Skibet går videre

av Nordahl Grieg

XVIII

Mennene går langsomt opover gaten med den besynderlige, bred skrevete gang som er egen for sjøfolk på vei til rangel. Båtsen og Mannaen vandrer i spissen, så bølger de andre i en forsagt klump.

Folk snur sig og ser med et smil efter den underlige skare.

– Hvor fanen er sjappene henne på denne drittplassen? knurrer Leif. Jeg er så jækli tørst.

Solen spruter ned mellem husene, og menneskene sniker sig bortover langs markisenes skygger. Det er som å kjempe sig frem mot en flod av smeltet bly for dem som ikke springer fra øi til øi under solskjermene.

Men midt ute i gaten står politibetjentene i hvite drakter og tropehjelmer, ubevegelige som krittstøtter.

Endelig flammer et gyllent skilt dem i møte, og de tumler inn gjennom svingdørene. Øl, gisper båtsen, og damen bak disken smiler til dem. – Sailors? spør hun interessert og skrur på ølkranen.

– Sure, svarer båtsen, smigret av hennes gunst, vi kommer fra the big Norwegian steamer «Mignon».

– Really, sier damen og skyver glasset bort til ham. – Norwegian? Oh yes – Norway and Sweden. But your English is ever so good. –

– Hun er lekker, hvisker Oskar.

– Å, hold kjeften, din ræv, sier båtsen og sluker henne med øinene. Hun har et blekt ansikt med store hoppeøine under de tynne, rødlige vipper, en grov mule svulmer umettelig med bløte, fuktige lepper. Mennene strigler den fete hals med griske blikk og borer dem inn i utskjæringen, som lyser i blendende hvithet dypt ned i den sorte blusen.

– Skål da, karer, sier båtsen og løfter glasset. Å, det er en vellyst å la det iskalde, bløte skum briste om sin munn. Whisky, stønner Mannaen, og de skyller den ned i ett drag. De må se å få stemningen op, og litt efter litt blir de sikre og hjemmevante, fulle av moro og latter. De begynner å tøise med barpiken, de lener sig fremover disken og beundrer hennes silkeben, som bugner opunder skjørtet, – hvor det fine, sorte spinn kjemper med den hvite hud.

– Fint kvinnfolk, hvisker de til hverandre og blir sløret i øinene av lyst. Enhver vokter på den annen, og alle knurrer over båtsen: det får være måte på å kalve sig og. – Men nu kommer det flere folk inn i baren, og piken lener sig plutselig frem over den sølete sinkdisk og ser med et spotsk smil på klyngen fra «Mignon». Så peker hun på båtsen og sier bare det ene ord: You.

De forstår straks hvad hun mener, de andre lusker fattige ut, mens båtsen sitter igjen i sofaen med et sløvt seierssmil.

En ny bar blir stormet, mer whisky, bestandig mer.

En mann kommer bort til dem, munnen er slimet av ølskum, han har ikke læber, men lepper. Et sleskt uttrykk kryper i det bleke, svettende ansikt.

– Skandinaver? spør han.

– Nordmenn, svarer Mannaen og bryster sig.

– Jeg er danske, sier den slimete. Jeg har gått på bommen her nede i tre måneder. Jeg kjenner Capetown som min egen buksesmekk vil dere se smukke ting, så bli med mig, smukke ting, hvad?

Han dulter Mannaen i siden og blinker hemmelighetsfullt. – Ikke rør mig, din danske, knurrer Mannaen, men du kan jo alltid bli med.

En ny bar, mer whisky.

Pedro og Benjamin sitter sammen ved et lite marmorbord, de andre støier rundt omkring. Pedro er tausere enn noensinne, han stirrer fortapt ut i luften med store, tungsindige øine. Så famler han efter glasset og drikker grådig. Han er blitt stille, innadvendt full, og plutselig legger han hodet ned på bordet, det rykker i skuldrene, Pedro gråter.

– Hvad er det? sier Benjamin og blir nesten edru.

– Å madamma, klynker Pedro med sin hese stemme. Pedro aldri mer komme igjen til madamma. Pedro kom igjen Genova og Manuel i madamma sin køi. Manuel ingen god kamerat, mykje malo. Men madamma fiin, å plenty fiin, og Pedro aldri mer, aldri mer – – –

Pedro vil ikke videre, han bestiller en ny whisky og sitter ved bordet og gråter over sin tapte kjærlighet. Men de andre stormer videre til andre barer, det er som en broget og larmende karusell løfter dem syngende av gårde. Ansiktene blusser, øinene funkler, de er oppe i et fortumlet eventyr, som ikke kjenner til «Mignon» eller hele dævelskapen.

Den slimete begynner å bomme penger av dem, og de er storartede i sin fullskap; her er et halvt pund, men først vil jeg sparke dig bak! sier Mannaen.

Og dansken lar sig sparke vekk, de gule tenner gliser i et ydmygt smil, så griper han fort efter pengeseddelen.

Og alle må efter tur bort og sparke sin nye danske venn.

Videre, nye barer, mer whisky.

Det er ikke den ting i verden de ikke har mot på nu, Risør velter en fruktvogn, det flommer av grønnsaker bortover fortauet, de løper for livet ned gjennem gaten, blodet dunker mot ørene, dette er moro, de springer og springer gjennem øde smug. Plutselig stanser dansken: Nu er vi reddet, sier han og er full av jubel over sin bedrift.

Men plutselig dukker en krittstøtte op for enden av gaten, spenningen slår igjen sin dirrende klo i deres sinn, og det er ikke måte på hvor likegyldig og langsomt de rusler bortover, til dansken kan frelse dem inn i en ny bar. De har mistet noen på veien, bare seks er igjen. Men disse skåler med hverandre og kaller sig verdens kjekkeste karer.

