, heim til sitt.

*

Om kveldane kunde det falle over Ragnhild at ho var mørkredd. Ho hadde aldri visst kva det var, men dette måtte vera sneven av det? Helst kom det når ho satt inne og lampa var tendt, det vart uhuglig tomt og utrygt i kring henne, og aldri før hadde ho ansa på at det var så mørkt ute. Her kunde skje einkvart gale, i denne stunda, og her sat ho vernlaus i mot det.

Det var ikkje anna det, visste ho, enn at husbonden var borte utor garen. Ein gong reiste ho seg og gjekk ut i mørkre, gjekk det i møte i fullaste ålvore, ho gjorde seg enda erend bort i uthusa. Nei, da fanns der ikkje reddhug i henne meir.

Håkon ja, kunde det svive for henne, han var tukta til døden. Meir tålte ikkje han. Nei ikkje til døden, å nei da, men kva var det som hefta han 89at han ikkje kom heim? Han såg da ikkje vond ut da han fór, tvert i mot. Ho skjønna det ikkje. Men han måtte vel snart dra seg heim, stakallen? Ja ja, lykke på heile reisa hans! Det vil seie, at var det ein annan enn han, da meinte ho det òg.

Hallvard lest ikkje bli vâr at faren var borte. Han arbeidde berre litt villigare. Men når ho nemnte for han at faren tok på og vart lenge borte no, da syntes ho sjå han vanakta far sin. Det stod ho ikkje ut, om det var aldri så lite. Ikkje det nei, dei fekk halde henne undskyldt. Der fór ein kaldgrøss i henne: enn om du sjøl vart nøydd til å sjå ned på han?

Veka gjekk til endes, og da først tok ho til og venta Håkon for ålvor. Dei skreid dag for dag utgjenom andre veka, utan ho hørte ord frå han. Ho var ikkje anna godtil, ho snakka til Paul enno ein gong.

Ho bad han seie henne beint fram det han visste, om grunnen til at Håkon vart så lenge borte. Ho spurde hardt til slut: – Kva sa han til deg?

Men der var berre ord og undavik i han: ho skulde ikkje gruve, Håkon fekk ho att når tida kom, han hadde litt å stå i, som sagt.

Ho vart harm og sa: – Eg trudde du Paul var meir rettfram kar enn slik.

Han flytta blikke bort på henne. Så sa han: – Eg veit ikkje om ‘n Håkon er særlig frisk i det siste? Han såg meg ut for noko av kvart.

Ho tenkte sitt om den ting. Frisk er vel aldri 90den som vil snike seg fram, som vil vinne over verda attanfrå, ho skjønna ikkje kva ho stod her og grov etter. Dei måtte vel sjå det alle som vilde sjå, at det er stutt veg millom lån og løgn, og oftast er det ingen veg. Dette her pekte snart Didrik i vald!

– Men her er noko du ikkje veit, sa Paul og kom nærmare.

Ho svara at det var mangt som ho ikkje visste.

– Ja men det er ‘n Hallvard eg meiner på. Du skulde halde han meir inne om natta.

Ho retta seg bein i rygg og nakke og såg på han.

Paul heldt på og budde seg til sildvåg-ferd, det var derfor ho tok han for seg i dag. No kom skipparlage hans frammed stranda, så han laut skynde seg å fortele.

Nei det var berre det, at nokre ungdommar hadde halde styggsjau i Langmo-stua eit par netter. Stua stod øde, men ho var læst, og dei hadde bryte seg inn. Dei dansa og dundra så det var grovt, og kor hadde dei fått drikkevarene og alle sigarane frå? Det verste var at det skulde vera denne fordervelige byfrøkena som stod for verke, ho fekk gut-toskane til å gjera som ho vilde, – dei sa ho hadde vore på straff før, for stulder. Kanskje ho hadde stole det dei trong hoss dokteren, hoss husbonden sin. Det kunde bli leit for alle som var med. Berre det ikkje var dem som hadde vore oppi marka òg, i Engelskmannsbua, og forsynt seg her i sommar? – Det er no eg redd, sa han.

91Ragnhild spurde om han visste at Hallvard var med.

– Namne hans var oppskrive ja, i lag med dei andre. Dei kom tre mann sterk her i førnatt og tok dem på fersk gjerning. Ja no veit du det som det er. Eg fer min veg no, eg. De må elles ha det så bra her da. Du snakkar bedre med guten du enn ‘n Håkon kunde ha gjort.

Det var stilt i vêre, fanns ikkje levande drag i det. Fjorden var gråblank det stykke ein såg av han, men elles kom sjø og land bort i regnskodda, det vart gjømt unda så stilt og mjukt liksom sømnen eller glømsla tok det vekk for ein. Det regnte ikkje, men Ragnhild gjekk i skire væta.

Ho kjente seg ikkje sterk nok til å gå på Hallvard den dagen. Dagen etter var ho seg sjøl att, og bad han med seg på tomannshand. Litt skalv ho innvendig, for der stod mykje på spell. Vann ho ikkje over han denne gongen, da kunde ho gi opp vona. Da var det slut. Men ho tok det frå den lystige leia, mest som ho hadde hørt noko morosamt om han, men var det sant?

