Skibet går videre

av Nordahl Grieg

XV

Mennene sitter under lampen rundt det lange bord, og hver steller med sitt. Bukser bøtes, sokker stoppes, knapper syes i, det er tusen ting som må komme på stell. Lampen gynger svakt her inne, men utenfor suser blåsten med en mørk tungsindig klage.

Stormen har lagt sig, de har vært ute i ytterkanten av en cyklon, men nu er den hvirvlet vestover mot nye ødeleggelser. «Mignon» stamper sig rolig av gårde mot den tunge sjø, all fare er forbi, og så sant mennesker kan spå, skal de være fremme i Capetown på to dager.

– Det er rart at vi snart har land, sier Mannaen og kjemper fortvilet med å få tråden i nåløiet, det er plent ikke til å forstå!

Det blir igjen stille en stund, nålene går med en surklende lyd gjennem grovt dongri, et stykke tøi blir flerret.

Da sier Risør plutselig noen ord, og han hvisker dem nesten: Snart får vi brevene, sier han. Det blir taust som døden i ruffen. Mennene luter sig nedover sine plagg, de ser ikke på hverandre, de er rammet hver og en.

De som pleier å få brev og de som aldri får, alle håper de pa denne gang, bestandig denne gang. Det er ikke én som ikke tror og venter, men de taler ikke om sine håp, det er formastelig og bringer ulykke

Men Risørs ord har vakt en verden av lengsel og tvil og angst til live, de orker ikke å sitte under lampen lenger, en efter en kryper de op i køien for å være alene med drømmen om brevet.

De trekker gardinene for, det sitter bare to igjen ved bordet, og de sier ingenting, men allikevel, allikevel!

Det er mer enn noen menn i en ruff, det suser noe i luften, uforklarlig og ugripelig. Det bryter mot bryggen i Risør, syrinene i slottsparken blomstrer iblandt dem, et lite hus som nettop er malt hvitt, lyser etsteds i ruffen.

Her er bare noen sjøfolk, det er bare dem, men allikevel hjem stedets egen verden, og hvert sted er jordens navle …

Sivert og Benjamin sitter alene igjen. Sivert skal snart tørne ut, og kameraten gjør ham ofte selskap, når kvelden blir altfor lang.

Og Benjamin husker første gang de to satt sammen ved bordet, da var han syk av skibet, nu forstår han det, i kveld er ruffen hans hjem.

Meget har forandret sig siden da. Men plutselig bøier Sivert sig frem, og den hvite luggen løfter sig som dengang: Ja, snart får vi brevene, gjentar han.

En bølge av lengselsfull fryd bever gjennem Benjamin. Brevene! Brevet!

Kanskje det ikke kom hjemmefra på den første uken, for hjemme har de aldri vært skrivende av sig, og posten går ikke så svært meget for tere enn «Mignon»! Og han husker farens ord: No news, good news!

Men ett brev vet han at der ligger og venter på ham, og det er bare to døgn igjen, hvad er vel to døgn? Da skal han holde en konvolutt i denne sin hånd: brevet fra Eva. Ikke ett, nei flere, mange brev har hun lovet skal vente på ham, når han kommer frem.

Men plutselig kvepper han til, hvad er det Sivert sier: Det er det jeg gruer mig til, å det er fryktelig!

– Men Sivert, gisper Benjamin, hvorfor gruer du dig til brevene, er du redd det er hendt noe hjemme?

– Nei, det er ikke det – å, du forstår ikke. Far og mor vil skrive som ingenting var hendt, de vil skrive til en annen enn den jeg er nu, jeg som har vært tilsammens med kvinnfolk og allting.

Og så kommer det kanskje post fra en jeg kjenner, datteren til post åpneren hjemme, Birgit heter hun. Og alt der som de skriver, det er liksom ikke til mig lenger, det er det som er så forferdelig.

Sivert stirrer op i lampen med et fortapt, ulykkelig uttrykk.

