Storhertuginnen av speilsalen

av Stein Riverton

KAPITEL II. KJELDSEN OG HATTEN

14Mens den gamle kavet sig frem gjennem sneen klynket hun av redsel, hun gikk for livet som om hun hadde spøkelser eller mordere efter sig. Halvt avmektig kom hun inn på «Rishaugen» til advokat Udvej. Advokaten selv var ikke tilstede, men derimot hans frue, Harriet Udvej, som hadde sydamer hos sig i anledning det forestående kongejubileum.

Til å begynne med var det umulig å få nogen sammenhengende forklaring ut av fru Halvorsen. Det eneste forståelige var, at noget fryktelig måtte være hendt. Forvirringen slo også ned blandt de andre damer og fru Udvej grep i farten til et trøstens ord:

Ta det bare med ro, fru Halvorsen, sa hun inntrengende, De kan da skjønne, at det går over.

Men litt efter litt fikk damene av fru Halvorsens usammenhengende beretning en forestilling om hvad som var hendt: En fremmed mann på divanen …. lyset brente …. lå ganske stille …. måtte være død …. Hammei borte …. døren åpen …. sorte lakkstøvler med gamasjer ….ansiktet fryktelig blodig …. blod på divanen …. blod på gulvet …. mord ….

Det ufattelige i hendelsen og fremforalt ordet 15«mord» gjorde nu damene aldeles konfuse. Fru Udvej kom straks på gråten:

– Hvad skal vi gjøre, sutret hun.

Idetsamme kom hun til å kaste et blikk bort til det store bordet, hvor alt syarbeidet lå henstrødd, og med den ekte kvinnelige logikk, som på en uforståelig måte forbinder en ulykke med alle slags personlige forhold, tilføiet hun rent på gråten:

– Å så kjolen min da!

Men så lød der en stemme henne fra den åpne spisestuedør, kokkepikens stemme:

– Jeg syns dere skulde telefonere til politiet.

Ja politiet! Det var det forløsende ord. Fru Udvej gikk til telefonen, og da hun efter forskjellige feilringninger endelig hadde fått forbindelse med opdagelseskontoret, begynte hun å gjengi hendelsen, akkurat som fru Halvorsen, usammenhengende og forvirret.

Men i den annen ende av tråden var der en nøktern og rolig stemme, som med sine spørsmål hurtig fikk lagt saken tilrette.

– Jeg har forbindelse med advokat Udvejs villa på Bygdø, sa stemmen, – meget vel. Og det er fruen jeg taler med? Og De har nettop fått besøk av husholdersken hos rentier Hammel? Huset på den andre siden av veien ja, jeg kjenner det. Hammel selv bortreist ja. En død mann på divanen, jaha, og med blodig ansikt. Det er godt. Hør nu, fru Udvej, husholdersken må ikke gå tilbake til villaen. Hun må bli hos Dem. Heller ikke De eller nogen annen må gå derover. De må heller ikke underrette nogen annen 16om hvad der er hendt. Bli hvor De er. Er der andre mennesker hos Dem nu? Tre sydamer! Du store verden. Ja, lås døren og slipp ingen ut.

Nogen minutter efter var politiets bil allerede kommet og to civilklædte herrer trådte inn i advokat Udvejs villa.

Det var detektivene Krefting og Kjeldsen. Krefting, som var en yngre mann, medbragte nogen apparater i lærtasker. Kjeldsen var en mann mellem tredve og firti – egentlig uten markerte trekk, med et lyst overskjegg, meget lys i det hele tatt, nordisk blond, lyst messingfarvet hår i denne stive børsteform, som minner om vindblest marehalm på Jæderen. Hans øine var mer ubestemmelige, egentlig ikke blå, men dog lyse, like som isfarvede og med et hardt og koldt blikk.

Det lot ikke til, at Kjeldsen hadde noget hastverk med å komme ned i Hammels villa. Han spurte først fru Halvorsen:

– Så De nogen spor i sneen, da De kom hjem idag?

