Skibet går videre

av Nordahl Grieg

XXVII

Igjen står et ungt ansikt i mørket nede på kaien. Bak ham funkler byen med myriader av lys, foran ham mørkner skibet i sin døde ro. Men i kveld er det intet valg.

Da Benjamin kommer ombord, er alt larm og forvirring. Mennene haler på trosser og wirer, vinsjene klaprer av gårde, maskinen dunker nede i dypet for første gang på lenge.

– Hvor i djevelen har du vært? skriker annenstyrmann. Ta landgangen, karer! Skynd dig forut og skift, og dra dig op på bakken fortere enn lynet.

Benjamin går forover.

Førstestyrmann står på bakken og stirrer på ham. – Bare ta det kuli! snuser han foraktelig, du er ikke det minste uundværlig, far! Vi har fått to nye karer ombord, som skal hjemsendes for konsulatet. De vil så gjerne arbeide som de vil dø. Den ene skal ha Mannens plass, og den andre stod nettop her på bakken og bad at Gud måtte la dig komme for sent, så han fikk jobben. Vi går før tiden, vi hadde ikke ventet et sekund, hvis du ikke var kommet, din ulydige ræv. Hvad er det du har gjort i land, kvinnfolk, hvad? Bare dra dig inn du, vi trenger dig ikke, her er plenty folk oppe på bakken. Gid du aldri var kommet ombord igjen, han sa så skipperen og. Det er en for mange her på «Mignon», det hadde passet så forbannet godt om du hadde stått inne på kaien og vinket farvel.

– Styrmann! skriker plutselig skipperen i roperten fra broen, sett den karen der i arbeid!

– Javel, kaptein! hyler han tilbake, og like høit fortsetter han: Vil du se å dra dig inn og bytte. Hvor mange ganger skal jeg be dig? Nei, der er en trass på dig. Kommer du ikke om to minutter, så skal du få dø i fanen.

Ordene klirrer svakt mot Benjamins bevissthet, så synker de ned og blir borte.

Han går op i leideren og skyver ham til side. – La mig komme frem, sier han.

– Skal du ikke bytte? gaper styrmannen. Ødelegge landgangsklærne, eh?

Benjamin slår bare neven i en trosse og begynner å hale bak Sivert. Litt efter litt glir kaien tilbake i mørket, en lykt faller i en sitrende stripe ned i det sortblanke vann.

Skibet rygger akterover, propellen pisker vannet til skum, så svinges «Mignon» forover og bruser utover mot det åpne hav! Capetown ligger tilbake og glimter med sine tusen lys opunder Taffelberget.

Mennene kveiler trossene op og går inn til sitt. Det er kommet to nye ansikter i matrosenes ruff. En mann til Mannaens plass og en som ingen plass har. Begge kommer de fra hospitalet.

Mennene setter sig ned ved bordet og begynner med en gang å snakke om slagsmålet.

– Mannaen blir vel aldri før, om han står det over, sier Oskar.

– Han blir vel helst krøpling, mumler Kristiansund.

– Det er blodig synd, sier Risør. Så tilføier han langsomt: Det er ikke så mange igjen av oss som dro fra Norge. Ålesund er borte, Narvik, Leif og Mannen her hos oss. Anton og Lille Bekhardt på den andre siden av gangen.

Det blir stille som døden i ruffen. Å, det er blitt grissent blandt gjengen på «Mignon» nu, ljåen farer med et iskaldt hvin gjennem deres rekker, en efter en faller, og hvem blir den neste?

– Glem ikke stuerten! sier Kristansund endelig og ler med sitt tannkjøtt, og de andre må trekke på smilet. – Han turde ikke komme ombord igjen, ja som en våt hund sprang han bortover kaien.

Benjamin hører inne i en tåke hvad de taler om, og litt efter litt forstår han hvad der er skjedd.

Den ene av de nye, en Trondhjemsgutt, prøver å fortelle noe om en oplevelse han hadde med gangpiken på hospitalet, men de andre holder ham nede.

De vil bare tale om slagsmålet, om kortspillet, om hele den besynderlige ettermiddag som Benjamin ikke kjenner.

Ruffen er ikke den samme lenger, den er ikke hans mer.

Med en underlig tomhet går han ut på dekket. Santos springer efter ham. Sivert står oppe på utkiken, og skynder sig akterover da han får se vennen.

Han stirrer på det hvite ansiktet foran sig, og plutselig vet han ingenting å si.

– Stakkars Santos, sier han endelig, de byldene gir sig ikke, vi kan visst ikke gjøre den noen bedre tjeneste enn å slå den ihjel.

Det er som Benjamin ikke hører hvad Sivert sier, han står bare og stirrer frem for sig. Men med ett griper han efter vennens hånd.