Hallvard tagde. Han såg ein gong i golve og ein gong på henne. Det tegna bra vonlaust til; det nytta knapt om ho tok etter ålvore òg, denne gongen. Da retta han på seg, smilte, og tilstod alt i hop. Han fortalde stødig og omtenksamt, heile tida med blikke mot hennes, ho skulde få høre kvart eit grand. Det var mykje meir enn ho hadde hørt av Paul.

92Men var han verkelig med og braut seg inn i Engelskmannsbua i sommar? vilde ho vita. Han rista på hovude: – Nei det hadde han vitne på at han ikkje var. Han hadde sytt for at truverdig folk såg han den dagen det gjekk for seg, på ein heilt annan kant. – Var det den sundagen han fór tulling med trillbåra innetter vegen? – Ja visst. Dei som møtte han kom nok i hug det. For resten, han fór i erend, han skulde låne dragspele hans Ludvik til om kvelden, han hadde det i ein sekk da han skyssa det heim. Folk fekk vita det var amunisjon til skyttarlage, og det var sant, han utretta det i same renne; formannen hadde bedt han om det.

– Men du visste dei vilde bryte inn og stela? – Dei vilde ha meg med. Braut seg inn gjorde dei ikkje, dei opna berre vindauge og gjekk inn. Og så var det ikkje anna enn brennvin dei tok. – At du ikkje fortalde det, så einkvan kunde ha forhindra det? – Ja, sa han og såg henne djupt i auga: skulde eg det, tykkjer du? – Men at du vilde vera med og drikke det opp? – Eg smakte det ikkje. Ikkje, hører du – dei vart da sint nok for det. – Ja ja ja, sukka ho. Eg skjønnar berre ikkje at du vilde vera i lag med dem. – Ja det er det. Det er det eg hatar meg sjøl for! Han snudde seg tvert om.

Det vermte i henne, at slik såg han ut, heile guten tvert i gjenom, det trongs ikkje at nokon skjente på han. Ikkje trong ho nemne denne 93frøkena frå doktergaren heller; tanken hadde sitte som ein pligg i bringa til no, merka ho. Dei stod litt og sa ikkje noko; to jamgamle menneske, som hadde rådført seg med einannan.

Da seier han: – No har eg tilstått det for deg. Men skal eg tilstå det for andre? Alt samen? Ho var nær på å svara at det skulde han slett ikkje, det vilde vera synd. Han var sonen hennes, sonen til Ragnhild, det var bør nok det, her i bygda, han var godtsom utleita til å kaste stein på.

Men det stemte mot anddråtten for henne. Just det at han var hennes barn fekk avgjera det.

– Tilstå alt i hop, sa ho. Lat dem få kvart eit grand, visst du blir spurd. Ta så dasken som han fell. Du tåler da den?

–Ja vel. Som du synes. Men: Eg kunde ikkje vita at dei verkelig gjorde det?

Nei, det var så. Det kjølde i henne kor uhuglig klok han var, all vegen, kor farlig eit folkvett der sat i han. Det snørde seg til kring hjarte på henne. Ja visst var han hennes gut, det såg du i auga hans og i heile andlete, det hadde inga nød slik, men korles skulde ho berge han? Hadde ho så sant kunna lagt handa bortpå aksla hans, tykte ho, men det tålte han ikkje, det var berre å tie og gå. Kanskje Vårherre såg ein veg for han? Det var mange som tykte mon i den trøsta.

Når enda ikkje far din fekk vita om det, heldt ho på å seie. Men da såg ho det, såg det men snudde seg frå det med all si makt, at Håkon 94skilde det ikkje, han fekk i gudsnamn fara der han fór, og tusle med sitt, ho var åleine no som ein gong før. Nei det var ikkje sant, gudskjelov, men det var vondt nok med det same det skar i henne.

*

Håkon gjekk i gang med å leva der ute. Kvar morgonen måtte han undrast på kor han var og korles han hadde komme hit. Kona i huse undrast ho òg, gjekk rundt i kring han og fekk det ikkje til å rime at han var her. Han fortalde han var sjuk og vilde freste sjølufta, og da vart ho meir til freds. Sia fekk ho husleiga og kostpengane i forskott, det tykte ho enda bedre om. Han sa mange gapord til henne, nifske ting somtid, for da grøssa ho og heldt seg litt meir unda.

Dei fødde ei ku på garen, kva dei no fødde henne med eller ikkje. Nokre sauer hadde dei òg, men dei fødde seg sjøl. Kona og borna fór med litt fisking kring lande, sette garn eller line når vêre var godt. Når dei var leie av å leva av fisk og poteter, levde dei av poteter og fisk.

Håkon hjelpte dem med eitt og anna. Han gjekk og såg at her skulde mangt vore ansles, han vart huga på å snu opp ned på heile stelle deres og få det i folkelig stand, slik der og slik der. Da måtte han smile, for noko slikt hadde han havt for seg mest all sin dag, og det førte han hit.