– Nei, svarte hun, den var helt jevn.

Det lyktes Kjeldsen ved den særlig beroligende måte han spurte på, å få fru Halvorsen til å forklare sig, så han kunde danne sig et billede av de rent ytre omstendigheter.

Det som særlig interesserte Kjeldsen var å få vite, hvad fru Halvorsen hadde gjort, før hun forlot villaen om lørdagen. Hun hadde bragt huset iorden, javel, men var det egentlig noget å bringe iorden, Hammel hadde jo ikke vært hjemme på flere dager. 17Fru Halvorsen blev næsten forarget over å måtte forklare ham, at hun selvfølgelig hver eneste dag efterså værelsene.

–Og hvad salongen angar, spurte Kjeldsen. så var de brune portiérer trukket for, da De gikk lørdag?

– Ja, for sånn vilde Hammel alltid ha det.

Hvorfor?

Fru Halvorsen rystet på hodet: – Jeg vet ikke. Han kom ofte sent hjem.

– Er De sikker på, at De ikke har sett den mannen før, som nu ligger på divanen?

– Ja, det må jeg da være. Dessuten kommer der meget sjelden fremmede hos oss.

– Men når Hammel kommer sent hjem om natten, hvorfor vil han da ha tildekte vinduer?

– Det vet jeg ikke, svarte fru Halvorsen, jeg sover om natten.

–Så kan jeg fortelle Dem det, sa Kjeldsen, det er fordi han ikke ønsker at nogen skal se hvem han kommer sammen med.

Fru Halvorsen blev høi av fortørnelse.

– Herr Hammel er en ytterst honnett mann, sa hun.

–Det mener jeg også naturligvis. La oss så gå over i villaen. De må følge med, fru Halvorsen, men dere andre må bli her.

Han vendte sig mot fru Udvej:

– Hold dere innen døre, mine damer, sa han, og gi ingen meddelelse om det som er forefalt. Vi ønsker å arbeide uforstyrret.

18Da de tre kom ned mot villaen, stanset Kjeldsen i nogen øieblikk for å betrakte terrenget. Der var ingen andre spor å se i sneen enn efter fru Halvorsens marsj frem og tilbake.

Kjeldsen sa: – Snefallet begynte igår aftes. Det som er foregått her, hvad det enn er, om det er mord eller selvmord, må altså være foregått mellem lørdag eftermiddag og søndag aften.

– Lyset som brenner i salongen gir jo også en antydning, svarte Krefting, la os si, at det som er foregått må være hendt efter mørkets frembrudd lørdag.

Kanskje har De rett, mumlet Kjeldsen, hvor mange lamper har De?

– Tolv.

– Det er godt. Vi får nok bruk for dem allesammen.

Kjeldsen så på sitt ur.

–Når kan han være her, tror De?

– Dr. Ebner, mener De. Om en halv times tid, tenker jeg. Han kunde ikke forlate en operasjon.

– Fru Halvorsen, sa Kjeldsen, De kan gå inn kjøkkenveien. Om vi vil Dem noget, så kaller vi.

Allerede da de to menn kom inn i entréen, begynte Kjeldsen sine iakttagelser. Innenfor entrédøren lå en matte av kautsjuk. Ellers var gulvet i entreen dekket av helt ny linoleum.

Fru Halvorsen hadde trukket adskillig sne med sig inn

Vi kunde få en fin kost å feie det vekk med, sa Kjeldsen, denne linoleumen er jo storartet. Vi må se på den siden. Kom, la oss gå her langs veggen. 19Pass på terskelen, fortsatte han, da de åpnet døren til salongen, tre ikke på den.

