I

2Vinteren 1884 – du store tid! Man kan trygt si at det stormet den vinteren. Norge befant seg midt i en konstitusjonell krise. I Kristiania bygget det seg opp til politisk systemskifte. Statsminister Christian Selmer led nederlag i riksretten og ble dømt til «embetsfortapelse». Landets første politiske parti – Norges Venstreforening – ble formelt stiftet: Embetsmannsstaten stod for fall, rykter svirret om et forestående statskupp. I norsk historieskriving har vinteren 1884 først og fremst, og med god grunn, dreid seg om utviklingen av demokratisk flertallsstyre og hvordan landets utøvende makt ble underlagt folkevalgt kontroll.

3I 1870- og 80-åra etablerte den politiske pressen seg i Norge. Vinteren og våren 1884 var blant dens travleste måneder. Om man oppsøker avisene fra denne perioden, finner man ikke overraskende at de er sprengfulle av stoff om riksrettssaken og den politiske opphisselsen. Men man blir samtidig minnet på den selvfølgelighet at også andre begivenheter fant sted denne vinteren. Den pågående forfatningskampen la ikke fullstendig beslag på nyhetsbildet. De tre skiturfortellingene som utgjør denne antologien, illustrerer nettopp det. Midt i kastevindene lot den konservative hovedstadspressen trykke lange skiturhistorier skrevet av fullstendig ukjente unggutter. Hvorfor?

4I 1884 hadde fortellinger om skiturer i høyfjellet nyhetens interesse. Lange skiturer til fjells for den reine fornøyelsens skyld, og mer eller mindre litterære skildringer av slike utflukter, var simpelthen nye fenomener. Før 1884 finner vi kun noen få slike beretninger, mens de utover 1880-tallets siste halvdel og framover dukker opp til stadighet. Tekstene vakte oppmerksomhet, både begeistring og forargelse: Mange leste dem som framstillinger av hasardiøse galmannsverk. Vi snakker tross alt om 1880-tallets ekstremsport. Høyfjellet?! Om vinteren?! Hva har de der å gjøre?! Fasinasjonen for og indignasjonen over de vågale skiløperne vedvarte. I desember 1891 ble det for eksempel avholdt et «Skimøde» i Studentersamfundet, der man diskuterte problemstillingen: «Er det anbefalelsesværdigt eller forkastelig at drage tilfjelds paa Vidderne for at faa sig en Skitur?» (Aftenposten nr 849, 15. des. 1891). Den store mengden reiseskildringer fra vinterfjellet som ble publisert på slutten av 1800-tallet, hører med blant grunnene til at man snart sluttet å stille slike spørsmål. Tekster som de tre i denne antologien var rett og slett med på å innarbeide, utvikle og utbre kunnskap om lystbetont skiidrett i norsk offentlighet. Et par tiår inn på 1900-tallet var fjellskiturene så selvsagte at fortellinger om slike opplevelser ikke lenger uten videre kunne forsvare en (forside)plass i dagspressen.

5Til å begynne med var imidlertid denne nye skikultusen mer av et urbant overklassefenomen enn en praksis som forente ulike sosiale lag så vel som by og land. Skiturnarrativenes publiseringskontekst understreker dette. Skiidretten var gjenstand for litterær behandling primært i den konservative pressen. På 1880-tallet fungerte majoriteten av de norske avisene som Venstre-organer. Høyre-pressen var antallmessig underlegen, men hadde til gjengjeld langt større opplag. At det nettopp var de konservative byavisene som fant et ærverdig emne i skiløperkunsten, sier oss en del om den moderne skiidrettens sosiale vilkår under dens formative år. Byborgerskapet kunne skape en litteratur om, utøve og utvikle den moderne skikulturen simpelthen fordi de hadde tid og penger til ferie. En arbeider eller en bonde var i en helt annen grad bundet til sin daglige dont.

