5

45Offensiven utenfor Madrid var i full gang, men ingen av de utenlandske journalistene fikk komme til fronten. Hver morgen hastet de innom Prensaen, nei heller ikke idag. Trevne og bitre sank de ned i skinnstolene, og ropte til Gud om dette var en krig. Skrivemaskinene stod likkisteaktige på bordet under sine sorte voksduk-hetter.

Pressen holdt til i et gammelt palé like ved Puerta del Sol. I midten var det en kjempemessig hall. Gulvet var fylt av statuer, moderne spansk skulptur som var stuvet her inn nu under krigen. Unge par var i ferd med å favne hverandre, og mødre løftet sine barn mot lyset; og dette var utmerket, men det gjentok sig dag efter dag. Journalistene satt skulende innved de svale steinveggene, mens det flimret for øinene deres av vesener som heller ikke kom av flekken.

46Om eftermiddagen gikk vi av og til på kino; «Englands sønner» var i ukevis byens populæreste forestilling. Denne forrykende filmen om britisk imperialisme skulde ikke synes særlig velskikket for frihetskjemperne i Madrid. Ustanselig sprenger engelske officerer gjennem indiske fjell-landskaper, brenner byer og anretter blodbad for å forsvare England som er så fredelig og grønt. Men seiersbruset i disse to tusen galopperende metrene virket for en beleiret by som en befrielse; glad klappet man ved å se så mange maurisk utseende muhamedanere bli jaget på flukt. Gjennem celluloidskuddene blandt hvite moskéer hørte vi det dumpe drønnet av granatene som slo ned i Madrid.

Det var også en spansk film om kvinnehandel i Barcelona; den endte gripende med at helten, en rett-tenkende sjømann, som dekket to elskendes flukt, fikk en kniv i ryggen; de siste fem minuttene viste hans døende ansikt i hvite stirrende nærbilleder. Først sivet litt blod frem av munnen, så mer, en langsom strøm, til slutt gulpet en halv liter ut. Sterkt bifall.

Alle kinoer, teatre og restauranter lukket 47ved mørkets frembrudd. I en by full av soldater, omringet av døden, var det å vente en hektisk livsutfoldelse; men ingen dansesteder var overhodet åpne.

Men siste timen før kvelden kom, kokte folkehavet på Puerta del Sol. Plassen er ikke stor; den egner sig godt som møtested for en millionby, hvor menneskene i sin ensomhet har behov for å bli slynget mot hverandre, om bare i en fysisk illusjon av nærhet. Erfaringen viste at dette var stedet hvor de første granatene ofte slo ned; men her var folk vant til å gå, og det aktet de å fortsette med. I trossig eiendomsstolthet vandret de frem og tilbake på sin egen plass, leste aftenavisene og drakk appelsinsaft; ungdommen stanget hverandre med øinene. Det fikk heller koste liv.

I sidegatene omkring lekte ungene. De store var snilde og lot de små være med; de aller minste vagget nakne omkring i rennestenen. De var tynne og skrøpelige; det var dårlig med mat. Om noen måneder kom kulden, og også naturen vilde være mot dem.

Mørket falt på; luften stod tett av sorte hete-partikler; det var som å gå i kullbaksen 48på en båt under ekvator. Snart lå gatene tomme; bare skiltvaktene gikk omkring. Blev et lys tendt i et utildekket vindu, skjøt de øieblikkelig. De hadde slikt slag å gjøre gjennem en lang natt, og var alltid glade når de kunde gjøre sin plikt. De sang gjerne efterpå.

Noen aftener talte jeg i radio for Skandinavia; en tykk, vennlig mann med ullskjorte og revolver stod inne i senderrummet og skar opmuntrende grimaser. Under en papp-plakat med innskriften «Taushet påbys», satt teknikerne utenfor, bak et teppe av tynt sekkelerret, og spilte kort. Den tykke rugget av og til bort og trakk portièren til siden, mens han sudde advarende med munnen. Uforbederlige optimist! Francohylerne overdøvet alt; foran denne mikrofonen kunde man rope ut alle sin sjels hemmeligheter, med den fullkomne vissheten om at intet levende hørte det.

Når jeg kom op fra radiokjelleren, fortet jeg mig nedover den mørke gaten; den lå i skuddlinjen. På veien hjem passerte jeg Palace, det store luksushotellet. Det var nu hospital, fullt av sårede. Enstonig kom smertestønnet: oi, oi, oi fra de åpne 49vinduene; av og til steg det til et rop på madre mia, på mor.

En kveld braket en granat ned i kvartalet ved siden av; jeg kom mig rundt hjørnet; her lå avenyen, trygg og rolig; efter all menneskelig beregning i le.

Trærnes løvmasser mørknet mot den lysende stjernehimmelen. Livsalig var denne sommernatten å ånde inn! Rummets høie hendelsesløshet over mig var som en uavbrutt handling; hvert sekund skjedde stillheten. Det var fred.

*

Klokken ti hver kveld kom general Miajas livjournalist til Prensaen, og leverte dagens hektograferte seiersmelding rundt til korrespondentene. De mottok den med dump bitterhet; hver og en av dem var kjøttetende nyhetsjegere, førsterangs folk, de krevde å få bruke sine sanser på stoffet, ikke bli avspist med et stykke papir. Om en av dem underhånden hadde fått den autentiske meddelelsen om at jorden skulde forgå imorgen, vilde han jublende ha hugget nyheten ned på skrivemaskinen, men gjespet forarget hvis 50budskapet blev utsendt i form av et kommuniké.

Eftersom dagene gikk, grep utålmodigheten oss alle, det blev som en brunst efter å komme til fronten. Det var et arbeide som skulde gjøres, javel, men også en slags uhyggelig lykke som vi ikke kunde gå glipp av. Vi unte hverandre det beste, men vi var tilfredse når alle innfant sig mismodige, dag efter dag.

En kveld hørte jeg gjennem spanske kamerater at en journalist, Lino, fra Madrids største avis, skulde utover. Jeg gikk op til ham. Han hadde en ledig plass i bilen, jeg kunde bli med.

Klokken syv neste morgen møttes vi. På den svale, klare himmelen var der noen små hvite, uskyldige skydotter, luftvernet skjøt efter en fascistisk jager.

Foruten Lino, chaufføren og jeg, skulde det være en pressefotograf med. Det kom to, iført apparat og revolver, små og spenstige, med kjemiske negler. Begge hadde fingerring med hvit plate, hvor den elskedes ansikt var kopiert.

Bare en, sa Lino.

Begge eller ingen, ropte de til svar.

51De niskrek, de danset av raseri og smerte. Det endte med at de stengte sig inne på klisjé-anstalten, inntil de hadde fått sin vilje.

Så snodde bilen sig ut mellem Madrids hvite, cementerte barrikader og kjørte nordover. Vognen var kamuflert i grønne og brune farver; vi kiket ut mellem små åndehull i sideglassene.

Veien gikk gjennem en gobelinstille skog av lave sten-eker, hvor kongene tidligere hadde sitt jakt-terreng. Snart reiste Guadarrama-fjellene sig med hvite sneflekker i det blå mot himmelen, Escorial glimtet oppe i skrentene. Sletten lå foran oss.

Kornet var brent; akrene gliste svarte og forkullede efter fascistenes brandbomber. I den lave furuskogen knitret det ennu; gnistene føk mot vognen når vi jog igjennem. På høire siden av oss, i en skråning et par hundre meter borte, veltet brune jordsøiler til værs med korte mellemrum; fiendtlige granater søkte efter vårt artilleri.

Et kompani soldater stod langs veien i ly av en bakke, og drakk kaffe. De var i tynne gule sommeruniformer med grønne stålhjelmer og turnsko. Om livet hadde de viklet 52meterlange appelsinfarvede luntesnorer til fyrtøiet.

Vi lot bilen bli igjen, og noen officerer fulgte oss videre. En mann lå på veien da vi kom rundt svingen, blodet veltet ut av et sår i låret, sykebæreren stod og bandt en rød gummislange omkring. En marokkansk rytterpatrulje var dukket frem og hadde slengt noen skudd bortover.

Vi kom til de første skyttergravene som var tatt dagen før. De var kastet til igjen; mellem leirklumpene stakk der her og der op et ansikt eller en muldet neve. En stripe av søt, kvalm likstank strakte sig gjennem den dirrende blå sommerdagen så langt linjene gikk.