Somtid smilte han til lande i kring seg. At nokon ting kunde bli så steinaudt og steindaudt; 95der måtte ha vore ein bitsk fantasi i han som skapte det. Ein dagen sa Håkon han vilde klive opp på Hesten, – eg vil opp og ride ei stund, sa han. Kjerringa vart forfæld, ho stod så stutt og rund ho var og stirde på han, men ho var spelande full av liv i armoda si. – Nei, ålvors snakk, eg skal opp til Vårherre eit erend, sa han. Ho tykte det var vondt om så bra ein mann at vette skulde ha fare i frå han. På eit vis hadde ho rett, men han kunde ikkje gå med på at det stod bedre til med vette hoss dei andre.

Han kom seg opp på Hesten. Og der var ein da oppe hoss mannen sjøl ja, fekk ein seie. Slik stod Moses ein gong med hovude oppunder skya, på tomannshand med same mannen. Da leid det mot sluten med Moses òg. Han umaka seg ikkje med å gå ned att. Håkon kom visst til å kara seg ned att, for slik var han. Men først var han her ei stund, han herda seg til det. Han stod tålig bein òg.

Der såg han havsletta utover, all vegen utover, i nord og i vest og i sør. Ho var skræmelig majestetisk i åsyna. Mot have var det inga vanære for ein mann å tape.

Eit stykke utover var sjøen strødd med holmar og skjær. Det var som skurv på havandlete. Djupt nedunder seg såg han dei to lange vågane som gjekk inn i breidd frå nordvest. Der fanns ikkje anna enn berg kring dem, nakne stygge steinstrendene, der hadde aldri ein menneskekrok 96tenkt på å bu. Men utanfor dem såg han Ertenvære. Han var ein annan mann første gongen han såg det. Da skulde han til å leva da.

Austetter såg han ned på låglande, der stigen gjekk gjenom lyngmarka som ei reik i brungrått hår; han gjekk og gjekk, så armodslig som nokon ting kan krype framfor eit menneskeauge. Ein kunde til med sjå i nokre hus ein staden millom snauhaugane.

Næste dagen Håkon var der oppe såg han røyken av eit skip vesti have. Han kom i tankar om at han var med og kjøpte eit slikt skip, ein gong i tida. Tru korles det gjekk med det no? Ja ja. Gjekk det ikkje på det eine vise så gjekk det på eit anna vis, med slike ting. Han sat her, han for sin part.

Men det var det han vilde ha sagt, at visst døden hadde etla seg til å komma hastig, da burde han komma til han her oppe. Langt unda var han ikkje, det kunde ein kjenne, men det var kanskje ikkje tida hans enno.

Somme dagane gjekk Håkon austover, bortetter stigen, over myrane og sandmoane, innetter ei endelaus halvøy på ei enda meir endelaus øy. Der var hjartelig øde og stygt, og fuglane skreik så det svara til landslage i kring. Ein staden var der ein tørvskjå og andre merke etter folk. Til slut kom han tvert på ein kjøreveg, skulde vera, der hadde dei fare med hest og hjuldoning. Dette var vegen til Sandbogen, til poststaden, dømte han. 97Han var ikkje friskare no enn at han laut sette seg rett som det var. Men da fraus han snart, lufta her saug han ut for varme. Mange dagar kom han seg ikkje opp før ut i mot middagsleite.

Sjøen mol dag og natt. Lange stunder måtte han høre på han. Men verst var skodda. Da hadde ein gråblinde vanvette rundt i kring seg, der var ikkje dag og der var ikkje natt lenger, der fanns ikkje levande tanke til. Var det så ufyselig å ligge dau, da hasta det ikkje med det. Å bu her var daue god nok.

Men ein dagen møtte han eit menneske innpå vegen, eit kvinnemenneske. Det kom og kom i mot han. Det saktna på gonga framfor han. Han såg opp og tok det i augesyn. Da stod Borgny Henningstad framfor han. Langt i frå! var første tanken hans, og straks etter tenkte han at slikt tøv burde fan ikkje få hende seg.

Ho var ikkje fullt så hoven som vanlig. Ho spurde om dette var vegen til Sandbogen, ho hadde visst gått gale? Ho såg mest brydd ut.

– Spør ikkje meg, sa han.

Da først drog ho opp brunene og spurde: – Men er De her?

– Ser så ut ja. Og De er i Svanøya kanskje, hoss kjæresten?

Ho drog på eine munnvika, fortalde så at ho skulde til Sandbogen og hente post.

Han fekk ein kvekk i seg. Post burde vel han og ha hørt om. Det fekk stå ut til ein annan gong.

98Borgny sa farvel og gjekk, med blikke høgt ovom både han og vegen ho gjekk.

Det var ei hending å møte eit menneske her i audna, under all denne himmelen og med all denne vidda i kring seg. Han hadde set eit par gutungar her ein dagen, og ei gammal kjerring ein annan dag. Borgny gjekk utan stans bortetter sandvegen.

Det var det. Straks etter gjekk han og skreiv til Ragnhild, skreiv og strauk ut att i tankane. Det hadde han elles gjort før om dagane òg. Papire låg i skrine og venta.