6Alle de tre skiturfortellingene i denne utgivelsen tematiserer disse samfunnsmessige forutsetningene på forskjellige måter. Mest slående kanskje i Ludvig Schmelcks fortelling om «En Skitur gjennem Ronderne», som stod på trykk i Morgenbladet den 21. april. Kjemikeren Schmelck (1857–1916) innleder sin reiseskildring med noen refleksjoner om høyfjellsturisme, og bedyrer at han fristes til fjells av «en Forventningens Magt, der kommer med lokkende Løfter om, ‘Hvad man faar at se’» (Schmelck 2). Det sitatet Schmelck her fletter inn, er et omskrevet vers fra Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling Arne (1858): «Undrer mig på, hvad jeg får at se / over de høje fjelle? / Øjet møter nokk bare sne –: / rundtomkring står det grønne tre, / vilde så gerne over, / tro, når det reisen vover?» (Bjørnson 1858: 122). I sin original uttrykker versene Arnes lengsel etter å komme seg vekk fra slitet, bort fra hjembygda, legge de bygdemuraktige fjellrekkene bak seg. Schmelck og Bjørnsons Arne forenes i lysten på nye erfaringer. Men deres higen går i motsatt retning. Bondegutten Arne lever i et slags sosialt og økonomisk fangenskap på bygda og vil ha frihet. Den belevene bymannen Schmelck ønsker et avbrekk fra Kristiania og vil ha friluft. Den fritida Schmelck boltrer seg i, er ikke fattige 1800-tallsbønder forunt. Idet Schmelck resirkulerer Bjørnsons vers og transformerer Arnes «jeg» til et allment «man», tematiserer de ikke lenger noen oppbruddslengsel, men forventninger om hvilke syn, inntrykk og opplevelser som venter en i høyfjellet. Fjellturer – sommer som vinter – beror på en forestilling om at fjellet lokker, at det er vakkert, at inntrykkene man får der oppe er verdifulle. Slike holdninger er ikke selvsagte. De har en rekke (idé)historiske, sosiale og økonomiske forutsetninger. Mot en slik bakgrunn blir det ingen overaskelse at skiløping, som fritidssyssel og rekreasjon betraktet, ikke alltid kom høyt på Venstre-pressens agenda. Det var andre prioriteringer som gjaldt der i gården.

7Spenningen mellom Venstre og Høyre griper inn i de tre foreliggende tekstene på også andre og mer direkte måter. Den unge og ukjente Fridtjof Nansen (1861–1930) forteller om hvordan hans vandrende jeg må hanskes med en skokk vestlandsbønder uten den minste greie på skiløping. Han kaller dem et collegium politicum (Nansen 14). I første omgang kan denne merkelappen leses som en litterær allusjon. Nansen låner sin latin fra Ludvig Holbergs komedie Den politiske kandstøber (1722). I dette stykket opptrer en gruppe legmenn og dilettanter som selvsikkert diskuterer politiske emner de ikke har innsikt i. Diskusjonsklubben kaller seg nettopp «Collegium Politicum» (Holberg 1923: 10). Nansens allusjon har imidlertid også en ikke-litterær referanse. Johan Sverdrup, som vinteren 1884 var Venstres strateg og spydspiss i den konstitusjonelle striden, hadde et par tiår tidligere frekventert en opposisjonell kollokviegruppe som spøkefullt kalte seg collegium politicum. Da stortingsopposisjonen utover 1870-tallet i økende grad samlet seg under Sverdrup, forble dette kallenavnet assosiert med den nye venstrealliansen (Nerbøvik 1999: 140). At den purunge Nansen i det konservative Aftenposten bruker denne betegnelsen til å drive gjøn med vestlandsbøndene, kan godt forstås som en brodd mot det politiske Venstre, som nettopp hadde bred støtte i disse traktene. At vi veit at den noe eldre og mer kjente Nansen hadde andre politiske tilbøyeligheter, kan fort blende våre blikk for slike aspekter ved hans ungsomsprosa.

8Det samme gjelder offiser Henrik Angell (1861–1922). Mens han rundt århundreskiftet har sklidd mot venstre og sågar blitt målmann (Andersen 2000: 131), var han i sine yngre dager mer lojal mot det bestående styresett. At han publiserer sin skildring av skituren mellom Odda og Kongsberg i Morgenbladet, er i seg selv en indikasjon på dette. Redaktør Christian Friele «sørget for at avisen forente streng konservativ profil med sarkastisk polemikk mot enhver motstander» (Hagemann 2005: 162). Angells fortelling glir nokså motstandsløst inn i dette redaksjonelle programmet. Om han har avpasset teksten til Morgenbladets smak og stil, vites ikke. Men at han vender en kald skulder mot venstreavisene Verdens Gang og Vestlandsposten, er sikkert. Dessuten varter han opp med en temmelig umyndiggjørende framstilling av disse budstikkenes sympatisører, fjellbøndene. Visstnok kan de være kjekke og oppegående folk, medgir han,«men Venstremænd ere de dog alligevel». Etsteds kommer han i snakk med en slik «gammel Bjergulv» (Angell 7). Samtaleemnet gir seg nesten selv denne vinteren, da det meste handler om de pågående politiske feidene i hovedstaden:

For det første mente denne gamle Politikus, at disse Statsraaderne vare vel nogle rigtige «Fuskefantar», som trængte til at komme for selve Rigsretten, der nok var en prægtig Indretning; dernæst fandt han, at absolut Veto var det samme som Absolutisme, og det skulde ikke være bra, havde han hørt; og endelig kunde han ikke begribe, hvorfor Kronprinsen skulde have sig en Apanage. «Han kunde vel faa laane Fa’r sin Apanage til at «kjøre i», hvis han endelig skulde kjøre», mente han. Jeg kunde mærke, at jeg var kommen tilfjelds allerede. (Angell 7)

Som i Holbergs nevnte komedie framtrer den klassiske dumskap også her gjennom en narraktig karakter som uttaler seg skråsikkert om forhold hinsides egen fatteevne. Bonden portretteres som barnslig uvitende. Han forveksler statens driftsmidler til kongehuset – apanasje – med det herskapelige hestekjøretøyet ekvipasje. Komikken gir næring til tekstens underliggende alvor: Vi kan ikke legge landets styre og stell i slike hender. Sant nok befinner ikke bøndene seg lenger i sin «Urvildhed», men Angell forsikrer at «der er dog mere end nok igjen» (Angell 8). De prekære begivenhetene vinterhalvåret 1884 utgjør med andre ord ikke bare et bakteppe for de tre skiturfortellingene som her presenteres – den politiske turbulensen er til stede i selve tekstene.

