XXII

Dagene går og går, som de skal. En uke, fjorten dager ligger «Mignon» ved kaien før de får tur til å laste. I en døv og blind rus går mennene til skibet skal stikke til sjøs, det er havnens evige lov. Utenfor venter sjøen, venter intet på dem, her inne er livet. Et piano jamrer inne fra en kneipe, et glass med whisky funkler i lampelyset, noen leende piker dukker arm i arm ut av mørket.

Arbeid og rangel, det er alt som skjer, og det fyller mennenes liv med sin buldrende tomhet. Så bannes der litt over skipperen og grundes litt over Benjamin.

– Hvad er det som går av ham? spør Mannaen, hvorfor er han aldri med oss mer, hvorfor er han så blek og rar? Det er såvidt han vil snakke med Sivert … Men ingen har tid til å svare, havnen kaller, de må i land til sin rus.

Men plutselig en dag hender det noe: Leif er der ikke mer, hans køie gaper tom et helt døgn før en ny mann kryper op og gjør den til sin …

Det var en natt blandt de andre netter, at matrosgjengen fra «Mignon» traff landsmenn oppe på en bar. Det var mannskapet på en Trondhjemsbåt som kom inn om morgenen. Det blev mektig jubel, de drakk og glødet sig sammen av whisky og fedrelandssinn. De hadde fart med de samme kamerater, besøkt de samme plasser, deres liv var viklet uadskillelig inn i hverandre. Det blev slik at karene fra «Mignon» fulgte de andre ombord for å ta en siste støit.

De begynte å trekke krok på dekket, og mennene fra «Mignon» vant alle sammen, undtagen Oskar som hadde så grusomt vondt i hånden … Men de var storslåtte og berømte de andre for ganske merkverdig gode krefter, de hadde aldri truffet på maken, og de drakk evig vennskap.

Leif stod for sig selv, øinene var blanke, ansiktet blusset, han var ennu skjelven av henrykkelse. Det utrolige var hendt, han hadde vunnet, han hadde vært med å kaste glans over «Mignon», det var stort, syntes han.

Og han glemte rent at Gud hadde et pik til ham, han husket bare at han fikk brev og at han vant. Hjertet svulmet av lyst på nye bedrifter, den av Gud hjemsøkte spente musklene og håpet å utrette selsomme ting.

Da kommer en ferje innover havnen, den er full av musikk og larm og lys, det er glade mennesker som vender tilbake fra en lysttur.

Alle karene styrter bort til rekken og vifter og roper til dem. Den er så vakker som den glir fremover det mørke vann med sine mange hvite bluss. Den er kommet like bort under deres skib, den stryker tett forbi, og menneskene vinker op til dem. Da skjer det.

En hvit bylt faller ut, et plask, et skrik, det er et lite barn som er styrtet i vannet.

I et kaldt gys føler Leif at det er hans time, han springer op på rekken og hopper ut. Han kommer ned på føttene og går under som en sten. I samme øieblikk stuper Mannaen efter. Ferjen stanser og bakker, en fryktelig forvirring er opstått ombord, der skrikes og hulkes ‘langs rekkverket. Efter en liten stund, en uendelig lang stund kommer Leif og Mannaen til syne, men ingen har barnet med sig. Alle øine ransaker sjøen, men ingen hvit bylt dukker frem. På ferjen må man holde moren tilbake med makt, hun vil springe ut efter barnet …

Mannen dukker av og til, han er lenge under, men han kommer alltid tomhendt tilbake. Et stønn av skuffelse høres hver gang. Så får han tusen nye forvirrede råd om hvor han bør søke, og han dukker igjen Leif svømmer ustanselig omkring med forte, dårlige tak, benene sakser ubehjelpelig over vannet. En evighet er de uti, til slutt er det en mann som roper noe om strømmen, og han nikker pa hodet, strømmen, javel, og ferjen går langsomt videre, tyst som Charons.

Leif og Mannen kjemper sig inn til en liten leider som stiger ned fra bryggen, og drivende våte klatrer de op.

– Dette var trist, riktig sørgelig, sier Mannaen og vrir trøien. Men Leif svarer: Jeg gikk ikke fri.

– Hvad mener du? spør Mannaen og ser på ham i lyset fra buelampen over deres hoder. Leif er kritthvit i ansiktet, øinene er stive av redsel, og han skjelver over hele kroppen.

– Hvad er det? spør Mannaen igjen. Og hvad mener du?

– Så du det ikke? Forstod du det ikke? stammer Leif, og hodet faller ned på brystet. – Da jeg hoppet, kom barnet nettop op. Jeg kjente noe hårdt mot hælen. Nei. Jeg gikk ikke fri.

Plutselig brister et skrik frem, fullt av sorg og avmakt og fornedrelse. Og før Mannaen aner noe er Leif begynt å løpe bortover kaien, han raver som en full mann, og det drypper efter ham av væte.

Mannen lar ham løpe. Han kjenner så meget til verden at han vet at et ungt hjerte kan ha godt av å være alene med sig selv, når livet har slått det for hårdt. Leif vil vel springe sig trett, drikke sig trett, – så kommer han igjen ombord på «Mignon».

Mannaen står og ser efter ham til han plutselig svinger om et hjørne og forsvinner. Snart, meget snart vil han vende tilbake, tenker han og går langsomt de andre i møte.

Men hverken Mannen eller noen annen av mennene på «Mignon» har sett Leif siden da.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.