KAPITEL XXXIV. KJELDSEN VENTER

236Det var blitt omslag i været. Sippregn. Kjeldsen stod og ventet utenfor hotellet med opslått frakkekrave, det skarpe regn sved i ansiktet. Litt efter kom også Hammel.

Som efter en felles avtale begav de sig sammen til fots bortover gaten, det svirret forøvrig av biler i strøket, for nu var det lukketid.

– Det er et fælt vær, men egentlig friskere og behageligere enn der inne.

– Jeg forstår bare ikke at De samme kveld De kommer hjem fra den muntre reise styrter på restaurant igjen.

– Det var virkelig ikke med min egen vilje. Det var Whistler.

– Og De måtte følge befalingen?

– Ja, jeg måtte. Forholdene var slik.

– Hvad synes De om ham?

– Et mystisk og uhyggelig menneske.

Nederdrektig?

– Ved første bekjentskap ser det slik ut. Senere må man betenke sig. Fremforalt uhyggelig.

– Og dog mottar De befalinger av ham.

– Har mottatt.

– Er det Dem som har sendt bud efter Fritzi?

237– Nei Det er Whistler. Hun kom med tysklandsflyveren. Og W. W. hadde avtalt møte med henne i restauranten. Derfor …

Kjeldsen stanset på Ekertorvet og gav et signal.

– Jeg tar allikevel bilen her, sa han, men ennu et ord: Når De kommer til mig imorgen klokken tolv, da er alt klart mellem Dem og Whistler?

– Da er alt klart.

– Og mener De at Udvej er reddet?

– Ja, jeg mener det.

Hammel så forskende på politimannen og spurte så:

– Mener ikke De det samme?

Kanskje. Kostet det mange penger?

– Er tredve tusen mange penger?

– Ja, i våre dager er det adskillig, svarte Kjeldsen, tok farvel og kjørte bort i bilen.

Og nu satt han igjen ved sitt arbeidsbord med den grønne lampeskjerm. Han tok sin blyant, tegnet cirkler og figurer på trekkpapiret som sedvanlig når han tenkte – og så grep han sig i at han uvilkårlig satt og skrev tre ord på trekkpapiret, – de samme tre ord som var hans avskjedsord til dr. Ebner: Jeg har ham …

Og hadde han ham virkelig?

Ennu for nogen timer sider, hadde det hele vært forvirret og uten plan. Mordets tilsynelatende meningsløshet var den første store vanskelighet. For å forklare den, måtte man først søke å forstå, hvorfor det tydeligvis hadde vært så viktig at alle gjenkjennelsesmerker blev fjernet fra den drepte. Forstod man det ene, forstod man også det annet.

238Og således var det også med de andre indicier, gummimerket, telefonen, automobilen, den stjålne koffert og alt det øvrige. Hver enkelt ting man fant hadde åpenbar forbindelse med mordet, formelig ropte inn i ens ansikt. Hør mig, jeg tilhører mordet … Hver ting var en liten lenk av en stor kjede, men alle delene måtte festes sammen på en bestemt måte, for å bli til lenken. Og det var nettop det som var det forbistrede ved efterforskningens puzzlespill, man kunde ikke få bitene til å passe sammen! Det var som et sifferkompleks, hvortil man manglet den løsende formel. Når man først hadde den, vilde bitene flyte sammen og lenken ligge der ferdig, blank og skinnende.

Den løsende formel . . . Kjeldsen reiste sig, ivrig av sin egen tankegang. Det behøvde ikke å være nogen lang formel . . . bare nogen få ord. Har jeg virkelig funnet denne formel, så har jeg også rett, tenkte han, da har jeg ham.

Han drev frem og tilbake på gulvet. Det var så stille i den store bygning for tiden, og den rolig skinnende grønne skjerm over skrivebordet gjorde det enda stillere. Der lød heller ingen larm fra gaten, kun en bil nu og da, – alt flyktet hjem for regnet. Kjeldsen småmumlet for sig selv, likesom han regnet efter en matematisk løsning. For hvert punkt sa han: Det stemmer! Derpå regnet han igjen. Og så: Det stemmer!

Han var så dypt inne i sine beregninger at han ikke engang lot sig forstyrre av at døren forsiktig åpnedes 239og Krefting trådte inn i værelset. Han så halvt åndsfraværende på Krefting og gjentok: Det stemmer!

Krefting nikket spøkefullt og så spørrende pa sin kollega.

– Det er den gamle idé han har forsøkt å virkeliggjøre, forklarte Kjeldsen, den gamle idé, som har beskjeftiget alle moderne forbrytere.

De to politimenn behøvde ikke å varsle hverandre om at mordet var samtaleemne. Når de møttes, begynte de å tale om dets enkelte punkter, de fortsatte rett og slett sin tause tenkning høit – og enhver av dem var straks orientert.

