KAPITEL VI. HAMMEL I BERLIN

41Allerede ved nitiden på kvelden var Krefting ferdig med sine fotografier. De satt alle omhyggelig innklebet i en mappe, som hadde følgende betegnelse på omslaget: Affæren Hammels villa. Der var ialt tyve forskjellige fotografier. Kjeldsen kom inn til ham for å se på dem. Han studerte lenge de fotos som reproduserte fotsporene, især sporene av gummihælen. Han nevnte et navn: Golden.

– Golden, sa han, dette må være noget for ham.

– Mener De den nye mann i kriminalavdelingen? spurte Krefting.

– Det er en rask fyr, en terrier; når han først biter sig fast i noget, så slipper han det ikke gjerne. Jeg har hatt ham gående i hele dag på spor efter automobilen.

– Har han funnet den?

– Nei.

– Det var pokker til terrier!

– Men han har konstatert at det ikke er nogen drosjebil som har bragt de ukjente mennesker ut til Hammels villa. Og det er nettop et punkt av viktighet. En privatbil altså. Vi kommer straks op i en annen sfære.

42– De kan jo også være kommet til fots, innvendte Krefting.

– Har tenkt på det også. Men det er usannsynlig. Det er noget så hemmelighetsfullt ved denne maskeringen, at det bestemt tyder på at de for all del har villet være usett og ukjent. Nei, vi må nok foreløbig regne med en bil, en lukket bil.

– Vi får avertere i avisene, om nogen har lagt merke til en slik bil i nærheten av Hammels villa.

– Hm. Slike offentlige meddelelser i avisene. De skremmer mer enn de gjør nytte. Dessuten er der jo en livlig biltrafikk nettop i det strøk. Og nettop lørdag kvelden og søndag, som det her kan være tale om.

– Men bilen må ha holdt stille på veien.

– Hvem pokker legger merke til slike holdende biler lenger. Den kan jo ha stått på en sidevei. Og efterpå er den forbannede sneen kommet og har ut visket alle spor. Jeg vil nødig være poetisk, Krefting, men synes ikke også De, at det er noget skjebneaktig i dette, at like efter forbrytelsen kommer denne sneen som et forsyn fra Vårherre og skjuler alle spor. Måskje er det skjebnens vilje at gåten ikke skal opdages.

Han så spørrende på Krefting og tilla smilende:

– Men vi skal vite å beseire skjebnen, hvem det så er som betjener den.

Det var som om der lå en skjult trusel i disse ord og Krefting blev opmerksom.

– Denne lille Golden, denne terrier, fortsatte Kjeldsen, har gitt mig en liten oplysning som kanskje kan forfølges. 43Han har utspurt de drosjechauffører som har passert Bygdøveien forbi Hammels villa lørdag kveld og søndag. Ingen har lagt merke til noget særlig. De har strøket forbi biler i hundrevis uten å ha festet sig ved det. Men så er det én som har noget å fortelle. Men det er så bitte lite. Ja, så usannsynlig lite, Krefting, men jeg elsker allikevel slike småting. Svake ildfunker inne i mørket. De varsler allikevel flammekasteren. Hør nu, hvor ubetydelig det hele er: En av drosjechaufførene har fortalt Golden at han natt til søndag klokken to møtte en toseter på Bygdøveien. En lukket. Den kom fra byen. Den hadde sterke lamper, og så snart drosjen signalerte, saktnet den farten og skrudde lampene helt ned for ikke a blende. Derved blev drosjechaufføren istand til å iaktta toseteren nøiere i lyset fra sine egne lamper. Han la da merke til at toseteren var usedvanlig sølete. Den kommer langveisfra, tenkte chaufføren, idet han for forbi. Ja, det er det. hele, Krefting, det er sannelig ikke meget. En lukket toseter som er kommet langveisfra. Men klokken to om natten.

Kjeldsen satt og støttet hodet med albuen på bordet. Krefting syslet med nummereringen og beskrivelsen av sine fotografier og hørte efter. Han kjente sin kollega og visste, at nettop når Kjeldsen satt slik og snakket likesom i halvsøvne, var han sterkest optatt av å gruble på problemet og prøvende sette de forskjellige ledd sammen.

– Og, fortsatte Kjeldsen, bilen var allerede kommet inn på veien, den skulde til Bygdø. Altså hørte 44den hjemme der. Eller hadde besøk der. Nu er der jo ikke så forferdelig mange bileiere på Bygdø allikevel. Og av disse bileiere er det kanskje få, som har lukkede tosetere. Det tok min venn terrieren nøiaktig en time å få rede på at det ikke er mer enn fem lukkede tosetere som hører hjemme på Bygdø. Og ingen av dem var ute den natt. Dessuten har han undersøkt temmelig nøiaktig rundt i hjemmene på Bygdø, om nogen har mottatt et besøk av en slik bil den natt. Men nei, ingen. Altså har vi en lystreise for oss, kanskje et elskende par som har villet foreta en tur «Bygdø rundt». Men her kommer det usannsynlige i veien igjen. Er det nogen mening i efter en lang, sølet skvalpetur å foreta en slik romantisk avstikker? Chaufføren sverger på at den var oversprøitet med søle. Natt til søndag hadde vi pent stille vær i Oslo, som alltid foran et tungt snefall. Tørre gater og veier. Men derimot forteller Meteorologisk insttiuttsetterfeil mig, at opgjennem Vestsverige og delvis Østfold var der snesludd natt til søndag. Men da blir det jo sannsynlig, at toseteren er kommet den vei. Og hvis vi ser bort fra den romantiske rundtur på Bygdø, fordi den er usannsynlig, ja, så er det jo ikke noget annet tilbake enn at toseteren er vår bil, det er den bil som bragte den mystiske reisende til Hammels villa. Men alt dette er jo bare hypoteser, utbrøt plutselig Kjeldsen, idet han likesom våknet op av en døs.