Men den natta sat han oppe og blekka ut eit stort ark med brevskrift til henne; blått blekk på kvitt papir, line for line, ord i ord. Det såg høgtidelig og dumt ut. Kanskje Ragnhild las det, og kanskje ikkje. Det var umulig å få det til. Det vart usant same korles han sa det. Like så usant som at han var her og skulde døy. For det var umulig å fortele henne kor urettvist ho hadde tenkt om han.

Umulig ja, det var orde han fekk skrive og sende henne ein gong. Ingen kan komma over frå oss til dykk, eller frå dykk til oss, var det sagt. Det skjønna ho kan hende.

Det var månenatt ute. Lande fekk eit levande og vilt andlet, det var verre enn have. Månen kom bort, og da var der ikkje noko land meir. Han kom att, og da steig det fram på nytt, med åsyn ved åsyn, dei reiste seg og smilte til han så steindaue dei var, forherda i natt og einsemd. 99Dei smilte ein evig smil over vonløysa si. Men han sette seg opp i mot det. Så ring som eg er, sa han, så er eg da eit menneske. Eg let meg ikkje mane i stein. Eg smiler min smil.

Han måtte smile til seg sjøl for slike ord. Men rett tenkt, så kunde dei stå.

*

Ein dag hadde han ferdig nokre ord på eit papir, som han tykte han kunde sende Ragnhild.

Han fortalde han var sjuk og skulde døy snart, og at han hadde sagt live farvel. Han hadde ikkje vore nokon meister til å leva, skreiv han, og no tykte vel ho, som andre, at han var ein krake til å døy. Ja vel, men han skulde døy på sin måte. Den retten tok han seg. Og live på Stavsund og i bygda, det klara dei like godt her etter utan han var med. Elles fekk dei ta dette som det fall dem inn. Han sa henne farvel med dette breve, og takk for alt, og så måtte ho undskylde at han hadde vore som han var.

Han las det over, og avgjorde at det laut gå i veg slik det såg ut.

Han tenkte å gå til Sandbogen med det, men det sette inn med slikt vestavêr, det vart umulig for ein sjukling å komma seg heim att. Om natta bar det til med bert uvêr. Kona hadde sett lemmane for vindauga i god tid. Det sov ho på. Han låg vaken og ottast stormen fór med huse. Han var verkelig redd. Lat så vera at du skal døy like vel, og det snart, men på den måten? Nei. 100Han stod opp og klædde på seg. Han vart litt modigare da, han vona han skulde komma i gjenom det utan å bli religiøs. Men det leita på.

Dagen etter var det berre sjøen som brukte seg, men det gjorde han med full røst. Elementenes raseri tala dei om. Naturen er sjølve vettløysa, derfor kan ingen rase som han, det var ein hugna å vera vitne til det, å sjå kor sant det var. – Så er du da menneske den stunda, lo det i han.

Døden tenkte han minst mulig på. Og det var ingen konst, når ein først tok seg til med det. Det er det vi har halde på med all vår dag, å ikkje tenke større på det; litt visdom finns der da i oss.

Ja, så skulde han austover og finne det dei kalla Sandbogen, han gledde seg på det. Han tok på seg dugelig med klæa, tok breve på barmen, ved hjarte så å seie, no fekk det i gudsnamn fara, og no fór han òg. Han tendte seg ei pipe.

Vêre hadde blidka seg så det var eit syn. Vinden gjekk berre og susa om ovverke sitt i natt. Skyene var vidunders vårfløygde. Sola kom opp og såg på verda. Kjerringa og ungane hadde ein av dei gilde dagane sine, dei fór frammed strendene og leita rak.

Just da han hadde pipa tendt kom Borgny dit.

– Ja, det er mannen min, det er ‘n Roland som har sendt meg hit, tok ho til ords og såg sterkt på han.

– Ja vel. Håkon venta på meir. – Kva godt fører De i skjolde i dag da? spurde han så.

101– Tøv! bles ho. Ho sette seg utan han bad henne, og såg seg i kring i stua hans.

– Det bles i natt, syntes han at han måtte seie.

– Ja blås og blås, for meg! Men no er dette skipsvrake dykkar seld. Det var det eg skulde fortele.

Håkon venta.

– Det vart seld til ein mekanisk verkstad, no ein dagen her. Ja Roland han fór sin veg like bratt for det, skulde ut å kjøpe sild. Men kva han tenker å betale med, no, det veit ikkje eg.

– Hm. Det blir Dykkar sak det, frøken.

–Ja ha. Og nei. Men tape på handelen, det var det eg skulde fortele om. De får halvparten av det de gav, jamt og rundt rekna.

– Rundt og rått rekna ja. Jaså. Halvparten.

Men han vart gravkald i klæane. Ho såg på han. Ho var stort til menneske no, men kven var ho for ei? Det vil seie, kvifor kom ho hit i dag? Måtte ho hit og sjå ein mann når han gjekk i kne?

– Eg er i kne før eg, sa han.

– Ja eg veit det.

– Det veit De slett ikkje.

