V

Det glitrer av hårdt solskinn gjennem den kalde blåst mens «Mignon» stamper sig nedover Kanalen.

Måkene stiger og faller med lyn under vingen omkring i den tynne, blekblå luft. En liten skøite på bakbord borer snuten ned i sjøene og kjemper sig op igjen med et forbauset utseende. Et stykke forut svulmer en femmastet bark med veldige, sorte seil frem gjennem den tidlige kveld. Det skimrer av kråkesølv over bølgene, og langt inne lyser en irrgrønn stripe av England i solnedgangen.

Benjamin står sammen med kameratene og vasker maling på midtskibet. Sodaen svir i de iskalde hender, og saltvannet fyker som sjøsprøit i ansiktet, men dette er da livet!

Øinene ler, munnen står åpen for at blåsten kan suse inn og riktig ta ham efter sin vilje.

Er det ikke mange år siden i går aftes eller er det kanskje bare en anelse om et tidligere liv?

Hans sjel er fylt av luft, av sus og salt sjø, han husker bare fjernt noen hvite ansikter i mørket, det er vel blåsten som har visket dem ut og været dem bort.

En ny mann kom ombord i morges istedenfor Ålesund. Det var nok av folk å ta av, skibet blev ikke et minutt forsinket. Ved frokosten blev det pratet litt om ham som var stukket i land, men ved middagen var det andre ting som var viktigere å drøfte: arbeidet, farten, været. Og ved kaffen hadde det aldri vært ombord en kar som het Ålesund.

En skjebne er drevet bort som et åndedrag. – Køien, hvor han engang levde sitt liv ombord på skibet, er tatt av en ny mann; hans kamerater står en aften på midtskibet og vasker maling, mens deres tanker blir tomme og lykkelige av Kanalens ramsalte blåst, og de kjenner ham ikke lenger.

Et liv eller to, en sorg, en ulykke, alt blir latt tilbake, alt glemmes. Skibet går videre. – – –

De skitne skott siler av vann, kullstøvet løsner under sodaen, og snart glinser midtskibet i skinnende hvithet. Hvert minutt feier bort veldige flater av sot, klutene sabber i overgivne sving bortover skottet, overalt flommer det av væte som i vårløsningen hjemme. Ja, det er herlig å være til!

Båtsmannen kommer tassende bortover dekket i slippers og rasler med et nøkleknippe i hånden.

Han blir stående og se på karene et bil, mens han spytter brunt og sindig. Så trekker han klokken frem, stirrer tankefullt på den og sier med gunstbevisning i stemmen: Det er gode greier! Dere kan skeie ut, karer.

I det samme går to glass på broen. Hendene rykker lynsnart klutene tilbake, det klirer av sinkpøser og trasker av føtter, og et øieblikk efter er midtskibet forlatt og øde.

– Det er da fan at ikke den ræven til båtsen kan skeie ut litt før, knurrer Leif, og adamseplet hopper av forargelse.

– Det er stylen, sier Narvik og trekker på skuldrene.

Inne i vaskerummet blir det liv! Det lyser av nakne kropper, det buldrer og huier av latter. Det klaskes og knipes i kjøtt, guttene hopper og bærer sig i nakenhetens henrykkelse.

– Har du hår i nesen, Benjamin? Jeg har en dusk under armen, kom skal vi spleise!

Denne kvikkhet blir sagt hver eneste kveld i sjøen, og alltid mottatt med et hyl av latter. I aften er det Risør som er ute med den, og han slår sig som en gal på lårene over sitt vidd. Det veldige gap med de bitte små melketenner er stivt av latter.

Men Benjamin vet hvad man krever av ham. Han kniper Risør kraftig i låret og spør med innsmigrende røst:

– Hør, Risør, hvad sa mor din, da hun fødte dig?

Risør biter tennene sammen, nu gjelder det.

Men Benjamin har fått et fint stykke hud mellem sine negler og kniper skånselsløst til.

Plutselig blir Risør blodrød i ansiktet og skriker: Gi dig, din satan, vil du slippe, din rev!

Dekket holder på å ramle ned av bare morskap, og Benjamin skjelver i stemmen av glad stolthet da han sier de ord som skal knuse Risør til gagns. Det var da hun’en til fødsel – – –!

Risør blir ertet inn i døden med den velkomst hans mor gav ham, og Benjamins hjerte svulmer.

Den nye mannen, han som kom efter Ålesund, står og fniser med et umåtelig tannkjøtt, mens de andre hopper og bærer sig. Han er fra Kristiansund og har gått på bommen i to måneder oppe i Newcastle, før han fikk jobben ombord i «Mignon». Han gnir sig ustanselig med handduken over den runde, lille vommen mens ansiktet stråler av glede over igjen å være ute i blåsten og latteren fra de syv hav.

De skvetter vann på hverandre, de kniper og flykter og speller sig. Mannaen er i spissen for alle ting, hans ansikt lyser av mange smil, øinene, munnen, ja selv det fryktelige arret smiler med.

Nu har Benjamin fått høre hvordan han fikk sitt arr. Det er et minne efter et knivstikk under Lofotfisket, fortalte Risør ham. Øiet hang nedover kinnet i en blodig bunt av nerver, og det var seks timers seilas til nærmeste lege. Men Mannaen seilte. Det var en til i båten, men da de kom frem, lå han besvimt i forskottet, han hadde ikke tålt å se blodet. Men akterut satt Mannaen. Han holdt rorpinnen i den ene hånd, og med den andre holdt han øiet på plass.

Det er bare én i vaskerummet som ikke jubler over sin nakenhet. Sivert. Han står for sig selv borte i en krok og vasker sig hurtig og uten glede. Ansiktet er tungt og forvåket. Han blir først ferdig, tar sin pøs uten et ord og går inn.

Levenet fortsetter inne i ruffen. Men Sivert har trukket gardinen for, og Oskar er også gått til køis. Han har fått tak i en blyantstump, og nu ligger han og tegner noe deilig på hvitmalingen, det er vel en trise fra hans dager på kysten.

Narvik sitter under lampen og spikker på sin båt. Av og til løfter han ansiktet og smiler mot de andre. De sitter rundt bordet og koser sig, de prater dritt, som det heter med sjøens skjønne ord. Det er meget å snakke om: minneverdige svar som hver og en har gitt til skippere og styrmenn, eller storrangler i land, hvor mengdevis av piker blev avdydet. Tiden flyr som ingenting til fem glass smeller på utkiken.

– Kom an, Benjamin, vi henter maten! Risør reiser sig og traver akter til byssen sammen med Benjamin, som er blitt ganske betatt over å høre til en slik gjeng av kvinne- og styrmennbetvingere.

Da de kommer tilbake igjen, løfter det sig et stort skrik i ruffen: Havregrøt til kvelds, nei, det er bunnen. Vi rører den ikke!

Fyrbøter-Gustav kommer til syne i døren.

– Svidd graut til kvelds, er det mening skapt i slikt?

Nu hører de hylene inne fra fyrbøterne.

– Vi går til stuerten! Vi rører den ikke. Han kan spise den selv hvis han vil.

– Ja, kom an til stuerten! roper fyrbøter-Gustav, dere er game, karer?

– Det er greit, svarer Narvik. Svidd grøt til kvelds. Aldri i verden.

De velter sig ut i den trange gang, fyrbøtere og matroser om hverandre.

Sivert og Oskar farer ut av køiene, alle buser på, det gyser av glede gjennem Benjamin: det er gjengen fra «Mignon« som er på ferde, hurra!

Det blir plutselig litt mindre storartet, da de kommer ut på det åpne dekk, de ser sig selv og de andre, og midtskibet likesom geiper til dem. Men fyrbøter-Gustav springer akterover med en grøtbakke løftet i hånden, og de andre følger ham hakk i hæl. Hunden Santos danser mellem deres ben og bjeffer henrykt. Siden den kvelden i Nordsjøen har ingen tenkt på å slå den ihjel.

Da de kommer op på midtskibet, står stuerten akkurat i døren til sin lugar.

Et redd glimt springer frem i øinene, han forsøker å late som ingenting, men mennene har gjennemskuet ham, han er solgt.

– Hvad i glohete helvete skal slikt bety? spør fyrbøter-Gustav og strekker grøtbakken frem. Er dette mat til folk som skal arbeide?

Stuerten famler efter et godt svar, men finner det ikke.

– Hvad er det dere vil? sier han endelig med usikker mutthet.

– Vi vil ha ordentlig mat, så meget du vet det, sier Narvik rolig som selve rettferdigheten.

Stuerten ser bort på ham. Det er som han klynger sig fast til Narviks sindighet og søker styrke der.

– Grøt er vel ordentlig mat det, svarer han, men med den lille angst i stemmen som ødelegger alt.

– Å i helvete heller, hyler Kjokkemens, grøt er grøt, og denne er svidd også. Vi som jobber på dørken dag og natt, vil ha ordentlig mat, så meget du vet det, din fordømmande skinkesvor der du står!

En hånlatter farer som et uvær bortover stuerten.

Skjellsordene er sluppet løs, mennene trenger sig sammen om ham, de skjeller ham ut for de verste ting de vet: din sønn av en tispe, ditt utskudd av paddeslekten.

Din bergenser! skriker Oskar, enda han vet så vel at stuerten er fra Flekkefjord.

Stuerten bare stirrer med stive, dødsredde øine omkring på den hylende hop.

En stum bønn flyr bort til Narvik, til Mannaen, til Benjamin, men nei, ingensteds er nåde å finne.

Alle vil utmerke sig, si den jævligste grovhet, spetaklet stiger og stiger, og plutselig triver Kjokkemens grøtbakken og kleiser den ned over stuertens ansikt. Hele hodet er en klebrig klump, han vakler fremover, han gråter av sinne og skam. Hendene spriker rundt i luften, han griper sig til hodet og slenger noen grøttjafser bortover dekket. Så vender han sig om og raver inn i sin lugar.

Det blir et øieblikks stillhet, så bryter jubelen løs, en blodrød ro stråler gjennem dem alle.

– Det er riktig! Slik skal de ha det, de helvetene! skråler Gustav.

– Ja, det er riktig! skriker Benjamin.

– Til skipperen! brøler Mannaen. Nu skal vi lære de lokkene på midtskipet –

– Ja, kom an til skipperen! huier flere.

– Er det mig dere ønsker å tale med?

Det blir dødsstille blandt mennene. En liten, tettbygd skikkelse står øverst på trappen ned fra broen. Et fint og spotsk smil leker om den tynne munnen. Alt er så sikkert og bestemt ved ham, – det brune, skarptskårne ansiktet, den snehvite lue med Beatty-slengen, presset i buksene, de blanke skoene, alt samler sig til et billede av noe fast og overlegent. Og han står på trappens øverste trin og ser ned på mennene som en støtte av rolig forakt.

Det er som skaren der nede plutselig blir til en klynge, de er overrumplet og gjort usikre av dette spydige smilet.

Skipperen holder tobakkspipen i hånden, en kort snadde med et stort, vakkert hode.

Nu stikker han den rolig op i munnen og slår sig på venstre side efter fyrstikker. Han trekker op en eske, stryker en stikke av og tender snadden. Derpå går han ned et trin, stanser og ser et sekund på mennene under sig med det spotske lille smilet.

Så kaster han fyrstikken fra sig med en skjødesløs bevegelse. Blåsten tar den og fører den utover skibssiden.

Mennene har fulgt hans bevegelser med store, forbausede øine, hans uforskammede likegyldighet blender og uroer dem. De glemmer alt annet, all deres interesse samler sig om den lille mann der oppe.

Så står de der uvisse, nesten forlegne, inntil tausheten gjør så vondt at den må brytes.

– Vi har fått svidd grøt til kvelds, knurrer Gustav, og kameratene blusser op ved å høre hans stemme.

– Jaså, sier skipperen. Den var ikke mer svidd enn at jeg godt kunde spise den. Imidlertid er det beklagelig at den er svidd, forsåvidt er jeg enig med dere. Jeg skal konferere med stuerten. God aften, karer.

Han vender sig og går.

Plutselig er alt forbi. Mennene stirrer på hverandre, så drar de øinene vekk, var det ikke mer?

En tomhet, en skuffelse velder ut i dem. Oskar drar sig ut av klyngen, hvor han har stått bakerst mens skipperen talte, flere følger efter, alt er i opløsning, og uten de riktig vet det selv, er de langsomt på vei forover.

Skipperen skulde konferere med stuerten, javel, hvad var der mer å gjøre.

De er slått til jorden av skipperens taktikk, og tause går de tilbake, de er med ett blitt så lutende i sjelen.

Forut i døren står en liten klump av menn og kaldflirer, båtsen, fliseguri og donkeyen, det er underoffiserene, småjudasene, som alltid må holde sig midt imellem.

Men det står en skikkelse bak dem i den mørke gangen, enda en som ikke har vært med for å «kicke». Det er Anton.

– Hvor i helvete har du vært? spør Gustav, og stiller sig op foran ham. Hvorfor blev du ikke med? Et sky uttrykk går over Antons ansikt.

– Jeg vilde ikke krangle, sier han stille.

– Å, din fordømte drittsekk, der du står! skriker Gustav. Var alle slik som du, blev det ikke værendes på jorden!

Han skubber til Anton og går hurtig inn i lugaren. Fyrbøtere og matroser går hver til sitt, men ingen vører Anton, deres øine ser gjennem ham og ut på den andre siden. Han har krenket det eneste bud som gjelder til sjøs: Du skal være game, din kamerats kamerat.

En stemning av nederlag ruger skamfull i matrosenes ruff. Av og til livner det op en liten fryd over bedriften med stuerten, så legger stillheten sig tung og skamfull som før.

I kveld går mennene tidlig til køis, og snart stønner søvnen rundt i ruffen med fred og glemsel for bitterhet, for alle ting.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.