Skibet går videre

av Nordahl Grieg

III

Utpå natten våkner Benjamin.

Å Gud, han er ombord på skibet. En sløv vemmelse velder sig innover ham. Mennenes åndedrag snøfter rundt omkring, og luften er tykk av matos og virginia. Det er som en fuktig hinne av skittent fett har lagt sig over hans ansikt, og når han stryker sig over pannen, fures en dyp stripe før han når inn til huden.

Han føler sig kvalm og elendig.

Plutselig ruller han hårdt over mot skottet og farer sammen. Er det ikke noe levende og bløtt som rører sig under ham? Med et lite klynk springer Santos ned på dørken.

I det samme blir det liv på bordet, to fete, veldige rotter løper bortover og blotter gnagertennene til et flir før de skvetter ned. Santos flyr efter, men for sent. Den rumsterer litt mellem sjøstøvlene og hopper så op i en køie.

Benjamin ånder lettere, for det gjorde så underlig vondt å følge dens bevegelser.

Et dumpt slag får skottet til å ryste, og skibet legger sig over på siden. Det var en sjø som veltet op mot ventilen.

Med opspilte nerver ligger Benjamin og venter på at den neste skal komme. Dér – en svartgrønn foss trykker mot ventilen og begraver alt. Så løfter skibet sig igjen, og vannet siler nedover glasset.

En ny sjø reiser sig ute i mørket og løper som en brakende stormbukk mot skibet, og Benjamin slenges med. Han klynger sig fast til køiekanten med begge hender, mens hele hans legeme skvulper frem og tilbake i kvalme.

Det er visst orkan ute. Og det er rent nifst å ligge her bare med et skjørt stykke glass og noen tommer jern mellem sig og det veldige, hylende hav.

Rart at de andre ikke er våkne, men det snorker og stønner allestedsfra. Lampen som brenner med lav veke, gynger frem og tilbake som en pendel, og skyggene ruller i samme takt gjennem det halvmørke rum.

Å kan ikke den helvetes lampen stanse, det er til å bli gal av. Han vil komme sig ut og binde den fast, men en sløv matthet holder ham nede.

Hvor det er meningsløst og motbydelig å ligge våken, mens sekundene nøler sig fremover gjennem en lang natt. Han forsøker å få sove, han vil tenke på et tre, som han står på god fot med hjemme, han får alltid sove når han tenker på det. Men nei – tankene orker ikke å løfte sig, han ligger bare og stirrer med stive øine op i taket.

En kakerlakk kryper langsomt og tungsindig bortover, og et sted står malingen bristende av en luftboble.

Skal han drepe kakerlakken og stikke hull på boblen?

Han lar det være.

Å Gud, hvor jernene larmer nede i pikten, ustanselig tørner de mot hverandre med avsindige brak, de er grusomme hammerslag på en naken nerve.

Men det er ikke fra pikten den store ondskap kommer.

Det dirrer overalt en fortvilende fin lyd av syngende jern, hele skibet klirrer av denne spinkle tone, som er verre enn døden, den siver inn i hans hode og forvandler dets celler til metall, til tusen messingklokker som svinger med en tynn, summende lyd inn i de millioner andre.

Svetten brister frem på pannen, og han føler sig klam overalt.

Maven gynger frem og tilbake og truer med å skylle opover hodet.

Han finner frem livremmen og binder den stramt omkring, men intet hjelper.

Med store, stirrende øine og tynn, sammenpresset munn føler han redselen synke innover sig.

Kakerlakken forsvinner i en sprekk, og alt blir enda mer ensomt og forferdelig enn før.

Da hører han at døren blir åpnet, det bruser og hviner av stormen utenfor, så blir alt stille. Det er Sivert som kommer inn. I det matte lyset skimter Benjamin at han setter sig på kisten borte ved døren og begraver ansiktet i hendene.

Hvad er det?

Er Sivert også dårlig?

En uendelig godhet for Sivert stiger op i ham. Rundt omkring snorker mennene sin trygge, dyriske søvn og aner intet om hvor vondt han har det. Men Sivert er hans venn, Sivert våker med ham. Alle sover og er lykkelige, det er bare Sivert og han som er til i verden.

Plutselig dukker Siverts ansikt op tett ved hans eget.

– Jeg så du var våken, sier han, og Benjamin ser at han tygger skrå. – Jeg kommer nettop fra roret. Du kan være glad du går dagmann og slipper å tørne ut på alle døgnets tider. Uff, det er så trist å stå sånn og tenke i mørket. Jeg kom til å fundere på om det kanskje er sant det som hun helviten Normanna sa. Men det var bare for å være full av fan, var det ikke det?

Hans øine lyser med en underlig hungrende bønn mot kameraten oppe i køien.

Men en umåtelig skuffelse fyller Benjamin. Sivert er ikke dårlig, han forstår ingenting, han er som alle de andre.

– Jo, det var visst det, sier han uten varme og tro.

Sivert rusler fattig tilbake til sin kiste.

Benjamin ligger alene med sin kval. Hvad er noen nagende tanker mot den sløve vemmelse som bugner overalt i ham.

Sivert kan tygge skrå, har han da noe å klage over?

En sjø slår med et brøl mot skutesiden og Benjamin stønner høit.

Sjøsyken krummer sig sammen inne i ham som et ådseldyr på sprang. Han må kjempe for å holde det nede, men det reiser sig lumskere og villere for hvert minutt.

Plutselig kommer han til å tenke på Maja, han ser henne der hvor han ligger nu, hennes legeme svømmer utover og blir umåtelig, til slutt er der intet i verden uten det.