II

9Vinteren 1884 stormet det ikke bare i metaforisk forstand. Det stormet virkelig denne vinteren. Angell og hans reisefølge må finne seg i å føle vinden på kroppen: «Den voldsomme Blæst eller rettere Storm voldte os naturligvis megen Besvær; vistnok stod ikke Vinden ret imod os, men den var dog yderst generende ved sine voldsomme Sideanfald og ved at piske Regn og Sne i Ansigtet paa os» (Angell 16). Været får langt på vei en komisk effekt ved at det praktisk talt blir verre og verre for hvert avsnitt av reiseskildringen; Angell stamper seg trøstig gjennom et virvlende inferno i hvitt. Ut på tur, aldri sur!

10Det kraftigste registrerte lavtrykket i Norge noensinne – 939,8 mb hPa – ble målt i Bergen den 27. januar 1884 (Bjørbæk 2003: 255). Fridtjof Nansen begynner sin fortelling dagen i forveien, «Lørdag Aften den 26de Januar, – Vinden hylede gjennem Gaderne, Regnen pidskede En i Ansigtet med en Voldsomhed, der endog her i Bergen var usædvanlig» (Nansen 2). Forfatteren søker ly innendørs, makelig henslengt i lenestolen med det nyeste nummeret av Norsk Idræstsblad. Idrætsbladet, som det ofte ble kalt, var hovedorganet til Centralforeningen til Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbruk. Heller ikke denne organisasjonen var uberørt av samtidas politiske konfliktlinjer. Den var i 1884 en konservativt dominert forening, ettersom venstrefolk i betydelig grad hadde meldt seg ut. I foreningens ukeblad oppdager Nansens litterære jeg en annonse for det årlige Husebyrennet i Kristiania – fra dette øyeblikket slår teksten inn på et nytt spor: Herfra dreier alt seg om skiløping.

11Husebyrennet var forløperen til det som i 1892 ble det årlige Holmenkollrennet. Rennet var avholdt første gang i 1879 av Christiania Skiklub, men ble fra 1883 arrangert av den nystiftede Foreningen til Ski-Idrettens Fremme (Skiforeningen). Nansen hadde tidligere deltatt i konkurransen, som for oss ville fortont seg som et slags kombinert renn: Skiløperen startet i hoppbakken og sprang rett ut i ei slags hinderløype, hvor han (det skulle gå en god stund før også hun fikk delta) ikke bare ble bedømt på tid, men også fikk stilpoeng for hvordan hindringene ble mestret, og generelt for holdningen, der man tok hensyn til om skiløperen «sætter modig til eller stryger Farten af Skierne med Staven, hvorledes han bruger denne saavel i Rend som under Gang, hvorledes han klarer sig i Modbakke, […] og om han overhovedet gjør Indtryk af at være en rask og øvet Skiløber», som det heter i reglementsbrosjyren deltakerne fikk utdelt på Husebyrennet 1881 (NB, Ms. fol. 2269). Vinteren 1884 befant imidlertid Nansen seg i bergensk eksil, som konservator ved byens museum. Med ei drøy ukes forvarsel bestemmer han seg allikevel for å delta i rennet, og at en skitur over Langfjella kunne være en passende oppvarming.

12Vi kan trekke en generell lærdom utifra det faktum at reiseskildringens tema presenteres og handlingsforløpet rulles i gang ved at Nansen framstiller sitt handlende jeg som en leser. Ovenfor poengterte jeg at tekster som de tre i denne antologien aktivt bidro til å innarbeide den moderne skiidretten i norsk offentlighet. Gjennom de fire siste tiåra av 1800-tallet ble skiløpingens mange lokale varianter løftet opp som nasjonal kultur: Skiidretten ble standardisert, systematisert, organisert og promotert som nasjonal identitetsskapende faktor. Avisene var ikke bare agitasjonskanaler for den nye skiløperpraksisen – de fungerte også som fora der man aktivt kunne utforme skiidretten. Med kledelige sportsmetaforer erklærer for eksempel Idrætsbladets redaksjon at organet vil «bestræbe sig for at blive et organ for al nordisk idræt, en arena, hvor nordens sportsmænd fra nær og fjern kan samles til fredelig kamp for sine ideers fremme» (Norsk Idrætsblads redaktion 1881: 277). En enorm mengde tekster om skiløping i et bredt spenn av sjangre og formater ble utgitt i løpet av århundrets fire siste tiår. Slike tekster var av stor formativ betydning i en situasjon som verken var preget av standardutstyr (som to like lange ski og to staver), faste regler (som gjentok seg fra år til år fra sted til sted), tradisjonelle ritualer og kollektive sedvaner (som Holmenkollrennet, skitur på påskefjellet, søndagstur i marka). Tekstene hadde både en transformativ funksjon og var, ved å virke innen massemediale rammer, en drivende kraft for den moderniserte idrettens utbredelse. Nansens reiseskildring tematiserer begge deler. For det første tar han som forfatter selv del i det offentlige ordskiftet om skiløperkunst. For det andre demonstrerer han som litterær person hvordan lesningen av ski-tekster har konsekvenser for den praktiske utøvelsen av lystbetont skiidrett: Hadde han ikke lest om skiløping i Idrætsbladet, ville det ikke blitt noen skitur. Skiløping skaper litteratur, og litteratur skaper skiløping.