Foreløbig vet vi intet annet, fortsatte han, enn at en sølet toseter har passert Bygdøveien, hvor hundre andre biler også har passert, men uten å være sølete. 45Så får vi se hvad vi kan få ut av dette ved hjelp av meteorologien. Og ved å ta i betraktning at Bygdø dog er et temmelig innskrenket område med gjennemsiktige forhold.

Kjeldsen pekte på fotografiet av gummihælen.

– Har De flere kopier? spurte han.

– Ja, to til.

– Godt. Imorgen tidlig kommer Terrieren inn til Dem. La ham få de to kopiene. Så får vi se hvad han kan bringe ut av det. Det er jo en utallighet av fabrikata av disse gummihæler. Hvis vi finner, hvor støvlen er kjøpt, så kan det kanskje gi oss et spor.

– Og kanskje sporet leder helt til «Magazin des Westens», Berlin, sa Krefting.

– Kanskje…

Ved å høre navnet Berlin blev Kjeldsen igjen eftertenksom.

– Jeg kan ikke la være med å regne med Hammel, sa han.

– Skjønt han jo var i Berlin i den tid forbrytelsen foregikk.

– Han reiste fra Berlin søndag formiddag og var i Kjøbenhavn klokken fem igåreftermiddag. I øieblikket sitter han på Industrikaféen og superer med to unge damer, frøknene Irene Hansen og Valborg Jensen. Han har telegrafert til sin husholderske at hans hjemkomst er blitt forsinket et døgn. Kanskje er de to unge damer skyld i denne forsinkelse.

Kjeldsen sukket beklagende (men det var en hyklersk beklagelse) og fortsatte:

– Det er virkelig trist at vi kriminalbetjenter blir 46nødt til å blande oss op i private forhold. Vi må bite hodet av all skam. Begrepet diskresjon, som dog er en æressak for enhver gentleman, eksisterer ikke for oss. Det er nettop dette som gjør at vi ofte føler oss mindreverdige i vart arbeide, ikke sant?

– Nei.

– De er så ung. Ungdommen er hårdhudet . . . Men det har alltid vært min trøst i den slags situasjoner, at vi handler under nødvendighetens lov. Hvis jeg i affæren Hammel hadde fulgt mine naturlige instinkter og iakttatt diskresjon, så hadde jeg måttet finne mig i den karakteristikk av Hammel, som hans hederlige gamle husholderske har gitt oss: Helt igjennem en ordensmann, en bra mann, en edruelig mann, en korrekt mann, en mann uten tvetydige bekjentskaper, en helt igjennem ærbar mann. Med en slik beskrivelse av et menneske kan man jo ikke komme nogen vei.

– Hvorledes er da hans virkelige billede? spurte Krefting.

– Nja, det er litt vanskelig å fastslå og er heller ikke nødvendig. Men i de store trekk tør jeg nok si, at det er det stikk motsatte av husholderskens skjønnmaleri. Jeg har i eftermiddag hatt forbindelse med et par av mine venner i Berlinerpolitiet. Hvor kan turister som kommer til Berlin være så naive å tro, at deres leben und treiben forblir skjult for alles øine. Hvis man vil ha rede på enkeltheter, behøver man bare å trykke på en knapp i en viss bygning på Alexanderplatz, som er Berlinerpolitiets hovedkvarter. Jeg tør nok si, at Hammel har moret sig godt 47i Berlin. Dog på en måte som slett ikke vedkommer politiet. Men vi er nødt til å vite noget om det, vi må vite alt om den mann i hvis hus dramaet er fore gått. Hvorledes har hans situasjon vært under dramaets forskjellige faser?

Jo, mens dramaet forberedes, mens den lukkede toseter arbeider sig op gjennem snesluddet langs den svenske vestkyst danser Hammel te-tango på «Kaiserhof» med skuespillerinnen Fritzi Brehmer. Regner vi at dramaet er utspilt i villaen mellem to og tre natten til søndag, da finner vi at på samme tid har Hammel i Berlin sammen med Fritzi besøkt en meget kjent og distingvert nattklubb i Budapesterstrasse. Vi må vite noget om denne Fritzi. Begrepet skuespillerinne sier intet, da hun aldri har vært ansatt ved noget teater. For øieblikket arbeider man på Alexanderplatz med dette navn. Navnet er blitt stukket inn i «Meldwesen», den største identifikasjonsorganisasjon i verden. Alene bokstavet S råder over åtti værelser: Imorgen når navnet et gått gjennem hele maskineriet, vet jeg meget om Fritzi Brehmer.

Men så, efterat dramaet er foregått og mens sneen, denne forbannede sneen la sig tett og stille over alle spor, – hvor har så Hammel vært og hvad har han foretatt sig?

Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.