Du skal ikke snakke slik, Sivert! sier Benjamin, du får ikke lov. Akkurat som du ikke er like god – –

Men Sivert bare rister på hodet og stirrer videre op i lampen.

En gardin blir slått til side langs stangen, og Narvik reiser sig op av sin blankis. Benjamin venter noen vise ord til Sivert, for han har vel hørt hvad de hvisket om. Men Narvik går rolig ut døren: Jeg skal bare se på været, mumler han.

De andre følger efter.

En mørk, blåsende natt pisker dem i møte, en blå uværshimmel hviner av gårde over de beksvarte sjøer, som er bremmet av skummende fosfor. Det går en klagesang gjennem riggen – en hes, uhyggelig salme utover det øde hav.

Av og til stryker en veldig, baksende skygge bort over deres hoder, det er en albatross, som blir krenget av blåsten.

– I morgen skal vi se land! sier Narvik og vender sitt ansikt mot bakbord med et uttrykk av lengsel. Han står lenge slik, han bøier sig fremover, han værer, speider, lytter.

Så sier han endelig: Jeg synes jeg kjenner en svak lukt, en liten ange av grønt. Det skal bli godt å komme i land, å Herregud – å få høre nytt.

Han vender sig om og går hurtig inn i ruffen. De to venner følger ham trofast.

– Venter du meget nytt da, Narvik? spør Benjamin.

Sivert dulter advarende bort i ham, dette er da ufint, hvad må ikke Narvik tenke.

Men mysteriet Narvik blir ikke brydd, han smiler.

– Jeg venter brev om jeg kan gå fraborde, sier han, – og gid det blev så.

– Vil du gå fraborde? spør Benjamin full av forundring. I Syd-Afrika? Hvad vil du ta dig for?

Narvik tier en lang, en pinlig stund, og Sivert nikker til Benjamin, der ser du …

Men så vender Narvik sig mot de to borte ved bordet. – Jeg skal søke efter diamanter! sier han rolig.

Benjamins ansikt blir et eneste skinnende smil, da han stammer.

– Nei, du sier ikke det! Det er det jævligste – – –

Jeg har en bror der nede, sier Narvik og blir meddelsom av den annens begeistring. Han kom dit fra Nome, hvor han grov efter gull i åtte år, – jeg var der i seks og reiste hjem i forfjor. Han fant ingenting der borte, han var like uheldig som jeg, holdt sig bare såvidt med dagpenger. Men i fjor vant han hundeveddeløpet i Nome, det er det største i verden, 404 miles frem og tilbake. Han sprang med hundene på 71 timer. Premien er nokså stor, 4000 daler. Han gav op Alaska og drog til Syd-Afrika for å friste lykken der. Ennu har han ikke funnet noe, men hvem vet.

Nu har jeg vært ute til sjøs siden jeg var hjemme, – i halvannet år, jeg er jo gammel sjømann. Jeg har sittet ombord hver bidige kveld under land, jeg har nektet mig alt, og nu har jeg “lagt mig op såpass at jeg kan gå i kompani med bror min. Nu har jeg skrevet og spurt om jeg kan bli med. Jeg vilde ikke spørre før, jeg vilde ikke være en klamp om foten hans. Det er det jeg venter svar på i Capetown. Å, jeg skulde nu gjerne gå og skjerpe en gang til! Å, dere vet ikke hvad det er, ingen vet det, ingen uten jeg. Det er mer enn mat og drikke, og mer enn all verdens kvinnfolk, det er selve livet for mig …

Plutselig lukker Narviks ansikt sig, men øinene funkler ennu.

– God natt, sier han kort og legger sig inn i køien.

– God natt.

Men Benjamin ligger lenge og fabler om vidundere som venter på ham langs Oranjefloden, en diamant glimter i solen ved hans føtter, og veldige bølinger streifer omkring på de store sletter, men han lassoer dem og gjør dem til sine.

Livet er et eventyr, og det er bare to døgn, to døgn igjen til eventyrets og brevets by.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.