13Offentlig samtale om skiløperkunst tilskynder Nansens skitur, selv om betingelsene er så dårlige som vel mulig. Det eksepsjonelle møkkaværet får slik sett en retorisk effekt, fordi det etablerer en virkningsfull kontrast mellom de forholdene han flykter fra og hans higen etter «den norske Vinters Skjønhed» (Nansen 2). Den påfølgende uværsrekorddagen kommer, og minnet om det kraftigste registrerte lavtrykk her til lands foreviges i en av de mest leste skiturnarrativene noensinne. Nåja, akkurat denne påstanden må kvalifiseres. Den Nansen-teksten som her publiseres, foreligger slik den opprinnelig gikk i trykken i mars og april 1884. Mellom nå og da har teksten levd et langt og broket liv, og det finnes neppe grunnlag for å si at akkurat den versjonen som her presenteres har vært mye lest. I 1916 utga Nansen artikkelserien på nytt under tittelen «På ski over fjellet» i antologien Frilufts-liv. Blade av dagboken. Denne utgaven har – på ett unntak nær, som jeg skal kommentere avslutningsvis – dannet grunnlaget for alle seinere opptrykk av reiseskildringen (og de er ikke få!). Det er ingen overdrivelse å hevde at 1916-teksten gir et ganske annet inntrykk enn den fra 1884. Selve handlingen – skituren fra Bergen til Kristiania og tilbake igjen – er selvsagt den samme. Framstillingen av reisen preges imidlertid av en rekke større og mindre endringer sammenlignet med originalen. Språket er modernisert. Føljetongens fire artikler er slått sammen til to kapitler. I tillegg har den 55 år gamle Nansen forfattet en tredje del for anledningen, et etterskrift hvor han tråkker opp sin ungdoms nedsnødde skispor på nordre Hardangervidda. Teksten er også endret på måter som reflekterer Fridtjof Nansens nye status i den norske offentligheten. I 1884 er han helt ukjent, en hvilkensomhelst unggutt som skriver en skiturfortelling for den borgerlige Kristiania-pressen. I 1916 har han i over to og et halvt tiår vært rikskjendis, med betydelig kulturell og politisk innflytelse og et stort og sammensatt publikum på tvers av ulike sosiale lag. Denne endringen i avsenderrollen er trolig den viktigste grunnen til at han redigerer bort mange av originalens høyborgerlige koder. Det betyr for eksempel at 1884-versjonens mange deskriptive passasjer enten er kraftig krympet eller fullstendig utelatt. Slik blir teksten mer action-drevet og lettere fordøyelig. Dertil kommer det at han har sakset vekk substansielle deler av originalens kulturelle og litterære referanseramme. Som leseren av denne antologien vil merke, flotter den 22 år gamle Nansen seg gjerne med referanser til greskromerske myteskikkelser og personer som Herakles, Diogenes fra Sinope og Lucullus. Han går heller ikke av veien for å sitere Ibsen, Welhaven eller den danske poeten Holger Drachmann når han beskriver sitt eget skiløper-jeg eller skildrer vinterlandskapet. Lite av dette står igjen i 1916. Og det er kanskje like greit, vil vel noen mene: Hvor interessant er det egentlig med poseringskåte unggutter som bruser med påfuglfjærene og siterer den vestlige og nasjonale kanon i hytt og vær? Ganske interessant, vil jeg si.

14Grunnen til det ligger i de litterære allusjonenes betydelige fortolkningspotensial. Jeg skal begrense meg til ett eksempel. Under nedfarten fra Vossaskavlen på hjemveien raser det så fort av gårde at Nansen ikke kan avgjøre om han flyr eller ikke:

[…] snart fo’r det gjennem Luften hen over Bølgetoppene, snart atter paa jevn Grund, jeg kjendte tilslut ingen Forskjel.

«Hu–i! hu–i!
Det er Fiskeveirs Fart,
Det er Luftgymnastik af en Dædalus-art;
Først ned gjennem Dalen, saa hop! over Toppen’ –
Det er heldigt for os, vi har Vinger paa Kroppen.»

