Skibet går videre

av Nordahl Grieg

VIII

Benjamins hjerte stanser, hvad er det båtsen sier, er Anton død? En dump fortvilelse synker til bunns i ham, men det kan ikke være sant, å nei, det er ikke sant, han ber for sig.

Men noe er i hvert fall hendt. Mennene springer ned fra ribbene, og plutselig står han sammen med de andre i en klynge rundt båtsen.

– Hvorledes gikk det til? skriker Mannaen.

– Var det nettop? roper Leif.

– Falt han ned? spør Narvik.

Og båtsen forteller. – For to minutter siden, ja, det kan vel være to minutter siden.

En kort, omtenksom pause, så spytter han beroliget bortover dørken – ja det kan dreie seg om to, tre minutter. Anton gikk op leideren fra dørken, han var nesten kommet helt op, da stuper han plutselig bakover og skriker. Gustav, som er kameraten hans på vakten, får såvidt tid til å springe til side, det var på hekten, det sa han selv til mig, så suser det noe mørkt med voldsom kraft ned gjennem luften. Det var bare såvidt at Gustav ikke fikk ham over sig, ja, han sa selv det var på hekten.

Hodet var knust, det var bare en eneste grøt. Så blev han båret op på dekket og lagt under en presenning.

– Hvor ligger han?

Oskar styrter alt mot leideren, de andre følger. Båtsen forsøker å stanse dem, – det er ikke noe å se på! roper han efter dem. Men de er ikke til å stanse, de springer som gale opover trinene, og heller ikke båtsen klarer å stå stille lenger, men klatrer hurtig efter.

Bare Pedro sitter igjen og rir på sin planke. Han finner igjen frem sin sigarett og tender den, og ryster på hodet da den siste sko svinger sig i en bue over lukekarmen der oppe – – –

De farer op på midtskibet og velter sig fremover som et uvær. Plutselig bråstanser Oskar som er forrest, hvad er det, ser han liket?

Nei, det er bare skipperen og chiefen som står og taler sammen ved oppgangen til broen. Skipperen kaster et forbauset blikk på mennene, så spør han med skarp, skarrende stemme: Nå, hvad er det, karer?

Ja, hvad var det de vilde? Å, denne kalde røsten, Gud hvor de hater den, den fortumler dem og gjør dem edru.

– Vi vilde se Anton, det er vel ikke noe galt i det, sier Benjamin plutselig med en tross i stemmen, som betyr: Skipperen kan passe sig selv, la ham bare gå inn og se på billeder!

– Det avgjør jeg! Og jeg innser ikke at det er noen som helst grunn for dere til å se Anton, svarer skipperen og ser på ham med sine isblå øine. – Dere kan gå ned igjen og pikke rust.

Han gjør en liten bevegelse med hånden som skyver mennene akterover, og vender sig til chiefen.

Men i det samme får Oskar øie på en presenning som ligger i en krøll over bunkersluken. Han klarer ikke å styre sig lenger, men lister sig hen og letter på lerretet. Og der på luken ligger liket.

Han vinker på de andre, mennene glir sakte bortover og stanser i en taus klynge rundt den døde fyrbøter. Ansiktet er eltet ut til en deig av blod og ben og kjøtt, hjernen er trykket inn, hodet ligger underlig over på siden, det er vel nakken som er knekt.

Men hendene er uskadde, ja, uhyggelig levende med lange, sorte negler.

– Hvad skal dette bety, karer? skjærer skipperens stemme gjennem dem, jeg sa dere skulde gå tilbake til arbeidet.

Så går mennene endelig, med en liten triumf i hjertet over at de har fått se Anton like forbannet, selv om skipperen sa nei.

Da de kommer ned igjen i rummet, blir de stående i en klump midt på dørken og tale opphisset sammen. Men møtet med skipperen har tatt brodden av det forferdelige, en bitte liten sødme blander sig med ulykken.

Pedro gider ikke legge skjul på sin sigarett, da han ser hvordan det er fatt, og Mannaen får også tak i en stump.

– Nei, dere må ikke røke, karer, sier båtsen og skotter engstelig op leideren.

Å i helvete heller! svarer Mannaen. Det usedvanlige ved døden og den lille seier over midtskibet gjør at de gir fan i alle ting, i hvert fall i båtsen.

Han tenker sig om et øieblikk, han har ikke lyst til å legge sig ut med karene, godt, han får ta risken.

– For en gangs skyld da, karer! sier han full av nåde og haler tobakkspipen frem.

Så bryter levenet løs for alvor.

– Hvorledes kunde han falle, han må være blitt klein, de spør og undrer sig, og båtsen gjentar hele tiden: Ja, Gustav sa til mig at det var bare på hekten, så hadde han fått ham i hodet, akkurat slik falt ordene.

I det uendelige taler de, og når alle mulige spørsmål og forklaringer er tersket ut til siste trevl, snur de bunken og begynner ubesværet om igjen –ja men hvorledes kunde han falle, og til dette svarer båtsen jeg vet ikke, men Gustav sa til mig –

Det er hendt noe, en begivenhet har geipet mot dem inne i den veldige tomhet av lysgrå døgn, de stanser og forferder sig.