Men litt efter litt kjemper en annen tanke sig frem, han verger sig, han vil ikke, men den kommer allikevel, og presser sig op gjennem Maja: Tanken på Eva. Stjernene og syrinene er ikke mer, alt hvad han vet om henne er et par ord som fniser igjen og igjen i hans øre: «Så du har fått fatt i Eva, hennes avskjedsscener i haveporten er visst ikke blottet for temperament.» Det er hans beste venns ord.

Han vil mane frem et annet billede av Eva, men han kan ikke. En grenseløs bitterhet mot henne, og ikke bare mot henne, men mot alle dem som er lykkelige fordi de ikke er på sjøen, folder sig ut i ham.

Hvad vondt har han gjort siden Gud slår ham så hårdt?

Han hater alle de glade mennesker på land, han hater Gud som styrer stormens vær så dårlig, han hater kameratene fordi de snorker og ingenting forstår.

Han er den eneste i verden som lider.

Lampen slingrer frem og tilbake. Sjøene slår mot ventilen, jernene braker, og tusen lyd gnisser mot hverandre.

Hans hjerne blir etterhånden sløv av nattens larm og synker inn i en mørk, urolig døs.

Han våkner ved at Pedro rusker i ham.

– Opsigås! smiler han. Seks glass går by om by.

De andre står alt nede på dørken og gjesper og strekker sig. Benjamin er sikker på at han må dø når han skal ned og kle på sig.

Men det går jo på et vis, og stum og forstyrret sitter han ved bordet. Mat orker han ikke å røre.

– Det blåser friskt, sier Sivert og skjærer sig en mektig skive. Jeg liker mig aldri så godt som når det blåser litt.

Benjamin skuler hen på ham. Det kan da være måte på å kjekke sig.

Båtsmannen står i døren.

– Seks glass er gått, karer, det er ikke annet for enn å tørne til.

– Er det annet enn jobbing fra morgen til kveld, spør Oskar krenket og langer ut efter margarinspannet.

– Nei, de suger livskiten av oss, de helvitene borte på midtskibet! knurrer Ålesund og spenner livremmen omkring sig.

– Ja, de kan stylen her ombord, sier Narvik.

– Er dette kaffe å by folk, brøler Mannaen. Jeg skal vaske den snørrisen borte i byssen litt, mellem skott og dørk. Vi lar oss ikke by allting heller.

– Nei, kaffen var ikke drikkendes, godsnakker båtsen, dere får komme nu, karer.

En efter en reiser mennene sig, og langsomt og trevent går de ut efter ham.

Rundt omkring er sjø, bare sjø!

Skifergrå bølger med hvite skavler bruser frem i det veldige rum. En blek, blåsende morgenhimmel står som en gyngende kuppel, nedentil sønderskåret av sjøene.

Mens Benjamin står og stirrer utover, løfter skibsrekken sig langsomt op, og han ser bare den tomme, kalde luft.

En salt blåst hviner i de spente barduner og strømmer med susende vold langt ned i hans lunger. Av og til sprøiter en sjøskvett innover dekket.

Benjamin prøver å gå bortover med de andre, da stiger skibssiden igjen op mot himmelen, han krummer sig sammen og er i et sprang borte ved rekken.

– Spy i le, for satan! hyler båtsen.

Oskar klapper sig på lårene og breker av latter: Nei se på Benjamin!

Benjamin føler skammen og nedverdigelsen synke tungt over sig.

– Er du syk? spør Mannaen.

Det idiotiske ved spørsmålet gjør Benjamin rasende.

– Du ser vel det! skriker han tilbake.

– Det er jo bare fine været, sier Risør og ser forundret ut.

– Sommers dag, mumler Sivert og forstår ingenting.

– Nei stopp, en ballastet båt er ikke så grei, sier Narvik, og Benjamin elsker ham for det.

– Å nei, en ballastet båt, medgir Risør tankefull.

Men plutselig hender det noe som gjør Benjamin lykkelig. Han ser en skikkelse styrte sig bort til rekken på le siden av brønnen. Det er Leif som brekker sig.

– Benjamin er ikke svært klein, sier båtsen, han kommer sig nu, det ser jeg på ham. I morgen vet han ikke hvad sjøsyke er, han er ikke som Leif. For han blir aldri frisk.

Og Benjamin føler sig virkelig vidunderlig meget bedre. Han smiler blekt mot dem. Ja, det hjalp godt, jeg er straks all right.

– Det er ellers bare ett råd mot sjøsyke, sier Mannaen, men det er godt. Det skulde Leif forsøke. Jeg rodde engang fiske med en kar som var meget kleinere enn noen jeg har sett. Men han gjorde som vi sa og har aldri vært sjøsyk siden.

Han spydde i øsekarret og spiste det efterpå.

Alle hyler av latter, og Benjamin merker til sin forundrede glede at han kan le med. Han er visst over det verste nu.

Og mens han står der ved rekken og ler sammen med kameratene – med blåstens og bølgenes sterke, salte åndedrett svulmende omkring sig i det nakne rum, faller det ham plutselig noe inn.

Nu forstår han hvorfor sjøfolk aldri tar det ordet havet i sin munn. Sjøen, sier de.

Havet er for menneskene i land til å drømme om. Sjøen er mennenes egen hårde verden. Det er sjøen de forbanner og spyr på og ønsker sig bort fra, det er sjøen de^ elsker og lengter tilbake mot, det er sjøen de lever av og engang må dø av.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.