– Pø, det veit all bygda, det. De har latt det gå ned og ned. Har De ikkje det, kanskje?

– Jau, svara han.

– De er den raraste, den uslaste karen eg veit om!

– Den usælaste, kunde De òg seie. Men det var det.

102Han fekk så vondt av pipa, han kjente seg ikkje helse for å stå lenger, men sette seg vilde han ikkje.

– Kvifor er De her no? spurde ho.

– Sei meg først: Visste De at eg var her?

– Roland hadde hørt det.

Auga hennes opna seg, det var utrulig kva lag dei hadde til det; ho vart eit vanlig menneske, og eit mildt og rikt menneske, ei god gåte for ein manns-stakar.

Han såg på henne. Han visste med ein gong alt om henne, alt og ingenting, slik vi synes kjenne kvarandre. Ja ha, frøken, la han over med seg sjøl. De vil ikkje ha meg, takk som byd. Nei, men det burde stått skrive i auga og andlet på meg, at får eg ikkje Dykk, da drep eg meg, med blodig død og fullt stell. Gudskjelov, henne fall det ikkje tungt å snu ryggen til. Den gleda skulde ikkje Ragnhild ha, at han gjekk på nasen slik, den skamma hadde ho ikkje fortent av han, same kven han elles hadde vore i mot henne. Nei. Og same kva ho misstenkte han for.

– Det blir verst for Ragnhild dette, sa han. Eg hadde unt henne litt bedre dagar enn som så. Fattigdommen er ein uverdig lagna; den vilde eg ha spara henne for.

– Kvifor har De reist hit? Kvifor seier De De til meg, for resten?

– De spør ja, men trur De eg svarar? Eg er her for moro skyld. Eg likar meg her.

– Eg trur Dykk ikkje.

103– Nei trur meg? Kven gjer det? Kven trudde ‘n far min, sei meg det.

– Ja, sa ho og såg fram for seg. – Nei, sa ho litt etter og reiste seg. Eg vilde berre fortele deg dette med handelen. Det var synd det skulde gå slik. Det er krigen si skyld. Men du: Veit du at vi held på og skal bli i slekt med einannan? Ja, vår deg du. Enn om Lea og far fann på å gifte seg?

– Hm. Da kunde ikkje vi to gifte oss, med einannan, meiner eg.

Ho lo. Det hadde han knapt set ho gjorde før, men det var ein naturlig og god liten lått, slik ein ler kammeratar i millom. Andlete hennes vart klokare enn vanlig, auga vart djupe av berre liv. Det vara ein augeblink, der med var ho seg sjøl att, eller kven ho no var, med den allvitande og nådige smilen sin.

– Vi får dra ut den tanna da, sa ho, og gjeispa bak hanskehanda si.

– Om det gjer aldri så vondt ja, stemte han i.

Ho vørte ikkje gapsnakke hans, ho sa farvel. Han takka henne for budskapen ho kom med, og følgde henne utom døra.

– Huff, denne sjøen og desse berga! sa ho.

– Det er no så, sanna han med.

Ja ja, han fekk leva da, let ho og gjekk sin veg.

Der gjekk ho. Tidna si la ho att. Der fanns den vesle utvegen enno, at han trudde ikkje det ho fór og vasa om. Ho vasa og fjasa. Ho kom her berre og skulde trø lite grand på han. Enno 104drog det i alle fall ut før Ragnhild visste om ulykka.

Jaha, der fekk du dasken din, sa han seg ei stund etter. Far din og du fekk han i hovude båe to. Samstundes står han og minnes noko han sa ein gong, til menneske det eller det: Visst alle var like, da kunde du ikkje snakke om alle. Var alle fattige, da var ingen det. Javisst var det sant, det høres mest som der er litt bondevett i det, eller kanskje berre litt visdom, men den som seier slikt, ser du, han går i grunnen og ventar på dasken ein. Sia lyt han tie, kan eg tru.

Heile den dagen glømte han breve i lomma, og sia tykte han ikkje det var noko å sende. Han måtte sette i hop eit nytt når han var ein mon friskare ein dag, men for det første var det skralt med kroppen. Og lykke på reisa med den.

Men du veit, det går da å døy ærelaus òg, når du først tek til med det, trøsta han seg.

*

Det vart Lea som først fekk høre om korles det hadde gått med vrakhandelen, med det ho kalla dei tre svimlingane og skipsulykka deres. Ho fekk det av Periander tidlig ein morgonen, det var einast dei to som var oppe på heile Henningstad. Jorda lyste av rimfrost den morgonen, det var klårver og vakkert all vegen i kring, men da kom det.

Periander var brydd da han bar fram tidna. Javisst gledde han seg oyer det, men det var han 105ålvorlig lei for, såg ho, han vilde gjerne ha vore litt meir til mann framfor henne. Han hadde fått brev frå Borgny om det. Slik og slik stod det til; ein måtte rekne både den eine og den andre av dem for ferdig mann, som dei sa.