– Den gamle idé, fortsatte Kjeldsen, om å planlegge og utføre et mord inntil de minste detaljer, så overveiet at det ikke kan opdages. En raffinert morder kan naturligvis opnå et vidunderlig, næsten feilfritt resultat. Men jeg tror allikevel at opgaven er uløselig. Den er det, fordi det er en ting morderen ikke kan mestre, nemlig tidens løp. Han er herre over alle de ting han kan sette fast, om enn bare for et øieblikk. Men imens går tiden. Den kan han dog ikke stanse. Og tidens gang, hvad er det? Det er at der alltid hender noget. Og som oftest noget uforutsett. I dette tilfelle behøver det ikke være noget annet enn det at sneen begynte å falle lørdag kveld.

Han gikk hen til vinduet og så ut i den regnstrimete natt.

– Sneen skal snart komme sig vekk med dette regnet, sa han, det er allikevel besynderlig med den 240sneen. Den kom da mordet var begått, og skjulte dets gåte med sitt hvite dekke. Nu smelter sneen allerede. Nu er vi også snart ferdig med løsningen. Det har ikke tatt mange dagene.

Det er da også som bare pokker, fortsatte Kjeldsen påny ivrig, idet han vendte sig mot Krefting, at vi ikke straks opdaget hemmeligheten med det mystiske møte i Fredrikstad. For så hadde vi hatt mordets ledende prinsipp foran oss. Vi kan gå ut fra, at morderen hører til de moderne kunstnere, som har villet gjøre mordgåten så fullkommen, at den ikke kunde løses. Forberedelsene tyder på det. For nu kan vi også se forberedelsene og bedømme dem. Morderen må forutse selv de minste detaljer, de ubetydeligste muligheter for opdagelse. Men nettop hans kloke forhåndsdisposisjoner kan komme til å røbe ham. Et slikt arrangement virker nemlig ofte kunstlet. Han har slått for stort på for å skjule en liten ubetydelighet, som eventuelt kunde inntreffe, og denne uforholdsmessighet skriker så høit at den kan gi et spor.

Hvorfor er han reist mannen imøte i Fredrikstad. Fordi han ikke vilde bli sett på stasjonen i Oslo. Morderen har et karakteristisk utseende, som er kjent i byen. Han er endog så forsiktig, at han arrangerer møtet ved kirken, fordi han vet, at i mørket der er det ingen som legger merke til dem. Han frykter altså for endog i provinsbyen Fredrikstad å bli gjenkjent. Det kan være venner han har der, eller tilfeldig besøkende fra Oslo, det er en uhyre forsikhetsetterfeil han utviser, men muligheten han skal verge 241sig mot er så ringe, at forberedelsene blir uforholdsmessige og istedensfor å dekke ham, forråder de ham. Forberedelsene viser nemlig at vi har med en usedvanlig kaldblodig fyr å gjøre. En mann som fra første stund vet hvad han vil. En mann hvis nerver er fullkommen i orden. Som slett ikke rygger tilbake for et mord, fordi han på forhånd vet, at en slik gjerning, som dog avskrekker de fleste, slett ikke vil affisere ham i minste måte. Dér har vi dog fått vårt undersøkelsesområde innskrenket betydelig, ikke sant, for en slik uhyggelig fyr, som kan tiltros en sådan handlekraft, er ikke almindelig. Nettop hans forberedelser røber ham som et særpreget viljemenneske

Kjeldsen så på sitt ur.

– Er De ferdig? spurte han.

Krefting nikket.

– Alt iorden.

Og identifikasjonseksperten?

– Også rede. Han holder på med sine greier der inne. Hvad venter De på?

Kjeldsen svarte bare:

– Jeg venter . . .

Så satte han sig ved skrivebordet og gjenoptok sitt tema. Kanskje talte han for sig selv– Det kunde være en forelesning i enrum over et filosofisk problem. Hver gang han blev opmerksom på den interessert lyttende Krefting, vendte han sig direkte til ham for ved motsigelse å opnå ennu større klarhet.

–Man kan følge mordets utvikling fra første 242stund, sa han, dets gang er ubarmhjertig som skjebnens. Det begynner allerede i Berlin. I samme øieblikk den ukjente setter sig på toget er han bestemt som offer. Alt det som hender ham underveis, bidrar bare til mordets fullbyrdelse. Morderen legger alt minutiøst til rette. Egentlig er den myrdedes ferd intet annet enn en uavvendelig vandring mot det øieblikk da han skal ha revolverløpet bak øret Hvorfor lar han sig lede slik? Det er det som gjør det hele så uhyggelig. Han går mot døden med en hypnotisk sikkerhet.

– Men hvorfor reagerte han ikke mot alle disse underlige påfund, innvendte Krefting, avstigningen i Fredrikstad, møtet ved kirken, den hemmelighetsfulle bilferd i sluddværet til Oslo – og fremforalt maskeringen.

– Ja, hvorfor, svarte Kjeldsen ivrig og takknemlig over motsigelsen, fordi han var medskyldig i sitt eget mord.

Boken er utgitt av Høgskolen i Oslo og Akershus

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.