Et hvitt dryss av brever lå over gravene. Jeg tok et op, det var en far i Saragossa som skrev til gutten sin: «Vi har ikke mat å sende dig, bare litt salat. Men til uken kommer don Benito, og da kan det kanskje bli råd med noe pølse og ost.»

Brevkortene var merket Madrid-divisjonen, og bar stemplet: Ett fedreland: Spania. Én fører: Franco.

Overalt lå geværer, patronbelter, ammunisjon, uniformsplagg og maurer-kapper.

53Fotografene kastet sig over en haug med håndgranater, og forlangte å få knipset dem i virksomhet. Når det gjelder en eksplosjon, forklarte de, nytter det ikke å improvisere.

En løitnant tok en håndgranat, som lignet en maiskolbe med hundre små jernnutter og slengte den bortover marken. Alle hev sig ned på jorden, men i et glimt så vi fotografene langt fremme, praktfulle som dansere i yndefullt samspill, mens granatstumpene fløi omkring dem. Den ene var sunket ned i knestående stilling, den andre stod: arbeidet var videnskapelig fordelt, eksplosjonen var deres.

Det som engang hadde vært landsbyen Quijorna lå foran oss, i den kokende middagsheten. Kirketårnet raget ennu op, gjennemhullet på fire steder. Fire ganger hadde fascistene bragt nye maskingeværer i stilling der oppe, ledet av landsbypresten. Med revolveren hadde han truet marokkanerne da de vilde gå tilbake. Det lå seksti døde i kirken da regjeringstroppene tok den med håndgranater. Ja, han også.

Likstanken var nesten uutholdelig inne i byen. Vi måtte binde lommetørklærne om 54nesen og munnen. Sanitetsfolk med gassmasker kastet pøser med kalk ned i gravene. Rundt omkring i husene smalt skudd, soldatene gjorde jakt på bikkjene og skjøt dem. Hvis de ikke fikk hundegalskap her, når skulde de da få det?

Fotografene hadde funnet et gulrødt nasjonalistflagg og en sabel, de lekte nu tyrefektning, med stadig skifting av rollene. De danset rundt på den glohete torvplassen som var bestrødd med madrasser, klæsplagg, fiolette og røde messehagler og liket av en pissegul hane. Det var ønskverdigst å være tyrefekter, bare et skritt til siden, en nesten umerkelig svingning av kroppen, og tyren jog forbi.

Inne fra et sammenskutt hus hørte jeg stemmer. I det nesten sorte rummet skimtet jeg efterhånden åtte–ti soldater som satt rundt et langbord. De gransket Franco-pesetasene som de hadde funnet. En av dem kom til å nevne noen navn, Pepe og Juan, kamerater som var falt. En annen begynte å nynne en sørgemarsj, resten falt inn. De satt med hodet i hendene, mellem papir-pesetasene, så ut i luften og sang.

*

55

Det blev sagt oss at divisjonsgeneralen, El Camposino, opholdt sig like utenfor byen med sin stab.

For å komme dit måtte vi springe over en åpen mark. Av og til plystret en geværkule forbi, en granat hvinte over. Et par ganger måtte vi hive oss ned i det tørre, bleke gresset, hvor det flammet av røde valmuer. Jeg misunte spanjerne, fordi de var så små av vekst. Særlig var Lino glimrende utrustet, en meter og seksti, i grågul overall og glattbarbert på hodet. I Norden er vi så stolte over at legemshøiden vokser fra år til år, Gud vet om det ikke under denne civilisasjonsform er en degenerasjon som gjør oss uskikket til å delta i kulturen. Jeg følte mig sykelig stor og dessuten uklippet.

Vi kom til en liten renne i jorden som blev dypere og dypere, til slutt var den en skyttergrav som rakk oss til livet. Vi fulgte den inntil den gikk inn i jorden. Vi stod i en mørk dugout, hvor noen menn lå og sov.

Fotografene sprang løs på en av dem, det var folkehelten, divisjonsgeneralen El Camposino. Han lå i korte hvite underbukser, og det gjaldt nu å få ham veltet ut i solskinnet 56og fotografert ham i dette beskjemmende antrekk. En henrykt kamp fulgte, generalen fikk trukket khakibuksene på med en hånd, mens han med den andre gikk løs på angriperne som danset lik kalver omkring ham.

