9

89Næste morgen kløv Gordon og jeg, med tillatelse fra hovedkvarteret, inn i en ambulanse og la oss på hver vår båre, som ennu var fuktig efter siste transport. I den kvalme, kloroform-stinkende heten kjørte vi utover; på veggene og i taket var det klistret avisfotografier av den internasjonale arbeiderbevegelses førere. Ti kilometer fra Escorial svingte vognen inn på en humpet vei mellem bakkene. I et gammelt leirtak var første forbindings-stasjon; av forsiktighet var det ikke heist noe rødekors-flagg. Inne i en hule som var gravd seks–åtte meter ned i skråningen fant vi lægen, Arco, en ung rumensk jøde. Han stod og vasket sig; khakibuksene var oversmurt med blod. En sending var nettop gått av sted til sykehuset.

Utenfor lå Brunete-sletten foran oss; den blå asfalterte veien skar sig en diagonal tvers 90igjennem. De fiendtlige granatene falt like ved veien. Et par kilometer fremme skimtet vi fascistenes skyttergraver. Vi ventet en halv time for å se om det skulde stilne; det blev ikke stort bedre. Arco satte stålhjelmen på sig og sprang inn i Forden sin ved siden av chaufføren; så kjørte vi. Vi skranglet ut gjennem de gnistrende hvite haugene; nu var vi på hovedveien; chaufføren trådte gasspedalen i bunnen. En eksplosjon veltet jorden op hundre meter foran oss i grøftekanten til venstre. Plutselig skurret bremsene, bilen bråstanset. Tre spanjere stod foran oss på veien. De hadde magre, utpinte ansikter under store stråhatter; de løftet de tynne armene i været og skrek. De ravet fremover, gale av overanstrengelse og hete. På veien stod to sykebårer, hvor noen blodige menneskestumper ynket sig.

Jammerrop steg også fra sanitetssoldatene: «Vi skyter dem nå. Vi orker ikke å gå med dem slik.»

Arco gikk ut til dem: «En ny ambulanse kommer om fem minutter. Vær rolige.»

Vi kjørte videre. Et stykke lenger fremme kom vi til den ambulansen som hadde vært 91deres. Den lå veltet, smadret av en fulltreffer; mellem treverk og maskindeler lå fire lik.

Nedenfor veien til høire var en kanon med mannskapet omkring; chaufføren saktnet farten. «Kjør på!» ropte Arco, og til artilleristene: «Skyt!» Det braket da vi kjørte forbi; vi så ned i kanonsvelgjet hvor den rødgule flammen jog ut. Straks bortenfor hadde en granat revet op veien; vi måtte kjøre inn på marken og rundt. Det gikk langsomt; det hadde vært en slags beskyttelse i farten; nu var vi udekket. Så røk speedometeret op igjen, vi kunde påny være passive; bilen handlet for oss.

Noen bakker reiste sig foran oss; her steg vi ut og gikk op gjennem en liten dal. Vi var omtrent på de samme traktene hvor jeg hadde besøkt El Camposino. Efter fem minutters gang støtte vi på noen jordhuler som var gravd inn i skråningen; hoder dukket ut; vi var kommet til staben for ellevte brigade. Under et tre satt en selsom skikkelse på et skinnsete som var tatt ut av en bil. Han var splitter naken, undtatt et hvitt lendebelte og lerretssko. Det vennlige, lærde, bebrillede Ghandi-ansiktet var bøid 92over et kart. Det var Ludwig Renn, som nu var brigadens sjef.

Han tok vel imot oss, og var straks villig til å vise oss stillingen. Gordon skulde så fort som mulig tilbake til Madrid, for å telegrafere til sin avis. Renn klædde nu på sig en kikkert i en rem rundt halsen. En dyp, silkeglinsende flenge skar sig inn i skulderen, et arr fra verdenskrigen. Han var en ivrig tilhenger av nakenkultur og gikk nødig i mer enn shorts ute ved fronten. Han bar aldri stålhjelm. «Den beskytter ikke mot noe som helst undtagen mot jordklumper; den er varm og på alle måter ubehagelig.» Mange av soldatene hadde også motvilje mot stålhjelmen. Fascistene brukte eksplosive kuler, og gikk man med hjelm var et streifskudd i hodet ikke nødvendigvis livsfarlig, – men eksploderte kulen mot stålet, var alt slutt. Renn gikk ubevæbnet: «Jeg skjøt bare to skudd under hele verdenskrigen, og det var unødvendig og hysterisk.»

Vi kom til skyttergravene; høiden hvor de lå, skrånet bratt nedover; i hellingen på den andre siden, to hundre meter borte, var fascistenes linjer. Dette var høire flanke av 93fronten; ellers strakte den sig langs veien vi var kjørt frem på. Som flaker av levret blod inne i svart røk sprang fascistenes granater i luften over dalen.