Jeg forsøgte at slaa Farten af med nogle Svingninger, men intet hjalp […]. (Nansen 76)

Nansen forteller ikke sine lesere hvem eller hva han siterer, og oddsen for at de skulle ta referansen var nok temmelig høy: Strofa låner han nemlig fra Holger Drachmanns dikt «Beethoven» i diktsamlinga Dybe Strenge, som utkom bare få uker før skiturføljetongen gikk i trykken (se kommentar til «hvad er […] Morgentanken», Nansen 63). Med dette sitatet innføres en dobbelallusjon i fortellinga: Nansen alluderer til Drachmann, Drachmann alluderer til Daidalos, den greske mytologiens kjente kunstneringeniør. Daidalos assosieres som oftest med den handlingen Drachmann (og Nansen) her minner om – flukten på hjemmelagde voksvinger fra Kreta. Daidalos flykter sammen sin sønn Ikaros, som faller for sitt eget overmot. Offer for sin ungdommelige hybris flyr han for nærme solen, får voksen på sine vinger smeltet og styrter i døden. Daidalos kommer derimot fra dramatikken i live, han mestrer vingefluktens og selvbeherskelsens edle kunst. De som sammenligner seg selv med den flygende Daidalos i Drachmanns episke dikt, er en gruppe frekke sjøfugler som godter seg over drukningsdøden som truer en skipbrudden mann i bølgene. Som for Daidalos er det evnen til å fly som lar dem triumfere over døden.

15Ingenting av denne utsigelsessituasjonen blir overført til Nansens reiseskildring. Når leserne ikke kjenner til Drachmanns «Beethoven», kan de heller ikke vite at strofa Nansen fletter inn, opprinnelig synges av en menneskeliggjort fugleflokk. Drachmanns Daidalos-allusjon blir snarere brukt for å aksentuere Nansens fuglelikhet. Her hører det med til konteksten at bruken av fuglemetaforer er et hyppig anvendt grep i litteraturen om skiløping (Christensen 1993: 77–78), og Nansens forfatterskap er intet unntak. Det er denne billedlige tilbøyeligheten som kommer til uttrykk gjennom Drachmann-referansen. Men sitatet har også en annen funksjon. Selv om Drachmanns fugler utraderes når denne strofa løftes ut av originaldiktet og inn i en ny tekst, forsvinner ikke versenes bevingede kollektiv. Sitatet lar Nansen representere et fellesskap, et «vi» som «har Vinger paa Kroppen». Hvordan skal vi forstå dette flygende vi-et, som Nansen presenterer seg som en del av?

16Jeg tror man kan lese dette talende fellesskapet som en variant av en på denne tida utbredt måte å framstille skiløping på i skrift. I Henrik Angells reiseskildring finnes et lignende tilfelle som kan stille Nansens allusjon i relieff. På vei mellom Hardanger og Telemark skriver forfatteren utførlig om «Røldølerne, der vel ere nogle af vore bedste Skiløbere» (Angell 19). En tilsynelatende triviell bemerkning. Eller, ikke «tilsynelatende»: Dette er virkelig en hverdagslig og halvveis bevisstløs skrivemåte. Den britiske nasjonalismeforskeren Michael Billig, som har studert hvordan vår nasjonale forestillingsverden reproduseres gjennom dagligdagse og dels ubevisste talemåter i offentlige medier, opererer med et begrep om «banal nasjonalisme», som i denne sammenhengen kan oversettes til hverdagsnasjonalisme: «Den banale nasjonalismens avgjørende ord, er ofte de minste: ‘vi’, ‘dette’ og ‘her’» (Billig 2010: 94, min overs.). Når Angell skriver om «vore bedste Skiløbere», så skjønner alle umiddelbart hvem som skjuler seg bak dette vi-et. Pronomenet betegner et forestilt nasjonalt fellesskap; røldølene hører til blant Norges beste skiløpere. Nansens bruk av Drachmanns Daidalos kan leses som et annet tilfelle av en slik typisk forbindelse mellom skiløperkunst og et implisert nasjonalt kollektiv. Hans litterære jeg representerer et bevinget nasjonalt vi. Med den hyppige forekomsten av fuglemetaforer i 1800-tallets framstillinger av skiløpere in mente, kan utsagnet leses som en tidlig variant av det som skulle bli munnhellet «nordmenn er født med ski på beina» – et ordtak som i 1884 ennå ikke var utbredt (Andersen 2000: 116). Nordmenn er født med vinger på kroppen, skiløperkunst er en naturlig del av vår (sic!) identitet. Underlig nok har den norske skiløpermytologien hatt en forkjærlighet for slike alvorlige medfødte misdannelser. Et menneskebarn med vinger ville vel gitt like stor grunn til bekymring som glede (den mulige englelikheten til tross). Og når det gjelder barnet som kommer til verden med ski på beina, burde vel vår medfølelse rettes like mye mot den blivende mor i barselseng som til den nyfødte?