Fotografene blev knust og var elleville av jubel. Den ene tok, på spansk vis, et kraftig tak om sine kjønnsdeler og rystet dem som tegn på sin beundring. – Å, det er en mann! ropte han.

El Camposino kom nu påklædd tilbake, la selv ullteppet omhyggelig sammen og satte frem en liten krakk som øiensynlig var hans stolthet. Den var flunkende ny, trukket med lyseblå silke. På den tok han plass med orientalsk verdighet midt ute på jordgulvet, mens vi andre satte oss på en smal benk som var hugget inn i leiren. Rett overfor lå en syttenårig bondegutt på kne og passet felttelefonen, – den yngste kaptein i den spanske folkehær.

El Camposino, «Landarbeideren», kunde vel være tredve år, bred, tettbygget, huden skinte som av olje, og glansen likesom cirkulerte ut i det tette svarte håret som falt i tjafser nedover de brune, alltid forbausede øinene. En 57naken pike satt med kryssede ben i blå tusj på den høire armen hans.

Jeg spurte ham hvad han hadde vært før han blev divisjonsgeneral. – Fange, svarte han hurtig, alltid fange, i Spania og Marokko, men der rømte jeg over til araberne. Så blev jeg fange der.

Vi fikk gul vin i en blikkboks og tørt brød. Granatene begynte å slå ned nærmere.

– Har de lokalisert oss? spurte syttenåringen.

– Arriba, svarte El Camposino, de går for høit. Dermed var den saken ordnet, en gang for alle, han var generalen og det blev slik som han sa. Aldri har et måltid smakt bedre. Oppe fra dugoutens tak luktet det friskt av løv og gress. En fange blev ført inn.

– Sett dig og drikk.

Han var snekker fra Bilbao og skjønte sig ingenting på politikk. Han var tvangsutskrevet, igår var den første dagen hans ved fronten, og han var glad over å bli tatt til fange.

Han blev ført ut, og generalen undersøkte ivrig de tingene som var funnet i lommene hans. Særlig interesserte han sig for en bitte liten messingkikkert, bare noen få centimeter 58stor. Når man stirret inn i glassene som var på størrelse av knappenålshoder, kunde man se to billeder, Maria bebudelse og korsfestelsen.

El Camposino rystet forbauset på hodet.

*

Noen fascistiske bombefly fløi i stor høide over dalsøkket, og kastet bombene en kilometer borte. Men da vi var tilbake igjen på veien, kom en sverm av flyveblad som de hadde sloppet samtidig, svingende ned gjennem luften. Det stod at jødene og frimurerne var skyld i Spanias elendighet, og at Franco vilde gi alle brød og arbeid.

Lino tok en granatstump op fra veien.

– Dette er brødet, sa han, og mens han nikket mot de sammenskutte husene i Quijorna: dét er arbeidet som venter oss.

*

Utpå dagen traff vi en annen av folkehærens berømte generaler, Lister. Det var gravd en grøft rundt et oliventre ute på et jorde; nede i den stod han med staben sin. Han var usedvanlig kraftig med svære lemmer, han lenet sig på armen, på tykkelse av et lår, mens han studerte kartet. Trekkene 59var grove, med en mutt godmodighet. Uniformsluen var skjøvet tilbake, det var som det tette, svulmende håret ikke vilde bære den. Det var noe russisk over ham, en kommunisttype av tung, langsom selvbevissthet. Før krigen var han stenhugger.

Bortover mot treet hvor Lister stod og forklarte oss stillingen på kartet, kom en gruppe gående over marken. Blandt mennene var det en høi, rolig skikkelse med gresk ansikt og krøllet hår. Det var den tredje av de unge spanske arbeidergeneralene, Modesta, øverstkommanderende ved denne fronten.

Han hadde med sig to unge piker, den ene var i khaki med flyverlue på det blonde håret, den andre lignet en bred, sterk bondejente med broket skaut. De var tolkene hans, forbindelsesledd med den internasjonale brigade.

Modesta fortalte at Villa Nueva de Pardillo var falt for en time siden, en seier av stor strategisk betydning.