Vi gikk tilbake igjen og satte oss under oliventreet. I skråningen, firti-femti meter borte, veltet eksplosjonene op med noen minutters mellemrum; det blev til at de likesom hørte hjemme der; her under treet skulde det være fred. Av og til lød et fuglefløit oppe i løvet; det var en geværkule som gikk forbi.

Renns ordonans, Erich, en solbrent, tysk arbeidergutt, kom med mat, ris og druer. «Hvis jeg kommer levende fra denne krigen,» utbrøt han forarget idet han satte sig med tallerkenen sin, «skal jeg ikke spise ris i femti år.»

Noen ropte på Renn. Han dukket ned i en av jordhulene, hvor felttelefonen var installert. Gordon og jeg lå i skyggen og pratet, da vi hørte Renns vennlige stemme: «Kamerater!» Han stod utenfor dugouten og så op i himmelen. Noen fly kom innover. Han vendte sig mot oss og pekte smilende på en grop under treet: «Bitte!»

Vi sprang ned; det var så vidt plass til oss 94begge. Vi presset oss inn til jordveggene; i et glimt så jeg jagerne stupe lavt nedover dalen, og i det øieblikket de gikk op igjen, skjøt de. Jeg lå med hodet i hendene; hamringen av maskingeværene hørtes tydelig gjennem motorduren. Jeg hadde den ene foten til Gordon i mellemgulvet og prøvde å vri på mig; nu så jeg jagerne lenger borte, de cirklet over våre skyttergraver; plutselig var de tilbake igjen over hodene på oss, maskingeværene arbeidet. Gordon pleide alltid å snakke engelsk med mig, nu brukte han sitt morsmål: «Ein Gruss aus der Heimat,» hvisket han. Fra alle gropene under trærne smalt skudd; soldatene skjøt med antitank-patroner. Dagen før hadde de rammet en fascistjager; vraket av den lå oppe på bakkekammen. Tre ganger kom jagerne tilbake. Så var det slutt. Vi krabbet skjelvende op av gropen og sa luddersønner, som riktig var.

Arco måtte nu tilbake igjen, og Gordon blev med ham; selv fikk jeg lov av Renn til å bli. Her var tynn, het høifjellsluft; jeg tok lærdom av ham og de andre og gikk omkring bare i shorts. Hver time måtte Renn op på observasjonshaugen like bak 95skyttergravene; Erich som fulgte ham hvor han gikk og stod, slengte geværet over skulderen og trasket efter; jeg kunde gjerne bli med. Vi gikk opover gjennem det grisne, gule kornet. Haugen var som et månelandskap av granathuller; i flere var det begravet lik.

Renn så i kikkerten, vendte sig og sa: «Ah, våre venner.»

Femti fascistfly kom seilende mot oss; tolv svære, svarte tremotors Junkers; resten jagere høiere oppe. Vi la oss i nærmeste granathull; Erich kastet sig ned lenger borte. Uutholdelig langsomt gled kjempeflyene innover haugen; til slutt var de nesten over oss. Det var som et etsende stoff tærte håndleddene bort på mig. Jeg presset ansiktet ned i jorden og ventet. Her var fin, lysegul grus; jeg kjente den igjen fra fortaugene i Madrid. Den første bomben smalt mot bakken, det braket overalt, jord og stein veltet op. Jeg tenkte at det var tåpelig å være upåklædd; hadde jeg hatt buksen og skjorten på, forekom det mig at alt hadde vært lettere; det hadde da vært noe mellem mig og Junkersene. Jeg husket de nakne gule skrottene 96på hospitalet i Escorial. Et sekund skimtet jeg Renn. Han lå på ryggen med hendene under hodet, og fulgte interessert gjennem brillene hvert glimt oppe fra flyene. Av og til sa han med sin omsorgsfulle, litt drevende stemme: «Nu hendene i ørene.» Da braket det like ved, og jordspruten stod innover oss; grus trengte inn i nese og munn.

Med ett stod Renn op og strøk fornøiet sanden av sig; det var som han hadde reist sig fra badestranden i Valencia. Flyene var borte.

En granat slo ned tyve meter fra oss. En til ved siden av, ennu en, tilsammen syv som eksploderte nøiaktig på linje. Jeg stod og så sløvt på dem. Det falt mig ikke inn at den neste kunde nå frem; de skulde falle på den streken; det var bestemmelsen.

Vi vendte tilbake igjen til dalen. Jeg gikk bort til et vannhull som var gravd en halv meter ned i den cementharde jorden. Opkommet var grumset, men det gikk an å drikke. Trøtt satte jeg mig ned på bakken. Renn stirret tankefullt utover. «Her er vann alle steder,» sa han, «når vi har vunnet krigen, skal vi få det frem, og skog skal vi plante. Spania skal bli en have.»