17Denne eksegesen har et enkelt poeng: Det har noe å si at så mange av originaltekstens litterære referanser har falt ut i seinere opptrykk i de mange Nansen-antologiene, i årbøkene til Skiforeningen og Turistforeningen. De versjonene vi har holdt oss med i snart hundre år, er fattigere tekster enn den nyrestaurerte originalen som foreligger i denne antologien. Det samme gjelder Angells reiseskildring. Henrik Angell ble av mange grunner ikke et norsk skiikon på høyde med Fridtjof Nansen. Men han endte heller ikke opp som en betydningsløs skipioner som gikk seg fullstendig bort i historiens mulm og mørke. I likhet med Nansen (og kong Olav V) er Angell funnet verdig en plass på sokkel i Holmenkollen. Denne posisjonen skyldes hans mangeårige engasjement for skiidrettens fremme, hans foredragsvirksomhet og hans forfatterskap. Flere av Angells utgivelser har hatt et liv etter forfatterens død, deriblant skiturskildringen fra 1884. Denne fortellinga har rimeligvis ikke hatt en like travel resepsjon som Nansens turskildring, men den inngår i det merkelige fembindsverket Norske Skiløpere (1955–60). Under tittelen «Over Hardangervidda i 1884» presenteres der en kraftig redigert versjon av Angells reisebrev til Morgenbladet (Angell 1957: 41–49). Som i Nansens tilfelle er andreutgaven forkortet, modernisert og den savner flere av sin originals litterære og kulturelle allusjoner. I denne nettutgivelsen presenteres teksten igjen med alle originalens biter på plass og i sin opprinnelige språkdrakt.

18Når det gjelder Ludvig Schmelck, forholder sakene seg litt annerledes. Schmelck står ikke i malm som en ski-helgen oppi Holmenkollåsen. Nevner du hans navn for idretts-interesserte, vil de trekke på skuldrene. Historien ville det slik at kjemikeren Ludvig Schmelck en stund ble husket – av noen – som designeren av Fridtjof Nansens kokeapparat før grønlandsekspedisjonen 1888–89. Men så gikk han i glemmeboka. En oppfinnsom primus var ikke nok til å holde koken i hans ettermæle. Heller ikke hans forfatterskap maktet å holde hans minne levende, må man nok tilføye. På 1880- og 90-tallet skreiv Schmelck flere reiseskildringer og skipolemikker i Kristiania-pressen. Disse tekstene er morsomme tidsvitner, og noen av dem røper hvilken pionérfigur forfatteren var i sin samtid – for eksempel hører en av hans Morgenblad-fortellinger om en skitur til Jotunheimen i juleferien 1882 til blant de første av sitt slag (Schmelck 1883). Men hans fortellinger er mer oppramsende og langt mindre litterært utpenslede enn Nansens og Angells prosastykker. Ludvig Schmelck var kort sagt en middelmådig skribent. Derfor har ikke hans reiseskildringer vært resirkulert i seinere utgivelser, og derfor kan heller ikke hans rapport om «En Skitur gjennem Ronderne» i denne antologien kalles et restaureringsarbeid.

19Så hvorfor er han i det hele tatt invitert inn i dette selskapet? Schmelcks skiturfortelling trykkes her for første gang siden den stormfulle vinteren 1884 fordi den minner oss om at avisredaksjonene også rydda plass til reiseskildringer som litterært sett ikke hadde like god glid. Lystbetonte skiturer i høyfjellet hadde en så pirrende nyhetsverdi at man tidvis så litt stort på tekstenes retoriske og litterære kvaliteter. Slike redaksjonelle prioriteringer utgjør også en del av bildet og skjerper vår forståelse for hvilket fenomen disse tekstene representerte i sin samtid. Derfor kan vi lære noe av å lese Schmelcks reisebrev fra Rondane i forlengelsen av Angells og Nansens mer finstemte og drivende reiseskildringer. Dessuten er Schmelcks tekst her ment å indikere noe av bredden i tradisjonen for å skrive skiturfortellinger. Men for all del – hans bidrag i denne utgivelsen er da en gøyal liten snutt om en strevsom skitur, der det meste liksom går i oppoverbakke hele tida. Om ikke annet var fortellinger som denne med på å idealisere den norske skiløperaskesen og innkode skiløperkulturen med protestantiske verdinormer, i webersk forstand: Man skal slite før man får nyte, man skal streve i motbakke før man kan more seg i utforbakke. For både Nansen, Angell og Schmelck ville stolheis ha fortont seg som noe grunnleggende umoralsk. Schmelck viser seg i så måte som en særskilt lydig og dydig skiløper: Her blir det så mye slit at han får ha kosen til gode. Nansen og Angell, derimot, ender begge sine langturer med å dovne seg på hotell. Som Nansen uttrykker det: «Det kan ikke nægtes, der findes faa Nydelser i Livet, der kan overgaa den, at strække sig i en god Seng efter en anstrengende Dag» (Nansen 33). Det kraftige uværet som uler gjennom og forener disse tre tekstene – et uvær forfatterne veit å utnytte litterært – er bare med på å profilere og forsterke denne skiløperetikken.