Lino var alt på sprang bortover mot bilen; vi andre fulgte efter, over den stive, kvasse stubbmarken som sved gjennem gummisålene.

*

60

Underveis møtte vi stadig store, grå lastebiler på vei til Madrid. Alle var smykket med ungt, lysegrønt løv, det virket så lykkelig, som seier og glede. Det var ambulansene som var kamuflert, for å verge sig mot fascistenes bombefly. Det pisket av grener mot bilen vår; med 70–80 kilometer i timen blev de sårede og døende kjørt til midtsommerfesten.

Andre lastebiler fulgte, fullstuet av soldater, de lo og knyttet nevene og skrek salud mens de jog forbi. Skulde de på permisjon? Det var Francos unge vernepliktige som nettop var tatt til fange.

Villa Nueva de Pardillo lå oppe på en liten høide, omgitt av grisne, blekgule akrer. Fem tanks var strandet på veien opover skråningen; overalt, langs veien og inne mellem kornet, lå lik. Her var det blitt kjempet om hver meter jord. Vanvidd; jord var til å pløie og høste, gress og korn skulde gro; mennesker skulde hvile på den efter endt dagsverk.

Men kanskje prisen for de enkleste menneskelige krav var dyrere enn vi trodde. Et folk skaffet sig retten til jorden, med loven i hånd; de som slet med den, skulde ikke 61lenger være de rikes utpinte dagleiere. Mitraljøsene møtte dem. Døde menn lå på de akrene som blev nektet dem. Det var ikke billigere; det var prisen på jord.

Inne i byen var det ingenting å se. Det var en normal spansk landsby: ødelagt, sammenskutt, hvor et uskadd hus, et sted for mennesker til å leve, virker som noe naturstridig og sinnssykt.

På broen nedenfor landsbyen var det kjørt frem noen lastebiler; likene skulde av veien. Sykebærerne tok dem på bårene ute i marken og hev dem op i bilen. Noen stod oppe i likhaugen og tok imot. Det var som en høivogn hjemme. Det var plass til 20–30 i hver bil.

Jeg stod og så på dem en stund mens de blev lempet op. På en var stålhjelmen trykket inn i hjernen, en hadde ikke hode, det var som de håndterte en blodig, hodeløs fisk; men en lå på ryggen med tarmene ut av underlivet og munnen flådd op i et hvitt, lykkelig smil.

Nede under broen, på det inntørkede elveleiet, lå restene av en bataljon og hvilte sig i skyggen. Det var spanske bondegutter. 62Noen sov, andre lå stille og stirret op i brobuen; en gnaget rolig og uophørlig på geværkolben.

Om et par timer skulde de videre. Til hvad? Kanskje til vognen hvor likene blev slengt op. Kanskje til seiren: en ny sammenskutt landsby. Det var de to alternativene for idag, imorgen, for måneder, kanskje for år.

Vi skulde tilbake til Madrid, og vi gikk igjen op på veien. Nye lik blev lempet op i lastebilen. De døde vakte ikke noen smerte i mig; det var fullbragt. Jeg kom til å huske en sonnet av Charles Hamilton Sorley, som falt tyve år gammel under verdenskrigen. Det er et dikt hvor han med bitterhet avviser de gjenlevendes medynk med de døde: Dessuten, det er lett å være død.

Det var dem nede under broen som tellet.

*

Sent på kvelden kom jeg inn i Prensaen. En dør stod åpen fra telefonværelset ut til hallen, noen av statuene, unge hvite stenkvinner, fikk et varmt, gyllent lys over sig. Jeg hørte stemmen fra en av de engelske journalistene, rolig og tålmodig, han leste 63tapslisten fra de engelske frivilliges bataljon op for London.

– Det var 148 mann igår, idag stilte bare 39.

David Richardson, 21 år, ugift, død.

Lesley Thomas, 26, gift, hårdt såret.

John Lewis, 37, gift, død.

George Pritt . . .

En ung marmorpike med spede lemmer stod og løftet serken over brystene, rede til sommersjøen eller sin elsker. Den klare, inntrengende stemmen, som bestandig fortsatte, klang ut forbi henne: Jeg skal stave det. P for Peter, R for Richard, I for India, T for Tommy, T for Telephone. Ja. Pritt. 28 år, gift og tre barn, død.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.