Men alle ting har en ende, snart grøsser de ikke lenger, det begynner å gå politikk i deres interesse for Antons død. Til slutt vil de bare hale det øieblikk ut, da et sint drag må komme om båtsens munn: Nei, nå må dere pinedød jobbe litt, karer.

Derfor skravler de videre, og deres instinkt fører dem på rett vei: Det var fan så rart at Gustav gikk fri, og båtsen biter villig på: Ja, jeg vet ikke annet enn hvad han sa til mig. Det var på hekten, akkurat det sa han. Han kom bort til mig, jeg stod enda på risten og så ned på dørken, og da var det han sa det.

Båtsen breier sig av stolt viten, han har talt med Gustav, kameraten på likets vakt, han er en mann man må merke sig.

– Nei sa han virkelig det? spør Leif som er fra Stavanger og snakker med umåtelig eftertrykk.

Men Benjamin orker ikke å være med lenger.

– Nei gjorde han det? slenger han ut i samme tone, men så uvøren at båtsen stusser. Han skuler mistenksomt bort på Benjamin, så sier han mutt og langsomt: Nei, nå må dere pinedød jobbe litt, karer – – –

Så klatrer de igjen op på skutesiden, og hammerslagene tar til å tordne i det veldige rum. Da alt er i full sving igjen, klatrer båtsen stille op leideren, han må op og tale videre.

Benjamin sitter ubevegelig på sin planke og gjør ikke et håndtak. Han husker plutselig de sørgmodige skuldrene til Anton, en kveld han stod ved rekken.

Det skyter en kald angst gjennem ham, har Anton tatt livet av sig, styrtet sig ned? Det kan hende at han har fått vite at Ålesund er sjuk og at søsteren kanskje er ødelagt, men nei; – det er ikke tenkelig.

Da hadde han ikke stupt bakover, men hoppet overbord i mørket, han blev bare svimmel da han gikk for å hive op aske, det er greit.

Men litt efter litt sniker det sig allikevel en isnende redsel innover Benjamin, han føler det rører sig inne i mørket, det sliter i hans hjerte, hans samvittighet blir tung av skyld. Han vet med sig selv at han kunde ha hindret denne meningsløse død, en klam angst pusler mellem hans lunger og kaller ham morder.

Han står ved Antons side der oppe på risten og skimter en liten prikk nede på dørken, Gustav. Så skyver han plutselig til den andre, Anton vender et forferdet ansikt mot ham, han faller, en dødsgrimase farer over hans trekk, noe sort suser ned gjennem luften, det er såvidt Gustav klarer å hoppe til side, – på hekten, sier han.

En død klump ligger der nede, men bare for et sekund siden sitret en øm tanke tyve meter ovenfor, en omsorg for en liten søster i Bodø, trekken var vel kommet godt frem? Å, alt skal bli så godt, så godt. – Og nu. Aldri skal han tenke mer, aldri mer. En keitet setning som begynte å bli vakker, er sluttet med en klatt, det er ikke mer.

Og det er Benjamin som har drept ham, men Herre Jesus, gid det var ugjort.

– Du sludrer, Benjamin, sier han plutselig så høit at Pedro snur sig, og Benjamin lar rustpikken gå en liten stund, så tystner den igjen.

Nei, han sludrer ikke, en dump redsel suger inne i ham: det er dig som har drept ham. Er det et mord han har øvet i en annen tilværelse som er ute og spøker, han vet ikke.

Plutselig husker han sin første natt ombord, da han ikke stod på Antons side, han sitter i byssen i South Shields og er så kald og ond, han går hånlig forbi ham i gangen da Anton ikke vil «kicke» på kosten. Og han ser ham stå ved rekken med de sørgmodige skuldrene og stirre utover så grenseløst ensom og foraktet. Men Benjamin lot ham gå til enda mer ensomhet og forakt. Og han forstår dunkelt at han har myrdet Anton hver gang han ikke har vist ham godhet, hver gang han fornektet ham.

Han hadde imot Anton, hvad hjelper det? Det er mer galt å forråde Judas enn å forråde Jesus.

Ikke spør, han stanser tanker, stanser fornuft. Her er det bare en anelse, en usikker angst som løfter sitt bleke, fryktelige ansikt inne fra tåken, og leppene hvisker mot dig at du går ikke fri, Benjamin, – ransak ditt hjerte, og du vet det så vel: det er ikke sorg du føler for denne døde, det er angeren hos en som har begått en mystisk del av et mord. Men hvorledes? Å, livet har dunkle veier, en gåtefull makt krummer sig sammen og fyller din sjel med redsel, forstanden står stille, hvad vet vi.

Antons blod er kommet over hans hode, og intet kan gjøres om igjen. Å Herregud, om han kunde gå til ham i denne timen og være hans venn, å Herregud, la det være en ond drøm og la mig våkne.

Men nei. Her har selve døden tatt hånd om spillet. Det er nu forbudt å gjøre innsats. Det lar sig ikke gjøre. Spillet er ferdig.

En grenseløs trang til å være god velder frem i Benjamin, til å ofre og elske.

Men en død mann på en luke er det ingen som kan være god mot.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.