97Så var jagerne igjen over oss. Jeg sprang inn i en jordhule og la mig ned; der var forholdsvis trygt. Jeg syntes det var bedre ikke å kunne se flyene; ens fantasi kunde til en viss grad benekte dem. Det var godt at ingen ting krevdes av en. En halv time efter kom bombeflyene tilbake; brak på brak utenfor. Ansiktene herinne i halvmørket var slitte og uttærte; brigaden hadde vært en måned ved fronten uten avløsning. Det var ikke så mange som blev drept ved bombardementene; men de gikk på nervene. Fascistenes luftvern her ute var ti ganger bedre enn vårt; de republikanske flyene hadde ingen ting som de skulde ha sagt ved fronten, selv om de var aldri så overlegne, mann mot mann.

Vi reiste oss og gikk ut. De så mot de fiendtlige linjene og undret sig på hvad de hundene nu hadde i sinne. Renn fornektet ikke et øieblikk sin klare, rolige stil, og omtalte fascistene som «der Gegner», motstanderen; Erich fulgte ham trofast også i dette.

Vi gikk nu igjen op på høiden. Renn stirret mot våre skyttergraver noen kilometer borte, sønnenfor Bruneteveien og sa: «Dette er ufornuftig av dem.» Vi så at soldatene 98gikk tilbake innover sletten; i store flokker søkte de mot veien. Det var unge, uprøvede spanjere; det siste bombardementet hadde vært grufullt derute; de orket ikke å ligge i de grunne skyttergravene og vente på det neste. Med ett suste jagerne lavt ned på dem. Soldatene sprang, noen stanset plutselig og falt; de andre løp videre. Jagerne lekte over dem i store sving, det var som en elegant opvisning, de jog nedover og skjøt fra halen når de triumferende steg til værs igjen. Mennene klompet sig sammen som dødsdømte; mitraljøsene fløi omkring dem, og meiet dem ned.

Renn gikk hurtig tilbake igjen. Meldinger kom hvert øieblikk i felttelefonen; ryttere i stålhjelm sprengte på svettende hester over marken mot ham; «pent kan jeg ikke få mig til å si at dere rider,» sa han mismodig og tok depesjen. Sykebærere kom nedover med sårede. Artillerikommandanten, Walter, en lang, rødblond ung jøde med underbitt kom farende i lange sprang, og fór andpusten tilbake igjen. Artilleriet begynte hurtigild mot fascistenes stillinger; det var angrep i vente.

99Igjen oppe på høiden. Renn så i kikkerten. «Interessant,» sa han, «fascistofficerene prøver å drive mennene op av skyttergravene, de truer med revolvere, slår dem. Ingen lystrer. Dette går glimrende.»

Dagen tok aldri ende. To ganger til kom jagerne, to ganger bombeflyene. Utpå eftermiddagen kom en melder fra Escorial. Han var en ung, tysk student og satte sig på gressbakken hos mig og snakket bøker. Det begynte å kvelde; kobberrøde rygger lyste i det siste dagsskjæret. De tynne gyllenbleke akrene, brutt av granathuller, stod mot et violett, groende rum. «Hvor her er skjønt,» sa han. «Gjerne skulde jeg ha sett dette landet når det var fred; men slik blir det ikke.» Så var mørket der; velsignede natt!

Kjøkkenet var kommet kjørende ut; det var mat å få. En av de andre kjøkkenbilene som skulde ut til en avdeling østenfor, hadde kjørt for langt, enda chaufføren visste at han skulde stoppe der, hvor de tre likene lå på veien. Han var reist like inn i fascistenes linjer.

Under et av oliventrærne stod kokken og 100øste kjøtt og suppe op fra en stamp. En tønne med vin var det også; jeg drakk to store krus.

Varme lysstriper falt ut fra bakken; mennene satt og skrev rundt talglys inne i jordhulene. Vi andre satt og pratet under treet; månen kom op, sirissene sang. Jeg fikk et teppe og la mig under et tre. Jorden var revet op like ved; en luftbombe var falt der natten før.

Ved midnatt våknet jeg; to fascistfly var over oss. Lyskasterne blev svinget opover; det ene aeroplanet blev rammet av projektørstrålen; luftvernet vårt skjøt. Med en brå manøvre prøvde flyet å komme ut av lyset som fulgte det hele tiden; plutselig braket det oppe i mørket; de to flyene hadde støtt sammen. Et rødt bål flammet nede på sletten; lenge hang som en stor fallskjerm av røk over vrakene.

Klokken fire kom Erich og vekket mig. Renn var i hovedkvarteret. Det var alarmtilstand. Vi skulde avløses og forlate stillingen før det blev lyst. Vi gikk nedover dalsøkket i et tog av menn under tunge bører. En fin blek månesigd lyste over kornet.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.