Det var et underlig syn, som møtte dem derinne. Gjennem den åpne dør trengte det hvite vinterlys inn og blandet sig med det matte gule lys derinne, en ufyselig blanding av dødt og levende lys. Luften var koldere herinne enn i friluft, – som alltid i værelser som har stått lenge uopvarmet. Rummet var temmelig stort med to brede vinduer dekket av de brune portiérer. Rummet var ikke sælig elegant, men røbet dog en viss komfort. Der var adskillige bøker i reoler langs veggene, de fleste innbundet, inskripsjoner i gull glimret langs alle reolenes rader. Det mest karakteristiske ved møblementet var de store amerikanske lenestolen. Et mahogny skrivebord var plasert mellem de to vinduer. På skrivebordet rådet en slik pinlig orden, som bestandig røber at det blir lite benyttet. Der var et skrivestell av dansk porselen, fullstendig uten blekkflekker og en trekkpapirmappe med sjøgrønt papir, også fullstendig uten spor av skrifttegn. Enn videre en automatisk telefon med en telefonbok ved siden av. Kjeldsen gikk hen til divanen.

Divanen var dekket av et gulhvitt isbjørnskinn. Den døde lå med sitt eget hode tett inntil isbjørnens. Kjeldsen blev stående en stund foroverbøiet og be trakte ham uten å berøre ham. Den døde var en mann på femogtredve år eller deromkring. Mørkhåret, uten skjegg. Det er kanskje nogen overdrivelse i den gjengse opfatning, at av den dødes trekk kan man lese hans sinnstilstand i hans siste levende øieblikke. Men det er dog 20noget man kan se hos den som plutselig rammes av døden. Et menneske som er slått ned efter en hard kamp for livet, viser i sitt ansikt kampens grumme trekk. En selvmorder har alltid det stivnet ulykkelige og determinerte over sig. Men denne manns ansikt røbet intet annet enn ro. En slags eftertenksom ro. Man kunde formelig se på ham, at da døden rammet ham sått han og tenkte på noget helt likegyldig, kanskje på sneværet utenfor.

Kulen hadde rammet ham i tinningen, hvorfra blodet var flytt utover isbjørnskinnet og ned på gulvteppet, et Axminsterteppe. Mannen var fullt påklædt. Han hadde endog sin vinterfrakke på. Frakken var glidd tilside utover divankanten, så foret syntes, silkefor. I det hele tatt var den døde elegant klædt, men diskret, som en gentleman. Hans høire hand hang ned, så fingertuppene nådde gulvteppet. På gulvet, i nærheten av den dødes hand, lå en revolver.

– Selvmord. Tydelig selvmord, sa Krefting.

Kjeldsen blev stående taus og tenke sig om en stund. Så sa han:

– Det ser sånn ut. Men det er da kuriøst at en fremmed mann trenger inn her i villaen, akkurat her, hvorfor? For å begå selvmord på et isbjørnskinn. Se på det uttrykket i hans ansikt. Det ser iallfall ut som om han har skutt sig helt ubevisst.

Kjeldsen så sig granskende omkring i værelset. Så utbrøt han plutselig:

– Hvor fan er hatten hans.

Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Storhertuginnen av speilsalen

Storhertuginnen av speilsalen av Stein Riverton (psev. for Sven Elvestad) er en klassisk detektivroman. Handlingen er lagt til Oslo og omegn i mellomkrigstiden. En mann blir funnet myrdet på Bygdøy. Hvem er han og hvorfor ble han myrdet? Detektivene Krefting og Kjeldsen blir satt på saken og vi følger deres oppklaring av saken.

Mye av handlingen foregår i Speilsalen på Grand hotel i Oslo, eller «Speilen» som den også ble kalt. Sentralt i miljøet som skildres der finner vi Viviana, som går under navnet «Hertuginnen av speilsalen». På hvilken måte er hun involvert i mysteriet?

Elvestad skrev nærmere hundre kriminalfortellinger, Storhertuginnen av speilsalen kom ut i 1931.

Se faksimiler av 1. utgave fra 1931 (NB digital)

Les mer..

Om Stein Riverton

Pseudonym for Sven Elvestad. Elvestad skrev omkring 100 detektivfortellinger, utgitt under pseudonymene Kristian F. Biller og Stein Riverton. Disse fortellingene ble svært populære blant publikum og ble oversatt til flere språk.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.