Sjur Gabriel

av Amalie Skram

XIV

Aarene gik, og Hellemyrsfolket sled sig fremover i sit Ansigts Sved fra Vinter til Vaar og fra Sommer til Høst. Oline drak, og Sjur Gabriel trælled, mens hans Haar graaned, og hans Ryg luded stedse mere og mere. Jens og Ingeborg kom ud at tjene hver paa sin Kant. Smaa-Adna og Nils rykked op paa deres Plads i den daglige Gjerning. Ellers var der ingen Forandring at opdage.

Imidlertid var Vesle-Gabriel bleven seks Aar gammel.

Naar Sjur Gabriel vendte hjem fra Fiske- eller fra Byturene, plejed Vesle-Gabriel at komme springende imod ham. Hændte det, at ikke Faderen straks fik Øje paa ham, kunde der fare en Angst gjennem Sjur Gabriel, saa han næsten ikke voved at spørge, hvor Gutten var. Naar Vesle-Gabriel saa kom tilstede, hang han sig om Benet paa Faren, indtil han blev løfted op paa hanshans] rettet fra: hns (trykkfeil) Skuldre og fik slaa Kolbøtter over hans Hode.

Om Sommeren, naar det paa nogen Maade lod sig gjøre, tog Sjur Gabriel ham med i Marken. Saa gik de afsted Haand i Haand, Vesle-Gabriel med en liden Rive over Skulderen, som Faren havde gjort til ham. Naar han saa havde raket sammen noget Hø og lavet en Saate, roste Fren ham og sa, at han var en «rivenes Kar te aa arbeide.» Eller han gik og bredte Hø med ham, naar det blev tat ned af Hæsjen og spredt udover til Tørring. Og Sjur Gabriel brugte formelig Kunster, for at Gutten ikke skulde mærke, at han maatte gjøre det om efter ham.

I Slaattetiden stod han med sin TræljaaForfatternote: Trælé ved Siden af Faren og bildte sig ind, han slog Græs, mens han pusted og stræved og hvert Øjeblik spurgte, om det var slik det skulde være.

Paa en liden Trillebør rullet han Torv hjem fra Udmarken og Uld om Høsten, naar Smalerne var bleven klippet, altid ved Siden af Faren. Ved Kirkefærden om Søndagen stod han foran ham og skjøv paa hans Aare for at hjælpe til med Roningen. Eller hvis Vejret ikke var roligt nok, sad han paa Bunden i Baaden mellem Sjur Gabriels Ben, mens han spurgte og smaapludred og fik Nik og Enstavelsesord til Svar.

Nils og Magne rodde med for Alvor, tause og alvorlige. I Bagskottet sad saa Smaa-Adna og Oline, hvis hun var med, hvad der med Tiden var bleven sjældnere og sjældnere. Sjur Gabriel var undseelig for at vise sig sammen med hende, og Børnene ikke mindre. De vidste jo godt, at hele Bygden kjendte hendes Skam. Sjur Gabriel kjæmped mangen Gang en haard Kamp med sig selv i den Anledning. Han syntes, han fik en Sten paa Samvittigheden, naar han ikke tog hende med i Guds Hus. Kunde nogen trænge at komme der, var det saa vist Oline, og ingen kunde jo vide, om ikke Ordet en vakker Dag vilde slaa ned i hende og bringe hende til Omvendelse. Oline selv sa ingenting. Hun holdt sig helst borte.

I Kirken sad saa Vesle-Gabriel paa Farens Fang og sov som oftest trofast med Hodet op mod hans Kistekofte.

Sine Maaltider indtog han ligeledes paa Farens Fang. Sjur Gabriel maded ham og sig selv samtidig, hver en Skefuld.

«No han Far – no han Vesle-Gabriel,» sa Gutten hele Tiden og passed nøjagtig paa, at det gik rigtig til. Naar saa Sjur Gabriel for at ærte ham tog to Skefuld i Rad, trak Gutten ham i Skjægget og raabte: «Ve han Far væra Asen no!» – en Talemaade, Oline brugte, naar hun i Fuldskab irettesatte Børnene, hvorpaa Sjur Gabriel lod, som han blev bange, og skyndte sig at gi ham, mens han lo indvendig.

Det Moren søgte i Brændevinet, havde Faren i Vesle-Gabriel. Efter ham stunded han, til ham længtedes han. Hvor mismodig og nedknuget han end var, gjorde Synet af Vesle-Gabriel altid hans Hjærte lettere og hans Sind mildere. Denne lyse, krøllede Gut med det store Hode og den magre Krop var det, som gav Mening i hans Trældom og Slid og blidned hans kummerfulde Tilværelse. Og ikke alene Farens, men ogsaa Morens og Søskenes. De brugte ham som Skjærmbrædt, som Tolk og Formægler mellem sig og Sjur Gabriel. Og altid med Held. Var Vesle-Gabriel i det kritiske Øjeblik ikke til at faa fat paa, kjendte de sig helt og holdent hjælpeløse.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Sjur Gabriel

Amalie Skrams romanserie Hellemyrsfolket regnes som et hovedverk i den naturalistiske litteraturen i Norge. Firebindsverket tar opp hva som former et menneskeliv og i hvilken grad arv og miljø bestemmer et menneskes skjebne.

Sjur Gabriel (1887) er første roman i serien. Det fattige gårdbrukerparet Oline og Sjur Gabriel driver gården Hellemyren, rett nord for Bergen. De lever under harde kår, og Oline tyr ofte til flaska.

Hellemyrsfolket (1887-1898):
    Sjur Gabriel (1887)
    To Venner (1887)
    S.G. Myre (1890)
    Afkom (1898)

Les mer..

Om Amalie Skram

Amalie Skram har en fremtredende plass i norsk litteraturhistorie som en av de store naturalistene på slutten av 1800-tallet. Hun skildret fattigdommens og kjærlighetens kår, og ønsket, i likhet med mange av forfatterne i samtiden, å sette søkelyset på samfunnsproblemer. Men hun gikk et skritt lenger enn de fleste. Ikke bare var hun opptatt av det følelsesmessige kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann, men også av erotikken.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.