6

64Det var fest i luften en blank morgen da jeg våknet. Det var attende juli. Det beleirede Madrid feiret årsdagen for militæroprørets utbrudd; et år av motstand.

Det var luftkamp ute i horisonten, og min værelseskamerat, Sivert, hadde trukket sin seng kloss op i vinduet; her lå han på rygg og fulgte interessert med. En blir meget nøie på hvem man omgåes i en bombardert by; Sivert hadde sjeldne egenskaper. Det hendte at granater falt i nærheten; men utelukkende på de forskjellige nyanser av lathet hvormed han drog sengen bort til det beste utsiktspunktet, kunde jeg avlese hans interesse for begivenheten.

Balkongene på alle hus i nabolaget var fulle av folk som stirret utover. Nu kom de republikanske jagerne tilbake igjen, de stupte med tordnende motorer nedover takene og jog til 65værs igjen. La gloriosa! skrek folk og vinket avsindige opover mot dem.

Jagernes vakthold er nødvendig over Madrid. Den fascistiske flyveplassen ligger like utenfor byen; på et minutt kan bombemaskinene være over husene, uvarslet; det er ingen tid for sirener. Det angrepet vet madrilenerne kommer, en dødens dag, når oprørerne har fått samlet sin luftarmada der ute; op av den vissheten steg jubelropet mot forsvarerne, leende og gråtkvalt.

Om middagen var det festmøte i Madrids største kino, overført til fem andre lokaler. Folkemassene stormet inn; det var mest soldater og unge piker, – arbeiderjenter i nyvaskede, blå overalls og rødmalt munn, med vifte i hånden. Oppe fra galleriets dører skrånet inn striper av fiolett, kunstig lys, det var dagen. Militærorkestret reiste sig; stående spilte de Himno de Riegos glade, eggende strofer. Menneskemassene stod med de nakne, brune armene løftet i knyttnevehilsen; fra balkongen så det ut som tusener av rake lys.

Passionaria kom inn, møtt med en storm av glede. Hun gikk med lange, rolige mannfolkeskritt frem mot talerstolen. Hun var i mørk, 66grov kjole. I den store, kraftige neven med giftering bar hun en veske; den la hun fra sig, smilte og strøk sig over det svarte håret. Det alvorlige, moderlige ansikt stod og lyste et øieblikk. Så begynte hun å tale med dyp, langsom stemme.

Menneskene satt åndeløse, lykkelige; hun var deres. Hun var en arbeiderkone; hun kom fra grubene, sjøen og jorden. Hun visste alt, om slektledds slit og fattigdom, om kampen for å bli fri, smerten og lykken ved det.

Hun vendte sig til alle verdens mødre, også til Tysklands og Italias, og besvor dem å stanse denne krigen, de drepte barns krig.

Hun talte til kvinnene i Madrid. Det kom en allvitende ømhet i stemmen hennes; hun løftet hendene over hodet og førte dem sammen, i et synsbillede av smerte; det var som hun vilde si at hendene som blev rakt i fortvilelse mot himmelen, måtte søke sammen og hjelpe hverandre. «Vi må holde våre tårer tilbake, for ikke å svekke våre menns mot.» Stemmen steg i tross, den store neven knyttet sig i et løfte: «Dør mennene, skal kvinnene ta geværet.» Hun sluttet med de ordene som hun ropte utover Spania for et år siden 67da oprøret brøt ut: «heller dø stående enn å leve på knærne.»

Menneskene reiste sig i et skrik av bekreftelse; de stormet fremover; det flammet mot henne.

*

Når soldatene kom inn fra fronten med permisjon, var de alltid innom Alfonso. Det var Madrids billigste hotell, tre pesetas for værelset; det lå også usedvanlig sentralt til, når det gjaldt granater. Hver bordsetning i spisesalen var på flere hundre mann; vi spiste ved kjempemessige langbord – suppe med en kjøttbit i og et eple. Undertiden fór en av soldatene frem på gulvet og danset en forrykende solo, mens kameratene huiende klappet takten.