III

20Håndskriftsversjonene av disse reiseskildringene har gått tapt, så avisene utgjør våre eneste historiske kilder. Tekstgrunnlaget for Angells og Schmelcks fortellinger i denne utgivelsen består av digitalt høyoppløselig fargeskann av originalene fra Morgenbladet vinteren 1884. Ideelt sett burde man ha lagt selve de fysiske papiravisene til grunn for en tekstkritisk utgave, men disse befinner seg i Nasjonalbibliotekets fjellmagasin i Mo i Rana, og de lånes ikke ut fordi det kun finnes noen få, slitte eksemplarer. Høykvalitetsskann får derfor duge. Den samme utfordringen gjelder ikke Nansens reisebrev fra Aftenposten, ettersom et utklipp av disse originalene er bevart i en av polarheltens egne samlemapper, som ivaretas av Nasjonalbibliotekets håndskriftssamling (NB, Ms.fol. 2269). Disse utklippene danner også grunnlaget for en annen nylig utgitt versjon av Nansens føljetong, som utkom idet arbeidet med denne antologien befant seg i sluttfasen. Publikasjonen «Skitur fra Voss til Kristiania og tilbage» (Nansen 2012) er den første nyutgivelsen som baserer seg på originalene fra Aftenposten, i stedet for andreversjonen fra 1916. Dette er et riktig pent lite hefte, der Nansens føljetong utsmykkes med flere av forfatterens tegninger, med forord og fotografier, et slektshistorisk appendiks, kart, og en faksimile av Nansens «Efterskrift» til andreutgaven fra 1916. Men i likhet med tidligere utgaver, er heller ikke denne noe edisjonsfilologisk arbeid. Til det rommer utgivelsen for mange anakronismer og avvik fra 1884-varianten. Med nye innrykk i enkelte avsnitt (trolig for å bryte opp i teksten og lette lesbarheten), med replikker og sitater gjennomgående kursivert der originalen beholder brødskriftens rette typer, for eksempel, er ikke selve teksten konstituert på minutiøst vis. Eller for å gi et annet eksempel: Innledningsvis gjøres det et nummer av at Nansens prosa er krydret med lyrikk og tegninger han ble inspirert til å skape på ferden. At Nansen tjuvlåner alle sine poetiske innfall fra andre tekster og forfatterskap, eller at flere av landskapsskissene er tegnet mange tiår seinere, nevnes ikke. I og for seg er dette selvsagt helt ok – ingen skade skjedd. Lesere brekker verken armer eller bein av slikt. Men ederingen gir allikevel grunnlag for forvirring. Ettersom Nansens vandrende jeg tegner en «Skitse» på veien (Nansen 28), og utgaven lover «Nansens originale skisser» i undertittelen, kan leseren komme til den slutning at tegningene Nansen skriver om i reiseskildringen inngår i utgivelsen. På slike måter viderefører også denne utgaven flere av de historiske, tekstlige og estetiske misforholdene som preger reiseskildringens øvrige publiseringshistorie.

21Hensikten med disse bemerkningene er ikke å drive flisespikkeri på et prisverdig initiativ og en innbydende utgivelse. Mitt poeng er å markere i hvilken forstand den forhåndenværende antologien Tre skiturfortellinger fra vinteren 1884 skiller seg fra alle tidligere nyutgivelser. I denne antologien er ikke bare de historiske fortellingene gjenskapt – her er også tekstene utformet etter originalenes lest. Noen begrensninger kommer man imidlertid ikke utenom, og reiseskildringene vil også denne gangen foreligge med både større og mindre forskjeller sammenlignet med originalene. Slikt er ikke til å unngå, og jeg skal blinke ut avvikene. Den mest iøynefallende forandringen består i at førsteutgavens gotiske skrift her er gjengitt i antikva – den skrifttypen vi er vant til. Når originalene selv bruker antikva, som var konvensjonen med fremmedspråklige (framfor alt latinske) sitater, anvender jeg kursiv. I de tilfellene hvor avistekstene har  s p e r r e t  skrift for å utheve bestemte ord, benytter jeg av datatekniske grunner VERSALER. Dette gjelder utelukkende enkelte person- og stedsnavn. Disse står i forelegget (avisene) gjennomgående med stor forbokstav. Det er de samme tekniske hensynene som er årsak i at jeg markerer avsnitt med blanklinje der originalene bruker innrykk. Typografisk dekor utenfor selve brødteksten har jeg sløyfet. Det har i all hovedsak gått utover noen streker under en og annen tittel og til slutt i enkelte av tekstene. Der tekstene har ornamenter i selve framstillingen, er disse bevart, ettersom de gjerne funker som leseranvisninger, som å markere avsnitt og sceneskift. Ord som står delt med bindestrek av hensyn til avisspaltene, har jeg sammenskrevet. I tillegg til disse stilltiende endringene, kommer en hel rekke uregelmessigheter jeg ikke har rettet. Jeg har ikke rettet skrivefeil i originalene, og jeg har reprodusert det som måtte finnes av inkonsekvens. Det vil for eksempel si at jeg ikke har falt ned på ett alternativ når forfatterne vekselvis skriver «Skiene» og «Skierne» – selv ikke når slik mangel på konsekvens skriker fra titlene: Fridtjof Nansen kan gjerne stave Voss med én s den ene gangen og to s-er den andre, og om han spanderer et punktum til sist i overskriftene, varierer fra del til del. Der tegn eller ord helt åpenbart har falt ut under trykkeprosessen, har jeg rettet opp i dette, men da markert inngrepene med [hakeparentes].