Å Sivert, Sivert! stønner han. Så snur han sig fort og går bort over mot midtskibet.

Igjen vet han bare den ene ting: han skal dø. En dunkel makt leder hans skritt, og plutselig står han akter på poppen. Det er en usigelig deilig natt, stjernene funkler over hans hode, lysene glimter vemodig langt der inne på land, en mild blåst svulmer langs skibet, mens det bruser fremover gjennem mørket.

Om et lite øieblikk er han forbi, men alt vil være som før, – blåsten, skibet og stjernene. En mann blir lykkelig forut, han slipper å betale sin reise hjem, men får penger i stedet. Det blir noe godt ved hans død allikevel …

Hans nitten år med sine gleder og håp og lidelser står et sekund og bever i natten, hvorfor blev de fylt med innhold, er alt skjedd for å gjøre ham forut en liten fryd?

Hvad vet vi om mening og mål, livet er en grenseløs gåte, og vi er blinde og stumme.

Santos springer op på ham og slikker ham på hånden.

Han løfter hunden op på armen og klapper den varsomt.

Santos, sier han, ennu i dag skal du være med mig i paradis.

Så stiger han langsomt over rekken med hunden i armene. Et øieblikk holder han sig fast med den hånd han har fri.

Kjølvannet velter sig op mot ham, så synker det ned i en brusende hvirvel av morild. Et kaldt gufs slår op fra det frådende dragsug, og uten Benjamin vet det selv klamrer han sig krampaktig fast til rekkverket. Han stirrer ned i morilden, det er som gule, grådige tenner glimter nede i havets sorte, forferdelige gap, som en hais bløte, tålmodige tenner griner morilden der nede i kveld. Ja, dypet, mørket, tilintetgjørelsen venter på ham, og han skjelver. Og plutselig skyter en bitterhet op i Benjamin, og rusen av natt og stjerner driver bort. Han vet bare at skibet er begynt å gå videre uten ham, ennu før han er borte.

De ønsker ham fraborde på midtskibet, de vil takke Gud, når de har en beskjeftigelse for den nye mann i morgen tidlig. Og forut har de andre ting som fyller dem: i kveld taler de om slagsmålet hvor han ikke var med, og i morgen vil de stå på midtskibet og vaske maling, de er ni mann som riktig er, men Benjamin er borte. Og i middagstimen får den nye slippe til med sitt eventyr med gang piken Men Benjamin kjenner de ikke mer. Hans skjebne stod skrevet med kritt på skibets jern, og sjøen vasket den bort, og livet skrev et nytt tegn i stedet.

En efter en av hans kamerater har skibet knust og slengt vekk de venter bare på en ny skjebne, hvorfor ikke Benjamin? Det er ham denne gang, nu er det hans tur til å bli grepet av dets hylende, for vridde jern og bli slynget ut i ødet. Og så vil skibet atter lukke sig med mørke, ubevegelige trekk og vende sig mot ensomheten som intet var hendt Men det har gledet sig for tidlig, han kan ennu klamre sig fast og nekte å la skibet få sin vilje.

Det skal ikke meget til, en muskel som slakkes, så er han sjøen og haiene i vold. Og skibet bruser videre, det svinger sitt skrog mot de nordlige stjerner og kjennes ikke ved ham. I sin døde, hovmodige ro kløver det tusener mil på sin vei, men det vet intet om Anton, intet om Mannaen, om Leif, om Lille Bekhardt, og det vet intet om ham som skal slukes av dypets redsler.

Benjamin vender hodet og stirrer innover mot skibet, og det er som det stirrer tilbake på ham. Tar han feil, – er det ikke som en hånlig hatefull grimase trekker sig nedover jernet i kveld. Og langsomt kommer det et svar i guttens ansikt, et bittert, nesten ondt geip strammer sig om munnen. Han knytter hendene, og Øynene blir kalde av tross, det er som skibet har gitt ham sitt hat, en stripe av jern er skutt op fra dekket og står og er et menneske.

Ja, han hater skibet. Ingen glede unner han det. Og han tar hevn ved å klynge sig til det, ved å hugge sig fast i dets sider når det vil ryste ham av sig. Skibet skal ikke få gå videre uten ham.

Benjamin slipper Santos ned på dekket igjen og klatrer tilbake over relingen.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Skibet går videre

Skibet går videre ble gitt ut i 1924 og var Nordahl Griegs første roman. I boka skildrer Grieg uverdige og umenneskelige forhold for sjøfolkene, noe som vakte oppsikt og førte til store protester fra sjømannsstanden. Boka ble likevel en suksesss og ble raskt oversatt til flere språk.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.