En dag kom en ung officer bort til mig, en høi, slank mann, høflig, med et forfinet, nervøst ansikt. Han talte engelsk, men langsomt, med vanskelighet. Han var advokat i fredstid, hvor kom jeg fra? Oslo – han kjente godt en mann i Oslo, kunde han få papir, vilde han skrive op navnet, det var så ondt å snakke. Han fikk min notisbok og skrev: 68Sir Austin Chamberlain. Et uttrykk av fortvilelse kom over ansiktet hans, han husket ikke adressen, han rev lommeboken op, bladde som i dødsangst gjennem noen dokumenter og skrev: Avenida Brandes 155, Oslo. Side efter side fylte ham med navn, Léon Blum, Anthony Eden, alle med sinnssyke adresser. Svetten rant ned over ansiktet, han arbeidet som i besettelse. Han stakk fingrene op i munnen, åpnet den og bad mig se ned i svelget, han hadde fått et skudd der; slik var det at han ikke kunde snakke. Så skrev han igjen. Noen kamerater tok ham med sig ut; han hadde granatsjokk.

*

På hotell Nacional, hvor jeg bodde, var det noe av et privilegium å få spise; her var muldyrstek hver dag. En ubestemmelig, råtten lukt hang mellem murveggene. Restauranten lå nede i kjelleren, innrettet som en bayersk ølstue med middelalderske fresker og muntre, gammeltyske drikkerim. Den hadde solide hvelvinger. Instinktmessig lærer en i Spania å verdsette god arkitektur.

Man satt på skinnsofaer i små båser; hver gjest hadde sitt eget bord, hvor drikkevannet 69stod i en champagneflaske. En middag da alt var besatt, slo to spanjere sig ned hos mig; den ene var ung, han gikk med krykker som han satte fra sig mot en stol; den andre var femti, seksti. Det var far og sønn. Opvarteren som gikk forbi, veltet den ene krykken. Han vendte sig og bad om at den ikke måtte stå i veien.

Den unge tok krykken op. Han satt stille en liten stund. Så smilte han. Det var et strålende smil og samtidig fullt av en pint grusomhet; det kom likesom langveis fra og hele tiden hadde det gått gjennem smerte. Smilet blev på ansiktet; det hadde kostet før det kom der.

Han nikket bort mot kelneren: «Hvad slags folk tror du det er? Femte kolonne. Slik vil de gjøre med oss, bare de kan komme til.» Med en rispende lyd trakk han fingeren over strupen.

Faren lente sig fremover; han hadde et kraftig, velvillig bondeansikt med hvite skjeggstubber. Han fortalte at han var kusk, han hadde ofte sittet og ventet om natten utenfor her.

Plutselig slengte sønnen benet sitt op på 70bordet; det var bare en stump, amputert langt ovenfor kneet: «Jeg duer til så lite,» sa han, «men kanskje kan jeg ta-ta-ta-ta-ta.» Han efterlignet maskingeværet. Han så rundt sig med det tindrende, opspilte smilet.

Litt efter tok han krykkene og hinket ut.

Faren rystet sørgmodig på hodet: «Det er synd! Han er så tapper, så edel og god. Og bestandig sier han: «Jeg elsker stolthet og jeg hater medlidenhet.»»

Sønnen kom tilbake, og faren slo inn på en munter tone for å kvikke ham op.

«De kan tro at han er svær efter pikene!» sa han. «Vis billedene dine!»

For på sin side å gjøre den gamle en glede, trakk gutten op noen saker av lommen. Faren knegget beundrende, se hvordan han gjemmer dem, å han kan det.

Sønnen hadde tre forskjellige pass, som sersjant i folkehæren, fagforeningsmann og almindelig borger. I hvert av disse hadde han stukket inn fotografiet av en ny pike. – «Han viser frem bare det ene passet, og så tror hun at hun er den eneste, sånn skal det gjøres!» Stolt klappet faren gutten sin på skulderen. Sønnen smilte, med en hyldet cirkusartists 71rutine. Nu trakk den gamle hemmelighetsfullt op lommeboken sin. Han viste frem et fotografi av en lubben pike, bare iført sorte strømper. «Hun er god,» utbrøt han, «men vi får hjemme av konene våre, både han og jeg, de lugger oss.»

Sønnen så sakkyndig på billedet og nikket anerkjennende. Da blev den gamle opriktig glad og vilde at de skulde ut og treffe pikene. Begge reiste sig, gutten la krykkene til rette under armhulene, sa det ene ordet: nada, ingenting, nikket smilende og hev sig fremover mellem bordene, fulgt av faren.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.