Dei hadde møttes midt på tune, den eine kom frå stallen, den andre skulde til eldhuse. Lea stod still og augefór Periander. – Ho Borghild tykkjer vel ho sitt i klemma ho òg no? sa ho. – Ja, smilte han, no får det syne seg kva ho vil og ikkje. – Du veit, trøsta Lea, at når kjæresten treng henne, da blir han henne kjær. – Har du den trua du òg? sa han. Han vart glad, gamle farshjarte hans skjena i veg i hellig lykke, syntes ho sjå, herregud rett!

Og sjøl stod ho her steins dau, ho var ingen ting til. Ho tok seg på tak og gjekk.

Dagen skreid på eit vis. Lea visste at Periander og ho hadde eit ord usnakka med einannan enno. Ut i mot kveldinga skikka Periander kjøkentausa til handlaren, og drengen og den andre gutslaven var ute med plogbeite. Han kom og bad henne inn til seg i stua der han hadde kontore sitt.– Hjelpe oss no, Lea! sa ho til seg sjøl, men elles tørka ho rolig av fingrane sine og steig inn.

Han bad henne sette seg. Litt etter sette han seg sjøl òg, midt i mot henne. Lea måtte le innvendig, for slik sat kattane somtid og såg på einannan. Men Periander var ein overmann når han først vilde vera det.

106– Som du sa, Lea, tok han til ords, så er det rimelig at ho Borgny giftar seg no. Morsarven sin har ho, og litegrand meir blir det kanskje å få. Vonlig har ho det vette at ho tek seg særeige.

– Ho er fødd med særeige, påstod Lea, – det ser du da på henne. Men sei meg heller, kvifor kjem ho ikkje heim att?

– Det seier ho ingenting om. Nyborg har sett i veg på sildsalting, hører eg.

– Det har visst ‘n Håkon òg, eg snakka nokre ord med ‘n Hallvard ein dagen han kjørte framom her.

Periander såg tungt på henne. Han las visst alle tankane hennes, og meir til.

– Han Håkon? Han skal halde til vesti Ursvågen han. Men eg skjønnar ikkje kva han gjer der, no på den her årstida?

– Er du galen, er han der? Lea glømte seg og stirde på han: – Er han òg der ute?

– Han òg, seier du. Han er der då visst åleine. Periander såg på fingrane sine og likte seg kleint.

– Nei, sa Lea best ho sat. For dette var ikkje sant, tvi vøre deg, Håkon var ikkje den at han laupte etter frammandt kvinnfolk, kven han så var for resten. Ho syntes ho tok han og skapte han til att, til den han skulde vera, så han i alle fall kunde gå skamlaus framgjenom kirka; – det er ingen småting det, la ho han på hjarte. Ho sette auga i Periander att: – Nei, seier eg. Eg trur ikkje på det, og det får ikkje du lov å gjera heller.

107Periander såg på henne. Han skjønna visst ikkje kva ho tenkte på.

– Han har rømt i reddhugen, sa ho. Han har det, hører du, og det er mykje verre enn noko anna. Og kva skal eg gjera, sei meg det!

Periander sitt og ser på henne. Han er stor og mild, og han blir større og mildare etter kvart, der er ingen du kan likne han i hop med.

Han smiler og flyttar på seg og seier: – Det blir vondt for fleir enn oss to dette. Og litt etter seier han sjølve orda sine til henne: – Det fekk da bli ein utveg for ‘n Håkon bror din òg. Visst han var så pass til kar at han lystra deg. For di skyld kunde ein finne på mangt, Lea.

Ho sat mållaus og stirde på han.

– Eg veit knapt korles eg skal seie det, heldt han fram. Men for di skyld kunde eg hjelpe fienden min. Men eg tykkjer det er finare, eller naturligare, å hjelpe deg.

– Er det sant det du forteler no? får ho endelig sagt.

– Er du så vantruen? seier han, og da snakkar han til eit barn dei har missfare seg i mot.

Da gret Lea. Ho visste ho vart stygg av det, og enn så dumt da, og så kjerringslig – berre han ikkje vart skræmt før ho vann seg til att! Men ho kom seg ikkje i veg med å snu seg bort.

Korles det elles gjekk for seg eller ikkje det strauk ho eit strek over, men ho sat på fange hans til slut, og da var det enda kleinslig nok med 108henne, men ho var i himmelen, og for Håkon skulde der bli ein utveg, han skulde bli berga, idioten!

Dei sat slik. Tak og anna lo ho inne hoss seg sjøl, ja ho ottast englane lo dei med, visst dei vart vâr dette pare her. Men Periander var overmannen i denne stunda òg. Han tok til og snakka like vislig som før. Dei snakka seg einig om ymse ting, men dagen for giftinga let dei stå ut til så lenge.

– Berre eg ikkje vaknar i morgo og har drømt heile himmerike mitt, sa ho. Ho reiste seg og stod nede på golve att. Berre eg ikkje må til å gråte att, tenkte ho.

– Du er ein liten gjentunge er du! sukka Periander.

– Det må du ikkje lite på, bad ho han om. Men, sa ho og vart seg sjøl att: Håkon han lyt eg i veg og finne og få heim med all som først. Eg skal halde eit muntlig foredrag åt han! Eller må eg sende Ragnhild av stad, trur du?

