Skibet går videre

av Nordahl Grieg

XX

Benjamin lukker motvillig øinene op, og lokkene er tunge å løfte. Han har ligget og døset dagen bort, nu hr det mot kvelden. Det er stille og utdødd i ruffen, han er alene. I morges en gang forhalet de inn til kaien, og alle de andre gikk på land. At de gider! tenker han og lar sig langsomt våkne op til det armodslige liv. Natten som var, presser sitt tunge, blekfete ansikt op til ham og får ham til å synke trett tilbake i blankisen. Men plutselig reiser han sig op i køien, øinene stirrer stive inn gjennem skottet, en erindring flakker lynsnart op i hans sinn.

Han husker sin første kveld ombord, den stumme, avmektige fortvilelse over tilværelsens heslighet. Han hører Ålesund knurre noen ord til Gustav, før han kryper op i køien til Antons søster. – Å dra til helvete! er det han sier.

Men nu har han hørt de ord på ny, det var ham selv som slengte dem ut mot den halte musiker. Nu er det ham selv som er Ålesund, det er ikke ham som forferdes, det er ham som er råtampen, den forferdelige. Livet har spilt en av sine scener op igjen, en ny spiral har snodd sig opover, nu står han og stirrer på den under sig.

A dra til helvete! sier han, men krøplingen står utenfor og elsker henne. Han har kjøpt et pund kjøtt som han skar med grov hånd ut av et bevende hjerte.

Ingen på jorden er lavere enn du, hvisker han hen for sig. Men engang var du anderledes, var du ikke? Jo, du var, du drømte om å være god mot din kjærlighet, om å få henne til å smile gjennem alle år. Og nu er du en slimet, grønsket pøl som skjemmer den gode jord.

Så knytter han plutselig hendene i tross. Man er da et mannfolk for fan! sier han hårdt. Livet har slått mig, jeg er ikke en dott som vender også det venstre kinn til. Jeg slår igjen, det er ikke min plikt å se hvor jeg rammer. Det kan jo Gud gjøre og vende alt til det beste, det er han så flink til. Like for like, det er loven, det er det hårde og sterke liv.

Din tosk! sier han til sig selv, du er ikke noe mannfolk, du er en feiging som tusker dig til en levende sjel for noen skitne sølvpenger. Og du vet at det er noe som er tusen ganger større enn å være mann folk, det er det som et mannfolk aldri er, en mann. En fryktløs, åpenøiet vilje som ikke slenger mer smuss inn i verden enn der finnes før.

Slik ligger han lenge, tankene kastes frem og tilbake, de slår hverandre og reiser sig bestandig igjen. Men til slutt orker han ikke mer, han er lei og kjei av sig selv, det er så nytteløst allikevel.

Stillheten i ruffen begynner å skremme ham, det er en stillhet av mange uhørlige lyd, det er som selve tilintetgjørelsen skumrer i det lave rum. Han blir nesten redd for å være alene og heiser seg ned på dørken. Så går han inn til fyrbøterne for å søke selskap. Det sitter to ved bordet, Gustav og salongboyen. Lille Bekhardt ligger ubevegelig i køien og lytter. Ansiktet lyser hvitt gjennem mørket.

– Ja, jeg er Guds barn, det tør jeg nok si! bekjenner Gustav.

– – Halleluja! jubler salongboyen og kaster et ondt øie bort på Benjamin.

– Søk Jesus, søk Jesus! roper Gustav til den nyankomne, det er frelsen, se på mig.

Benjamin ser på Gustav og føler ikke noen særlig trang til frelsen. Han driver ut på dekket.

Skibet presser sitt jern op til en kai, en avgrunn av mørke, hvor buelampene linjerer sine hvite striper. Av og til tumler noen skikkelser ut i lyset og slukes igjen av natten. Men inne i mørket lever det, noe rører sig, han vet ikke hvad. Et sus av byen står innover «Mignon», en larm av hjul og mennesker, en anelse om simple gleder, et hvisk fra havnens sjapper.

Men skibet ligger så rolig, så trygt, det er den evige verden, hvor hver mann har sin køie, i sjøen som under land, og snart ryster det jordens dårskap av sine sider og lar mennene bli alene med det vel signede hav, med stormen, morgenrøden og ensomheten.

Benjamin føler en uendelig godhet for skibet i kveld, intet ondt kan nå ham der. Da kommer det skritt bortover kaien, rolige, faste; det er ikke ofte en mann går med slik en gang langs skibet, nattens tider.

Et ansikt lyser et øieblikk under en lykt, – en maske av vilje, umenneskelig streng og hård. Det er skipperen som går ombord. Han står et øieblikk ved rekken og stirrer innover mot byen, likesom i tross. Det er som han vil stampe i dekket: mig får dere ikke i kne! Så går han inn i kahytten, til dødens ensomhet.

Benjamin elsker nesten skipperen i natt; han er så sterk, så trygg som skibet selv. ‘

En hånd blir plutselig lagt på hans skulder, Lille Bekhardt står bak ham.

– Det blev så trist der inne, sier han.

Det er bare disse fem alminnelige ordene, men han sier dem med en uforklarlig betoning, så Benjamin vender sig og stirrer på ham.

Lille Bekhardts ansikt er askegrått, trekkene fortrukket til en underlig grimase, som får Benjamin til å tenke på en sirkusklovn i høieste nød.

– Hvad er det, Lille Bekhardt? spør han fort. Hvad er det, svar mig. Hvorfor er du slik? Fikk du ikke jobben efter Anton, blir du ikke fyrbøter?

Nei, sier Lille Bekhardt og vender sitt ansikt halvt bort. Jeg blir ikke fyrbøter, jeg blir nok ingenting i verden, det er bare en eneste ting jeg blir. Stemmen brister i en hulken, og han skriker: Jeg blir blind!

– Ikke si det, Lille Bekhardt, vær ikke så grusom, stønner Benjamin, si det ikke er sant, du blir ikke det.

– Jo, stammer den annen, jeg var hos spesialisten i går. Jeg er råtten tvers igjennem, synsnerven er angrepet, først blir jeg blind, så blir jeg vel gal. Til slutt kommer det eneste gode. Da dør jeg.

– Men hvorledes er det gått for sig, hvorledes?

– Den slemme syken, svarer den lille kullemper, jeg fikk den som syttenårs gutt i Lissabon. Det er fem år siden, jeg lot det skure, nu ligger jeg her.

Men en skjelvende angst stryker gjennem Benjamin. Han føler ikke lenger den altopslukende medlidenhet med Lille Bekhardt, hans grufulle skjebne hvisker sitt «kanskje» til Benjamin selv.

Sludder.

Lille Bekhardt taler videre, der er kommet en skjærende klang i stemmen.

– Jeg skal benytte den godt, den siste stunden jeg har igjen, sier han med en hes latter. Det er som i kortspillet, narren skal dra to med sig. Jeg skal sørge for at det blir flere blinde enn jeg, å, Lille Bekhardt er blitt farlig nu. Jeg vil ha følge på reisen, for satan.

– Du kan våge dig! skriker Benjamin og hugger ham vilt over armen.

– Ikke, Benjamin! hvisker den annen og begynner å gråte, du vet at jeg ikke mente det. Jeg er bare så fortvilet, ser du, å, i Jesu dyre navn, hvad skal jeg gjøre. Du skal ikke tro at jeg mente det, jeg vil ikke gjøre noe liv på jorden vondt.

Benjamin står ennu og dirrer av den redselsfulle trusel som Lille

Bekhardt har slynget mot hans egen elendighet.

Den annen venter han skal si noe, men stillheten ruger. Så rusler

Lille Bekhardt tilbake til ruffen.

Benjamin blir stående og se efter ham.

Og igjen folder medlidenheten sig ut i hans sjel uten skygge av tanke på sig selv.

Stakkars, stakkars fyr, ham er det skibet har slått aller grusomst. Fra dag til dag skal han gå og vente på sin egen opløsning. I Lille Bekhardts sted vilde han gjøre bare en eneste ting, gjøre en ende på det hele.

Arme Lille Bekhardt.

Han vil gå inn og være god mot ham, foreslå hans yndlingsspill, et slag mattis, mens han ennu kan se.

Det er som en redsel, mørk og truende stiger med et iskaldt gufs op fra dekkets jern, mens Benjamin går forover mot ruffen. Skibet er ikke det trygge, det evige lenger.

«Mignon» har løftet sitt jern og slått.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.