Risør faller Benjamin om halsen. – Grei kjommi, snøfter han, su er fanen så grei kjommi.

Øinene stirrer tomme på Benjamin uten å kjenne ham, han smiler åndssvakt. Og Benjamin klapper ham på skulderen og er med på forsikringen, å det er moro alt sammen.

En stund efter må Risør ut og spy. Grønn i ansiktet vakler han tilbake, mens verten går ved siden og skjeller. De stopper kjeften på ham med et pund op praier en bil til ham som er slått ut.

Nu er det bare Mannaen, Oskar, Kjokkemens og Benjamin som er igjen.

– Skal vi se på pikene, sier dansken som er den eneste edru, det er smukke ting, virkelig smukke ting.

– Javisst fan, skråler Kjokkemens, nu vil jeg ha mig kvinnfolk.

– Først en drink, stammer Oskar, bare én til.

De rusler inn på en bar og tømmer enda et glass. Men Oskar synker ned på en stol, han lukker øinene og begynner å ralle. Med et brak ramler han plutselig ned på gulvet, han kryper bortover på alle fire, men orker ikke å reise sig.

– La ham ligge, sier Mannaen, han våkner tidsnok. I morgen er det søndag.

De andre går videre.

Benjamin går med, hvorfor fanen skal han ikke være med, han må da prøve det og. Intet menneskelig skal være ham fremmed. Ingen bryr sig om ham allikevel, ikke Eva, ikke de hjemme. Og en dunkel plikt sier han skal gå der kameratene går.

Tusen grunner for å bli med stiller sig op i rad og rekke. Det er akkurat som når vekkeruret klemter ham op av søvnen om morgenen hjemme, hele drømmen føier sig plutselig efter denne kiming, den blir den eneste mulige slutt på den selsomste drøm.

Slik er det nu, alle hans tanker bygger sig op mot dette ene: å gå med de andre.

De er kommet inn i et skummelt kvarter, sixpenceforbrytere står skulende på alle hjørner, og halvnakne piker lener sig ut av vinduene og skriker efter dem. Dansken banker på en dør, og efter en liten stund blir den åpnet. En ung mann med hvitt, forsultent ansikt og hårlokken klistret ned i pannen står inne i halvmørket. Det er en linje av smerte rundt den tynne munn som sier Benjamin at han har en legemsfeil.

Mannen halter inn foran dem.

De kommer inn i et stort værelse, hvor luften er tykk av ølstank og tobakksrøk.

Endel piker ligger omkring i sofaene og røker. Dansken går bort og hvisker med dem. Så går noen ut, og det blir tre igjen.

– En til hver, sier dansken og smiler smiskende, virkelig smukke ting. Han får et pund av Mannaen og forsvinner.

Mannen som lukket op halter bort til pianoet. En vill foxtrot hamrer ut i rummet, og pikene kommer nærmere. En stor blondine med kjolen hengende løst nedover legemet går bort til Benjamin.

– I love you, hvisker hun og klynger sig inn til ham.

En drøm av Eva sitrer gjennem hennes kyss, og han knuger henne i armene. Men det er ikke Eva, og hvorfor satan skal hun komme i hans tanker? Kjærtegnet blir plutselig så bittert.

De setter sig ned i sofaen, en flaske portvin bringes inn, de drikker og røker. Hun heter Rita, forteller hun. Benjamin kjenner en hjemme som heter Rita.

Navnet er som en flerre gjennem lerretstøi, et stjerneskudd som risper nedover en kald høsthimmel, et hårdt og vidunderlig navn, har han engang sagt.

Og nu – – –

Pianisten hugger sine tynne fingrer i tangentene, en ny niggerdans skingrer ut sin galskap. Mannaen og Kjokkemens sitter i hver sin sofa og kjæler med pikene.

– Du må ikke snakke, roper Mannaen bort til Benjamin, dette er liv, hvad?

Plutselig forstummer musikken, men pianisten reiser sig ikke fra krakken. En ny melodi klager plutselig ut i værelset, og Benjamins hjerte blir sykt. Det er Solveigs sang, han spiller, alt som er fint og ømt og deilig, spiller han. Det er som en drøm å høre den her, det er vemodet og lengselen i de lyse netter som nynner sin hilsen hjemmefra.

– Hold kjeft, skriker Kjokkemens, spill noe kvikt, for satan.

Pianisten forstår ham. Han smiler et bittert lite smil, og i neste øieblikk rugger selve Sheiken frem i sin taktfaste brunst.

Benjamin ånder lettere og drikker ut. Det var som en smerte holdt på å stanse ham, nu er det over. Men Sheiken begynner å rykke i hans kropp, orienten hisser ham i blodet. Rita legger sine armer om hans hals og lar sig bugne inn mot ham. Darling, hvisker hun.

Mannaen og hans pike er forsvunnet. Rita reiser sig.

– Kom, sier hun.

Da halter pianisten hen til ham.

De skal ikke, hvisker han, jeg sier Dem De skal ikke.

Hans øine lyser med en underlig glød inne under den fuktige panne. Benjamin vet ikke hvorfor, men han aner plutselig en kjærlighet mellem Rita og den halte pianist.

Men livet er ikke den slags romantikk, det bedrar og skuffer – i kveld er det ham som er ovenpå. Nu kan det være pianistens tur til ikke å få brev … Benjamin smiler hånlig tilbake: A dra til helvete, sier han, og ansiktet blusser av tross.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.