– Det sett eg i ditt skjønn.

Lea tok i hop hendene og stod og såg blankt på han. Så sa ho:

– Veit du kva eg syntes i kveld da du sat og snakka til meg? Eg syntes du openberra deg. At du var Vårherre ja, han sjøl, personlig. For det var du. Men var det gale av meg det da?

– Større gale kunde det vel ikkje vera, trøsta han henne. Men lat no det vera godt.

109Om kvelden da ho hadde lagt seg tenkte ho: Det er vondt at eg har gitt opp kveldbønna mi, no som det snur seg til. Skulde eg freste, tru? Nei. Eg er redd dei tek det ikkje for god fisk der oppe, nei, Lea, du har da sømd i sjæla. Enn om det bar i fliren både med deg og med dem?

Det var synd det.

Så blir det å gå av stad og kjøre kniven i Ragnhild. Eller: det er no gjort det da, men du må i veg og rydde opp. Du skal ikkje gruve, det er med hjelp i hendene du kjem til gars.

Ho snakka nærmare med Periander før ho la i veg. Der vart mangt eit om og men, for han var ikkje den som let pengane sine gå ut på raus, og Håkon var Håkon, det måtte han dessverre slå fast; slik og ikkje slik fekk vilkåra bli. Det heldt på å ryke sundt millom dem. Harmen fór i Lea før ho fekk sukk for seg, og der med sa ho det verste som kunde seiast til den mannen:

– Men at du, Periander, vil gjera deg så liten. For dette blir da hemn det, sa ho.

Han vart ståande og tvistirre på henne. Ho hørte visst det murra inni han. Som ho sa da ho fortalde det til Ragnhild: Sint? sa ho. Det hørtes som når du stikk brennande kvisten ned i kaldvatne. Det var godt han ikkje kunde snakke den stunda, for elles hadde han banna bort sjæla si med ein gong.

– Eg kan gå min veg utor det, eg, sa han endelig.

110– Ja, trask og gå! let ho, men da vart ho iskald over kroppen.

Ho fekk han da blid att, men noko lettarbeid var det ikkje. Han kom om sider til å skjønna at ho var som andre menneske, ho tenkte vondt, men det var den der dumheita hennes, ho tenkte høgt, kvar ein smitt og smule, – dumheita var ein last! Ho gret over den. Det var ei hard stund for dem båe to. Men dei var vaksne menneske, så det gjekk da. – Eg skal aldri gjera det meir, lova ho, kork forpligga! At eg skulde vera Lea i den grad! – Lat no det vera godt, sa han.

Periander baud seg enda til å skysse henne da ho skulde austover til Stavsund. Det kunde ho umulig ta i mot, det fekk vera måt med all låt. Det var det òg, at ho vilde høre innom dokteren med det same, ho var berre så passlig frisk, ho naut ikkje maten som ho skulde, og no her etter ønska ho ikkje vera veikhelsug, det vilde vera urett mot Periander òg det.

Dokteren bar herne ikkje noko god trøst, men ho trudde ikkje på han, noko større da, og gjekk like glad der i frå. Ho trudde ikkje eingong på desse vêrprofetane som heldt på og forkynte vêre for folk. Jau, pla ho seie, Vårherre skulde visst lystre dem! Men han er for tålmodig. Nei eg skulde ha vore i hans stad – da skulde dei ha fått vêr. Ho gjekk og smått lo og smått skjemdest over vegstolpane. Dei hadde gått opp for henne i dag. Det var sjølve krossen folk hadde reist opp ved 111vegstykke sitt. Kvar stolpen stod der og missbrukte Guds namn, dagandes dag. Ja ja, menneske må vel få lov å vera menneske, det var det.

*

Ragnhild såg litt på Lea før ho svara helsinga hennes. Lea smilte så godt ho kunde, at ho var ikkje farlig, ho kom ikkje med noko slag vondt. Ragnhild var ikkje mindre mann, gudskjelov, ho tok etter smilen ho òg.

– Jaså, du er ute og går i godvêre.

– Ja ha, svara Lea, så verdig som nokon bondekone. Ja han vart da fin i dag, det gjorde han. Verkelig eit sympatisk vêr. Ja du flirer du, men vêre er ein viktig ting det, på ymse måtar.

Ragnhild måtte le: – Nei no trur eg det er ‘n Periander sjøl som sitt her.

– Eg veit det, eg veit det du! Men kven skulde eg ta etter, når eg vil lære å snakke som folk, skal eg ikkje ta etter den som kan det? Ja for eg er ikkje Lea no meir, det er eg ikkje. Du trur meg da vel?

– Ja da. Så langt det let seg gjera.

– Ja for eit menneske kan da omvende seg?

– Ja da, ja da. I mengdevis. Men at det skulde bli eit anna menneske for det? Nei.

– Du dømmer meg til å vera Lea, hører eg.

Dei greip seg i det båe to: Sat dei verkelig og snakka slik? Lea tykte det hadde vore bedre like vel om ho hadde lagt i veg med erende sitt straks ho kom over dørstokken, ho burde ha vore Lea. 112Det same ønska Ragnhild òg, – kva sat dei her og heldt att auga for?

Lea sat ikkje yttest på stolkanten som vise hennes var, ho fresta sitte som ei anna kone.

Ja for ho sat her jamgod med kven du vilde nemne av dem, ho vog opp ei madam visst det kneip. Men det veg ingen ting her, åtvara ho seg, ikkje i dag nei. Der ser du Ragnhild, du ser korles ho har det. Ja no forherdar eg meg og snakkar til henne, !

– Ja her kjem eg igjen, som du ser. Eg syner meg ikkje, utan når eg spår ille, eg er visst ein millomting millom kråke og fugl.

Kvifor snakkar ikkje menneske ut? tenkte Ragnhild. Ho var elles ikkje viss på om ho fann seg i at folk kom her og snakka om nøda deres, om ulykka deres. Kva vilde Hallvard ha sagt til det? Han såg fiendsk på mor si stundom, på alle han møtte, visst, han bar ikkje denne skamma stort lenger. Men sjøl stod ho og såg fiendsk på Lea, utan ho visste av det.

– Eg vil berre du skal ut og hente heim mannen din, sa Lea. Du veit vel kor han er?

– Jaså, veit du kor han er?

– Ja. Han Periander fortalde meg det. Det er så å seie han som har sendt meg hit. Ja flir ikkje åt det du. For her sitt vi, du og eg. Kan du hjelpe ‘n Håkon? Eller kan eg det? Det spørs berre om at det blir gjort. Du veit kanskje ikkje korles det har gått med storspekulasjonen hans?

113Ho fortalde det ho visste, fort og hardhendt, og til slut let ho det lyse fram, at ho hadde ei von i bakhanda. Ho hadde snakka litt med Periander, men nok om det, no skulde rømlingen Håkon ha seg heim. –Du er andsvarlig for han, sa ho. Kom i hug det! Ho såg strengt på Ragnhild.

Det var just det Ragnhild hadde gått og pint seg med, i dagar og netter, ho tålte ikkje høre det av andre.

Lea heldt fram: – Du er andsvarlig ja, både for han og horna og heimen og alt i hop. Og enn skamma da, menneske!

Først vart Ragnhild sittande steins still ei lang stund. Da lysna ho i andlet og auga, tok til og såg på Lea. Det var nær på ho lo. Ho reiste seg.

– Og dette kjem du og forteler meg, sa ho. Ho vilde sagt meir, men det var for bakvendt.

– Ja ja, Ragnhild, eg kan inga råd for det. Du har ikkje gjort så stor ein gjerning at du er løfta ut or live. Og kan du ikkje berge ‘n Håkon, da har du vore eit misstak. Ja eg gjer meg vond og seier det som det er. Å lide for andre er stort nok, jøss ja, men eg for min part, eg lid det ikkje, eg er ikkje slik skapt. Det er større å hjelpe dem når det trengs, – du blir aldri ferdig med det.

Ragnhild vart ståande med ein tom liten smil.

– Du forteler meg rettelig nytt du, sa ho.

– Eg veit da du veit det før, klaga Lea seg. Herre gud kor eg veit det! Men du må vera snild, Ragnhild, og tåle det.

114– Du ser da eg tåler det.

– Ja. For du veit det, at så sant du har eit hjarte, da skal der stå eit sverd gjenom det.

– Seier ‘n Periander det?

– Du er ei kjerring er du!

Dei lo båe to.

– Men det var det eg skulde sagt deg, kom Lea på, at ser ikkje du råd for å reise, og eg undres ikkje på deg, da lyt eg fara i veg. Ingen legg større merke til det, veit du.

Ragnhild syntes det var eit godt ord. Dei la over nærmare om ferda. Der var mangt elles å snakke om, men det vilde ikkje til i dag. Lea kom seg ikkje ein gong til å spøre om kva Håkon sa da han fór. Ho spurde berre om Ragnhild hadde hørt noko frå han. Det rista Ragnhild på hovude til.

Da Lea stod på gonga heim spurde Ragnhild: – Men kva seier Borgny til at du sett av slik?

– Ho er der ute ho òg! datt det utor munnen på Lea. – Hoss kjæresten, skyndte ho seg og la til, ho sa farvel og fór – det var ein ulykkeskjeft ho hadde fått, men her etter skulde han få lystre.

Det skulde Håkon òg få, han skulde få feitt på fothyre sitt i heimvegen, lova ho. Ho glømte visst å nemne at der fanns hjelp for pengenøda deres? Sjøl veit kva ho sa og ikkje, men eit gledesbud kom aldri for seint. Berre ikkje ho sjøl kom for seint! – Men lat no det vera godt, formana ho seg.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Siste leveåre

Siste leveåre (1933) er tredje og siste bok i Duuns Ragnhild-trilogi.

Romanen handler om forholdet mellom Ragnhild og mannen Håkon. Håkon tror han har bare ett år igjen å leve og vil gjøre alt han kan for å dø med æren i behold.

Se faksimiler av førsteutgaven fra 1933 (nb.no)

Les mer..

Om Olav Duun

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.