22Justeringer som disse er bagatellmessige, men de kan i prinsippet få konsekvenser for tolkningen. Tekstens typografiske utforming har tross alt noe å si for hvordan den blir mottatt og oppfattet av leseren. Mens en fortelling i den latinske trykkestilen antikva lettere kan tenkes inn i en fransk publiseringstradisjon, vil en fortelling i gotisk skrift signalisere germansk tilknytning. Disse endringene forblir imidlertid mindre betydningsfulle sammenlignet med den fortolkningsprisen man må betale når man løfter en fortelling ut av dens opprinnelige kontekst og innlemmer den i et nytt tekstkorpus. Disse tre tekstenes respons på de politiske begivenhetene vinteren 1884, tydeliggjør dette poenget. Tekstenes manøvrering blant sin samtids aktuelle spørsmål og problemer framstår klarere når de leses som en del av en avis der også den politiske striden fyller spaltene. For å bøte på denne uunngåelige skaden, har jeg gjort et nummer ut av dette aspektet her i innledningen. Et annet eksempel på slikt meningstap er at umiddelbare kontekster til forfatternes litterære og kulturelle allusjoner står i fare for å forsvinne. Tenk på Nansens iver etter å minne sine lesere på at han går i kong Sverres fotspor. Hans skitur sammenfaller med noen av de rutene Sverre angivelig skal ha fulgt på sin tid som geriljakonge på 1100-tallet. Nansen etablerer denne parallellen på flere måter, blant annet gjentar han stadig at han følger «den frygtede Sverresti» (Nansen 81) og han alluderer gjerne til Sverres Saga i sine landskapsskildringer. Når vi leser og forsøker å forstå rekkevidden av denne litterære bemektigelsen av middelalderkongen, er det selvsagt av interesse at reiseskildringen opprinnelig er trykket vis-à-vis en annonse for dampskipet «Kong Sverre», som man ser av denne faksimilen:

Dette er åpenbart et helt tilfeldig sammenfall. Men det er en tilfeldighet vi kan lære av, ettersom den sier noe – eller ganske mye – om hvilke myter som sirkulerte i samtida. Når vi leser teksten i Aftenposten, skjønner vi umiddelbart at interessen for kong Sverre neppe er enestående for den unge Nansens reiseskildring. Slike historiske kvaliteter avskalles når vi skaper nye publiseringskontekster.

23For å rydde løypa for slike små og store hindringer, er reiseskildringene utstyrt med kommentarer. Disse lemmakommentarene beror i all hovedsak på et slags dunkelhetskriterium. Når jeg har snubla borti elementer i fortellingene som jeg har stussa over, har jeg, i et forsøk på å bryte snublesteinene ut av prosaen, utstyrt tekststedet med en oppklarende kommentar. Dette innebærer blant annet at litterære allusjoner (og det er en del av dem) blir knyttet til sitt opphav; det innebærer at målenheter som ikke lenger er i bruk omsettes til standarder som gir mening for oss i dag; det innebærer redegjørelser for arkaiske ord og uttrykk; og det innebærer at stedsnavn med foreldet stavemåte også nevnes med sitt nåværende navn. Ikke visste jeg at Heddal en gang het «Hiterdal», for eksempel. Eksterne referanser i kommentarene og i denne innledende presentasjonen kan avkodes i bibliografien til sist i teksten, mens interne kryssreferanser oppgis med forfatternavn og avsnittsnummer.

God ski(littera)tur!

Om Tre skiturfortellinger fra 1884

I 1884 hadde fortellinger om skiturer i høyfjellet nyhetens interesse. Lange skiturer til fjells for fornøyelsens skyld, og mer eller mindre litterære skildringer av slike utflukter, var simpelthen nye fenomener. Før 1884 finner vi kun noen få slike beretninger, mens de utover 1880-tallets siste halvdel og framover dukker opp til stadighet. Tekstene vakte oppmerksomhet, både begeistring og forargelse: Mange leste dem som framstillinger av hasardiøse galmannsverk. Vi snakker tross alt om 1880-tallets ekstremsport. Høyfjellet?! Om vinteren?! Hva har de der å gjøre?!

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook